Åpne hovedmenyen

Norsk oljeteknologisk utvikling

Norsk oljeteknologisk utvikling har vært igjennom flere forskjellige faser etter at leteboring på norsk sokkel kom i gang. Siden funnet av Ekofisk i 1969 er det blitt benyttet flere typer teknologi for oljeutvinning i Nordsjøen. Det var utenlandske oljeselskaper som var mest kunnskapsrike og Norge hadde mye å lære. Senere utviklet det seg derimot norsk teknologi.

Nordsjøen skaper problemerRediger

 
En offshore Condeep-plattform under konstruksjon

Esso boret i 1966 etter olje på norsk sokkel. Her ble «Ocean Traveler» benyttet. Dette var et halvt nedsenkbart borefartøy. Slike fartøy var konstruert slik at borefartøyet beveget seg med bølgene på overflaten samtidig som boret gikk nede på bunnen. Dette skulle gjøre dem mer robust mot dårlig vær. Borefartøyet fikk likevel problemer og boring i Nordsjøen krevde enda bedre teknologi.[1]

Philips Petroleum brukte senere «Ocean Viking» som var søsterfartøyet til «Ocean Traveler». Den norske leverandøren Aker ble engasjert i byggingen av borefartøyet.[2] «Ocean Viking» fikk også problemer grunnet forholdene i Nordsjøen, men fant i 1969 Ekofisk. Dette var virkelig begynnelsen for Norge som oljenasjon. 

BetongteknologiRediger

Nordsjøen skapte grobunn for nye løsninger. Svære plattformer i betong ble en teknologisk nyvinning på begynnelsen av 1970-tallet. Disse skulle takle de harde værforholdene i Nordsjøen bedre enn den eksisterende teknologien.

De harde værforholdene i Nordsjøen forsinket planene om å bygge bunnfaste stålplattformer på Ekofisk-feltet. Sommeren 1971 begynte arbeidet med å lage en lagringstank for oljen i påvente av rørledninger. Tanken som lagret oljen på Ekofisk-feltet ble laget i betong og ikke stål. Betongtanken var formet som en sylinder og ble plassert på havbunnen. De norske firmaene Ing. F. Selmer og A/S Høyer Ellefsen bygget tanken for Phillips. Betong viste seg å takle de hard forholdene i Nordsjøen.[3]

Condeep-plattformerRediger

De nye gigantiske oljeplattformene i betong fikk navnet Condeep. Dette var store bunnfaste plattformer med understell av betong og dekk av stål, som stod på gigantiske søyler festet til havbunnen. Søylene fungerte som lager for oljen. Betongplattformene var en ny måte å bygge oljeplattformer på som var utviklet i Norge. Norwegian Contractors begynte sommeren 1973 produksjonen av den første Condeep-plattformen for oljeselskapet Mobil. Norwegian Contractors ble en viktig leverandør i utviklingen av disse plattformene. Trollfeltet er et godt eksempel hvor man ser flere Condeep-plattformer. Troll A, som er den siste produserte Condeep-plattformen ble klar i 1995. Condeep-plattformene ble et kjennetegn på Norge som oljenasjon.[4]

Statoil, opprettet i 1972, ble en viktig bidragsyter til at betongteknologien fikk fotfeste i Nordsjøen. Statoil som var et ungt selskap ble opplært av utenlandske selskaper for å bygge opp nødvendig kompetanse om petroleumsvirksomheten. Statoil fikk senere en sentral rolle som operatør på flere av feltene med Condeep-plattformer. På feltet Statfjord ble det bygget tre plattformer av betong med prosessanlegg på hver av dem. De store funnene av olje førte til diskusjoner om ilandføring av oljen. Et omfattende nettverk av rørledninger ble bygget på havbunnen, slik at man kunne frakte oljen fra plattformene til fastlandet. Her fikk Statoil en viktig rolle og fikk 50 % av aksjene i rørledningsselskapet Norpipe som skulle legge rørledningene fra Ekofiskfeltet.

Teknologien endrer segRediger

Et oljeprisfall i 1986 førte til at produksjonen av olje ikke lenger var like lønnsom. Andre teknologiske løsninger ble vurdert. En ulykke i 1991 i forbindelse med byggingen av Sleipner A på Sleipnerfeltet førte også til usikkerhet rundt fremtiden til Condeep-plattformene. Understellet på plattformen sank under en test, og falt ned på havbunnen. Etter dette ble sikkerheten skjerpet. I årene som fulgte dreide den teknologiske utviklingen mot undervannsinstallasjoner som produserer olje på havbunnen og flytende oljeplattformer for mer effektiv produksjon og økonomisk lønnsomhet.

UndervannsteknologiRediger

Undervannsteknologien, eller subsea, resulterte i nye muligheter. En mulighet var fjernstyrte enheter som utførte arbeid nede på havbunnen. En annen var produksjonsanlegg rett på havbunnen. Slike anlegg, som blant annet finnes på Snøhvit og Åsgård vedlikeholdes av fjernstyrte ROVer (fjernstyrt undervannsfarkost). I 1989 ble 90 % av inspeksjonen på Ekofisk gjort ved hjelp av slike ROVer. I 1996, ble det utført inspeksjon på Statfjord uten bruk av dykkere.[5]

Undervannsteknologi er nå en stor del av den norske oljeteknologien. Prosesser som før bare ble utført på plattformene, kan nå gjøres nede på havbunnen. Et eksempel på dette er undervannsseperasjon av oljen, altså å skille oljen fra vann og andre materialer. Slike metoder reduserer kostnadene og øker produksjonen. Statoil er nå et av verdens største selskaper når det kommer til undervannsinstallasjoner med 245 installasjoner på havbunnen. Det eneste selskapet som har flere undervannsinstallasjoner på verdensbasis er det brasilianske oljeselskapet Petrobras, som har 464 installasjoner montert på havbunnen.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Hanisch, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar (1992). Norsk oljehistorie. Fra vantro til overmot?. 1. Oslo: Norsk Petroleumsforening. Leseselskapet. s. 76. ISBN 82-7443-018-2. 
  2. ^ Hansich, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar (1992). Norsk oljehistorie. Fra vantro til overmot?. 1. Oslo: Norsk Petroleumsforening. Leseselskapet. s. 107. ISBN 82-7443-018-2. 
  3. ^ Hanisch, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar (1992). Norsk oljehistorie. Fra vantro til overmot?. 1. Oslo: Norsk Petroleumsforening. Leseselskapet. s. 200–204. ISBN 82-7443-018-2. 
  4. ^ Lerøen, Bjørn Vidar (2002). Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil. s. 31. ISBN 82-991255-4-5. 
  5. ^ Gjerde, Kristin Øye; Ryggvik, Helge (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand. s. 309–313. ISBN 978-82-8140-082-5. 
  6. ^ Gjerde, Kristin Øye; Ryggvik, Helge (2009). Nordsjødykkerne. Stavanger: Wigestrand. s. 320–321. ISBN 978-82-8140-082-5. 

LitteraturRediger

  • Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge. Nordsjødykkerne. Stavanger, Wigestrand 2009. ISBN 978-82-8140-082-5
  • Hanisch, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. Fra vantro til overmot?, 1. Oslo, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet. ISBN 82-7443-018-2
  • Lerøen, Bjørn Vidar. Dråper av Svart Gull. Statoil 1972-2002. Statoil, 2002. ISBN 82-991255-4-5

Eksterne lenkerRediger