Ohio Company of Virginia

Ohio Company of Virginia (Ohiokompaniet) var et handelskompani basert i Williamsburg i Virginia, innrettet mot pelshandel og jordutnyttelse vest for Appalachene, og som bestod fra 1748 til 1772. Selskapets virksomhet var en avgjørende faktor for den fransk-indianske krigs utbrudd i 1754.

Etablering

Kart over Ohiolandet med moderne delstatsgrenser markerte.

Kart som viser Ohiokompaniets forlening (Ohio Company Tract) nordvest for Fort Duquesne.

Landskap ved Alleghenyelven.

Ohiokompaniet ble opprettet i 1748 av en rekke innflytelserike borgere i kolonien Virginia. Målsettingen var å utvikle en handel med indianerne i Ohiolandet som til da var blitt forbeholdt franskmenn og pennsylvaniere. Selskapet planla også å bygge fort, skape bosettinger, anlegge veier og utnytte landet.

Alt i 1747 hadde noen av de blivende selskapets menn inngitt en petisjon til det britiske kommerskollegiet (Board of Trade), som også fungerte som kolonialministerium, om å få bli forlent mark vest for Appalachene; dette for å utvikle handelen og åpne upp landet for engelske nybyggere. Kommerskollegiet anbefalte en slik forlening idet det ville kunne forhindre videre fransk dominans i området. Londonregjeringen bemyndiget derfor Virginias guvernør å forlene Ohiokompaniet 200.000 engelske tønner land (809 km2) mark vest for Appalachene, på betingelse av at kompaniet innen syv år bygde et fort og bosatte 200 nybyggere. Hvis vilkårene ble oppfylte kunne kompaniet forlenes ytterligere 300.000 tønner land (1214 km2).

Organisasjon og aksjeeiere

Ohiokompaniet var et aksjeselskap og en egen juridisk person. Da det ble opprettet i 1748 ble 20 aksjer utferdiget med sammenlagt investert kapital på £4.000. Antall aksjeiere varierte over tid, men antall aksjer var alltid tyve. De fleste endringer i antall aksjeeiere fant sted ved arv, men noen mindre aktive eiere trakk seg ut og fikk ssin kapital tilbake. De fleste tilhørte samfunnseliten i Virginia; to kjøpmannshus i London eide også aksjer. De virginske aksjeeierne samarbeidet ikke bare økonomisk, politisk og sosialt; de var ofte i nær slekt eller inngiftet. Til forskjell fra lignende elitegrupper i Virginia, hadde Ohiokompaniets eiere utmerkede kontakter i England, som kunne påvirke Londonregjeringens beslutningsfattere.

Flere av aksjeeierne tilhørte i perioder Virginias overhus, og Thomas Lee, selskapets første leder, var til sin død i 1751 overhusets formann. Den mest kjente eieren var George Washington, som da var en ung plantasjeeier og medlem av Virginias underhus. Han var ingen aktiv eier, men kom som offiser i Virginias milits til å spille en avgjørende rolle ikke bare for selskapet, men også for den fransk-indianske krigs utbrudd. Washingtons eldre bror Lawrence var også aksjeeier og overtok lederskapet i selskapet ved Lees død.

Da Lawrence selv døde i 1752 gikk lederskapet til Robert Dinwiddie, Virginias guvernør 1751-1758. Med Dinwiddie i ledelsen både for kolonien og kompaniet fikk Ohiokompaniet den kraftige offisielle oppbakking man tidligere savnet, da konkurrerende interesser hadde hatt en dominerende innflytelse over koloniens myndigheter.

Virksomhet

Ohiokompaniet begynte sin virksomhet med å anlegge en handelsstasjon ved Wills Creek, i dag Cumberland i Maryland. Dets inntrengen i hva Pennsylvania betraktet som sitt territorium utløste en intensiv konkurranse med pelshandlerne fra denne koloni.

Kompaniet ansatte Cristopher Gist, en kjent landmåler og villmarkskjenner, som kartograf med oppdrag å lokalisere gunstige steder for nybyggere og en god plass for et fort. I 1752 begynte kompaniet å rydde en villmarksvei passabel for klovdyr fra handelsstasjonen ved Wills Creek til Monongahela. Der ble det bygd magasinsbygning ved Redstone Creek, nær dens utløp i Monongahela, i dag Brownsville i Pennsylvania.

Den fransk-indianske krig

Den fransk-indianske krig ble begynnelsen på slutten for Ohiokompaniet.

Ohiokompaniet måtte bygge et fort for å oppfylle forerningsvilkårene og man utvirket i 1752 irokesernes tillatelse til dette. Året derpå beordret kompaniets direskjon fortet bygd der Monongahela flyter sammen med Allegheny for å danne elven Ohio. Tyve svingbasser og ammunisjon ble bestilt fra London. Guvernør Dinwiddie utvirket ogå et løfte om at den britiske krone skulle stille kanoner til Ohiokompaniets disposisjon for bruk på den nye skansen.

I 1753 fikk Dinwiddie instrukser fra London om at fortet måtte oppføres og franskmennene drives bort fra Ohiodalen, om nødvendig med makt. Byggmestrene fra Ohiokompaniet ble utnevnt til offiserer og tømmermennene mønstret som soldater ved Virginias provinsstyrker (Virginia Regiment). Fort Prince George ble påbegynt i februar 1754 da Half King, irokesernes leder i Ohiodalen, fikk æren å legge den første svillen.

Det gikk da allerede rykter om at franskmennene var på marsj for å avbryte byggingen. I april kom en fransk styrke til stedet, omringet det og tvang virginierne til kapitulasjon. De fikk fritt avmarsjere og ta med seg all løs eiendom. Franskmennene overtok byggverket og det ble et fransk fort, Fort Duquesne. Fra Frankrikes side ble Ohiokompaniet anklaget for av ren profittinteresse true freden mellom Frankrike og England. Da guvernør Dinwiddie fikk rapport om det inntrufne beordret han George Washington å lede en styrke for å jage bort franskmennene. Dette førte til Washingtons overfall av Joseph Coulon de Villiers de Jumonville, en trefning som utløste den fransk-indianske krig.

Avvikling

Benjamin Franklin brukte sine forbindelser i London for å utmanøvrere Ohiokompaniet fra vinninger fra Fort Stanwix-avtalen.

Den fransk-indianske krig betød begynnelsen på slutten for Ohiokompaniet. Krigen forhindret all virksomhet i flere år og da britene til slutt inntok Fort Duquesne og der anla Fort Pitt, forbød den britiske militærkommandant Henri Bouquet nye bosettinger. Motivet var å skape gode forbindelser med den majoritet av Ohiolandets urinnvånere som tidligare hadde vært allierte med Frankrike. Londonregjeringen stilte seg bak den nya politikken og overførte samtidig beslutningsretten over landforleninger fra koloniguvernørene til myndighetene i London. Ved Indianerproklamasjonen i 1763 kunngjorde og bekreftet regjeringen den politikk som i praktisk handling alt var innført. Pontiacs krig ble sett på som bekreftelse på at den nye landpolitikken burde ha vært innført for lenge siden.

Ved traktaten i Fort Stanwix i 1768 avtrådte irokeserforbundet store områder i Pennsylvania, som ble brukt av shawneer og lenaper, til den britiske krone. På Benjamin Franklins initiativ ble det i London etablert et stort selskap med engelske og amerikanske aksjeeiere for å utnytte det land irokeserne hadde avhendet. Dette selskapet, vanligvis kalt Walpolekompaniet etter noen innflytelsesrike aksjeeiere fra den mektige whigfamilien Walpole, hadde gode forbindelser i regjeringskretser og bad om å få over 8.000 km2 i forleninger. For å unngå konflikter med Ohiokompaniet, med dets tidligere løfter om forleninger, fikk det gamle kompaniets aksjeeiere bli aksjeeiere i det nye kompaniet. Ohiokompaniets virksomhet svant hen, og selskapet kan fra 1772 betraktser som likvidert da en avtale mellom aktieeierne fra 1752 hadde begrenset dets virksomhetsperiode til tyve år.

Litteratur

• Bailey, Kenneth P. (1939), The Ohio Company of Virginia and the westward movement, 1748-1792, Glendale: The Arthur H. Clarke Company. 
• Boatner III, Mark M. (1994), Encyclopedia of the American Revolution, Mechanicsburg: Stackpole Books. 
• Brands, H. W. (2000), The First American: The Life and Times of Benjamin Franklin, New York: Anchor Books.