Ole Arnesen
Ole Arnesen (1803–1884) var en restauratør, jordbruker og delvis byoriginal i Oslo som regnes som opphav til navnet på parkområdet Ola Narr på Tøyen i Oslo.
| Ole Arnesen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1803[1] Nesbyen kommune | ||
| Død | 1884[1] Oslo[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ole Arnesen var født i 1803 på gården Eidalen i Rukkedalen i Nes, Hallingdal. Hans far, Arne Olsen på Eidals Eie, var kjent under navnet Arne Messingsmed. Han deltok i svenskekrigen i 1814 og mistet sitt ene ben i slaget ved Matrand.
Ole Arnesen kom til Christiania hvor han ble ansatt som tjener hos stattholder Baltzar von Platen. Fru Hedvig Elisabeth von Platen skal ha vist stor interesse for Ole, og gikk ham stilling som sin private kammertjener. Som tjener skal han ha lagt seg opp penger. Det ble imidlertid krevet av ham at han måtte gå i silkebenklær og lakksko, enten han var i tjeneste eller hadde fri. Dette ble oppfattet som narraktig.
Etter sin tid hos stattholderen etablerte Arnesen seg en tid som høker på Vaterland, deretter startet han en restaurant med skiltet Kun for honette Folk, altså ærlige folk. Han la stadig tilside penger, og flyttet så til Tøyen. Her forpaktet han hele jordarealet til Det Kgl. Frederiks Universitet. Navnet Ole Narr ble således knyttet til Tøyen, hvor han bodde helt til den botaniske have skulle utvides, noe som tok halvparten av jorden hans. Arnesen bodde i 1865 i Tomtegata på Vaterland, og kjøpte senere en eiendom på Frogner og drev gårdsbruk der.[2] Denne eiendommen tilsvarer dagens adresser Nordraaks gate 9-11, Tidemands gate 9-11 og 14-16.[3]
Ole var gift to ganger. Først med enka Johanne Jensdatter (1794-183?) fra Norderhov, deretter fra 1835 med Ragnild Olsdatter (1810-?) fra Drøbak, som han fikk tre barn med: Anne Josefine, Hugoine og Adolf.
Referanser
rediger- ^ a b c Lokalhistoriewiki, lokalhistoriewiki.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nielson, Haakon B. (1906-1981) (1968). Kjentfolk og originaler i det gamle Kristiania. Oslo: Cappelen. s. 48ff.
- ^ «Ola Narr på Frogner». Kavringen; nr 33. Frogner historielag. 2004. s. 23-24.