Organisasjon Todts virksomhet i Norge
Organisasjon Todt (OT), det nasjonalsosialistiske Tysklands halvmilitære utbyggingsorganisasjon, var byggherre for blant annet festningsanlegg, flyplasser, veier og fabrikker for lettmetallproduksjon i Norge under den tyske okkupasjonen 1940–1945. Bakgrunnen for den omfattende anleggsaktiviteten i Norge var Hitlers frykt for alliert landgang. Organisasjon Todt trengte stor arbeidskraft til å gjennomføre sine oppdrag; krigsfanger, tvangsarbeidere, norske arbeidere og norske firmaer var arbeidsstyrken.
Oppgaver rediger
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Følgende oppgaver var prioritert:
- Festningsanlegg med etablering av støttepunkter for infanteri og artilleri
- Vintersikker riksvei 50 (E6) til Lakselv med forbindelse til den (daværende) finske Ishavsveien
- Flyplasser
- Enkeltsporet jernbane fra Mo over Fauske/Narvik til Kirkenes.
- Ubåtstøttepunkter i Trondheim og Bergen samt tørrdokker
- Utbyggingsprogram for lettmetallproduksjon
OT var en halvmilitær prosjektorganisasjon, og ble etablert i Norge med avdelingen Einsatzgruppe Wiking (EW) 1. april 1942, som fikk ansvar for utbygging av anlegg og infrastruktur i Norge (inkludert Petsamo i daværende Finland) og Danmark. Oberregierungsbaurat Willi Henne var organisasjonens leder.
OT var Norges største byggherre og arbeidsgiver, bortsett fra Wehrmacht, helt frem til kapitulasjonen. I en tidlig fase, ut 1941, ble OT omtalt som OT-Nord. Virksomheten ble stadig med omfattende og EWs stab i Oslo bestod av 1 386 personer i april 1944.
I første fase hadde okkupasjonsmakten fokus på å bygge ut forlegnings- og lagerkapasitet. Siden fikk generell infrastruktur mer oppmerksomhet. Blant de langsiktige prosjektene var bygging av veier og jernbaner i Sør-Norge, gjenoppbygging av Narvik havn og malmjernbane, gjenoppbygging av andre områder som var ødelagt av krigshandlinger, samt utbyggingen av Trondheim som marinebase. EW overtok sommeren 1942 utbyggingsprogrammet for lettmetallindustrien som hadde vært organisert under Nordag og byggevirksomhetene til Kriegsmarine og Luftwaffe sommeren 1944.
Anleggsvirksomheten hadde tre avdelinger: festnings-, jernbane og veibygging. I 1944 hadde de tre avdelingene henholdsvis 28 052, 19 866 og 5 074 arbeidere, totalt 52 992. Organisasjonen hadde på dette tidspunktet til sammen 79 067 ansatte i Danmark og Norge.
Festningsanlegg rediger
.jpg)
De fem tyngste batteriene lå utenfor Bergen (MAB Fjell: OT-byggeprosjekt «FELIX»), Trondheim (MAB Örland: OT-byggeprosjekt «OTTO»), Narvik (MAB Engelöy/«Dietl»: OT-byggeprosjekt «ERICH»), Harstad (MAB Trondenes: OT-byggeprosjekt «THEO») og Kristiansand (MAB Kroodden, senere Vara: Ukjent om dette hadde eget prosjektnavn). Det sistnevnte batteriet ble operativt i mai 1942, mens arbeidet fortsatte på alle de øvrige inntil de ble skuddklare i perioden april-september 1943.
I tillegg ble utbyggingen av 5 ulike torpedobatterier prioritert i hhv Namsenfjorden (Torpedobatterie Ledangsholm), Trondheimsfjorden (Torpedobatterie Hasselvik), Kristiansund (Torpedobatterie Nordlandet), Molde (Torpedobatterie Julholmen) og Aukra (Torpedobatterie Otteröy-Süd) i 1943. Samme år ble det startet arbeid på batteriet MAB Nötterö utenfor Tønsberg (OT-byggeprosjekt «NERO») og to nye torpedobatterier utenfor Bergen: Torpedobatterie Hjelte på Herdla og Torpedobatterie Raune på Lerøy).
Fra 30. september 1943 ble det imidlertid ikke innvilget sement eller forsyningstransport lenger. Krigsutviklingen førte til at festningsbygning ble nedprioritert og ressurser overført til veibygging og noen tilbakeført til Tyskland.
Totalt hadde EW innen utgangen av 1944 bygd 535 bunkere av alle typer, 13 kanonstillinger for kaliber 28 cm eller høyere, 9 torpedobatterier, 586 «Ringstände», 935 «Geschützbettungen und sonstige Kleinstände» og 378 Felshohlbauten. Da EWs befestningsvirksomhet ble innstilt hadde organisasjonen støpt totalt 672 546 m³ betong og brutt 291 456 m³ stein.
Jernbaneanlegg rediger
NSB hadde før krigen beregnet at ferdigstilling av Nordlandsbanen fra Fauske til Kirkenes alene ville kreve en arbeidsstyrke på 10 000 mann med 250 dagsverk årlig i 13-14 år. De mest optimistiske tyske anslagene regnet med at det kunne settes inn hele 83 700 mann.
EW overtok ansvaret for jernbaneanlegget mellom Mo og Fauske i 1942. Tyske virksomheter skulle prioriteres. Disse fikk etter hvert tildelt russiske og andre tvangsarbeidere.
Utdypende artikkel: Polarbanen
EW og de tyske firmaene utarbeidet planer for videreføring av jernbanelinjen fra Mo til Narvik. Strekningen ble delt inn i ulike sektorer som ble tildelt forskjellige tyske selskaper. Norske selskaper ble tildelt bygging av mindre kraftverk som skulle understøtte baneanlegget, støpning av bropilarer og bygging av kaier. Også disse arbeidene ble til dels gjennomført med tvangsarbeidere. De norske selskapene klagde over at tvangsarbeidernes yteevne var lav, og avtok over tid. I stedet for å kreve bedre forpleining for arbeiderne fremmet selskapene krav om kompensasjon for merutlegg som følge av forsinket fremdrift.
Fra juli 1943 til april 1944 økte antall tvangsarbeidere på Nordlandsbanen fra 3 500 til 7 500. Ved kapitulasjonen ble antall fanger i tvangsarbeid anslått til ca 8 000.
Veianlegg rediger
Krigsviktige veier, spesielt riksvei 50, hadde høy prioritet. Etter krigen ble strekningen over Korgfjellet og mellom Rognan og Langset sør for Fauske blitt kjent som Blodveien på grunn av bruken av jugoslaviske krigsfanger.
I januar 1944 arbeidet 525 tyskere, 440 utlendinger, 3 730 krigsfanger og 4 070 norske arbeidere på veianlegg, og EW ønsket å sette inn ytterligere 5 000 norske arbeidere i tillegg til 200 krigsfanger. Også et tysk firma med 70 stamarbeidere og 300 krigsfanger ble satt inn i tillegg til de norske arbeiderne som allerede var på plass.
550 mann fra den norske Arbeidstjenesten fullførte strekningen Elsfjord-Korgen, en 18,9 km lang veistrekning mellom Elsfjord og Korgen, at fem broer er ferdigstilt, mens forberedelser for enda 49 nye broer ble startet.
Over Sennalandet ble den 8 km lang snøtunnelen «Repparfjell» oppført i treverk. Arbeidet ble i hovedsak utført av russiske fanger.[1]
Produksjon av lettmetall rediger
I Berlin planla krigsmakten å syv-doble produksjonskapasiteten for aluminium samtidig som det skulle startes omfattende oksidproduksjon og i mindre grad magnesiumproduksjon til tysk flyindustri.
I mai 1941 ble det etablert to nye selskap i Oslo for å realisere programmet. A/S Nordag skulle bygge oksidverk og elektrolysefabrikker flere steder rundt om i landet. A/S Nordisk Lettmetall skulle reise produksjonsanlegg på Herøya, med tilhørende kraftutbygging i Mår-vassdraget. Mens Nordags prosjekter tidlig ble forsinket, holdt Nordisk Lettmetall sine planer. Nordisk Lettmetall lå i IG Farbens sfære inntil Herøya ble bombet i juli 1943. Utbyggingsansvaret ble da overført til EW.
23. november 1943 vedtok Zentrale Planung å prioritere prosjektene i Sauda og Årdal og la de øvrige til side.
Knapphet på bygningsmaterialer rediger
Norske selskap som påtok seg byggeoppdrag for EW, ble innlemmet i organisasjonen som en egen enhet. EW dirigerte innsatsfaktorer som råstoff, byggematerialer og arbeidskraft
Allerede høsten 1940 ble det klart at den omfattende virksomheten ville skape mangel på byggematerialer. Sagbrukene rundt Fredrikstad ble da pålagt kun å levere byggematerialer til okkupasjonsmakten. Importen av stål og valseprodukter til sivilt bruk ble skåret ned, mens norske importører ble brukt til å importere jern og stål for tyske formål.
7. februar 1941 ble det forbudt å bruke, selge eller overdra bygningsmaterialer uten tillatelse fra Direktoratet for industriforsyning.
Knapphet på arbeidskraft rediger
Arbeidskraft ble tidlig en flaskehals i den norske okkupasjonsøkonomien. Det åpnet muligheter for selskap som var i stand til å skaffe arbeidskraft på egen hånd. Hvem som helst kunne starte entreprenørvirksomhet, uten krav til dokumentert kompetanse eller kapital. Situasjonen førte til en omfattende etablering av selskaper som ønsket å profitere på krigstidsboomen. I 1940-41 etablerte alt fra unge ingeniører som ville prøve lykken på egen hånd, til rene sjarlataner, entreprenørvirksomheter. Fra 1941-42 kom i økende grad tyske selskaper inn og overtok ansvaret for byggevirksomheten. Mange av de nyetablerte, norske selskapene ble redusert til rene arbeidskraftformidlere. De fikk da kun ansvar for å skaffe og administrere arbeidskraft.
Norske myndigheter forsøkte å stramme inn på lykkejegernes eksesser med en ny entreprenørlov av 15. april 1943. Men samtidig fikk de klar beskjed fra Willi Henne om at det ikke skulle skapes vanskeligheter for norske virksomheter som manglet autorisasjon, men som hadde kontrakter med tyskerne for bygg- og anleggsarbeider. Tyske byggeprosjekter stod med andre ord over norsk lov.
De mange norske nyetableringene fikk ikke operere alene i særlig lang tid. Allerede i juli 1942 var i overkant av 200 tyske selskaper etablert i Norge. Det var en overvekt av selskaper engasjert i festningsbygging (111), deretter fulgte flyplasser og luftforsvarsanlegg (31), jernbanebygging (25), havnebygging (13), marineanlegg (9) og lettmetallprosjektet (6). Tyngdepunktet for etableringer var i Nord-Norge, hovedsakelig i Narvik, Alta, Bodø og Fauske. Også Bergen og til dels Trondheim ser ut til å ha hatt en betydelig større tilstrømming av tyske selskaper enn Oslo. Sommeren 1944 var virksomheten fremdeles konsentrert om Alta, Kirkenes, Mo i Rana og Trondheim. Av 291 selskaper, var 84 norske.
Arbeidskraft rediger
Mangelen på arbeidskraft var et dominerende tema så lenge Wiking-programmet pågikk. Både i Norge og på kontinentet tiltok konkurransen om arbeidskraften. Norge utmerker seg ved at langt flere arbeidere ble importert til landet enn eksportert. Bare rundt 1 000 nordmenn ble sendt til arbeid for krigsindustrien i Tyskland. Det skjedde etter en rekrutteringskampanje høsten 1940.
Byggeplanene i Norge var ambisiøse og tilgangen på tysk og norsk arbeidskraft viste seg utilstrekkelig. EW antok mot slutten av 1942 at de tyske byggeprosjektene kom til å legge beslag på 82 000 norske arbeidere, mens den norske offentlige byggevirksomheten ville kreve 29 000 og den private norske byggeaktiviteten 15 000.
Norske arbeidere rediger
EWs virksomhet ble gradvis sammenvevet med den norske arbeidskraftforvaltningen. For å sikre forrang for Luftwaffes anlegg på Lista, på Gossen, og ikke minst behovet for 4 000 mann til Sager & Woerners virksomhet i Trondheim, ble det norske lovverket utvidet med flere forordninger som definerte EWs arbeidssteder som særlig viktige. Det ble innført forbud for norske arbeidere som ble tilvist arbeid for OT, å slutte i jobben. Arbeidsformidlingen ble brukt til å flytte på arbeidskraft. I 1943 og 44 ble arbeidere fra lettmetallprogrammet overført til gruvedrift. Det ble lagt særlig vekt på utvinning av svovelkis i Skorovas, men arbeidere ble også sendt til gruvene i Fosdalen, Sulitjelma, Gjersvik og Stordø.
Det var også stort behov for skogsarbeidere for å opprettholde avvirkningen og forsyne de omfattende anleggene med trevirke. Ansvaret lå hos norske myndigheter som hadde sin fulle hyre med å hindre at de lukrative lønnsvilkårene ved tyske anlegg ikke tømte jord- og skogbruket for arbeidskraft. Det ble utarbeidet en forordning om at Arbeidsformidlingen ikke skulle tilvise personer fra jordbruk, skogbruk, skipsfart eller fiskeri til andre yrker. Mot slutten av 1942 så ut til at EW måtte nedjustere ambisjonene i byggeprogrammet fordi det manglet tømmervirke, jernbanesviller, tømmerstokker og sement.
Utenlandsk arbeidskraft rediger
Bortsett fra tyske firmaansatte var OTs første utenlandske arbeidere dansker som hadde meldt seg frivillig etter et rekrutteringsfremstøt sommeren 1941. De første 300 av dem ankom den 20. juli 1941 med skip til Oslo og ble derfra sendt med tog til Trondheim. Fordelt på 15 puljer kom ytterligere 1 547 danske byggningsarbeidere til Trondheim de neste to månedene. 170 av danskene fikk 10. november 1941 to måneders straffarbeid i Falstad fangeleir for ordrenekt etter å ha markert misnøye med lønns- og arbeidsforholdene og trappet ned innsatsen.
Utover i 1942 kom ytterligere flere hundre nye danske arbeidere frivillig til anleggene i Norge. De ble supplert med arbeidere fra mange andre nasjoner, da EW for alvor startet å rekruttere arbeidere i Europa. De første transportene av ikke-tyske og ikke-danske arbeidere fra kontinentet tok til i april 1942, og fortsatte de neste månedene i sporadisk omfang. Mot slutten av 1942 og særlig utover i 1943 begynte OT å tvangsutskrive arbeidere i stor skala i de tysk-okkuperte områdene. Skipstransportene av OT-personell til Norge fulgte i jevnt tempo fra januar 1943 og frem til sommeren 1944.
Reisene foregikk med skip fra Stettin, og dels fra Århus. Mannskapene ankom Oslo og ble via mottaksleiren på Grünerløkka skole sendt videre. Arbeidere som hadde Finnmark som bestemmelsessted, ble fraktet med skip til Reval eller Helsingfors i Finland, hvor så reisen fortsatte med tog og deretter med kjøretøy.
I september 1942 ble organisasjonens samlede arbeidskraftbehov i Norge beregnet til totalt 81 900 personer. 90 % av arbeidskraftbehovet måtte dekkes av ulike kategorier fanger og utenlandske arbeidere. I første omgang var dette personer som befant seg i Wehrmachts varetekt: 5 000 sovjetiske krigsfanger, 1 000 jugoslaviske fanger og 2 000 tyske militære straffanger fra leirene i Emsland. Disse ankom Norge senere på høsten.
Målsettingen på 81 900 arbeidere forble uoppnåelig. I oktober 1942 hadde OT totalt 32 604 mannskaper i Norge, hvorav rundt 6 000 krigsfanger som nevnt ovenfor. I rekkene av sivile arbeidere var det 12 379 nordmenn, 6 932 tyskere, 2 127 dansker, 1 889 nederlendere, 210 fransk-belgiske og 1 214 personer fra andre nasjoner. EWs arbeidsstokk i Norge omfattet hele 21 nasjonaliteter.
I august 1944, på et tidspunkt da tilførselen av nye arbeidere nesten helt hadde opphørt, hadde EW 5 639 ikke-tyske utenlandske tjenestepliktige i Norge. Tjenestepliktige nordmenn, som siden januar 1943 var blitt tvangsutskrevet til EW i større antall, kom i tillegg til disse og utgjorde 20 602 personer. Til sammenligning var på dette tidspunktet 1 043 norske firmaansatte i arbeid for EW. Andre større nasjonalitetsgrupper blant de tjenestepliktige var sovjetere (1 523), polakker (1 493), tsjekkere (901), belgiere (465), franskmenn (402) og dansker (362).
Da EW overtok byggeledelsen for Luftwaffe i juni 1944 overtok virksomheten også vel 20 000 arbeidere i Norge. Etter å ha holdt seg på et antall av mellom 55 000 og 65 000 siden inngangen til 1944, steg dermed personellstyrken mot nye høyder i løpet av sensommeren. Den endte på omtrent 87 000, et omfang som forble uforandret et stykke inn i 1945. Nærmere 48 000 var krigsfanger, og ytterligere 2 000 var tyske og norske straffanger. Ufrie var også en større del av den resterende arbeidsstokken. Mer nøyaktige tall er ennå ikke fastsatt. Men OT nådde aldri målet om 94 300 arbeidere, formulert i januar 1944
En stor del av EWs arbeidsstyrke bestod av sovjetiske krigsfanger. Disse var rene slavearbeidere, sammen med jugoslaviske politiske fanger (Häftlinge) og tyske straffanger. I september 1943 utgjorde de 32 111 av EWs 59 910 mannskaper i Norge, 53,6 %.
Omkring tusen polske krigsfanger som kom til Norge i 1942, ble også satt i arbeid for EW. Behandlingen av dem var vesentlig bedre enn den som andre fange-kategorier måtte utstå, og i motsetning til disse slavearbeiderne fikk polakkene betaling.
Lettmetallprogrammet rediger
Det var i utgangspunktet estimert et behov for 17-20 000 arbeidere til lettmetallprogrammet.
I juli 1941 hadde Nordags arbeidsstyrke bare bestått av 3 515 personer. Etter at OT hadde tatt over utbyggingen, disponerte programmet 12 000 nordmenn i 1942 og antallet måtte økes til 15 000 i 1943. Det viste seg vanskelig å holde på nordmenn. En rapport i august 1942 hevdet for eksempel at omtrent 2 000 norske arbeidere hadde flyktet. Selv om lønningene var gode, ser nordmenn ut til å ha vegret seg mot frihetsbegrensningene som ble innført.
23. november 1942 ble det vedtatt å skalere ned og konsentrere lettmetallprogrammet samtidig som det ble tilført 5 000 utenlandske tvangsarbeidere. OT skulle besørge frakt til Oslo, hvor arbeiderne skulle overtas av Nordag og fraktes til de ulike byggeplassene.
I mars 1943 ble det satt inn 1 361 såkalte Ostarbeiter (østeuropeiske tvangsarbeidere). Nordag fikk ytterligere 592 Ostarbeiter i april og at det var forventet 630 nye Ostarbeiter i mai. I tillegg til disse kom 780 franskmenn, hvorav 320 fagarbeidere. 1. juni 1943 hadde Nordag fått tilført 6 963 arbeidere.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009.
Kilder rediger
Artikkelen er basert på artikkelen «Organisasjon Todt i Norge under okkupasjonen: et makroperspektiv» av Hans Otto Frøland, Gunnar D. Hatlehol, Mats Ingulstad, Torgeir Sæveraas. Forfatternes arbeid inngår i et forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd om Tvangarbeidets politiske økonomi. Prosjektet startet høsten 2011.
- Gunnar D. Hatlehol: «Den tyske byggherren i Norge 1940–1945» i Fortidsminneforeningens Årbok 2016, Fortidsminneforeningen (2016) ISBN 978-82-90052-83-1
- Gunnar D. Hatlehol: «Norwegeneinsatz» 1940-1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU (2015) ISBN 978-82-326-1194-2