Norsk innvandringspolitikk

Norsk innvandringspolitikk er utformingen og utøvelsen av den statlige kontroll og regulering av innvandring til Norge. Innvandringspolitikken gjelder i hovedsak utenlandske statsborgere (utlendinger) og deres mulighet til innreise, opphold og bosetting i Norge. Dette politiske styringsområdet omfatter blant annet flyktningepolitikken og ingår i det mer overgripende begrepet migrasjonspolitikk. Innvandringspolitikken grenser videre over i inkludering- og integrasjonspolitikk, blant annet i reguleringen av arbeidstillatelse og statsborgerskap. Sentrale myndigheter på feltet er Utlendingsdirektoratet og politiet og det sentrale lovverket finnes i utlendingsloven med forskrifter.

Etiopiske asylsøkere demonstrerer for ny behandling av sine asylsøknader utenfor Oslo domkirke i 2011.

Historie

I vedtak på tingene fra 1000 og frem til 1020 ble kristendommen statsreligion og etterhvert ble ikke-kristne bannlyst fra Norge.^{[trenger referanse]}

I 1569 bestemte Kong Fredrik II at alle utlendinger som hadde bosatt seg i riket de to siste årene og som ikke bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære, måtte forlate landet. I 1584 kom det forbud mot at tatere fikk oppholde seg i landet. Førstegangs pågripelse ble straffet med bortvisning, etter en eventuell andre pågripelse ble straffen ett års straffarbeid etterfulgt av bortvisning.

Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 var den første, norske loven som på en samlet måte regulerte innvandringen. Løsgjengere, tatere, munker, jesuitter og andre «papistiske, geistlige personer» og jøder var uønsket. Det kunne gjøres unntak for jøder som hadde leidebrev fra Kongen. Konsekvensen var at velstående, ressurssterke jøder fra Spania og Nederland, de såkalte sefardiske jøder, fikk innvandre, mens fattige jøder fra Øst-Europa ble holdt ute.

På 1600-tallet var reisepass det viktigste instrumentet statsmakten hadde for å kunne kontrollere innvandringen. Det var særskilt to grupper som nå ikke var ønsket: De som ikke fulgte den lutherske lære og sigøynere. Allerede på slutten av 1500-tallet ble det innført passtvang for utlendinger som ville reise rundt i landet. Siden ble passtvangen også gjort gjeldende for innbyggerne i Danmark-Norge for reiser innenlands så vel som utenlands.

I 1738 kom en forordning som utvidet innvandringsforbudet til også å omfatte «Comoediant-Spillere, Linie-Danzere, Tasjen-Spillere eller de, som holde de saa kaldede Lykke-Potter, sig udi Danmark eller Norge maa indfinde». Fra 1773 ble utlendinger som reiste rundt med dyr eller kunster som de viste frem for penger også nektet adgang.

1814-grunnloven brakte ingen store forandringer: Tatere, utenlandske tiggere, munker, jesuitter og jøder kunne ikke innvandre legalt. Den tidligere ordningen med leidebrev for jøder ble fjernet.

Jødeparagrafen ble opphevet i 1851, og i 1860 ble også passtvangen opphevet. Utlendinger trengte ikke lenger pass for å reise til Norge, og nordmenn behøvde ikke pass, verken for å reise innenlands eller utenlands. Med loven av 21. mars 1860 ble to århundrers mangfoldige bestemmelser om inn- og utreisekontroll sanert.

I denne perioden var fremmedlovgivningen på sitt mest liberale. Med unntak av tatere og jesuitter kunne alle utlendinger fritt arbeide og bosette seg i Norge. Terskelen for å bli regnet som norsk var også svært lav: Fastboende utlendinger som hadde hatt fast opphold i landet i minst tre år ble betraktet og behandlet som norsk statsborger, og det var heller ikke nødvendig å søke om dette. Den liberale perioden ble kortvarig.

Rundt århundreskiftet ble det vedtatt tre lover som alle hadde betydning for utlendingers adgang til landet: I 1888 den første statsborgerskapsloven vedtatt, i 1897 en ny lov om tolltariff^{[trenger referanse]}, og i 1901 en lov om anmeldelse af reisende og fremmede.

Loven av 1901 var ikke spesielt inngripende sett med dagens øyne. Det var enighet om behovet for å beskytte landet mot uønskede elementer, og kampen mot «forbryderiskheden» sikret flertall for loven. Loven forutsatte at enhver som drev overnattingssted skulle føre gjestebok, at enhver utlending som kom til landet for å søke erverv eller ta fast opphold, måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet, og at enhver som ikke hadde gyldig oppholdsbok kunne utvises.

Politimesteren eller lensmannen skulle gå igjennom legitimasjonspapirene til de utlendingene som søkte opphold eller arbeid, og politiet skulle også vurdere om den enkelte fremmede hadde tilstrekkelige midler til livsopphold eller utsikt til å skaffe seg en lovlig levevei i landet. Hvis ikke, skulle de utvises.

Fram til 1914 ble det fattet 3 700 utvisningsvedtak, de fleste av dem som ble utvist var svensker.

Loven ble innskjerpet i 1915. Utlendinger som i løpet av de siste fem årene hadde blitt dømt til mer enn 6 måneders fengsel, kunne utvises. Utenlandske statsborgere kunne også utvises av hensyn til rikets sikkerhet. I forskriftene for 1915-loven ble det uttrykkelig slått fast at et av hovedformålene var å stenge ute sigøynere og tatere. Dette ble i praksis gjort ved at utenlandske borgere som ønsket å drive omreisehandel eller å livnære seg som håndverkere måtte ha en spesiell tillatelse. Samtidig ble det bestemt at denne tillatelsen ikke kunne gis til sigøynere eller tatere. Ved hjelp av denne paragrafen håpet de norske myndighetene en gang for alle å få slutt på det såkalte omstreiferondet.

To år senere, i 1917, ble pass- og visumtvangen for alle utenlandske statsborgere gjeninnført, unntatt fra dette var svensker og dansker. Bakgrunnen for gjeninnføringen var den utbredte spionfrykten under første verdenskrig. Centralpasskontoret (senere Statens utlendingskontor) ble opprettet for å ta seg av alle tvilsspørsmål i samband med visering og passkontroll.

Hensynet til rikets sikkerhet og ønsket om å utvise kriminelle utlendinger var dominerende begrunnelser for de innstramminger som ble gjort i loven de neste tiårene. I 1914 ble det vedtatt en provisorisk anordning som bestemte at alle reisende skulle registreres hos politiet. Anordningen ble i 1915 avløst av en endring i loven av 1901 som utvidet adgangen til å utvise kriminelle utlendinger, og som skulle hindre innvandring av uønskede folkegrupper, der sigøynere og tatere ble nevnt spesielt.

Den første, samlede utlendingslov ble vedtatt i 1927. Lovens nye hovedbestemmelse var at enhver som ville søke eller ta arbeid i landet, måtte ha fått innvilget arbeidstillatelse før innreisen. Det ble innført regler om oppholdstillatelse, og det ble gitt regler om avvisning, som supplement til utvisning. Loven ga videre anvisning på noen rettssikkerhetsprinsipper som saksbehandlingsregler ved utvisning, adgangen til å gi uttalelse til saksbehandlende myndighet og klage på avslag. Forbudet om adgang til landet for sigøynere og andre omstreifere uten norsk statsborgerrett ble absolutt.

Reglene for innvandring til landet ble ytterligere skjerpet mot slutten av 1930-tallet, særlig begrunnet i sikkerhetshensyn. I 1939 ble visumplikten gjeninnført med unntak for nordiske borgere. Den hadde vært delvis opphevet gjennom bilaterale avtaler om visumfrihet. I begynnelsen av 1950-årene ble loven imidlertid myket noe opp igjen som en følge av nye avtaler om visumfrihet og multilaterale konvensjoner.

Fremmedloven av 1927 ble stort sett ansett for å fungere tilfredsstillende, men i praktiseringen oppsto enkelte uklarheter. Justisdepartementet tok derfor på midten av 1950-tallet initiativ til en lovrevisjon. Det ble tatt sikte på å beholde flest mulig av prinsippene i gjeldende rett, samt å unngå endringer i regelverket som kunne medføre uønskede endringer i praksis. Av betydning for revisjonsarbeidet var også etableringen av det felles nordiske arbeidsmarkedet i 1954.

I 1956 kom det en ny fremmedlov. Både jesuittparagrafen og sigøynerparagrafen ble nå opphevet. Men fremdeles kunne omstreifere uten norsk statsborgerskap vises bort. På den måten kunne man fortsette å avvise fremmede sigøynere, siden de fleste ble ansett å være omstreifere. I den nye fremmedloven ble retten til politisk asyl lovfestet, en rett som Norge faktisk hadde anerkjent i 1950 gjennom ratifisering av en FN-konvensjon.

1. februar 1975 ble innført en innvandringsstopp (generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse). Innvandringsstoppen varte opprinnelig i ett år, og ble senere forlenget med et halvt års varighet, men ble ved kgl. res. 9. juli 1976 forlenget inntil videre. Forskriften som regulerte innvandringsstoppen ble opphevet av utlendingsforskriften av 1990, som opphevde alle forskrifter gitt i medhold av fremmedloven av 1956.

En ny utlendingslov ble vedtatt i 1988, og gjort gjeldende fra 1991. Loven satte krav til arbeidstillatelse for å kunne ta arbeid, og utlendinger som aktet å oppholde seg i riket utover tre måneder uten å ta arbeid måtte ha oppholdstillatelse. I tillegg ble opphold i annet nordisk land sidestilt med opphold i riket.

Første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse måtte være gitt før innreise. Utlendinger kunne ikke sendes tilbake til område der man kan frykte forfølgelse. Vernet gjaldt ikke utlendinger som med rimelig grunn ble ansett som en fare for rikets sikkerhet. Flyktninger som var i riket eller på norsk grense hadde etter søknad rett til asyl. Utlendinger måtte som hovedregel ha visum for å kunne reise inn i riket. Utlending er etter loven enhver som ikke er norsk statsborger. Innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 ble gjort permanent.

Se også

• Innvandrere i Norge
• Utlendingsloven
• Justis- og politidepartementet

Litteratur

• Knut Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie, Norsk innvandring 1100 år, 900–2000. Pax forlag, 2003. 3 bind. ISBN 82-530-2541-6