Wikipedia

Odd Isaachsen Willoch

Norsk marineoffiser

Odd Isaachsen Willoch (født 26. februar 1885 i Larvik, død 9. april 1940 i Narvik)[2] var en norsk kommandørkaptein. Han førte kommandoen på panserskipet «Eidsvold» som sammen med «Norge» forsvarte Narvik under den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940. Willoch omkom da «Eidsvold» ble torpedert av tysk marine.[3]

Odd Isaachsen Willoch
Født26. feb. 1885[1]Rediger på Wikidata
Larvik
Død9. apr. 1940[1]Rediger på Wikidata (55 år)
Narvik
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Kommandant Rediger på Wikidata
Utdannet vedSjøkrigsskolen
MorHanna Isaachsen
SøskenGunnar Isaachsen Willoch
Arne I. Willoch
NasjonalitetNorge
UtmerkelserDen islandske falkeorden
Æreslegionen
TroskapNorge
Militær gradKommandør
Kommandoer«Eidsvold»
Deltok iAndre verdenskrig, slaget om Narvik
Tjenestegjort ombord på«Eidsvold», Fridtjof Nansen, FF «Michael Sars»

Liv rediger

Willoch vokste opp på Nanset. Han var sønn av sjefingeniør Einar Isaachsen Willoch og hustru Hanna, født Isaachsen (moren Hanna var datter av sin manns eldre bror, Isak Tobias Isaachsen).[2] Willochs farfar var politikeren Isaach Isaachsen. Han var nevø av maleren Olaf Isaachsen samt fetter av maleren Herman Willoch og vitenskapsmannen Haakon Isaachsen.[4] Hans brødre Håkon og Gunnar var også offiserer i tjeneste da Norge ble invadert.[3]

Odd Isaachsen Willoch var faren til forretningsmannen Finn Isaachsen Willoch og gjennom ham farfaren til politikeren Ingrid I. Willoch. Dessuten var han onkelen til luftfartsdirektør Erik Willoch og politikeren Kåre Willoch.[4]

I 1911 giftet Willoch seg med Marie Kristine («Maja») Foss, født 1888 i Mosjøen. Med henne ble han far til tre barn. De bodde i Horten.[2]

Karriere rediger

Willoch gjorde karriere i Den Kongelige Norske Marine, gikk på Sjøkrigsskolen og studerte radioteknologi i Storbritannia. Før den andre verdenskrig førte han kommandoen over oppsynsskipene «Fridtjof Nansen» og «Michael Sars». I 1928 deltok Willoch i letingen etter flybåten Latham 47 som hadde forsvunnet over Barentshavet, mens den hadde med seg den norske polarfareren Roald Amundsen.[2]

I 1938 ble han utnevnt til kommandørkaptein[5] og han førte kommandoen over panserskipet «Eidsvold» i 1940.[6]

Den andre verdenskrig rediger

Utdypende artikkel: Slaget om Narvik

 
Panserskipet «Eidsvold» i 1905

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av tyske styrker som en del av Operasjon Weserübung. Den nordlige havnen i Narvik (forsvart blant andre sjø- og landenheter av «Eidsvold» og hennes søstersskip «Norge») var én av deres viktigste mål på grunn av sin rolle som eksporthavn for svensk jernmalm hele året.

Som en del av Den Kongelige Norske Marines bestrebelser på å beskytte og forsvare Norges nøytralitet under den andre verdenskrig hadde de største og tyngst bevæpnede norske krigsskipene i tjeneste, Norge og Eidsvoll, blitt basert i Narvik. Fartøyene på 4.000 tonn, deres skipssjefer og mannskap fikk ordre om å skyte mot enhver inntrenger. Narvik skulle under enhver omstendighet bli forsvart med makt.

I løpet av natten mellom 8. og 9. april 1940 begynte det å komme inn rapporter om tyske angrep lenger sør i Norge, i Oslofjorden, Bergen og Trondheim. Det var fortsatt uklart, imidlertid, om hvem som ville nå Narvik først: tyskerne eller britene.[7]

Det var kjent blant de norske skipssjefene at den Kongelige Marine opererte med en stor styrke like utenfor Nord-Norge og at det derfor ble forutsett at disse marinestyrkene kunne angripe Narvik for å ødelegge de tyske lasteskipene i havnen.[8] Det var totalt 25 sivile skip av forskjellige nasjonaliteter i Narviks havn om morgenen 9. april 1940.[9]

I flere uker hadde de norske marinefartøyene vært forberedt på krig og utførte intense artilleriøvelser med ekte ammunisjon. Situasjonen hadde blitt stadig mer og mer spent siden Altmark-saken 16. februar 1940.[10]

I de tidlige timene av 9. april flyttet Willoch sitt krigsskip ut av Narvik havn til en posisjon nord for Framnesodden[11] Kort etter ble radiomeldinger mottatt fra patruljebåten «Kelt» lenger ut i Ofotfjorden, på relé fra Norge,[12] at ni tyske destroyere seilte mot Narvik. Den tiende destroyeren hadde blitt forsinket og hengte igjen bak resten av den tyske styrken. Klokka 04:00 var sikten så dårlig at mannskapet på Eidsvold ikke kunne se land, selv om de bare var rundt 500 meter fra land. På det tidspunktet ga Willoch ordre om at skipet hans skulle lette anker. Klokka 04:15 ble de to første tyske skipene oppdaget.[13]

Mens den tyske marinestyrken på 10 destroyere forsøkte å seile inn i Narvik havn utfordret Willoch dem og signaliserte til lederdestroyeren. Da de invaderende skipene lot være å besvare lyssignalene avfyrte Eidsvold et varselsskudd[14] fra én av sine 76 mm-kanoner.[15]

Som svar på varselskuddet beskikket den tyske flotiljekommandanten, Kapitän zur See, Friedrich Bonte, en budbringer til Eidsvold. Den tyske offiseren fortalte at tyskerne «kom som venner», men at nordmennene måtte overlevere sitt krigsskip til de tyske væpnede styrkene. Kommandørkaptein Willoch ba om tid for å rådføre seg med sin sjef, kommandørkaptein Per Askim[16] (sjef på Norge). Denne forespørselen ble avvist av tyskereb, men mens Willoch hadde snakket med den tyske offiseren hadde radiooffiseren om bord på Eidsvold informert Askim om hendelsene. Askims svar på de tyske kravene og hans ordre til Willoch kom umiddelbart: Willoch og Eidsvold skulle åpne ild.[17] Willoch svarte Askim: «Jeg angriper».[14]

Mens dette holdt på hadde den tyske destroyeren «Wilhelm Heidkamp» posisjonert seg 700 meter fra babord side av Eidsvold og siktet sine torpedorør mot det norske skipet.[14]

Da ordren fra Askim kom, skulle den tyske offiseren til å forlate Eidsvold for å returnere tilbake til sitt eget fartøy. Han ble tilbakekalt av nordmennene, informert om at kravene ikke ville bli oppfylt og at det norske krigsskipet ville motsette seg det tyske overgrepet. Den tyske offiseren svarte ikke på de norske uttalelsene, men da den tyske barkassen seilte bort fra Eidsvold avfyrte folk om bord et rødt signalbluss. Willoch kommanderte sitt babord batteri om å åpne ild og et trommesignal ble innledet.[18]

Willoch ropte til mannskapet rundt seg: «På plass ved kanonene, nå skal vi slåss, gutter!»[19]

Noen sekunder etter, idet Eidsvold hadde lukket avstanden til Wilhelm Heidkamp til 300 m,[20] men før de storkablibrede kanonene på Eidsvold kunne åpne ild,[18] traff tre torpedoer henne. Like før torpedoene traff hadde skipets batterikommandant gitt ordren: «Port battery, salvo».[14]

Én av tyske torpedoene traff hovedammunisjonsmagasinet og rev i stykker Eidsvold, drepte flere av mannskapet og etterlot de overlevende svømmende i vannet bare så vidt over frysepunktet.[18] Eidsvold ble delt i to og sank på 15 sekunder, akterstevnen forsvant sist: klokka 04:37.[20] Bare seks sjømenn overlevde angrepet på Eidsvold.[20][21] Willoch var ikke blant de overlevende.[6]

Utmerkelser rediger

Willoch ble etter sin død ridder av Den islandske falkeorden og chevalier i den franske Æreslegionen.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Norsk slektskalender», side(r) 206, besøkt 15. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Arne Ording; Gudrun Johnson; Johan Garder, red. (1951). Våre falne 1939–1945. 4. Oslo. s. 537. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  3. ^ a b "Familien Willoch vil Krigskorset med sverd til skipperen av Eidsvold", Aftenposten, 22. mai 2016, s. 16.
  4. ^ a b (no) «Odd Isaachsen Willoch» i Store norske leksikon
  5. ^ Jensen 1965: 78
  6. ^ a b Nøkleby, Berit og Dahl, Hans-Fredrik: Norsk krigsleksikon, Cappelen forlag, Oslo 1995 Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
  7. ^ Kristiansen 2006: 32
  8. ^ Kristiansen 2006: 32–33
  9. ^ Kristiansen 2006: 33
  10. ^ Kristiansen 2006: 34
  11. ^ Høgevold 1984: 53
  12. ^ Kristiansen 2006: 35
  13. ^ Høgevold 1984: 54
  14. ^ a b c d Hauge 1995: 184
  15. ^ Kristiansen 2006: 37
  16. ^ Jensen 1965: 68
  17. ^ Bjørnsen 1977: 95
  18. ^ a b c Bjørnsen 1977: 96
  19. ^ Bang, Rune: Falne og omkome under siste krig, Lurøy lokalhistorie og fotoarkiv
  20. ^ a b c Hauge 1995: 186
  21. ^ Bjørnsen 1977: 118

Litteratur rediger

  • Bjørnsen, Bjørn (1977). Det utrolige døgnet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-10553-7. 
  • Hauge, Andreas (1995). Kampene i Norge 1940. 2. Sandefjord: Krigshistorisk Forlag. ISBN 82-993369-0-2. 
  • Høgevold, John (1984). Vår militære innsats hjemme og ute 1940–45. Oslo: Forsvarets Overkommando. ISBN 82-991210-0-0. 
  • Jensen, Rolf (1965). Sjømilitære samfunds kalender 1814-1964. Horten: J Steenberg & Co Boktrykkeri. 
  • Kristiansen, Trond (2006). Fjordkrigen – Sjømilitær motstand mot den tyske invasjonsflåten i 1940. Harstad: Forlaget Kristiansen. ISBN 82-997054-2-8. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Odd_Isaachsen_Willoch&oldid=24261318»