Åpne hovedmenyen

Oluf Müller

norsk politiker og forretningsmann
Oluf Müller
Oluf Müller.JPG
Født19. oktober 1876
Sunndal
Død7. januar 1938 (61 år)
Kristiansund
Gravlagt Kristiansund
Beskjeftigelse Politiker, forretningsdrivende
Parti Frisinnede Venstre, Høyre
Nasjonalitet Norge
Stortingsrepresentant
1. januar 1922–31. desember 1924
ValgkretsKjøpstedene i Møre fylke
1. januar 1919–31. desember 1921
ValgkretsKristiansund kjøpstad

Oluf Christian Müller (født 19. oktober 1876 i Sunndal, død 7. januar 1938 i Kristiansund) var en norsk forretningsmann og politiker. Han var stortingsmann for kjøpstaden Kristiansund 1919–1921 og for alle kjøpstedene i Møre fylke (Kristiansund, Ålesund og Molde) 1922–1924. Han var også formann i hovedstyret i Frisinnede Venstre 1922–1924. Han hadde flere offentlige verv i hjembyen, ved siden av at han fra 1900 til sin død i 1938 var disponent i Aktiesmørfabriken Goma (Goma Fabrikker), som først produserte margarin, senere også vaskemidler og stålull. Fabrikken ble en viktig arbeidsgiver i distriktet.

Familie og yrkeRediger

Han vokste opp i Sunndal og Børsa som sønn av sogneprest Christian Høy Müller og hustru Mathea Herlofine Herlofsen. Faren var tidligere gift med en søster av salmedikter Magnus Brostrup Landstad. Faren var en landskjent vekkelsespredikant, inspirert av Gisle Johnson, og venn av den senere biskop Nils Jacob Laache. Da faren døde i 1882, tok moren med seg familien til sin hjemby Kristiansund. Oluf gikk middelskolen der. Deretter reiste han til Kristiania, England og Tyskland for å gå i handelslære.[1]

 
Aktiesmørfabriken Goma, ca. 1900.

I 1896 ble Oluf Müller handelsfullmektig i familiebedriften Oluf Herlofsens Sønner, som solgte mat, klær og jernvarer. Olufs halvbror Brostrup Müller drev bedriften i noen år før den ble overlatt til Oluf og Brostrups fettere, Emil og Hans Rode Herlofsen.[1][2] I 1900 var familiebedriften blant innskyterne i Aktiesmørfabriken Goma på Gomalandet, hvor Oluf Müller ble disponent, 25 år gammel. Fabrikken produserte i begynnelsen bare margarin.[3]

Fabrikken økte margarinproduksjonen fra rundt 350 000 kg i 1903 til nesten 800 000 kg i 1930. Nye lovbestemmelser forbød margarinfabrikker å ha «smør» i navnet, så i 1932 skiftet den navn til Goma Fabrikker. Samtidig forberedte fabrikken en utvidelse av produksjonen til såpe- og vaskeartikler, som skulle bli den viktigste inntektskilden de neste tiårene. Til såpeproduksjonen kunne fabrikken nyttiggjøre restråstoff fra margarinproduksjonen, og den kunne igangsettes uten store ekstrakostnader. Vanskelige konkurranseforhold mellom margarinprodusentene ble utslagsgivende.[4]

Politiske og offentlige vervRediger

Herlofsen-familien hadde sterke politiske interesser. Fetteren Hans Rode Herlofsen, onkelen Hans A. Herlofsen og morfaren Oluf Herlofsen satt i bystyret i Kristiansund, alle som høyremenn. Ordfører og stortingsmann Hans Herluf Dahl var hans morfars onkel.[2] Oluf Müller var medlem av Kristiansund bystyre 1910–1916, 1919–1925, 1928–1931 og 1934–1937, medlem av formannskapet, varaordfører og tidvis fungerende ordfører i Kristiansund.[5][1] Han var opprinnelig en moderat høyremann og ledet Kristiansunds konservative forening, som kom til å omfatte både Høyre og Frisinnede Venstre.[6]

Han var styreformann i Kristiansunds kommunale elektrisitetsverk og en pådriver for utbyggingen av Skar kraftverk.[1]

Stortingsmann 1919–1924Rediger

 
Fortøyde småbåter og skøyter i Kristiansunds havn i 1930-årene.
 
Klippfisk til tørk ved Kristiansund.

Müller var innvalgt på Stortinget fra Kristiansund med støtte fra Frisinnede Venstre og Høyre 1919–1921, deretter fra Kristiansund, Ålesund og Molde 1922–1924 på Kristiansunds samlingspartis liste. Oscar Ludvig Larsen fra Ålesund ble valgt på Høyre og Frisinnede Venstres liste for 1922–1924.[7] Kristiansunds samlingspartis liste var dels et uttrykk for splittelse mellom høyrepartiene i de tre kjøpstedene, dels en valgtaktisk manøver.[8][9][10] Müller hadde selv villet «spare min by for en sådan skjebne» og stemt imot den nye valgordningen da Stortinget behandlet den i 1919.[11] Müller frabad seg gjenvalg for perioden 1925–1927, men lot seg oppføre etter Endre Witzøe på Kristiansunds samlingspartis liste, så Müller ble 1. varamann.[12][13]

Müller var Stortingets visepresident 1923–1924 og formann i hovedstyret i Frisinnede Venstre 1922–1924.[5] To ganger måtte han avslå tilbudet om å bli handelsminister, av hensyn til fabrikken.[1]

Müller satt i Stortingets jernbanekomité og ivret for å knytte hjembyen til jernbanenettet ved å forlenge Raumabanen. Sjøfartsbyen Kristiansund hadde lenge vært det viktigste knutepunktet for Møres kontakt med Trondhjem og Østlandet, men etter hvert som overgangen fra sjø- til landtransport ble drevet frem, så kristiansunderne med frykt på isolasjon.[14] I 1920 tok han til orde for å oppruste veistrekningene Oppdal–Sunndal, Sunndal–Oppdøl og Gyl–Treekra til bilveistandard (nå riksvei 70).[3]

Han viste samfunnsøkonomisk innsikt i stortingsdebatter under 1920-årenes paripolitikk. Han engasjerte seg også sterkt i handelspolitikken: Vinproduserende land som Frankrike, Spania og Portugal fikk ikke eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og nektet til gjengjeld å importere klippfisk fra Norge. «Traktatkrigen» var en ulykke for Kristiansunds næringsliv, som i stor grad var basert på eksport av klippfisk. Müller var en sterk talsmann for å oppheve hetvinsforbudet, noe som ble virkelighet i 1923.[1][8][15] Ved opphevelsen ble han «hyllet av byens befolkning med et enormt fakkeltog».[3]

Før han etter eget ønske fratrådte som formann i Frisinnede Venstres hovedstyre i 1924, tok han avstand fra tanken om å oppløse partiet, som gjerne ble oppfattet som et haleheng til Høyre. Han mente at oppdeling i for mange partiblokker ville være «en hindring for et godt arbeide på Stortinget». Han tok til orde for å fortsette å opptre i blokk med Høyre, som hadde «tatt tilbørlig hensyn til våre krav», til tross for at det «i noen grad vil hindre Frisinnede Venstres utvikling til et større selvstendig, liberalt parti».[16]

Bankvesenet i KristiansundRediger

Müller var ordfører i representantskapet i Kristiansunds Kreditbank og bestyrer ved Norges Banks avdeling i Kristiansund 1924–1933. Da Kristiansunds Kreditbank og Den norske Handelsbanks filial ble satt under offentlig administrasjon og likvidert under bankkrisen i 1924, tok Müller saken til Stortinget for å få opprettet en ny forretningsbank i byen. Det lyktes ikke, men Müller var sannsynligvis pådriver for at Norges Bank til slutt «påtok seg en god del av det arbeide, som i andre byer besørges av de private banker».[3]

Ekteskap, sykdom og dødRediger

Oluf Müller giftet seg i Todalen kirke i 1903 med Kristine (Kitty) Kjørsvig, datter av skipskaptein Johan Andreas Kjørsvig.[17] Hun hadde bodd hos farfaren Nicolay Kjørsvig, som drev fiskeforretning i Kristiansund.[18] Oluf og Kitty fikk fem barn, hvorav fire vokste opp. Sønnene Nicolay og Oluf Christian (Ossi) Müller ble begge jurister: Nicolay åpnet sin egen advokatforretning i Kristiansund, mens Oluf Christian ble departementsråd i Industridepartementet.[1]

I løpet av 1937 fikk han behandling for mindre alvorlige helseplager. Ved juletider fikk han en blindtarmbetennelse som siden gikk over i bukhinnebetennelse, som han også ble kurert for, men den 7. januar 1938 døde han brått av en blodpropp.[3] Han ble begravet fra sin halvbror Brostrup Müllers hjem den 11. januar.[19]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Castberg, A.St. (1940). Slekten Müller fra Trondhjem. Trondheim. s. 40–50. 
  2. ^ a b Oluf Herlofsens Sønner A/S gjennom 100 år 1846–1946. Kristiansund. 1946. 
  3. ^ a b c d e Jensen, Anders (1999). Goma Fabrikker – Ello gjennom 100 år 1900–2000. Kristiansund. s. 25–27. ISBN 82-995437-0-3. 
  4. ^ Jensen, Anders (1999). Goma Fabrikker – Ello gjennom 100 år 1900–2000. Kristiansund. s. 14–25 og 35–39. ISBN 82-995437-0-3. 
  5. ^ a b Biografisk informasjon om Oluf Müller NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv
  6. ^ Aass, Eivind (1991). Kristiansunds historie. bind 6, del 2. Kristiansund: Kristiansund kommune, i kommisjon hos Barmans bokhandel. s. 127. 
  7. ^ Haffner, Vilhelm og Wessel-Berg, P.A. (red.) (1922). Stortingsvalget 1921 (PDF). Norges offisielle statistikk. VII 66. Kristiania: Statistisk sentralbyrå, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. s. 138–140. 
  8. ^ a b Aass, Eivind (1991). Kristiansunds historie. bind 6, del 2. Kristiansund: Kristiansund kommune, i kommisjon hos Barmans bokhandel. s. 213–233. 
  9. ^ Thorson, Odd (1952). Ålesund 1848–1948. Økonomisk og kommunal historie. bind 2. Oslo: Fabritius & Sønner. s. 540–541. 
  10. ^ Løseth, Arnljot (1996). Fylkeshistorie for Møre og Romsdal. bind 3. Oslo: Samlaget. s. 121–124. ISBN 82-521-4403-9. 
  11. ^ «Valgordningsdebatten. Kampen om utsættelsesforslaget fortsætter». Morgenbladet: 4. 29. november 1919. 
  12. ^ «Oluf Müller frasagt sig gjenvalg». Romsdals Budstikke: 2. 22. april 1924. 
  13. ^ Haffner, Vilhelm og Wessel-Berg, P.A. (red.) (1925). Stortingsvalget 1924 (PDF). Norges offisielle statistikk. VII 176. Oslo: Statistisk sentralbyrå, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. s. 108–109. 
  14. ^ Aass, Eivind (1991). Kristiansunds historie. bind 6, del 2. Kristiansund: Kristiansund kommune, i kommisjon hos Barmans bokhandel. s. 244–245. 
  15. ^ Müller, Oluf Christian (1921). Fiskerierne, traktaterne, forbudet. Kristiania. 
  16. ^ «Det frisindede venstres fremtid som parti». Trondhjems Adresseavis: 1. 9. januar 1924. 
  17. ^ «Ministerialbok for Stangvik prestegjeld, Todalen sokn 1879–1911 (1564P)». Digitalarkivet. Besøkt 8. juni 2018. 
  18. ^ «Folketelling 1900 for 1503 Kristiansund kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 8. juni 2018. 
  19. ^ «Dødsfall». Tidens Krav: 5. 10. januar 1938.