Oscar Magnusson
Oscar Magnusson (født 4. april 1911[3], død 8. november 1987[4]) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig, helt frem til han ble arrestert av Gestapo i 1941 og satt fengslet. Han ble stygt behandlet og torturert av Gestapo under grusomme forhør som fant sted i deres hovedkvarter i Bergen.[5]
| Oscar Magnusson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 4. apr. 1911[1] | ||
| Død | 8. nov. 1987[2] (76 år) | ||
| Beskjeftigelse | Vaktmester, skribent | ||
| Nasjonalitet | Norge[1] | ||
Magnusson sin beretning om behandlingen han ble utsatt for, samt hele den historien om sitt fangenskap i diverse fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland, Polen, daværende Tsjekkoslovakia og Østerrike, blir fortalt i boka Jeg vil leve som ble utgitt i 1967. Jeg vil leve er blitt utgitt i dansk, polsk, svensk og tysk oversettelser. "Jeg hadde ikke lov til å la dette stoffet gå bort med meg," sa Magnusson under en presentasjon av sin nye bok på Holmen ved Nordåsvannet.[6]
Magnusson klarte på mirakuløst vis å overleve fire år som fange, mens han ble flyttet fra et fengsel eller konsentrasjonsleir til et annet. I grove trekk gikk reisen fra Norge til Kiel i Tyskland, og fortsatte slik: Rendsburg, Neumünster, Stettin, Berlin, Sonnenburg, Brieg, Breslau, Langenbilaug, Reichenstein, Auschwitz, Mauthausen, Eger, Flossenburg, og til slutt, Cham, der han og andre fanger ble frigjort av US Army. Nøyaktig hvordan han klarte å overleve årevis med hunger, tvunget arbeid, umenneskelig behandling og dødsmarsjer, ble et mysterie for de amerikanske legene som undersøkte ham etter frigjøringen. Magnusson selv gav mye av æren for at han overlevde til sin mor og makten som lå i sin egen bevissthet om at hun ba for ham. Dette styrket hans overlevelsesvilje.
Beretningen om hans bidrag til kampen mot nazisme under den tyske okkupasjonen av Norge mellom 1940-1945 er både en kilde for inspirasjon og høyst relevant i våre tider. "Denne boken fokuserer på de lidelsene fangene gikk gjennom i fangenskapet. Ikke motstandskampen, men utpiningen og umenneskeliggjøringen står i sentrum i denne boken," påpeker Anette Storeide, stipendiat i tysk litteratur ved ILOS, UiO, på s. 33 av sin artikkel.[7]
Bibliografi
rediger- Jeg vil leve (Gyldendal, 1967)[8]
- Jag vill leva, oversatt til svensk av Gunnar Barklund (LT, 1968).
- Jeg vil leve, oversatt til dansk av Annabeth Kruuse (Gyldendal (Danmark), 1968)
- Chcę żyć Poznań, oversatt til polsk av Adam Wysocki (Wydawnictwo Poznańskie, 1971)
- Ich will leben die Geschichte eines Mannes, der durch die Hölle ging, oversatt til tysk av Brigitte Pokorny (Wuppertal Brockhaus, 2004)[9]
Referanser
rediger- ^ a b Fanger.no, «Oscar Magnusson», verkets språk bokmål, besøkt 17. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Historisk befolkningsregister, «Oscar Magnusson», verkets språk bokmål, Historisk befolkningsregister ID PFd00110111987M17015A, besøkt 17. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kristian Ottosen og Arne Knudsen (1995). Nordmenn i fangenskap 1940-1945. Universitetsforl. s. 433. ISBN 8200223728.
- ^ «Dødsannonse». Aftenposten 1987.11.10. Oslo. s. 17.
- ^ «Dagbladet arkiv fra 1967: «kronvitner» om behandlingen i Veiten 3: Oscar Magnusson». Gestapomuseet i Bergen. 7. mars 2017. Arkivert fra originalen 17. oktober 2020. Besøkt 20. august 2020. «kopi av Eirik Sundvors artikkel i Dagbladet, nr. 221, Lørdag 23. september 1967»
- ^ Bergens Arbeiderblad, 1967-09-23, s.7
- ^ Anette Storeide (2007). «"Tidsvitners fortellinger om fangenskap i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen"» (PDF). Fortid. Besøkt 29. august 2020. «Denne artikkelen handler om norske overlevendes beretninger om fangeoppholdet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.»
- ^ Magnusson, Oscar (1984). Jeg vil leve. [Stabekk]: Den Norske bokklubben. ISBN 8252512178.
- ^ Magnusson, Oscar 1911-1987. Ich will leben die Geschichte eines Mannes, der durch die Hölle ging. Wuppertal. ISBN 978-3-417-24759-6. OCLC 76635010.