Oseanstormsvale

fugleart i oseansvalefamilien

Oseanstormsvale eller wilsonstormsvale (Oceanites oceanicus) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl i slekten Oceanites som inngår i oseansvalefamilien (Oceanitidae). Det er en av verdens mest tallrike fuglearter.

Oseanstormsvale
Nomenklatur
Oceanites oceanicus
(Kuhl, 1820)
Synonymi
Procellaria oceanica
Populærnavn
oseanstormsvale[1]
wilsonstormsvale
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenStormfugler
FamilieOseansvalefamilien
SlektOceanites
Økologi
Habitat: pelagisk, hekker på fjerntliggende oseaniske øyer
Utbredelse: alle verdenshav, sør for ca. 40˚N

Etymologi rediger

Da oseanstormsvala ble beskrevet og navngitt av Heinrich Kuhl i 1820 så fikk den det vitenskapelige navnet Procellaria oceanica. Siden ble den omplassert til slekten Oceanites, et slektsnavn som egentlig refererer til barna til den greske havguden Okeanos; det feminine artsnavnet oceanica ble senere byttet med det maskuline oceanicus, men begge refererer direkte til havet.[2]

Denne arten het tidligere wilsonstormsvale,[3][4] men den byttet navn til oseanstormsvale i 2018.[5] Begge navnene er fortsatt gangbare, men det nye navnet skal ifølge Norske navn på verdens fugler ha prioritet.[5][1] Det gamle navnet fikk fuglen etter Alexander Wilson (1766-1813), en poet av skotsk opprinnelse som ble en viktig pioneer innen amerikansk ornitologi.[2]

Biologi rediger

Den er 15–20 cm lang og veier 28–50 g.[2] Vingespennet utgjør 34–42 cm.[2] Den er litt større enn havsvalen og kan bli opptil ti år gammel. Fuglen er stort sett mørk brun i alle fjærdrakter, bortsett fra et hvitt bånd over vingene og et bredt hvitt bånd i overgangen mellom kropp og halefjær. Forskjellen mellom oseanstormsvalen og havsvalen er de hvite båndene over vingene, lengre ben og den ensfargede undersiden av vingene.

Det er tre underarter, og svært lite skiller nominatformen fra exasperatus. Sistnevnte skal imidlertid være litt større, men det er uklart om forskjellen kan være klinisk. Minst er chilensis, som opprinnelig ble differensiert på grunn av sine kortere vinger – 34–38 cm kontra 36–42 cm.[2] I ettertid har det imidlertid vist seg at denne underarten også skiller seg fra de to andre på andre punkter, blant annet forskjeller i utfargingen av fjærdrakten.[2]

Oseanstormsvalens flukt er en mer direkte glideflukt enn hva de fleste stormfuglene har, men som dem har den for vane å hoppe og lage lette, forte regnaktige lyder ved å slå på vannet mens den spiser plankton fra havets overflate. En forskjell er at den holder vingene mer oppreiste enn de andre stormfugler. Som havsvalen har den en tendens til å holde til i flokk, og den er også kjent for å følge skip. Ofte kan en lav pipende lyd høres når fuglene spiser. Fuglen spiser først og fremst krill, men også andre krepsdyr og blekkspruter.

Langs kysten av Antarktika, på Falklandsøyene, Kerguelen, Heard- og McDonaldøyene og Bouvetøya og nærliggende øyer, hekker den i kolonier nær havet. Der bygger den rede i hulrom i berget eller i en grop i myk jord der den legger et enkelt hvitt egg. Denne stormfuglen ligger på redet kun om natten, og unngår slik å bli offer for måser og joer. Om natten er månelys, vil den ikke komme til redet i det hele tatt. Som de fleste petrellene kan den ikke gå særlig bra, det er begrenset til avstanden mellom der den lander og redet.

Resten av året tilbringes på sjøen, og når vinteren setter inn på den sydlige halvdelen av jorden migrerer den til de nordlige hav. Den er da et vanligere syn i Nord-Atlanteren enn i Stillehavet. Utenfor hekkesesongen holder den til på åpent hav noe som, ved siden av at hekkeplassene er utenfor allfarvei, gjør at oseanstormsvalen er vanskelig å observere fra land. Unntak forekommer ved sterk storm, da fuglene kan bli tvunget (blåst) inn til kysten.

Den er vanlig utenfor Nord-Amerikas østkyst når det er sommer der, og den store utbredelsen av denne fuglen i europeiske farvann har blitt lagt merke til under havtokter. Fortrinnsvis har dette skjedd i området rundt Scillyøyene, Storbritannia.

Oseanstormsvalen er Oglethorpe University's maskot.

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[3][4][5]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ a b c d e f Drucker, J., C. Carboneras, F. Jutglar, and G. M. Kirwan (2020). Wilson's Storm-Petrel (Oceanites oceanicus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.wispet.01
  3. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ a b c Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  6. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Southern Storm-Petrels (Oceanitidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.oceani2.01

Litteratur rediger

  • BirdLife International (2004). Oceanites oceanicus. IUCNs rødliste over truede arter 2006. Databaseinngang som blant annet viser hvorfor det ikke er grunn til bekymring for denne arten.
  • Peter Harrison. Seabirds : an identification guide, Christopher Helm, 1988, ISBN 0-7470-1410-8.
  • Bull, John; Farrand, Jr., John. The Audubon Society Field Guide to North American Birds, Eastern Region. New York: Alfred A. Knopf. April 1984. ISBN 0-394-41405-5.

Eksterne lenker rediger