Wikipedia

Norwegian Oil Consortium

Norwegian Oil Consortium A/S, forkortet NOCO eller Noco, var et norsk aksjeselskap, dannet i 1965 for å delta i petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Selskapet fikk som del av Amoco/Noco-gruppen lisens i første konsesjonsrunde i Nordsjøen, og var dermed ett av de første selskaper med norske interesser til å delta i leting og utvinning i Nordsjøen. Selskapet fikk andeler i Tor, Valhall og Hod og var også en initiativtaker til Saga Petroleum. Selskapet ble solgt til Elf Aquitaine i 1991.

Plattformen på Torfeltet, funnet av Amoco/Noco-gruppen i 1970
Foto: Knudsens Fotosenter / DEXTRA Photo

Historie rediger

Selskapsstarten rediger

Norsk Hydro hadde sammen med franske selskaper i januar 1964 dannet det norsk-registrerte selskapet Petronord, for å være med i leteaktiviteter - og eventuelt utvinning - i Nordsjøen. På dette tidspunktet var ikke boreaktiviteter i Nordsjøen staret, og aktivitetene var begrenset til geofysiske undersøkelser.

I Calgary i Canada drev Robert O. Svare et servicefirma Well Information Service Ltd. Han hadde norske foreldre og hadde registrert den økende interessen for Nordsjøen. I et brev til direktør Georg Hagerup-Larssen i Elektrokemisk datert 10. oktober 1963 skrev Svare om muligheten for å inngå et samarbeid i Nordsjøen. Svare hadde betydelig kunnskap om petroleumsvirksomhet i andre land, han hadde tidligere møtt Hagerup-Larssen, og han antok at Elektrokemisk kunne være interessert i energikilder som olje og gass. I videre korrespondanse avtalte de to et møte i New York, for å drøfte mulighetene.[1]

Sammen med styreformannen i Elektrokemisk, Nils Astrup i Fearnley & Astrup, reiste Hagerup-Larssen til New York, og under en middag bemerket Svare at «nå må dere ikke gjøre som oss - og la selskapene fra USA overta hele oljevirksomheten.»[2] Da Hagerup-Larssen og Astrup kom hjem igjen til Norge, tok de sammen initiativ til å samle flere norske selskaper som eiere i et nystartet selskap for å drive petroleumsvirksomhet.

Først ble Norsk Consortium (NOCO I) dannet i mars 1964 av ni ulike norske industribedrifter, inkludert Elektrokemisk og Fearnley & Astrup.[1] Fred. Olsen ble først holdt ute fra samarbeidet i NOCO I, og han dannet i oktober 1964 et tilsvarende konsortium NOCO II. De to grupperingene var imidlertid enige om at det var plass for begge, og ønsket et nært samarbeide. I februar 1965 ble de to konsortiene slått sammen, og den endelige sammenslutningen NOCO fikk 18 norske aksjonærer.[3]

Konsortiet samarbeidet i starten med Svares kanadisk konsulentfirma Europetrol.[3][1] Georg Hagerup-Larssen ble styreformann i selskapet og Carl Wilhelm Carstens ble direktør. Carstens ble i 1972 første formann i Norsk Petroleumsforening.[4]

Første konsesjonsrunde rediger

Som del av Amoco/Noco-gruppen fikk selskapet i august 1965 tildelt tilsammen ti blokker i Nordjsøen.[5]

Lisensene i første konsesjonsrunde omfattet blokkene 6/3, 7/1 og 7/4 i lisens 004, 7/3, 7/6 og 8/4 i lisens 005, og 2/2, 2/5, 2/8 og 3/4 i lisens 006.[6][1]

De andre deltakerne i Amoco/Noco-gruppen var amerikanske oljeselskaper, som vist i tabellen under sammen med eierandelene i lisensene.[6] Amoco fungerte som operatør for gruppen.

Selskap Nasjonalitet Andel i lisens 004 Andel i lisens 005 og 006
Amoco Norway Oil Company USA 25 % 28,334 %
Amerada Petroleum Corporation of Norway USA 25 % 28,333 %
Texas Eastern Norwegian USA 25 % 28,333 %
NOCO Norsk 25 % 15 %

Til sin første brønn brukte Amoco/Noco «Drillship», et boreskip ombygd fra hvalkokeriet «Thorshøvdi». Brønnen ble boret i blokk 2/8, med borestart i november 1967. På grunn av uhell og dårlig vær brukte en 218 dager på å gjennomføre boringen, uten annet resultat enn spor av olje. Under boreoperasjonen brakk borestrengen og måtte fiskes opp igjen fra brønnhullet.[7] Den mislykkede brønnen kostet Amoco/Noco-gruppen 50 millioner kroner, mens standardprisen for en brønn på det tidspunktet var 20 millioner kroner.[8]

Som følge av de negative erfaringene med boreskipet, ble den neste brønnen boret med boreriggen «Orion». Også denne brønnen ble boret i blokk 2/8, med start i juni 1970. Nå hadde Phillipsgruppen funnet Ekofiskfeltet. Igjen var resultatet en tørr brønn.

Andre konsesjonsrunde rediger

I andre konsesjonsrunde fikk Amoco/Noco-gruppen blokk 2/9 og 2/11, i mai 1969.[9] I konsesjonsbetingelsene het det at gruppen skulle betale til staten 10 % av eventuelle nettoinntekter fra petroleumsfunn.

To brønner boret i blokk 2/9 var begge så godt som tørre. Brønnene ble boret først i juli 1979 og september 1989. Valhallfeltet har hoveddelen liggende i blokk 2/8, men strekker seg inn i blokk 2/11. Hodfeltet ble funnet i 2/11.[6]

Torfeltet rediger

Utdypende artikkel: Torfeltet

Boring i blokk 2/5 startet i august 1970 med boreriggen «Orion». Brønnen ble testet i Ekofiskformasjonen og produserte olje. Amoco/Noco-gruppen hadde funnet Torfeltet.

Finansieringsselskapet NOCOTO rediger

For å finansiere videre oljeleting ble det etter initiativ fra NOCO dannet et finaniseringsselskap NOCOTO i april 1971, også dette med Georg Hagerup-Larssen som styreformann.[10] [11] Primært skulle selskapet engasjere seg i oljeleting nord for 62. breddegrad, men en skulle også vurdere virksomhet utenfor norsk kontinentalsokkel. Tilsammen 81 aksjonærer bidro med 450 millioner kroner i aksjekapital. Planen var at NOCO og NOCOTO skulle samarbeide tett om utvikling av organisasjon og oppbygging av faglig kompetanse.

Dannelsen av Saga Petroleum rediger

I februar 1972 tok NOCO gjennom NOCOTO initiativet til at Saga Petroleum ble dannet, sammen med Syracuse Oils Norge A/S, A/S Polaris Oil Consortium og A/S Pelican.[12] Bak disse fire sto igjen tilsammen 96 selskap, som alle gikk inn som aksjonærer i det nye Saga Petroleum.[13] Initiativet kom etter politisk påtrykk, der regjeringen Bratteli ønsket å samle norske interesser i ett privat selskap.

NOCO fortsatte som selskap også etter at Saga Petroleum var dannet, som andelseier i lisenser. Saga og NOCO etablerte felles administrasjon. Carstens fortsatte som administrerende direktør i NOCO, men gikk samtidig inn i ledergruppen i Saga Petroleum.[14]

Hodfeltet rediger

Utdypende artikkel: Hodfeltet

Hodfeltet ble funnet ved boring av brønn 2/11-2, som startet i november 1974. NOCO hadde 25 % eierandel i lisensen. Produksjon fra en ubemannet brønnhodeinnretning startet i 1990, fjernstyrt fra Valhall.

Valhallfeltet rediger

Utdypende artikkel: Valhallfeltet

Valhallfeltet ble funnet ved boring av brønn 2/8-6, med borestart i april 1975. Brønn 2/11-1 ble boret i juli 1969, men traff bare yttergrensen av reservoaret. Ved boring av 2/11-4 i 1978 ble det bekreftet at feltet også strekker seg over i blokk 2/11.

Salg til Elf Aquitaine rediger

Elf Aquitaine kjøpe NOCO i januar 1991 for 1,95 millarder kroner.[15][16] Flere selskaper var interessert i å få overta aksjene: Saga Petroleum, Total og Amoco. Saga var ikke villig til å betale mer enn 1,7 milliarder kroner og tapte dermed kampen.

Ved salget var Fred. Olsen styreformann i NOCO. Selskapet hadde da bare én ansatt, direktør Erik Dons, ansatt i selskapet siden 1975.[15] Verdiene i selskapet besto i 3,9 % eierandel i Tor, 15 % i Hod og 10 % i Valhall.

Eiere rediger

Ved starten inkluderte listen av eiere i NOCO de følgende 18 selskapene:[3]

Navneformer rediger

Ulike skriveformer for selskapsforkortelsen har vært i bruk: I offisielle annonser brukte selskapet store bokstaver, som i NOCO.[16][18] Aviser og bøker skriver også Noco.[2][1] Navnet på grupperingen har blitt skrevet som Amoco/Noco-gruppen[19] og som Amoco-Noco-gruppen[8].

Litteratur rediger

  • Egil Helle. Norges olje - de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02619-4. 
  • Kristin Øye Gjerde (2015). AmocoNoco - lisens til å lete. Stavanger: Norsk Oljemuseums årbok. 

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e K.Ø. Gjerde: AmocoNoco - lisens til å lete
  2. ^ a b E. Helle: Norges olje... s.114
  3. ^ a b c «Norske selskaper for "olje-service"». Aftenposten 26. april 1965 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  4. ^ «Norsk Petroleumsforening konsituert». Aftenposten 30. november 1972 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  5. ^ «Åtte oljekonsesjoner er gitt i den norske del av Nordsjøen». Stavanger Aftenblad 16. august 1965 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  6. ^ a b c «NPD Faktasider». Oljedirektoratet. Besøkt 21. mars 2020. 
  7. ^ ««Drillship» til engelsk område - planene forandret». Aftenposten 7. mai 1968 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  8. ^ a b «Amoco-Noco skal begynne boring nord for Phillips». Aftenposten 10. april 1969 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  9. ^ «Regjeringen gir olje-konsesjon til Amoco-Noco». Aftenposten 31. mai 1969 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  10. ^ «Norsk selskap får oljekapital på ca. en halv milliard kroner». Aftenposten 5. februar 1971 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  11. ^ «Nocoto stiftet med meget stor kapital». Stavanger Aftenblad 1. april 1971 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  12. ^ «Norsk olje - Saga». Aftenposten 25. februar 1972 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  13. ^ E. Helle: Norges olje... s.113ff
  14. ^ «Nytt om navn». Aftenposten 30. januar 1976 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  15. ^ a b «Franske Elf kjøper NOCO for 1,9 mrd». Aftenposten 30. januar 1991 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  16. ^ a b «NOCO - kunngjøring». Aftenposten 20. juni 1991 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  17. ^ «Union måtte selge olje-interesser». Aftenposten 27. februar 1980 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  18. ^ «Stillingsannonse - Økonomisjef». Aftenposten 4. mai 1971 (krever abonnement). Besøkt 21. mars 2020. 
  19. ^ Stortingsmelding nr. 76 (1970-71) Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel. Oslo: Industridepartementet. 1971. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norwegian_Oil_Consortium&oldid=20301796»