Nykritikk

Begrepet nykritikk blir brukt om den toneangivende litteraturteori- og analysen ved amerikanske universiteter fra 1920 frem til 1960-årene. Selve uttrykket nykritikk stammer imidlertid fra John Crowe Ransoms bok The New Criticism fra 1941.

Nykritikk som litterær teori

Selv om de mange representantene (se nedenfor) er innbyrdes forskjellige, kan fire karakteristiske trekk ved retningen listes opp.

1. Nykritikken har nærlesing (close reading) som sin metode. Nærlesingen er en detaljert strukturanalyse av relasjonene mellom enkeltelementene i en litterær tekst. Den nykritiske analysen baserer seg indirekte på den russiske formalismen, og kan minne om den franske tradisjonen med eksplikasjon. Det er imidlertid I.A. Richards' Principles of Literary Criticism (1924) og Practical Criticism (1929) som utgjør den direkte metodiske påvirkningen.
2. Nykritikken kontrasterer litterært språk med både dagligspråk og det vitenskapelige språk. Arbeidet med å forstå skjønnlitteratur består av analyse av ord, talefigurer og symboler. Disse litterære elementene er ikke bare relatert til hverandre. Fra den romantiske kunstteoretikeren Samuel Taylor Colerigdes estetikk henter nykritikken opp begrepet om organisk enhet (organic unity) for å beskrive det litterære verket som et nettverk av meningsskapende relasjoner.
3. Nykritikken insisterer på at en litterær tekst er et selvstendig, verbalt-språklig objekt. En slik tanke er knyttet til autonomiestetikk. Et dikt må behandles «primært som dikt og ingenting annet», sier T.S. Eliot i essaysamlingen The Sacred Wood (1920).
4. Nykritikken er ikke spesielt opptatt av skillet mellom sjangere, selv om de først og fremst skriver om lyrikk. Uansett sjanger, vektlegger nykritikerne elementer som ord, bilder og symboler sterkere enn person, tanke og plot.

Viktige representanter

• T.S. Eliot
• Cleanth Brooks
• W.K. Wimsatt
• John Crowe Ransom
• William Empson
• F.R. Leavis

Eksterne lenker

• Nykritikken; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)