Oktoberrevolusjonen

Oktoberrevolusjonen (russisk: Октя́брьская револю́ция, Oktjábrskaja revoljútsija) var bolsjevikenes maktovertagelse i Russland i november 1917. Oktoberrevolusjonen var en del av den bredere russiske revolusjonen, og etterfulgte Februarrevolusjonen tidligere samme år. Selv om revolusjonen skjedde den 7. november etter den gregorianske kalenderen har den likevel fått navn etter måneden oktober, siden Russland fortsatt brukte den julianske kalenderen på den tiden.

Under Oktoberrevolusjonen i 1917 grep Vladimir Lenins bolsjevikparti makten i Russland.

Det eneveldige tsarstyret hadde blitt styrtet tidligere på året i det som ble kjent som Februarrevolusjonen. Tsar Nikolaj II hadde blitt tvunget til å abdisere, og landet fikk en ny og provisorisk regjering. Monarkiet som institusjon var imidlertid ikke avviklet, og Vladimir Lenins kommunistparti (kjent som «bolsjevikene») var bare et av mange konkurrerende partier. I løpet av året bygget kommunistene opp maktbasen sin blant annet ved å organisere industriarbeidere i de såkalte arbeiderrådene (russisk: sovjeter), og disse ble sentrale i kampen mot den provisoriske regjeringen. Den 7. november (25. oktober etter datidens russiske kalender) gjennomførte kommunistene et kupp i hovedstaden Petrograd, og overlot makten til sovjetene. En sovjetkongress ble nå landets høyeste myndighet, og kongressen ga regjeringsmakten til bolsjevikene og andre revolusjonære. Dette ble begynnelsen på Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, forløperen til Sovjetunionen.

Det hadde lenge vært planlagt valg til en ny grunnlovsforsamling, og dette valget ble gjennomført den 12. november^greg. på tross av revolusjonen. Lenins bolsjeviker fikk bare 175 av 715 representanter, og Det sosialistrevolusjonære partiet ble landets største med 370 representanter. Den nye grunnlovsforsamlingen fikk imidlertid kun møtt en eneste dag før den ble beordret stengt av sovjetkongressen. Den uavklarte politiske situasjonen fortsatte utover i 1918, og eskalerte etterhvert til full borgerkrig, kjent som Den russiske borgerkrigen. Det var ikke før høsten 1922 at kommunistene hadde fått kontroll over mesteparten av landet, og det tok også flere år etter dette før kommunistene hadde fått på plass et stabilt maktapparat i det veldige landet.

Bakgrunn

Keiser Nikolaj II ble den 20. herskeren fra Romanov-dynastiet da han besteg tronen i 1894. Han var lite interessert i demokratiske reformer, og styrte i eneveldig tradisjon.

Russland i 1917 var et land med store kontraster. Det var verdens største, og strakk seg fra Øst-Europa til Stillehavet, og fra Nordishavet til ørkenlandskapet i Sentral-Asia. Det dekket en sjettedel av verdens landoverflate, men mye av dette var relativt øde områder i Sibir. Selv om mer enn to tredeler av landet lå øst for Uralfjellene var hoveddelen av befolkningen i europeisk Russland, og dette omfattet også blant annet det som i dag er Polen, Ukraina, Belarus, Finland, Kaukasus og de baltiske landene.

Landet hadde blitt styrt av Romanov-dynastiet siden 1603, og 20 monarker fra dette dynastiet hadde regjert i tilsammen 304 år før revolusjonen i 1917. Systemet var basert på en idé om at monarken skulle være allmektig – en autokrat – og velsignet av Gud. Kjernen i det autokratiske systemet var alliansen mellom Romanov-familien, den russisk-ortodokse kirke og aristokratiet. Kongehuset og adelsstanden hadde i alle år støttet hverandre, der adelen som takk for støtten til de kongelige hadde fått lov til å styre eiendommene sine uten innblanding. Hele dette systemet var bygget på livegenskapet, der kronen og adelsstanden melket de livegne for ressurser: De betalte skatter, leverte korn, og tjenestegjorde som billige soldater. Adelen på sin side dannet et effektivt apparat for å utvide imperiet og statens makt, ved at de tjenestegjorde som offiserer i hæren, i statsforvaltningen og ved hoffet.

Forholdene på landsbygda

Russiske bondejenter, 1909. Det russiske bondesamfunnet var organisert rundt obsjtsjinaer, og på tross av at livegenskapet var blitt opphevet i 1861 kunne ikke folk forlate obsjtsjinaen sin uten spesiell tillatelse.

Den første større moderniseringsreformen i Russland hadde kommet med opphevelsen av livegenskapet i 1861, og småbøndene var dermed ikke lenger den lokale godseierens eiendom. Likevel fikk ikke bondebefolkningen noe individuell frihet av betydning, for småbønder var fortsatt juridisk bundet til lokalsamfunnet sitt, en obsjtsjina. Alle skatter og offentlige avgifter var betalt kollektivt via obsjtsjinaen, og eldrerådet her hadde stor makt: De kunne omfordele jord, skattelegge enkeltmedlemmer i lokalsamfunnet, og hvis nødvendig forvise folk til Sibir. Ingen hadde lov til å forlate obsjtsjinaen sin uten spesiell tillatelse. På tross av disse restriksjonene og den økonomiske stagnasjonen forble landsbygda relativt regimetro i perioden frem til århundreskiftet.

Det var innført noe lokalt selvstyre fra 1864, da man innførte såkalte zemstvo. Men disse var langt fra demokratiske, og kravene til stemmerett var så høye at kun landeiere og borgerskapet ble representert. Rettsvesenet ble reformert til samme tid, og fikk tatt opp i seg enkelte vesteuropeiske rettsprinsipper. Likevel ble deler av det gamle systemet beholdt, og lokale bondedomstoler kunne fortsatt ilegge kroppslig straff. Politiet sto utenfor all demokratisk kontroll, og kunne arrestere og straffe folk uten noen formell prosess dersom de fant det nødvendig av sosiale eller politiske hensyn.

Industrialiseringen tar til, en marxistisk bevegelse vokser frem

En tekstilfabrikk i Tasjkent, ca. 1905-15. Industrialiseringen av Russland ga landet en arbeiderklasse som levde under kummerlige forhold, noe som bidro til fremveksten av den marxistiske bevegelsen.

Industrialiseringen begynte sent i Russland. Det var en viss industriutvikling etter 1861, men i 1890 var det likevel bare én og en halv million industriarbeidere i landet. Det var først med Sergej Wittes tid som finansminister fra 1892 at det ble fart på industriutviklingen. Gjennom «Witte-systemet» trakk Russland til seg utenlandsk kapital, og i årene frem til århundreskiftet ble produksjonen av kull, jernmalm og petroleum tredoblet. Jernbanen ble utbygget i ekspressfart, med den transsibirske jernbanen som det mest kjente prosjektet. Industriutbyggingen førte med seg at mange flyttet til byene for å søke arbeid, men forholdene blant arbeiderne i byene var dårlige. Det var lange arbeidsdager, lav lønn, dårlige boforhold, mange arbeidsulykker og hard disiplin. Fagforeninger og politiske partier var forbudt.

De dårlige forholdene gjorde at det snart utviklet seg en klassebevissthet blant industriarbeiderne, og det var urolige forhold der arbeidskonfliktene vokste. Mange industriarbeidere ble mottagelige for revolusjonære budskap, og det var i disse miljøene den russiske marxismen vokste frem på slutten av 1890-tallet. Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet ble stiftet i 1898, med den unge intellektuelle Vladimir Lenin som en sentral figur. Partiet hadde de første årene ingen formell organisasjon, intet partiprogram, og ingen medlemslister, og eksisterte dermed i praksis bare på papiret. Allerede i 1903 ble partiet splittet i to fraksjoner: bolsjeviker og mensjeviker. Disse utviklet seg etterhvert til to selvstendige partier, på tross av flere forsøk på å samle dem. Lenin hørte til bolsjevik-fraksjonen, som på tross av navnet (som betyr «flertallsmann») egentlig var mindretallet i partiet.

Etter at keiser Aleksander II var blitt myrdet i et attentat 1881 ble han etterfulgt av sønnen, Aleksander III. Den nye keiseren avbrøt alle former for sosiale og politiske reformer, og ga innenriksdepartementet utvidede fullmakter til politisk overvåkning, arrestasjon og deportasjon uten lov og dom. Denne unntakstilstanden – offisielt med det uskyldige navnet «vedtekter for tiltak for bevaring av den nasjonal orden og offentlige fred» – var i utgangspunktet ment å være midlertidig da den ble innført kort tid etter drapet på Aleksander II, men ble systematisk fornyet hvert tredje år frem til 1917. Russland var i praksis blitt en politistat, og Lenin omtalte de drakoniske lovene for «Russlands de-facto grunnlov».

Nederlag i krigen mot Japan, tidlige revolusjonsforsøk

Utdypende artikler: Den russisk-japanske krig og 1905-revolusjonen

Under den russisk-japanske krigen 1904-05 gikk den russiske flåten gikk på flere tap mot japanerne, og den sviktende krigslykken ble en utløsende årsak til 1905-revolusjonen.

Foto: Samtidig japansk plakat

Russland hadde en sterk militærmakt, og ved hoffet og i øvre lag i statsforvaltningen var gjeldende holdning at en «mindre, seierrik krig» kunne samle landet og gjøre slutt på den sosiale uroen. Etter århundreskiftet hadde russerne kommet i konflikt med Japan om hvem som skulle ha mest innflytelse over landene i Øst-Asia, og krig brøt ut i januar 1904. Krigen endte med katastrofe for den russiske militærmakten, og patriotismen og støtten til krigsinnsatsen tok fort slutt. Innen slutten av året var landet plaget av streiker, studentdemonstrasjoner og vold og terrorangrep mot statstjenestemenn.

Den 9.^jul./ 22. januar 1905^greg. ledet presten Georgij Gapon en demonstrasjon på slottsplassen i St. Petersburg, og i hendelsen som ble kjent som «den blodige søndagen» ble de fredelige demonstrantene meid ned av keiserens styrker. Dette utløste en omfattende uro i store deler av landet, og innledet 1905-revolusjonen. Steikene økte i omfang, det kom til mytterier i militæravdelinger, og opptøyer i de ikke-russiske delene av riket. Myndighetene slet med å oppretteholde offentlig ro og orden, men situasjonen bedret seg noe etter at Witte fikk fremforhandlet en fredsavtale med japanerne i august. Likevel ble keiser Nikolaj II tvunget til å gå med reformer som et svar på revolusjonsforsøket, og den 17.^jul./ 30. oktober 1905^greg. utstedte han Oktobermanifestet. Det tok likevel til slutten av året før byene var kommet under kontroll igjen, og store deler av landsbygda var satt under unntakstilstand med militærstyre helt til vinteren 1906/07.

Oktobermanifestet førte til at noe som minnet om en grunnlov ble vedtatt i 1906. Politiske partier ble nå lovlige, og det ble innført valg til et parlament, Statsdumaen. Det ble likevel ikke slutt på eneveldet, og regjeringen stod fortsatt kun ansvarlig overfor keiseren. Keiseren kunne oppløse Statsdumaen etter behov, noe som skjedde de to første gangene parlamentet samlet seg. Før valget til den tredje Statsdumaen sørget Nikolaj for å endre reglene for stemmerett slik at kun den landeiende overklassen og høyere sosiale lag kunne stemme, noe som gjorde slutt på at parlamentet prøvde å utfordre keiserens makt. 1905-revolusjonen greide heller ikke å gjøre slutt på politistaten, og de fleste reformene vare i praksis bare et spill for galleriet. For eksempel var fagforeninger i teorien blitt lovlige, men politiet stengte dem likevel ned når de fant det for godt. Arrestasjonene av venstreorienterte politikere fortsatte også, og partilederne måtte rømme landet for å unngå fengsling og tvangseksil.

Bolsjevikene griper makten

Opptakten

Aleksandr Kerenskij hadde ledet den provisoriske regjeringen siden juli 1917. Regjeringen var kraftig svekket da høsten kom, og på tross av at den var kjent med bolsjevikenes revolusjonsplaner på forhånd klarte den ikke å komme med virksomme mottiltak.

Bolsjevikene stod relativt svakt i Russland, og slagordet «all makt til sovjetene» hadde hatt lite annet enn symbolsk verdi siden april. Dette ble endret med Kornilov-affæren i september^greg., da høyreorienterte krefter forsøkte å gripe makten. De høyreorientertes kuppforsøk var i seg selv mislykket, men det førte også med seg at de moderate kreftene tapte kontroll over arbeiderrådene i Petrograd og Moskva. Det var nå Lenins bolsjeviker som kontrollerte arbeiderrådene i landets to største byer.

Den andre allrussiske sovjetkongress skulle tre sammen i november^greg., og bolsjevikene var i utgangspunktet usikre på strategien frem mot dette. Lenin skrev fra gjemmestedet sitt i Finland og agiterte for en væpnet maktovertagelse så snart som mulig, men resten av bolsjevikledelsen var mer avholdende. Disse mente at tiden var på deres side, og så på væpnet maktbruk som unødvendig gambling. Dessuten så de på Lenins ord og handlinger som motstridende: Hvorfor var han fortsatt i Finland nå som bolsjevikene kontrollerte Petrograd?

Lev Trotskij gikk aldri ut mot Lenins linje offentlig, men han var sannsynligvis tvilende til partilederens strategi. De to partikameratene Grigorij Zinovjev og Lev Kamenjev opponerte imidlertid åpenlyst, og mente det var uansvarlig å gå inn for et kupp når partiet sannsynligvis ikke ville klare å beholde makten på egen hånd. Når Zinovjev og Kamenjev offentliggjorde tankene sine under fullt navn i Maksim Gorkijs mensjevik-avis Novaja Zjizn skal Lenin ha blitt rasende – ikke bare ble de interne stridighetene kjent utenfor partiet, men her snakket man også åpent om bolsjevikenes hemmelige revolusjonsplaner.

Zinovjev og Kamenjevs utspill endte faktisk opp med å gjøre ting lettere for Lenin, for nå var partiet satt i en posisjon der det var vanskelig ikke å handle. Petrograds arbeidere var tungt bevæpnet og under bolsjevikenes kommando, og når statsminister Aleksandr Kerenskij ikke hadde kommet med mottiltak mot de ikke lenger hemmelige revolusjonsplanene hadde han vist at han var svak og uten reell kontroll over byen. Tyske tropper nærmet seg også Petrograd, og Kerenskij-regjeringen var dermed ikke i en posisjon hvor de kunne kreve avvæpning av arbeiderne.

Petrograd-kuppet og den nye regjeringen

Vladimir Lenin og Josef Stalin. Lenin ble leder for den nye bolsjevik-regjeringen, mens Stalin ble folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål.

Tidlig i november^greg. skjedde ting raskt. Petrograd-arbeiderrådet satte sammen en militær revolusjonskomité, under Trotskijs ledelse. Trotskij fikk så soldatene i Petrograd-garnisonen med på sin side. Kerenskij svarte med å prøve å få ledelsen i den militære revolusjonskomitén arrestert, uten å lykkes. Nå satte Lenin i gang kupp-planene, og om kvelden den 24. oktober^jul./ 6. november^greg. tok bolsjevikvennlige tropper kontrollen over nøkkelposisjoner i Petrograd. De møtte liten militær motstand. Den provisoriske regjeringen, som hadde styrt landet siden Februar-revolusjonen, ble bedt om å gå av. Regjeringen oppholdt seg i Vinterpalasset, som ble omringet av bolsjevikene og stormet dagen etter. Flesteparten av ministerne ble arrestert, mens Kerenskij klarte å snike seg unna forkledd som sykepleier.

Den andre allrussiske sovjetkongress startet forhandlingene om kvelden 25. oktober^jul./ 7. november^greg.. Bolsjevikene og deres allierte i en venstreorientert utbrytergruppe fra Det sosialistrevolusjonære partiet hadde flertall her, mens resten av de sosialistrevolusjonære og mange mensjeviker valgte å forlate forsamlingen i protest mot voldsbruken dagen før. Trotskij ble valgt til kongressens formann, og han erklærte her at den forrige regjeringen nå var «havnet på historiens skraphaug» – et uttrykk som senere ble del av det allmenne politiske ordforrådet. Lenin foreslo omfattende reformer under kongressen, og alt jorbruksland eiet av staten, kirken eller godseiere ble nå delt ut til landets småbrukere. Dessuten gikk Lenin inn for våpenhvile med sentralmaktene med øyeblikkelig virkning, noe som ble vedtatt uten motstemmer.

Bolsjevikene fikk nå dannet en ny regjering, ledet av Lenin. Lenin ville ikke videreføre den gamle «borgerlige» begrepsbruken med ministere og ministerråd, og Trotskij foreslo derfor de nye betegnelsene folkekommissær og Folkekommissærenes råd (Sovnarkom). Lenin likte de nye navnene, da de skal ha «luktet av revolusjon». Han fikk fylt alle plassene i Sovnarkom med lojale bolsjeviker, blant dem georgieren Josef Stalin (folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål) og Aleksej Rykov (folkekommissær for innenrikssaker). Lenin hadde først lekt med ideen om å gi innenrikssakene til Trotskij, men vurderte det til at det antisemittiske russiske samfunnet ville ha store problemer med å ha en jøde som øverste leder for landets politimyndighet. Trotskij ble derfor heller gjort til folkekommissær for utenrikssaker.

Oppløsningen av grunnlovsforsamlingen

I november^greg. var det blitt valgt 715 representanter til en ny grunnlovsforsamling. Delegatsammensetningen speilet landets sosiale struktur, og i et land med stort flertall av bønder vant også de sosialistrevolusjonære flest mandater med 370. Bolsjevikene var nest størst med 175, mens mensjevikene hadde 34. Det var også mange partiløse og representanter for mindre partier.

Grunnlovsforsamlingen møttes den 5.^jul./ 18. januar 1918^greg., men ble oppløst av bolsjevik-tropper allerede neste dag. Lenins begrunnelse var at oktoberrevolusjonen hadde innført et «revolusjonært demokrati», som var overlegent det borgerlige demokratiet som grunnlovsforsamlingen representerte. Grunnlovsforsamlingen var dermed ikke lenger representativ. De andre partiene forsøkte å protestere på oppløsingen, men kunne lite gjøre ettersom maktapparatet var kontrollert av bolsjevikene. Enkelte forsøk på demonstrasjoner ble raskt slått ned med makt av bolsjevik-myndighetene, men i et land med svake demokratiske tradisjoner førte ikke Lenins stening av grunnlovsforsamlingen til reaksjoner av betydning ute blant folket.

Fred med sentralmaktene

Utdypende artikkel: Freden i Brest-Litovsk

Russisk bondefamilie på flukt fra krigen, 1915. Den russiske deltagelsen i første verdenskrig hadde kostet landet så mye at Lenin gikk med på en særdeles ugunstig fredsavtale med sentralmaktene, der russerne måtte avstå store landområder.

Straks etter bolsjevikenes maktovertagelse oppfordret kadett-vennlige aviser til væpnet kamp. Den Kerenskij-vennlige general Pjotr Krasnov satte straks kursen mot Petrograd, men styrkene hans ble stoppet av revolusjonære rødegardister ved Pulkovo-høydene sør for byen. Også i Moskva kom det til harde kamper i etterspillet av kuppet, men også her vant bolsjevikene i første omgang. De revolusjonære forstod at dette bare var et forspill, da det var regjerings- og keiservennlige styrker mange steder i landet. Første verdenskrig pågikk også fortsatt, og styrker fra Tyskland og Østerrike-Ungarn stod dypt inne i russisk territorium.

Trotskij var blitt sendt for å forhandle med sentralmaktene i januar, for å få en slutt på den russiske krigsdeltagelsen. Trotskij forsøkte seg først med en «ingen krig, ingen fred»-strategi, der russerne hverken ville fortsette krigen eller godta en fredsavtale på uakseptable betingelser. Russerne hadde på dette tidspunktet en hær i oppløsning, og tyskerne valgte å ignorere Trotskijs utspill og heller fortsette offensiven inn i Ukraina.

Lenin mente at det var absolutt nødvendig å slutte fred fra det han omtalte som «den europeiske imperialistkrigen». Med tanke på den dårlige tilstanden den russiske hæren var i og borgerkrigen som sannsynligvis kom til å komme, så var dette et rasjonelt synspunkt fra Lenins side. Dessuten hadde bolsjevikene lovet å få slutt på krigen allerede siden før oktoberrevolusjonen. Men Lenin slet med å få med seg resten av partiledelsen på dette synet, og mange mente man heller skulle føre en geriljakrig bak tyskernes linjer. Spesielt Nikolaj Bukharin støttet dette synet. Lenin måtte til slutt true med å gå av for å få synet sitt igjennom, og bolsjevikenes sentralkomité gikk til slutt da også med på fredsavtalen. Freden i Brest-Litovsk ble inngått den 8. mars 1918, og på langt hardere vilkår enn hva Trotskij ble tilbudt noen måneder tidligere. På lang sikt kom fredsavtalen likevel ikke til å ha voldsomt mye å si, siden Tyskland endte opp med å tape første verdenskrig. Med Tysklands tap i verdenskrigen ble den separate fredsavtalen med russerne annullert.

Borgerkrigen

Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen

Kommunistene ble angrepet fra alle retninger under den russiske borgerkrigen. De utenlandske og «hvite» motstanderne var imidlertid så dårlig koordinert at den røde armé kom seirende ut av den.

Bolsjevikene stod foran en formidabel oppgave i det som utviklet seg til en full borgerkrig. Det var mange grupper som tok opp våpnene til kamp; først og fremst var det middel- og overklassen i landet som kom til å danne grunnlaget for styrkene som ble kjent som «de hvite». Også en del av de hvite var mange mer moderat venstreorienterte bevegelser, som de sosialistrevolusjonære, mensjevikene, og andre. Anarkister og andre grupper i Ukraina brukte også anledningen til å kjempe for selvstyre, og dessuten sluttet aldri tyskerne krigføringen fullstendig. 18 allierte land intervenerte i nord, blant disse var Storbritannia og USA. Japan så sitt snitt til å presse på for å overta deler av Russlands fjerne østen, mens i Kaukasus ønsket lokale eliter i Aserbajdsjan, Armenia og Georgia uavhengighet.

Borgerkrigens første år hadde blandede resultater. De røde (som bolsjevikene var blitt kjent som) var blitt drevet ut av Ukraina og fra donkosakkenes områder tidlig på året, og Pjotr Wrangels styrker tvang de røde ut av Krim. Likevel hadde de hvite såpass forskjellige mål at de ikke klarte å samarbeide og koordinere innsatsen, og de ble slått tilbake ved Tsaritsyn. Første verdenskrigs slutt i november 1918 førte også med seg et lite pusterom for de røde, da tyske styrker forlot Ukraina og det sørlige Russland.

1919 begynte tøft for de røde. Britene inntok Baku, franske styrker gikk i land på Krim, og de hvite erobret store områder i sør. Samtidig truet Nikolaj Judenitsjs Estland-baserte styrke Petrograd. De røde var nå på full fart mot utryddelse, med hvite styrker kun 300 km unna Moskva. Det røde klarte imidlertid å snu kampen, og i løpet av sommeren og høsten ble de hvite drevet tilbake på alle fronter. På høsten hadde de vestallierte fått nok av krigføring, og begynte å trekke seg ut. I løpet av 1920 kollapset stadig større deler av de hvite styrkene, og mange av de hvite lederne forlot landet. De røde for brutalt frem under disse felttogene, og henrettet mange såkalte «kollaboratører» når de gjenerobret områder.

Det hadde siden februar 1919 vært uenighet mellom sovjetmyndighetene og den nye polske staten om hvor grensene mellom de to landene skulle gå. I forlengelsen av den russiske borgerkrigen kom det derfor også til en polsk-sovjetisk krig, der de røde også så muligheten til å spre revolusjonen vestover. Bolsjevikene ble stoppet av polakkene under slaget ved Warszawa i august 1920, og deretter slått tilbake. Krigen med polakkene endte med at store områder ble innlemmet i Polen på den nye sovjetstatens bekostning.

Tsjekaen og den røde terroren

«Jern-Feliks» Dzerzjinskij var leder for bolsjevikenes hemmelige politi, tsjekaen. Fra høsten 1918 innledet tsjekaen en voldsbølge kjent som «den røde terroren», der påståtte klassefiender ble drept i stort omfang.

For å beskytte bolsjevikenes hovedkvarter i Petrograd hadde man satt opp en egen «ekstraordinær kommisjon» for å ta seg av sikkerheten. Denne kommisjonen ble ledet av polakken Feliks Dzerzjinskij, og den 20. desember 1917 fikk Dzerzjinskij overtalt Lenin til å utvide kommisjonen til en permanent komité for bekjempelse av kontrarevolusjon og sabotasje. Denne komiteen ble kjent som tsjekaen, og ble forløperen til KGB. Tsjekaen etablerte seg alle større steder i landet, og i løpet av to år nådde de en styrke på 20 000 kvinner og menn, med stor tilgang på våpen.

Borgerkrigen og de omfattende opptøyene på landsbygda hadde ført til at bolsjevikene trappet opp voldsretorikken. Den 30. august 1918 ble Moisej Uritskij, tsjeka-lederen i Petrograd, drept i et attentat. Samme dag var det også et attentatforsøk mot Lenin. Disse to hendelsene ble startskuddet til «den røde terroren», som ble offisielt vedtatt den 5. september. I Pravda kunne man lese at «klassedrapsmannen – bursjoasiet – må knuses!». Bolsjevikene satte nå opp konsentrasjonsleirer der de internerte «klassefiender», og alle som hadde tilknytning til «de hvite» skulle skytes. Fra politisk hold ble ansvaret for terroren tillagt tsjekaen og deres spesialenheter, på tross av at landet allerede hadde egne domstoler som skulle ta seg av kontrarevolusjonær virksomhet. Dermed ble alle former for rettsprinsipper tilsidesatt, og tsjekaen stod fritt i å organisere en revolusjonær terrorbølge.

Sovjet-myndighetene forsøkte ikke å legge skjul på terroren, og både navnelister over de drepte og begrunnelser for drapene ble offentliggjort i avisene. Tsjekaen begynte også å utgi sin egen ukeavis, Jezjenedelnik Tsjeka, der man åpent argumenterte for hvorfor terroren var nødvendig. I dens første lederartikkel kunne man lese at avisens formål var å lære arbeidere og fattige bønder hvem klassefienden var, hvor slue disse fiendene var, og at det var umulig med en «tredje vei» mellom proletariatets (underforstått bolsjevikenes) diktatur og borgerskapets diktatur. Sistnevnte utsagn var et åpent angrep på mer moderate venstreorienterte som mensjevikene og de sosialistrevolusjonære, og gjennom propagandaen prøvde bolsjevikene å sette likhetstegn mellom alle fiendene sine, uansett politisk ståsted. For bolsjevikene var det liten forskjell mellom det undertrykkende systemet i tsar-tiden og det borgerlige demokratiet, siden «kapitalens undertrykkelse» holdt arbeiderne i «slavelenker» også i demokratiske land.

Senere på høsten kom tsjekaen i noen grad under politisk kontroll igjen, og den offisielle «røde terror»-politikken tok slutt. Den tsjekaledede voldsbølgen fortsatte imidlertid så lenge borgerkrigen varte, og for eksempel sendte myndighetene i Moskva på nyåret 1919 ut en ordre om at «rike kosakker» skulle «utslettes fullstendig». Tusenvis ble drept i løpet av denne operasjonen. I de hvites terror ble arbeidere og alle med tilknytning til bolsjevikene likvidert. Totalt kan flere hundre tusen mennesker ha blitt drept i den røde og den hvite terroren.

Endinger i samfunnslivet

Oktoberrevolusjonen førte raskt med seg altomfattende endringer i det russiske samfunnslivet. Det ble slutt på adelen og privilegiene deres, og alle innbyggere ble i prinsippet like for loven. Dette likhetsprinsippet gjaldt også mellom kjønnene og ulike etniske grupper. Likevel var flere grupper eksplisitt unntatt fra «likhet for loven»-prinsippet, og da grunnloven til Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk ble vedtatt i 1918 var de som var definert som en del av «utbytterklassen» og «fiender av sovjetstaten» fratatt stemmeretten. Blant disse gruppene fant man blant annet prester, kulakker og folk som levde på kapitalinntekter eller ved innleie av andres arbeidskraft.

Rettsvesenet ble erstattet av et nytt system med revolusjonære folketribunaler, der lekdommere tok plass ved siden av fagdommerne. Soldatråd tok makten i militæravdelinger, mens stat og kirke ble skilt. Innenfor næringslivet ble alle banker nasjonalisert, det samme ble store boligeiendommer. Disse ble så delt opp og gitt ut til folk etter behov, selv om det i praksis ble til at de gikk til folk med de rette forbindelsene til bolsjevikene i maktapparatet.

Kvinnekamp, barne- og familiepolitikk, seksualitet

«Hva oktoberrevolusjonen har gitt til arbeider- og bondekvinnen!». Sovjetisk propagandaplakat, 1920. Bygningene i bakgrunnen har inskripsjoner av typen «bibliotek», «barnehage» og «voksenopplæring».

Bolsjevikene hadde alltid støttet kvinnenes frigjøringskamp. Marxistisk teori tilsa at i en familie var mannen «borgerskapet» mens kvinnen var «proletariatet», noe som skulle tilsi at kvinner ble utnyttet. Innen borgerkrigens slutt hadde bolsjevikene innført lovgivning som var svært progressiv etter datidens standarder, og det ble lett for kvinner å få skilsmisse og abort. Det ble ikke lenger diskriminert mot utenomekteskapelige barn, og det ble lovpålagt likelønn for kvinner og menn. Myndighetene opprettet også et eget kvinnedepartement – kjent som Zjenotdel – for å hjelpe til med kvinnekampen.

Barn og unge fikk sine egne kommunistiske organisasjoner: Komsomol var for ungdommer og unge voksne, mens ungpionerene var for aldersgruppen ti til fjorten år. Barne- og ungdomsorganisasjonene oppfordret medlemmene til å være på utkikk etter «borgerlige tendenser» hjemme og på skolen, eksempler på dette var foreldre eller lærere som beholdt «religiøs overtro», så med nostalgi tilbake på tsar-tiden, eller var kritiske til bolsjevikene eller revolusjonen. Deler av kommunistpartiet hadde også enda større visjoner for fremtidens barne- og familiepolitikk, og så på de store flokkene med hjem- og foreldreløse barn skapt av borgerkrigen som «hell i uhell»: Nå kunne staten gi disse barna en ekte kollektivistisk oppdragelse på barnehjem, uten at barna ble ødelagt av de gamle «borgerlige» familiestrukturer.

Den russiske revolusjonære feministen Aleksandra Kollontaj blir ofte feilaktig tilskrevet utsagnet om at «det skal være like lett å tilfredsstille sine seksuelle lyster som å skaffe seg et glass med vann», men hverken Kollontaj eller den øvrige bolsjevik-ledelsen oppfordret til noen direkte utagerende seksuell livsstil. Likevel førte revolusjonen med seg nye normer for seksualitet, og mange ungkommunister levde etter «glass med vann»-prinsippet. Dette gjaldt spesielt veteraner fra borgerkrigen, der tilfeldige seksuelle bekjentskaper var utbredt. Disse holdningene ble tatt med videre inn i sivilsamfunnet etter borgerkrigen, og selv om hele Europa så en oppmykning av seksualnormer på 1920-tallet var tendensen enda mer markant i sovjetsamfunnet.

Økonomisk politikk: Statskapitalisme, krigskommunisme, NEP

Død mann, kvinne og barn i Saratov, 1921. Den feilslåtte økonomiske krigskommunisme-politikken i kombinasjon med en brutal borgerkrig gjorde at hungersnød brøt ut flere steder i landet.

Den første tiden etter oktoberrevolusjonen hadde faktisk Lenin gjort relative moderate endringer i den økonomiske politikken. Denne fasen var kjent som statskapitalisme, og de fleste bedrifter fikk fortsette som før, så lenge de drev «i nasjonens interesse». De tidligere bedriftslederne fikk beholde stillingene sine, så lenge de aksepterte å ta arbeiderne med på råd. Denne begrensede formen for sosialisering ble begrunnet med landets prekære situasjon. Mange steder tok imidlertid arbeiderne selv initiativ og kastet den gamle bedriftsledelsen, på tross av direktivene fra oven. Bolsjevikledelsens motstand mot slike bedriftsovertagelser ble en stor kilde til frustrasjon i arbeiderklassen, og inn i 1918 mistet bolsjevikene mye godvilje i befolkningen i takt med at økonomien begynte å gå i oppløsning.

Den vanskelige økonomiske situasjonen gjorde at bolsjevikene gjorde radikale økonomiske grep i juli 1918, da de innførte krigskommunismen. Alle landets arbeidsplasser ble nå nasjonalisert, selv de med kun én eller to ansatte. Privat omsetting av varer ble forbudt, bønder ble tvunget til å gi avlingene til staten, og myndighetene hadde som uttalt mål å avskaffe pengeøkonomien. Disse tiltakene førte til en utstrakt svart økonomi, og i 1918-1919 skjedde 60% av omsetningen av brød i byene via svartebørsen. Staten hadde på det daværende tidspunktet fullstendig mistet kontrollen over matforsyningene til byene og militæret, og svarte med å sende væpnede «arbeidergarder» ut på landsbygda for å beslaglegge mat med tvang. Systemet brøt etterhvert fullstendig sammen, da motstand blant bøndene redusere matproduksjonen ytterligere. Arbeidere begynte å forlate byene i stort antall til fordel hjemplassene sine på landsbygda, og myndighetene måtte svare med å militarisere arbeidelivet: Det ble nå forbudt å forlate arbeidsplassen sin eller å ha ugyldig fravær.

Fra mars 1921 ble det nok en gang store endringer i den økonomiske politikken. Med landet på full vei mot økonomisk ruin beordret Lenin stans i krigskommunismen, og en innføring av et friere system. Dette systemet ble kjent som NEP (Novaja ekonomitsjeskaja politika, «ny økonomisk politikk»). Staten beholdt kontrollen over tungindustrien og de viktigste næringene, men tillot handel og småbedrifter igjen. Pengene fikk nå tilbake sin verdi etter å ha blitt tilnærmet verdiløse under krigskommunismen, og næringslivet blomstret. NEP var imidlertid ikke ukontroversielt innad i kommunistpartiet, og mange bolsjeviker så på politikken som et skritt tilbake, i retning kapitalisme igjen.

Litteratur

• Egge, Åsmund (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin: Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200212130. 
• Fitzpatrick, Sheila (2008). The Russian Revolution (3 utg.). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-923767-8.  [Kindle-ugave: ASIN B004KAAL9G]
• McCauley, Martin (2008). The Rise and Fall of the Soviet Union. Harlow: Person. ISBN 978-0-582-78465-9. 
• Montefiore, Simon Sebag (2016). Dynastiet Romanov : 1613-1918. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-26973-9. 
• Ryan, James (2015). «The Sacralization of Violence: Bolshevik Justifications for Violence and Terror during the Civil War». Slavic Review. 74 (2): 808–831. doi:10.5612/slavicreview.74.4.808. 
• Wood, Alan (2003). The Origins of the Russian Revolution (3 utg.). London: Routledge. ISBN 0-203-31085-3.  [Kindle-ugave: ASIN B000OT7UZK]