Åpne hovedmenyen
Elv med sagbruk, maleri av kunstneren Erik Bodom (1829–1879). Oppgangssagen revolusjonerte trelasthandelen i Norge på 1500-tallet.

Norsk energihistorie dreier seg om energibruk fra førmoderne tid til landet ble produsent av petroleumsprodukter. Utover på 1900-tallet ble landets omfattende vannkraftressurser utnyttet for kraftproduksjon for metall- og kjemisk industri. På 1970-tallet ble Norge ført inn i oljealderen etter at det ble oppdaget store oljefelter i Nordsjøen. Dermed ble Norge en av verdens største energieksporterende land.

I Norge har energi fra ved til oppvarming, matlagning, metallproduksjon og fremstilling av tretjære vært viktig i uminnelige tider. Vannkraft antas å ha vært i utbredt bruk siden 1200-tallet, først og fremst til bekkekverner, senere på 1500-tallet også for bruk i sagbruk og møller. Tran har vært brukt for belysning i tranlamper, ved siden av talglys. Parafinlamper fikk først sin store utbredelse utover på siste halvdel av 1800-tallet. Ellers har både mennesker og dyr vært brukt som drivkraft til prosesser som det senere ble utenkelig å gjøre uten energi fra andre kilder.

I første halvdel av 1800-tallet kom de første industrietableringer i Norge der vannkraft ble benyttet. De første vannturbinene ble tatt i bruk der energien ble overført via reimer og akslinger i fabrikkene for å drive for eksempel sag, veve- og spinnemaskiner og verktøymaskiner. Noen av de aller første slike fabrikker i Norge ble etablert langs elven Tista i Halden på tidlig 1800-tallet. Disse første fabrikkene benyttet også kull som energikilde for dampmaskiner. Kull ble importert fra utlandet, og ble også benyttet i skip, damptog og for metallproduksjon.

På slutten av 1800-tallet ble elektrisitet tatt i bruk for belysning. Flere små elektrisitetsverk ble bygget både i forbindelse med fabrikker og for private boliger. Med etableringen av Norsk Hydro i 1905 kom for alvor den elektrokjemiske industrien i gang i Norge. Noen av datidens største vannkraftverker ble bygget for denne industrien i Rjukan. Enda større industriutbygginger skjedde i etterkrigstiden, der vannkraft ble benyttet spesielt for aluminiumsproduksjon, stålfremstilling og treforedlingsindustri.

Statfjord A plattformen av Condeep-typen står på tre betongskafter som hviler på havbunnen. Avstanden fra plattformens bunn til topp er nesten 300 meter. De store flammene er gass som blir brent, noe som egentlig er uvanlig og bare tillatt i unntakstilfeller.

Da petroleumsforekomstene i Nordsjøen ble oppdaget ble det klart at en industriutvikling uten sidestykke i Norsk historie ville finne sted. Oljeforekomstene lå i dypere og i mer værutsatte farvann enn andre forekomster i verden. Teknologioverføring fra andre lands oljeindustri kunne ikke skje uten at store endringer måtte gjøres. For eksempel var ikke plattformer av stål like god egnet i Nordsjøen som i andre havområder. Det vakte internasjonal oppsikt da en i Norge utviklet de såkalte Condeep-plattformene av betong. Disse ble bygget på de største olje- og gassfeltene for å gi stabile oljeplattformer som kunne stå på havets bunn.

Olje- og gassproduksjon har ført til at Norge er en storprodusent av energi, samtidig som betydningen for landets økonomi er stor. Bare en liten del av oljen, og knapt noe av gassen brukes innenlands. Istedenfor går det rørledninger med en samlet lengde på flere 1000 km på bunnen av Nordsjøen for å forsyne nordeuropeiske land.

Innhold

Energibruk i Norge i førmoderne tidRediger

En mener at menneskets energibruk har vært en vesentlig del av vår evolusjon ved at mennesket som det eneste pattedyr bearbeider mat ved koking eller steking.

Bruk av ild har vært en vesentlig kunnskap for mennesket på et svært tidlig tidspunkt.[1] Slaveri har vært utbredt tidlig og blant annet vært motivert av behovet for energi til arbeidskrevende prosesser.[2] Også i Norge var slaver vanlig i gammel tid; kjent som treller.[3] Energibruk og teknologiutvikling går hånd i hånd i menneskehetens historie.[1]

 Bruk av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser. 
Aristoteles i sitt verk Politikk

Energikilder for lys og varmeRediger

 
Før det ble vanlig med skorstein i husene var et åpent ildsted midt i rommet varmekilde og sted for matlaging. Ildstedet ble kalt åre og hullet i taket der røyken stiger opp ljore. Illustrasjon fra “Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge” i , Folkevennen, Christiania, 1862. Røykovn var også i bruk, denne kjennetegnes også ved at den stod i et hus uten skorstein; en såkalt røykstue.

I Norge, som i mange andre land, har ved blitt brukt til oppvarming og matlaging opp gjennom tidene. Det tradisjonelle ildstedet i gammel tid var en åpent bålplass kalt åre midt på gulvet i huset. I taket rett over var det en åpning kalt ljoren der røyken slapp ut. Over åpningen var det en luke som kunne stenges nedenfra ved hjelp av en stang. Senere utvikling førte til at ildstedet ble flyttet mot en av ytterveggene, hvor det ble murt opp en steinmur for å beskytte mot brann. Senere igjen ble dette murverket utviklet videre til en skorstein som gikk opp gjennom taket. Først rundt midten av 1600-tallet kom kakkelovnen fra Tyskland til de nordiske landene. Jernovnen ble også introdusert i Norge på denne tiden.[4]

I områder av landet med lite skog har torv vært brukt som brensel. Denne ble stukket ut av myrer og tørket. Torv som brensel er omtalt i Heimskringla. Helt opp til etterkrigstiden har torv vært brukt til brensel.

Tran fra fisk ble mye brukt til lamper i gammel tid, men også talglys var blant de viktigste lyskildene.[5] På 1700-tallet hadde Kongsberg Sølvverk sin storhetstid og talg ble benyttet til belysning nede i gruvegangene. Det var stort behov for talg og mye av denne ble transportert over Hardangervidda fra Hardanger. Grunnlaget for talgproduksjonen i Hardanger var sauehold, og i 1744 mottok Kongsberg hele 16 200 kg talg transportert med hester. Talg var på denne tiden foretrukket til gruvebelysning, og bare i nødstilfeller ble fakler benyttet på grunn av stor brannfare. Rundt 1840 ble talgtransporten avsluttet fordi tran tok over som energikilde for belysning.[6]

Energikilder for transport og produksjonRediger

Myrmalm er jernoksid fra myr som ble brukt til fremstilt av jern i såkalte jernvinne, en metode som ble utviklet i jernalderen og brukt frem til middelalderen da malm fra berggrunnen tok over. I denne prosessen benyttes trekull som utvinnes i en kullmile.[7] I mer avanserte jernverk ble vannmøller anvendt for å drive blåsebelger for jernvinnen og hammere for videre bearbeiding av jernet.[8]

Ett tredje produkt fra trevirke er tretjære, der varmeenergien i trevirke samtidig er del av prosessen for utvinningen. Tjære fremstilles tradisjonelt ved destillasjon av tyrived i en tjæremile.[9] Tjære ble brukt til impregneringsmiddel for båter, utvendige vegger på hus og andre gjenstander av tre.

En annen svært tidlig energikilde i Norge var vindkraft for brukt til fremdrift for båter med seil. Uten medbør måtte båten roes. Helt opp til moderne tid var båter drevet med seil det viktigste kommunikasjonsmidlet langs kysten. En stor del av samferdselen skjedde til fots, eller med ridehest helt frem til moderne tid.

Mennesket som drivkraft var også vanlig i en lang rekke andre sammenhenger, for eksempel håndkverner, kjerning av smør og pløying av åkermark for dyrking. I tidlige tider ble treller satt til hardt kroppsarbeid, eller en brukte husdyr, for eksempel hester og okser. For eksempel ble hester avlet frem for å spesialiseres til å bli arbeidshester eller kjørehester. I mer industrialiserte prosesser var mennesker drivkraft for tredemøller som igjen kunne drive kraner, pumper, blåsebelger og andre arbeidskrevende innretninger.

Den første kjøreveien i Norge beregnet for hjultransport, altså vogn med hjul trukket av hest, ble bygget i 1630 mellom Kongsberg og Hokksund. Veien ble kjent som kongeveien, der hensikten var transport mellom Kongsberg Sølvverk og nærmeste havn. Omkring 1665 ble den forlenget til helt frem til Christiania.[10] I hæren ble hester brukt av kløvkompaniet helt frem til 1984[11].

Vanndrevne kverner og møller var kjent i RomerriketKristi tid, en mener at kunnskapen om disse har kommet til Nord-Europa herfra, uten at en kjenner nøyaktig tidspunkt.[12] En tror at slike vanndrevne maleverk ble tatt i bruk i Norge på 1200-tallet.[13] Vindmøller har tradisjonelt hatt liten utbredelse i Norge, men det er kjennskap til at noen ble forsøkt satt opp på 1600- og 1700-tallet. Vanndrevne møller var enklere å bygge og drive i Norge.[14] I 1830 var det mellom 20 og 30 000 kvernkaller i landet, de fleste på Vestlandet. Så sent som i 1929 har en nøyaktige opptellinger som viser at det var 10 926 møller og kverner i bruk. Da er også moderne møller inkludert.[15]

Vannkraft ble ytterligere utnyttet rundt 1500-tallet, som energikilde i sagbruk og såkalte kjerrater. Oppgangssagen revolusjonerte da trelasthandelen som ble en viktig eksportnæring i Norge fra 1500-tallet og utover.[16]

Alt dette er energikrevende prosesser, der andre energikilder som importert kull, senere tok helt eller delvis over ved den andre industrielle revolusjonen. Spesielt tok kull over i metallproduksjon, men som også drivstoff i tog og skip, samt boligoppvarming.

Dagliglivets energibruk i gammel tid:

Industriell fremvekst og bruk av elektrisitet 1840 – 1899Rediger

Den industrielle revolusjon var i stor grad drevet av oppfinnelser og rask spredning av kunnskap og maskiner relatert til energibruk. I denne tiden var det først og fremst kull som ble brukt som energikilde for produksjon og samferdsel. Dampmaskinen som ble oppfunnet i 1712 fikk stor betydning som drivmaskin i fabrikker og videreutviklet for bruk som damplokomotiv. Den første dampmaskin ble oppfunnet av Thomas Newcomen (1664-1729) som ofte blir kalt den industrielle revolusjons far. James Watt (1736-1819) utviklet dampmaskinen videre til en mer anvendbar maskin, blant annet med betydelig forbedret virkningsgrad enn den Newcomen fant opp. Senere kom petroleum til å spille en stor rolle både som energikilde og energibærer.

Den industrielle revolusjon fant første og fremst sted i Storbritannia, mens den andre industrielle revolusjonen utspant seg i andre land som Tyskland, USA, Frankrike og flere andre, blant annet Norge. I Norge var spesielt utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen av stor betydning. Dette var grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro på begynnelsen av 1900-tallet. På denne tiden skjedde det også en rekke andre industrietableringer basert på vannkraft for elektrisitetsproduksjon.

Vannkraftbasert industriRediger

 
Tistedalen med elven Tista i Halden. Her skjedde de første industrietableringer tidlig på 1800-tallet med Mads Wiels Bomuldsfabrique. Dette spinneriet blir regnet som en av de første industrivirksomhetene i Norge. For øvrig ble sagbrukene her samlet til et stort bruk kjent som Saugbrugsforeningen i 1859.

Den tidlige industrielle utviklingen i Norge var blant annet basert på vannkraft. Vannturbiner ble satt opp i forbindelse med fabrikker på første halvdel av 1800-tallet. Disse fabrikkene brukte vannkraften til å drive sag, veve- og spinnemaskiner, verktøymaskiner, samt flere andre innretninger som ble funnet opp på denne tiden. Overføringen av energien skjedde via akslinger og reimer. Eksempler på dette er virksomhetene som vokste opp langs Tista i Halden og Akerselva i Christiania, med fabrikker som Saugbrugsforeningen i Halden, og i Christiania Nydalens Compagnie, Lilleborg og Hjula Væverier, alle disse etablert rundt midten av 1800-tallet.

I denne bølgen av industrialisering var også kull en viktig energikilde. For eksempel brukte de nevnte bedriftene langs Akerselva både kull og vannkraft.

De første elektrisitetsverkeneRediger

Aller første bruk av elektrisitet i Norge skal ha vært belysning på tårnet av Trefoldighetskirken i Christiania den 4. november 1864 i anledning 50-årsjubileet for inngåelsen av unionen med Sverige. Dette skjedde ved bruk av elektriske bluss og bunsenelementer som ble utlånt fra universitetet.[17]

Åpningen av Edison Electric Illuminating Company som Thomas Alva Edison (1847-1931) stod bak den 4. september 1882 i 257 Pearl Street på Manhattan i New York ble begynnelsen på moderne bruk av elektrisitet med generatorer og overføring av elektrisk energi over visse avstander. Forut for dette hadde både dynamoer og lysbuelamper blitt oppfunnet og brukt i mindre skala. Disse anleggene ble både brukt til belysning og for å drive arbeidsmaskiner med elektriske motorer. På denne tiden var det flere industrietableringer spredt rundt i Norge som bygget vannkraftverk i sin nærhet som energikilde for produksjonen. Norges aller første vannkraftverk ble satt i drift samme høst som kraftverket i Pearl Street, og ble bygget av Senjens Nikkelverk i Hamn på Senja. Anlegget var på 6,5 kW og energien ble kun brukt til belysning. Kraftverket i Hamn var et av de første i Europa, og noen kilder hevder at dette var det første vannkraftverket i Europa og muligens i verden.[18][19]

A/S Lisleby Brugs lysanlegg regnes for å være Norges første elektriske anlegg med dampmaskin, dynamo og to buelamper. Dette anlegget ble satt i drift i 1877.[20] Norges første elektrisitetsverk, altså selskap som distribuerte elektrisitet til abonnenter, var Lugstols Brug i Skien som fra 1. oktober 1885 leverte strøm til 120 glødelamper.[17] Her ble det benyttet en vanndrevet dynamo for likestrøm med en spenning på 100 V.[21] Blant annet leverte Lugstols Brug elektrisitet til Norsjø–Skienkanalen. Vannkraft for elektrisk kraftproduksjon startet så smått i 1880-årene, der hensikt å levere elektrisitet til mange abonnementer over et større område.

I 1891 fikk Hammerfest som Norges første by et offentlig elektrisitetsverk, med blant annet gatebelysning, fra et vannkraftverk på 75 hestekrefter. Planleggingen av dette hadde begynt tidlig, etter at en lærer ved middelskolen i byen hadde holdt et foredrag om elektrisitet i 1881.[22] Det var to generatorer i dette kraftverket: En likestrømsmaskin (dynamo) for lysbuelampene for gatelys, og en vekselstrømsmaskin for glødelamper for innendørs bruk. Et vannfall på 40 meter utnyttet og det ble bygget en 2 km lang kraftledning til byen.[17]

Mange byer i Norge kom til å følge etter med offentlige anlegg. Av rundt 20 byer som fikk elektrisitetsforsyning i Norge før slutten av 1800-tallet var det 14 som satset på vannkraft.[22] Det ble også startet flere små elektrisitetsverk drevet av dampmaskiner, såkalte blokkstasjoner. Dette var små, kullfyrte kraftverk som leverte elektrisitet for belysning for en større bygning eller et helt kvartal. Christiania Elektricitetsværk stod ferdig i 1892 og bestod av tre dampmaskiner som drev dynamoer med en ytelse på 900 kW. Anlegget leverte likestrøm med en spenning på 240 V. Produksjon av likestrøm med lav spenning gjorde at elektrisiteten ikke kunne transporteres over annet enn små strekninger. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det hele 100 slike små dampdrevne kraftverk rundt om i Oslo, og den siste blokkstasjonen i Storgaten 22 ble lagt ned så sent som våren 1951.[17] Tabellen nedenfor viser tidlige elektrisitetsverk i Norge.

Gjennom 1880-årene og begynnelsen av 1890-årene var det i USA intense konflikter mellom elektrisitetsverkene og utstyrsprodusentene om like- eller vekselstrøm var det best egnede systemet.[23] Blant annet ble det hevdet at installasjoner med likestrøm var mye sikrere. Denne konflikten er kjent som strømkrigen. En stor ulempe med systemer for likestrøm var meget begrensede overføringsavstander, dermed måtte kraftstasjonene ligge meget nært forbrukerne. Vekselstrømsystemer kunne derimot med hjelp av transformatorer øke spenningen betydelig, noe som muliggjorde lange overføringsavstander. Imidlertid var en ulempe med vekselstrømsystemer at praktisk anvendbare motorer ikke fantes.[24] Løsningen på disse problemene ble demonstrert under Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 som ble avholdt i Frankfurt am Main, der et komlepet system for trefase vekselstrøm var utstillingens høydepunkt. Blant annet ble en velfungerende elektrisk motor for vekselstrøm vist.[25] Etter dette ble slike systemer tatt i bruk for videre elektrifiseringen rundt om i verden. Det første kraftverket i Norge med generator for trefasestrøm var Kuråsfoss kraftverk i forbindelse med Røros kobberverk. Denne ble satt i drift i 1896, altså fem år etter at systemet ble demonstrert i Frankfurt.[26] En ytterligere pionerbedrift var byggingen av den første høyspentoverføringen i Norge i 1900. Kristiansand fikk da kraftforsyning fra en kraftstasjon ved Helvetesfossen 23 km unna. I dette anlegget ble energien overført med en spenning på 10 kV.[27]

Elektrisitetsverk i byer etablert før 1901.[28]
Planlagt I drift Navn Drivkraft Effekt System Spenning Eierform
- 1885 Laugstol Brug (Skien) Vannkraft 120 lamper Likestrøm 100 V Privat
1891 1891 Hammerfest Elektricitetsværk Vannkraft 65 Hk Likestrøm 1000 V Kommunalt
1891 1892 Christiania Elektricitetsværk Damp 950 kW Likestrøm 2x110 V Kommunalt
- 1892 Laurvigs Bryggeri Damp 9 kW Likestrøm 2x110 V Privat
1892 1894 Lillehammer Elektricitetsværk Vannkraft 100 Hk Likestrøm 2x110 V Privat
1895 1896 L/L Vossevangen Elektricitesværk Vannkraft 65 Hk Likestrøm 110 V Privat
- 1986 Nergaard Elektricitetsværk (Ålesund) Damp 100 Hk Likestrøm 2x110 V Privat
- 1896 Kongsberg Elektricitetsværk Vannkraft 120 kW Likestrøm 2x110 V Privat
1894 1896 A/S Fredrikstad Gas- og Elektricitetsværk Damp 65 Hk Likestrøm 2x110 V Privat
- 1897 Røros Elektricitesværk Vannkraft 25 kW Likestrøm 110 V Kommunalt
1896 1897 Gjøvik Elektricitetsværk Vannkraft 200 Hk Likestrøm 2x110 V Kommunalt
- 1898 Tromsø Elektricitesværk Damp 160 Hk Likestrøm 2x107 V Kommunalt
1898 1899 Tønsberg Elektricitetsværk Dawson-gass 129 kW Likestrøm 2x110 V Privat
1898 1899 A/S Hønefoss Elektricitetsværk Vannkraft 120 Hk Vekselstrøm 150 V Privat
- 1899 Hamar Elektricitetsværk Dawson-gass 129 kW Likestrøm 2x220 V Kommunalt
1898 1899 Holmestrand Elektricitetsværk Damp 110 kW Likestrøm 220 V Kommunalt
1898 1900 Sarpsborg Elektricitetsværk Vannkraft 400 Hk Vekselstrøm 220 og 125 V Kommunalt
1890 1900 Bergen Elektricitetsværk Damp 725 kW Likestrøm 2x220 V Kommunalt
1895 1900 Fredrikshalds Elektricitetsværk Vann og damp 220 Hk Likestrøm 2x120 V Kommunalt
- 1900 Kongsvinger Elektricitetsværk Vannkraft 290 Hk Vekselstrøm 220/130 V Privat
1899 1900 A/S Bardu (Arendal) Vann og damp 150 Hk Likestrøm 2x250 V Privat
1898 1900 A/S Kristiansand Fossefald Vannkraft 1000 Hk Vekselstrøm 220/120 V Privat

Andre energikilder på slutten av 1800-talletRediger

 
Fra lesesalene tilhørende Læseforening for Kvinder i Kristian Augusts gate, Kristiania. Parafinlamper er plassert sentralt i rommene, mens mindre elektriske lamper er satt opp over bordene. Ovnen til venstre for oppvarming med kull eller koks.

Da elektrisk gatebelysning ble tatt i bruk i Hammerfest hadde allerede flere andre byer gassverk som blant annet skaffet gass til gatebelysning. I 1848 fikk Christiania gasslamper som den første by i Norge, mens Larvik ble den siste i 1913. I Oslo ble gasslysene slukket i 1928 og i Bergen først i 1970. Gassverkene leverte også gass til forskjellig annet bruk, som for eksempel matlaging på komfyrer i leilighetene. De største byene i Norge hadde et omfattende gassrørledningsnett for distribusjon til bygårdene i etterkrigstiden. Bergen gassverk var det største. På omtrent samme tid var virksomheten til Drammen gassverk betydelig redusert, i 1959 leverte det hoveddelen av sin gassproduksjon til Osram-fabrikken. Andre produkter fra gassverkene var koks og tjære, samt kjemikaler. Gassverket i Oslo var i drift helt frem til 1978, i Bergen ble driften helt avviklet i 1984.[17]

Utover på 1900-tallet ble det utvunnet små mengder kull i Norge. Kull ble utvunnet i større skala på Svalbard av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, men også kulldrift ble forsøkt i Sulitjelma, Ballangen og noen andre steder. For industrialiseringen var, og er, kull viktig for stålproduksjon og annen metallurgisk produksjon. Kull er både energikilde og energibærer, derfor ble det et praktisk drivstoff for skip og tog.

Petroleum i form av olje som kommer opp av bakken og som kan brukes som lampeolje har vært kjent siden oldtiden. Utnyttelse av petroleumsprodukter i større skala begynte i Nord-Amerika på midten av 1800-tallet. I første omgang var det destillasjon av petroleum for å gi parafin som ble en omfattende industri. Parafin ble brukt til lampeolje i store deler av verden utover på siste halvdel av 1800-tallet. For folk flest var parafinlamper den vanligste lyskilden i hjemmene på denne tiden. Det sier sitt om viktigheten av parafin at landets statsministerbolig tidligere ble kalt Villa Parafina, etter Fredrik Sundt som bygget seg opp en formue på importert av parafin.

Bergen gassverks statistikk over tilknyttede apparater i 1954.[17]
Koke-
apparater
Stekeovner Komfyrer Bade- og varmt-
vannsapparater
Kleskokere og vaske-
maskiner
Kaminer Sentral-
varmekjeler
Utleide koke-
apparater
19 343 4 655 3 011 4 802 4 188 1 792 203 15 000

Andre destillasjonsprodukter ble også fremstilt, men bruk av diesel og bensin for kjøretøyer var bare i sin helt spede begynnelse på slutten av 1800-tallet. Gottlieb Daimler (1834-1900) var den første industrientreprenøren som fattet interesse for kjøretøyer drevet med bensin. Selskapet han opprettet er i dag kjent som Daimler-Benz AG, med produksjon av biler under merkenavnet Mercedes-Benz eller bare Mercedes. Først etter oppfinnelsen av forbrenningsmotorer og biler ble petroleumsindustrien en svært viktig industri, med forsyning av drivstoffer, samt en rekke andre produkter.

Den første bilen i Norge ble brukt i rutetrafikk i Gudbrandsdalen og ble kjøpt i 1895.[29]

Etablering av storindustri 1900 – 1940Rediger

På slutten av 1800-tallet var det flere store og kapitalintensive kraftutbyggingsprosjekter på gang. Mange av disse var kommunale initiativer, men også staten vurderte eierskap. Allerede i 1892 hadde det blitt foreslott for Stortinget statlige oppkjøp av vannfallsrettigheter for å forsyne jernbanen med elektrisitet for å redusere behovet for importert kull.[21]

Elektrokjemisk industriRediger

 
Notodden salpeterfabrik, etablert av Norsk Hydro, ca. 1910-1915.

Utover på 1900-tallet skjedde det en rekke industrietableringer relatert til elektrokjemi, annen industri, samt bergverk. Disse industribedriftene ble lagt nær vannkraftressursene og det vokste opp nye samfunn rundt disse. Noen av de første var Borregaard etablert i 1889 og Sulitjelma Gruber i 1891. Skånska Superfosfat Aktiebolaget stod bak industrietableringen i Sulitjelma og hadde behov for svovelkis til sin produksjon i Sverige. I Sulitjelma ble det også utvunnet kobber, der verdens første elektriske smeltehytte for kobber ble konstruert av Jens Westly (1882-1960).[30] Borregaard ble etablert i Sarpsborg i begynnelsen av 1890-årene, bak denne bedriften stod The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. Produksjonen her var cellulose og papir. Firmaet etablerte Borregaard kraftverk for energiproduksjon. Allerede i 1909 var Borregaard landets største industriarbeidsplass. Disse bedriftene ble begge kjøpt opp av norske interessenter på begynnelsen av 1900-tallet.

Andre store industrietableringer utover på 1900-tallet var var blant andre Odda Smelteverk, som i 1906 startet produksjon av kalsiumkarbid og derivatene kalsiumcyanamid, dicyandiamid og hydrogencyanamid. Like ved Odda, i Tyssedal, ble også Det Norske Zinkkompani A/S og Tinfos Titan & Iron etablert. Her ble store vannkraftstasjoner som Tysso I og Skjeggedal kraftverk bygget. I nabokommunen Sauda ble også store industrietableringer igangsatt på omtrent samme tid. Sauda Smelteverk ble startet her i 1923, og under andre verdenskrig ble det satt i gang aluminiumproduksjon. Høyanger i Sogn var også et industristed som tidlig startet opp med aluminiumproduksjon med store vannkraftutbygginger i området.

 
Norsk Hydro på Rjukan. Ukjent år for fotografering.

Selv om disse industriene var store og betydde mye for lokalsamfunnene var Norges desistert største industrietablering på 1900-tallet allikevel Norsk Hydro. Selskapet ble stiftet 2. desember 1905 av Samuel Eyde (1866-1940) og fysiskprofessor Kristian Birkeland (1867-1917). Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Birkeland hadde med finansiering fra Eyde utviklet en prosess for utvinnelse av nitrogen fra luft for å lage kalksalpeter til bruk som gjødsel. Prosessen ble kjent som Birkeland-Eyde-prosessen, og for å skaffe energi ble først Svelgfoss kraftverk ved Notodden bygget ut og en fabrikk etablert like ved. Noe senere ble Rjukanfossen utbygget med Vemork kraftstasjon. Lenger ned i dalen ble tettstedet Rjukan etablert med fabrikker og bebyggelse. Kraftverket hadde en installert ytelse på 200 000 hk (eller 147 MW) og var blant verdens største i 1911. Det leverte likestrøm for lysbueovnene i fabrikken Rjukan. Senere i 1916 ble Såheim kraftverk i Rjukan sentrum satt i drift. Dette var omtrent like stort som Vemork kraftstasjon. Etter hvert var ikke Hydros lysbueteknologi lenger konkurransedyktig. Dette gjorde at Hydro i 1927 valgte å inngå et kompaniskap med det tyske selskapet IG Farben for å få tilgang til Haber-Bosch-prosessen, som var mer effektiv. Til gjengjeld ble IG Farben minoritetseier i Hydro frem til 1945. Sam Eyde tok også initiativ til stifting av Elkem i 1904, under navnet Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri.

En industrietableringer med en mer turbulent oppstart var Glomfjord Aktieselskap som hadde til hensikt å starte en fabrikk for utvinning av nitrogen for kunstgjødselproduksjon. Her startet byggingen av kraftverket før byggingen av fabrikken, da Haber-Bosch-prosessen ble kjent i 1914, var kraftverket under bygging og initiativtagerne måtte innse at de hadde kraftverk, men ikke lenger noen relevant industri å bruke energien til.

Den raske utviklingen innenfor elektroteknikken førte til at overføring av elektrisk energi ble mer effektiv, med stadig høyere spenningsnivåer med bruk av vekselstrøm. Dermed var det ikke lenger rasjonalt å legge industribedrifter på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan, der transportkostnadene for ferdigvarene ble veldig store. Da Norsk Hydro senere skulle etablere ny industri, falt valget på Herøya i Porsgrunn, der det er gode havneforhold for store skip.

Konsesjonslovene og statens rolle i kraftutbyggingenRediger

 
Gunnar Knudsen (til venstre) og Johan Castberg på veg til Slottet. Disse to venstrepolitikerne fikk stor betydning for norsk energipolitikk på begynnelsen av 1900-tallet. Gunnar Knutsen dannet regjering to ganger, 1908–1910 og 1913–1920, og Johan Castberg var med som minister i begge. I 1909 som justisminister stod han bak konsesjonslovene og hjemfallsretten.

Felles for industribedriftene som utnyttet vannkraft var at de bygget på vitenskapsbasert teknologi, de var svært kapitalintensive og preget av internasjonalisering. De største industriene i denne kategorien hadde utspring fra USA og Tyskland. Derfor var utenlandske kreditorer og samarbeidspartnere sterkt involvert i norske foretak. Dette var noe som i Norge ble sett på som en stor trussel, fordi en var redd for at disse skulle få kontroll over vannkraftressursene. Siden disse bedriftene var så mye større enn de norske, fryktet en at de kunne få monopol over kraftproduksjonen, og dermed skape problemer for mer tradisjonell norsk industri.[21]

For at norske bedrifter skulle få tilgang på billig elektrisk energi ble det fra 1906 til 1917 utredet, debattert og vedtatt konsesjonslover knyttet til vannkraft. Johan Castberg (1862-1926) var justisminister i årene 1908-10 og sosial- og handelsminister i 1913-14, og spesielt opptatt av de sosiale sakene tilknyttet elektrifisering og industriutvikling.[31] Han var ansvarlig for forslag til lover, kjent som konsesjonslovene, eller også «panikklovene» som omfatter både vassdrag og bergverk. Sentralt i konsesjonslovene er hjemfall som ble innført i 1909, og senere i 1918 fastsatte Norges Høyesterett ved plenumsdom at hjemfallsretten ikke var grunnlovsstridig. Hjemfallsordningen innebærer at privat eierskap av fallrettigheter bare tillates i et begrenset antall år. Fra 1917 var denne konsesjonsperioden maksimalt 50 år.[32]

Selv om konsesjonslovene var strenge, skjedde det en stor industrietablering med utenlandsk kapital i kompaniskap med norske bedrifter. Norsk Hydro og Elkem var de største norske initiativtagere utover mot 1920. Grunnen til dette var at norsk vannkraft var billig å bygge ut på grunn av flere fysiske forhold, de ga dermed stor lønnsomhet. Dessuten var flere fallrettigheter anskaffet før konsesjonslovene trådte i kraft.[21]

Elektrisitetsforsyningen på begynnelsen av 1900-tallet vokste frem som kommunale initiativer eller som private foretak, der de førstnevnte tok seg av det alminnelige forbruket og de private kraftutbyggingene ble foretatt i forbindelse med industrietableringer. Samarbeid ville kunne gitt fordeler, men var ikke vanlig.[33] En annen problemstilling var at slike anlegg ble tilpasset lokale behov; der det var tilgang på vannkraft nært forbrukerne ble disse utnyttet. Problemer oppstod for store befolkningssentra som byen på Østlandet og Sørlandet, der vannfallene var langt unna. Stortinget fikk derfor etablert Elektrisitetsforsyningskommisjonen i 1919 for å utrede «spørsmålet om grundlinjer for landets elektricitetsforsyning». Kommisjonen ble ledet av professor Olav Heggstad (1877-1954) ved NTH og andre fageksperter.[34] Et av forslagene fra kommisjonen var at staten og fylkeskommunene skulle bygge store vannkraftverker,[35] samt at det ble fremmet forslag om at kraftverkene skulle knyttes sammen for dermed å gå i samkjøring, altså være elektrisk sammenkoblet. Mange distriktskommuner var sterkt imot dette, blant annet fordi det ble hevdet at det lokale selvstyret ville svekkes. En mente også at slikt samarbeid uansett ville skje naturlig i de tilfellene det ville gi fordeler.[36] Industrilederne viste seg å heller ikke være fornøyd med forslaget, fordi de mente at kraftverkene ikke ville bli store nok til å gi billig energi.[37] Deres forslag var offentlig og privat samarbeid om utbyggingen.[33]

Utbygging av alminnelig elektrisitetsforsyningRediger

 
To montører i arbeidstelt foretar montering av muffe for 30 000 V-kabel på Skøyen i Oslo i 1922.

Ikke alt på denne tiden dreide seg om storindustri og utbygging av svære kraftstasjoner. I forbindelse med en rekke byer og tettsteder ble det bygget mindre kraftstasjoner. Eksempler på noe mer moderate utbygginger for forsyning av byer er Tafjord kraftverk som ble bygget i 1923 for å forsyne Ålesund, Istad kraftverk som ble bygget i 1919 for å forsyne Molde og Nygård kraftverk fra 1932 som leverte elektrisk kraft Narvik. Det sistnevnte kraftverket forsynte også Ofotbanen med banestrøm med frekvens på 15 Hz og gikk i samkjøring med Porjus kraftverk i Sverige.

De første virkelig store utbyggingene for å forsyne byer og industri ble foretatt på Østlandet utover i mellomkrigstiden. I motsetning til de kraftverkene som ble bygget ellers i landet var dette kraftverk som var koblet sammen med lange kraftlinjer med høy spenning og transformatorer for forskjellige spenningsnivåer. En egen organisasjon for dette samarbeidet ble opprette kalt Foreningen Samkjøringen. En rekke store kraftstasjoner som Nore I, Nore II, Solbergfoss, Kykkelsrud, Rånåsfoss og Mår ble tilknyttet og gikk i samkjøring. Koordineringen av kraftnettet skjedde på driftsentralen på Smestad i Oslo. Selv fjerne kraftstasjoner i Gudbrandsdalen som Eidefoss og Tessa var tilknyttet. Med dette konseptet for kraftsystemet kunne en oppnå fordeler som redundans, altså at om én komponent, som en kraftlinje, en generator eller en transformator, falt ut hadde en fortsatt forsyning fra andre deler av nettet. Det var også gunstig for å få fordeling av ujevnt forbruk, samt å få produksjonen fordelt over mange kraftverk. For eksempel i en situasjon der vanntilsiget har vært dårlig et sted slik at magasinene er nedtappet, kan energi overføres fra kraftverk der nedbøren har vært større og magasinene har blitt velfylte.[38][39]

I mellomkrigstiden fikk mange kommuner økonomiske problemer, der noe av dette skyldes store låneopptak for å bygge egne kraftverk.[40] De store statlige kraftverkene som Solbergfoss-, Nore- og Glomfjordkraftverkene fikk også problemer med å få avsatte kraften.[41]

Svært mange steder i Norge hadde ikke utsikter til å bli tilknyttet noe offentlig kraftverk i første halvdel av 1900-tallet. Dermed vokste det frem et stort antall små vannkraftverk eid av grunneiere eller bygdelag.[42] Mange slike kraftstasjoner var på bare noen få titals kW og forsynte mange husstander som hver hadde noen få lyspærer. I 1944 var det registrert 1818 vannkraftverk mindre enn 1 MW, av disse var bare 250 i drift i 1979. Årsaken til at så mange ble lagt ned var ikke bare av teknisk art, lav virkningsgrad spilte for eksempel liten rolle fordi vannet uansett var gratis. Et større problem var personalkostnadene som etterhvert ble store i forhold til produksjonen; disse krevde mye tilsyn og kanskje også manuell regulering. Ikke før i 1960- og 1970-årene fikk småkraftverkene igjen økt interesse.[43]

Bruk av energi i private hjemRediger

Elektriske apparater var lite utbredt før 1915 på grunn av at de var kostbare og av dårlig kvalitet. En annen årsak var at elektrisitet først og fremst ble brukt til belysning, dermed var heller ikke stikkontakter vanlige før under 1. verdenskrig. Imidlertid fantes det adaptere som kunne skrues inn i lampesokkelen. Dette var imidlertid upraktisk om lampearmaturen var montert i taket.[44] Fordi elektrisk belysning var det viktigste formålet med elektrisitet ble det laget statistikk for antallet lyspærer i bruk. Statistikken forteller at det i 1911 fantes rundt 805 000 glødelamper i Norge. Befolkningen var da 2,4 millioner. I 1923 var antallet økt til 5 millioner.[18]

I 1930 var strømforbruket per person 600 kWh i året (til sammenligning var det i 2000 cirka 8000 kWh) og forbruket per husholdning 2000 kWh per år. Fram mot midten av 1950-tallet var det ikke vanlig å bruke elektrisitet som oppvarmingkilde i husholdningene. Årsakene til dette var at ikke alle regioner hadde strøm før rundt 1960, varierende kvalitet på elektriske ovner, strømrasjonering under andre verdenskrig og mangel på strøm i etterkrigstiden. Imidlertid var et visst oppsving i bruken av elektriske ovner under første verdenskrig på grunn av høye priser på kull og koks, men i mellomkrigstiden ble slike varmekilder mest brukt som tilleggsoppvarming. Oslo lysverker gjorde forsøk med elektrisk oppvarming i 1935 med panelovner fra England.[44]

Av elektriske apparater som ble vanlige i mellomkrigstiden var strykejern, kokeplater og løse varmeovner. De første elektriske vaskemaskiner kom ikke før i slutten av 1930-årene.[44] Elektriske apparater gjorde arbeidet i hjemmene enklere, og det ble sagt at med et elektrisk strykejern kunne en husmor stryke like mye i løpet av en time som det hun før fikk gjort på en hel dag.[18]

I 1937 ble det gjort en landsomfattende undersøkelse for å kartlegge antallet mennesker i områder uten elektrisitet. En fant da at 650 000 mennesker bodde i områder helt uten elektrisitetsforsyning, mens 50 000 hadde dårlig forsyning. Med folketallet landet da hadde tilsvarer det 24 % uten elektrisitet i husholdningen.[45]

I Akershus, Oslo, Vestfold og Bergen hadde alle boliger innlagt elektrisitet før andre verdenskrig, mens utbyggingen i Nordland, Troms og Finnmark var kommet kortest, her var dekningen bare henholdsvis 30, 36 og 28 %. Selv om alle hadde elektrisitet sier ikke det alt om forbruket og levestandarden. Det ble etter krigen i 1945 gjort en undersøkelse på Oslos østkant, nærmere bestemt på Grünerløkka hvor 280 leiligheter og 842 personer ble spurt om deres leveforhold. Det viste seg at en god del av leieboerne fortsatt lagde mat på vedkomfyrer og at elektrisiteten kun ble brukt til belysning. Noen få hadde gasskomfyr.[17]

Dagliglivets energibruk i mellomkrigstiden:

Elektrifisering av jernbanenRediger

Allerede i 1892 hadde politikeren og ingeniøren Gunnar Knudsen (1848-1928) foreslått elektrifisering av jernbanen med vannkraft som energikilde. Selv med statens oppkjøp av vassdrag for dette formålet tok det mange år før dette ble realisert for statens jernbaner. De første jernbanene som ble elektrifisert var de private banene Thamshavnbanen (i 1908), Tinnosbanen (i 1911) og Rjukanbanen (i 1912). I 1890-årene ble det diskutert om vannkraft var den beste energikilden, eller om kull for damplokomotiver var like bra, men blant ingeniørene dreide debatten etterhvert seg mer om hva som ville være det beste strømtypen. Striden stod mellom likestrøm eller enfaset vekselstrøm. Først i 1916 besluttet Stortinget å bygge Hakavik kraftverk for å forsyne togene på Drammenbanen med enfaset vekselstrøm med en frekvens på 16 2/3 Hz og 15 kV. Dette kraftverket ble satt i drift i 1922.[46]

I forbindelse med Hakavik kraftverk startet utbygging av et eget kraftsystem for jernbanen med en såkalt fjernledning på 55 kV fra Hakavik kraftverk til Skollenborg og Asker transformatorstasjoner. Omtrent samtidig ble Malmbanan og Ofotbanen elektrifisert med forsyning fra Nygård kraftverk og den store Porjus kraftstasjon i Sverige.

Hakavik kraftverk ble det første og siste store jernbanekraftverket i Norge. For den senere utbyggingen ble det bygget omformere som tok strøm fra det alminnelige kraftnettet og omformet denne til enfase vekselstrøm.[47]

Fremvekst av en norsk industri for kraftproduksjonRediger

 
Fra fabrikkhallen til Norsk elektriske & Brown Boveri (NEBB) på Skøyen i Oslo en gang i 1930-årene.

Den første norskproduserte generator ble bygget av Frognerkilens fabrik på Skøyen i Oslo i 1883. Dette var en likestrømsmaskin (dynamo) konstruert av den svenske ingeniøren Jonas Wenström (1855 -1893). Hele fabrikkens arbeidsstokk var tilstede under den første testen der flere kulltrådlamper lyste opp.[48] Fire år senere hadde fabrikken produsert rundt 60 generatorer.[49]

På slutten av 1800-tallet var den elektrotekniske industrien dominert av noen få internasjonale konserner. Disse var amerikanske General Electric Company (1889), de tyske selskapene Siemens & Halske (1847) og AEG (1883). Disse var interessert i å levere utstyr til de store vannkraftutbyggingene som etterhvert fant sted i Norge. Det vokste frem en betydelig norsk leverandørindustri på slutten av 1800-tallet, der den største var Frognerkilens fabrik, som senere ble til Norsk Elektrisk Aktiebolag og enda senere til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). En annen betydningsfull bedrift var Elektrisk Bureau (EB). Disse pionerbedriftene leverte mange av de første elektriske anleggene i Norge. Rundt 1900 samarbeidet de norske bedriftene med de utenlandske, ved at de kjøpte seg inn i de norske foretakene eller dannet egne datterselskaper. De utenlandske selskapene som gjorde sitt inntog på denne måten var Siemens, AEG, Telefunken, Brown Boveri, Westinghouse, og ASEA.[50]

Foruten generatorer ble det produsert transformatorer, motorer, lokomotiver, brytere, kabler og utstyr for kraftoverføring i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.[50][51] På syv år fra 1901 til 1908 øker antallet elektriske motorer i drift fra 2000 til 10 000.[52] NEBB blir raskt landets største leverandør av elektrotekniske komponenter med sitt utstyr installert i praktisk talt alle elektrisitetsverker.[53]

I 1927 ble det innført regler for statlige innkjøp som favoriserte norske bedrifter. Historikere har ment at disse reglene gjorde offentlige investeringer til et vesentlig marked for norske leverandører til vannkraftverk og elektrisitetsforsyning. På sikt dannet dette grunnlaget for at disse bedriftene kunne hevde seg i Europeisk sammenheng. Spesielt ble National Industri i Drammen en stor produsent av transformatorer.[54]

De første norske elektroingeniører ble utdannet i Tyskland, men ved etableringen av Norges tekniske høgskole (NTH) i 1909 ble det opprettet en slik type utdannelse i Norge. Etter som kraftutbygging ble en betydningsfull industri i Norge ble det en sentral del av tilbudet innenfor ingeniørutdannelsen på NTH og andre institusjoner. Dette omfattet spesialistutdannelse innenfor både elektroteknikk, maskin- og byggfag.[50]

Norske mekaniske bedrifter ble stadig mer engasjert i produksjon av maskiner for kraftproduksjon fra begynnelsen av 1900-tallet. Et prosjekt ga gjennombruddet for norske vannturbiner var Solbergfoss kraftverk i Glomma ved Sarpsborg. Kraftverket var besluttet bygget av Vassdragsvesenet og Oslo kommune som deleiere. Planen var en installasjon på 13 francisturbiner hver på 11 500 hk. Her ble det nyopprettede Vannkraftlaboratoriet ved NTH trukket inn, først for å hjelpe til i utformingen av anbudskonkurransen, senere for å teste turbinenes virkningsgrad. Høy virkningsgrad for en turbin er viktig for at mest mulig av energien skal kunne utnyttes. Professor Gudmund Sundby (1878-1973) ved Vannkraftlaboratoriet foreslo at verkstedene som skulle være med i anbudskonkurransen først skulle lage små turbinmodeller som kunne testes ved laboratoriet.[55]

På grunn av omstendigheter rundt Første verdenskrig tok uttesting av turbinene flere år. Under Sundbys engasjement fikk de norske turbinprodusentene Myrens verksted og Kværner Brug videreutviklet sine konstruksjoner i flere omganger.[55] Det ble senere i 1920 utlyst en ny anbudskonkurranse der tolv verksteder rundt om i verden tilbød turbiner. Kværners turbintype utviklet for Solbergfoss kom da best ut. Da turbinene var satt i drift og testet viste det seg at virkningsgraden kom opp i hele 94,6 %. Dette var et svært god resultat.[56] Historikere har påpekt at utviklingen av disse turbinene bidro til å gjøre norsk turbinindustri til en vitenskapsbasert industri av internasjonalt format.[57]

Mange turbiner til vannkraftverkene som ble bygget i Norge ble produsert av Kværner i Lodalen i Oslo. Andre produsenter var Myrens verksted som i 1928 sluttet med vannturbiner, Sørumsand Verksted, samt noen mindre verksteder.[58]

Krig og knapphet på importerte energikilder 1940 – 1945Rediger

 
Lastebil med knottgenerator og passasjerer. Legg merke til røret fra knottgeneratoren frem til motoren. Romsdal, 1940-1945.
 
Voksne og barn stabler ved et sted i Oslo i juni 1940. Kull og olje måtte forbeholdes skipstrafikk og jernbane, dermed ble vedfyring en nødvendighet.

Under andre verdenskrig ble det stadig større problemer med import av petroleumsprodukter og kull. Dette resulterte i at hjemlige ressurser i større grad måtte tas i bruk, selv om disse ikke var særlig godt egnet. Vedfyring fikk et oppsving og selv togene ble til tider drevet med bjørkeved. Rasjonering var en del av dagsordenen for alle deler av samfunnet, dermed ble det som var av kull og olje ble benyttet for skipstrafikk og annen samferdsel.

For biler ble den såkalte knottgeneratoren, eller egentlig vedgassgeneratoren, tatt i bruk. Dette var et apparat som ble montert bak på kjøretøyer som biler, busser og lastebiler, og fyrt med ved. Ospeved ble produsert i store mengder, slik at knottgeneratorene kunne fylles med små vedstykker. Ved en forbrenning med liten tilførsel av luft dannes (karbonmonoksid) (CO), og modifiserte bensinmotorer kunne drives med denne gassen.

Okkupasjonsmakten hadde imidlertid store planer for vannkraftutbygging i Norge, og dette ansvaret ble lagt til en egen energiavdeling direkte under Reichskommissariatet med Josef Terboven (1898-1945) som øverste leder. Planene gikk ut på storstilt vannkraftutbygging og kraftoverføring til Tyskland.[17] Prosjektet ville bare være interessant om store effektmengder kunne overføres. I en komite kalt Arbeidsgemeinschaft bestående av okkupasjonsmaktens og norske myndighetspersoner, ble slike ting diskutert. I et møte den 22. oktober 1940 ble det tydelig at realiseringen ville ta tid. En kraftoverføring til kontinentet med kapasitet på 800 MW ville kreve en spenning på 400 kV. Selv om dette ville være teknisk mulig å realisere, hadde ikke tysk industri på denne tiden kapasitet til å produsere materialene som trengtes. Videre mente man at en overføring med høyspent likestrøm nok ville være det beste. Her mente imidlertid tyske eksperter at teknologien for dette nok ikke ville være utviklet før om 5-10 år.[59]

I tillegg til disse storstilte planene som aldri ble realisert, ble det gjort mye for å få produsert aluminium og andre metaller til tysk rustningsindustri. Bygging av kraftanlegg ble videreført, og Glomfjord kraftverk er et eksempel på en kraftstasjon som ble besluttet utvidet i betydelig grad.[17]

To «norske» selskaper ble stiftet, A/S Nordag og A/S Nordische lettmetall, og disse bestod av flere allerede etablerte industribedrifter i Norge, flere med utenlandske eierinteresser, som var satt under okkupasjonsmaktens styre. Hensikten med opprettelsen av disse var ønske om å få norske kapitalinteresser med i investeringene. Produksjonen fra disse bedriftene kom fra den kraftintensive industrien rundt omkring i landet som fremstilte aluminium og andre metaller. Disse skulle etter en befaling (Førerbefaling) fra Adolf Hitler (1889-1945) sterkt øke produksjonen.[60]

For å få utvidet og bygget kraftstasjoner og kraftlinjer til fabrikkene var samarbeid med NVE nødvendig. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder. Den som ledet NVE var NS-mannen Hans Skarphagen (1888-1971). Etter «førerprinsipet» fikk han alle fullmakter for utøvelse av lederskapet. Store interessemotsetninger, blant annet om konsesjonslovene, førte til treghet i arbeidet og konflikter. På grunn av dette og en rekke andre problemer gikk ikke aluminiumsproduksjonen opp, men sterkt ned under krigen.[60]

Rett etter krigen ble det gjort en ny kartlegging av personer uten tilgang til elektrisitet. Denne viste at det var 612 000 personer uten elektrisitet, mens 30 000 hadde såkalt dårlig forsyning. I prosent utgjorde dette 21,4 % av befolkningen.[61]

Industrireisning og velstand basert på elektrisitet 1946 – 2000Rediger

Allerede under andre verdenskrig ble det lagt planer for hvordan gjenoppbyggingen av landet skulle skje ved kraftutbygging for å forsyne kraftkrevende industri. Spesielt mente en at metallproduksjon ville kunne gi gode valutainntekter som ville være gunstig for investeringer til nytte for landet. Denne linjen viste seg å være gunstig for norsk økonomi, der spesielt aluminiumproduksjon var spesielt lønnsomt. Kraftforsyningen ble også bygget ut med statlige pengeoverføringer til distrikter som fra før ikke hadde elektrisitet. Kraftproduksjonen økte økte mye, men greide knapt å holde tritt med den store forbruksveksten.

Kraftkrevende industriRediger

 
Tidligere professor og rektor ved NTH Fredrik Vogt ble en svært markant generaldirektør i NVE. Han var en sentral teknokrat og strateg for kraftutbygging og industrireisning i etterkrigstiden.

I 1943 tok Londonregjeringen med forsyningsdepartementet beslutningen om å opprette en komite med det for øye å utrede spørsmål av interesse for norsk industri. Denne komiteen ble kalt industrikomiteen og ble ett av organene som stod for utarbeidelse av hovedlinjene for den økonomiske politikken som skulle følges etter krigen. Her ble det sett på som viktig å bruke vannkraften for industrialisering og modernisering av landet.[21] Komiteen ble ledet av professor Fredrik Vogt (1892-1970) som hadde bakgrunn som professor og rektor ved NTH som ekspert i vannkraftutbygging. Byråsjef i Forsyningsdepartementet Erik Brofoss (1908-1979) var også med. Vogt ga blant annet råd om hvordan den tyske okkupasjonsmaktens utbygging av vannkraftverker i Norge skulle anvendes. Han mente at best anvendelse ville være industri for produksjon av lettmetall eller annen storindustri. Dette gjaldt spesielt Mår kraftverk, Glomfjord og Aura kraftverk. En mente at disse kraftverkene lå såpass langt unna større befolkningssentra at overføring til alminnelig industri var vanskelig. Arbeiderpartiet som kom i posisjon i etterkrigsårene prioriterte etterhvert storindustri og store kraftutbygginger.[62]

Vogt ble generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), mens Brofoss ble finansminister, og sammen med industriminister Lars Evensen (1896-1969) ble disse de ledende strateger for industrireisningen i etterkrigstiden. Det ble satt i gang flere store utbygginger der NVE stod for utbyggingen, og statsstyrt tungindustri stod for aluminiumproduksjon gjennom Norsk Hydro, som fikk flere nye fabrikker på steder som Karmøy, Årdal og Sunndalsøra. I Mo i Rana ble byggingen av Norsk Jernverk påbegynt i 1946 og satt i drift i 1955. Her ble også Norsk Koksverk etablert.

Det viste seg at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra eksporten av dette råstoffet.[63] Dette var industri som ga «det største produksjonsutbytte – størst varemengde per arbeider» som arbeiderpartiets Arne Drogseth (1893-1973) formulert det.[64]

Eierskap til kraftanleggeneRediger

Mens det var mer eller mindre politisk konsensus om statens kraftutbygging for alminnelig forsyning, var det mer konfliktfylt at staten skulle bygge kraftverk for storindustrien. I den første tiden etter krigen mente mange at satsingen på storindustri gikk på bekostning av utbygging av kraftforsyning til alminnelig behov.[65]

Konfliktene var imidlertid mer dempet utover på 1960-tallet da private selskaper stod bak etableringene. Da stod staten med NVE-s avdeling Statkraftverkene (i dag Statkraft) bak kraftutbyggingen og skaffet billig kraft til private industriforetak.[66] Statkraftverkene skaffet alene, eller sammen med andre kraftselskaper, kraftforsyning til Sør-Norge Aluminium AS på Husnes, Lista Aluminiumsverk og Alnor AS på Karmøy. Det som var spesielt gunstig for kraftkrevende industri var at kontraktene for kraftoverføring fra statskraftverkene var langsiktige.[67]

Til tross for at staten ble en stor kraftutbygger, eide den ikke mer enn cirka 12 % av all generatoreffekt i 1945, i 1950 hadde tallet økt til rundt 23 % og i 2000 var andelen cirka 31 %. Andre store eiere var kommunale- og fylkeskommunale kraftselskaper. Den virkelig store epoken for utbygging av vannkraft var fra 1970 til 1985 med en økning på 10,4 GW, eller en årlig gjennomsnittlig økning på 4,1 %.[21]

Eksport av elektrisk kraftRediger

 
Transport av transformator til Nea kraftverk. Kraftverket ble offisielt åpnet av statsminister Einar Gerhardsen sammen med den svenske statsministeren Tage Erlander den 26. september 1960.

I 1950-årene ble samkjøringsnettet på Østlandet tilknyttet de nye store kraftverkene i Midt-Norge og sørlige deler av Nord-Norge. Disse kraftverkene var Aura, Tunnsjødal, Nedre Røssåga og Øvre Røssåga, samt Rana. Flere høyspentoverføringer ble bygget mellom Vestlandet og Østlandet. Dette var begynnelsen på et landsomfattende sentralnett.[39]

På begynnelsen av 1950-årene ble det ført politiske diskusjoner om det skulle eksporteres elektrisk kraft fra Norge til de andre Skandinaviske landene.[68] Stockholm Elektrisitetsverk ville være med å finansiere utbyggingen av Nea kraftverk i Trøndelag mot at kraft ble overført til Sveriges hovedstad. I 1955 vedtok stortinget at 330 GWh skulle overføres til Sverige fra 1960 til 1975. Totalt var produksjonskapasiteten i Nea kraftverk estimert til 730 GWh.[69]

Det spesielle med Nea kraftverket var at en stor del av reguleringsområdet lå på svensk side av riksgrensen. Senere ble en rekke grensevassdrag utbygget i 1950- og 60-årene. Det ble inngått samarbeidsavtaler der kraftstasjon ble bygget på norsk side av grensen. Dermed skjedde en etterhvert omfattende krafteksport til Sverige, samt av noe mindre omfang til Sovjetunionen fra 1972.[70][71]

En samarbeidsorganisasjon med navn Nordel ble stiftet i 1963. Organisasjonen bestod av eksperter som arbeidet i komiteer for å gi råd i saker som var viktige for samarbeidet mellom de etterhvert sammenknyttede kraftsystemene i Danmark, Finland, Sverige og Norge. Island ble også medlem.[71]

Motstand mot vannkraftutbyggingRediger

I etterkrigstiden var det Arbeiderpartiet som hadde den klart største oppslutningen, men ut på 1970-årene ble det stilt spørsmål med den industripolitikken som var etablert etter krigen. Stortingets energimeldinger og innstillinger skiftet fra gang til gang, og dette skapte så store frustrasjoner at generaldirektør i NVE Vidkunn Hveding (1921-2001) i 1975 søkte avskjed.[72] Samtidig var det sammenhengende stor forbruksvekst av elektrisk energi. Kraftutbygginger var nødvendige for å dekke etterspørselen, men vannkraften hadde ulempen med stor produksjonssvinginger fra år til år.

Mot slutten av 1960-årene skjedde det en mobilisering for miljøvern og mot vannkraftutbygging med sine store naturinngrep. En av datidens mest kjente aksjoner var Mardøla-aksjonen. Her deltok blant andre filosofene Arne Næss (1912-2009) og Sigmund Kvaløy Sætreng (1934-2014), samt politikeren Odd Einar Dørum (1943-) aktivt i demonstrasjon mot utbygging av vassdraget i tilknytning til Mardalsfossen. Det var flere aksjoner mot vannkraftutbygging utover 1970- og 1980-tallet, og motstanden toppet seg under Alta-konflikten.

NVE ble av myndighetene pålagt å utrede både kjernekraft og varmekraftverk, men uten at det ble tatt noen endelig stilling til endelig strategi. Heller ikke ble det enighet i vannkraftsaker som utbygging av Jotunheimen eller Saltfjellet. Vannkraftutbygging og utbygging av kraftlinjer fortsatte, men med utbygging av mindre kontroversielle vassdrag.[73]

I denne tiden ble på den annen side de ansvarlige for kraftutbyggingene stadig mer bevisst naturinngrepene som fulgte. Fra å før være passive til ødeleggelsene, inntok vannkraftutbyggerne nå en rolle der de aktivt forsøkte å oppfatte kraftverket som et element i kulturlandskapet eller som en del av miljøet. Planlegging av steinbrudd, grustak, dammer, bygninger, portaler og kraftverk ble gjort for enten å føye disse minst mulig påfallende inn i landskapet, eller noen ganger for å fremheve en kontrast.[74]

Planer for varmekraftverkRediger

Fra slutten av 1960-årene oppstod en økt interesse for varmekraftverk, både konvensjonelle og i form av atomkraftverk. Helt siden 1940-årene hadde Institutt for atomenergi (IEA) vært pådriver og drevet planlegging, mens NVE på dette tidlige stadiet hadde stått på sidelinjen. Generaldirektør Vogt betraktet dette som en farlig konkurrent til vannkraft. På den andre siden vurderte store deler av det politiske miljøet det best for landet å prioritere vannkraft, dette for at en skulle rekke å nyttiggjøre seg denne før den tekniske utviklingen gjorde kjernekraft billigere. NVE bygde opp kompetanse på varmekraft, der forskyvningen av kompetanse i 1970-årene forskjøv seg fra konvensjonelle kilder til kjernekraft.[75]

 
Haldenreaktoren er et forsøksanlegg innen kjernekraftsikkerhet der forskere fra hele verden utfører tester. Det ble aldri bygget flere enn denne raktoren i Halden og en annen på Kjeller, selv om det på 1970-årene var store planer for kjernekraft i Norge.

I begynnelsen av 1970-årene støttet Industrikomiteen opp om planene for bygging av det første kjernekraftverket i Norge, med NVE som utbygger. Regjeringen godtok forslaget, til tross for Finansdepartementets negative holdning. De første alvorlige motforestillinger kom fra det nyopprettede Miljøverndepartementet, som mente at lokaliseringen av et atomkraftverk i Oslofjord-området var lagt uten «en bredere vurdering av lokaliseringsspørsmålet». Kritikken kom etter hvert også fra sivile miljøer. Frem til begynnelsen av 1970-årene hadde både statlige organer og miljøorganisasjoner forholdt seg positivt til kjernekraft. Tidsskriftet Norsk Natur så positivt på både kjernekraft og olje-/gasskraft fordi vassdragene kunne bli spart. Men i løpet av begynnelsen av 1970-årene skjedde en sterk mobilisering mot atomkraft.[76]

Planene for bygging av kjernekraftverk dabbet av, men NVE arbeidet videre med planer for gasskraftverk. I 1974 fikk Statkraftverkene i oppdrag av Regjeringen å planlegge et gasskraftverk på Kårstø på Karmøy. Gass fra Friggfeltet i Nordsjøen, som hadde både norske og britiske eierinteresser, skulle føres i land her. De ferdige planene ble sendt på høring i 1975, men våren 1976 stanset også denne planen opp. Begrunnelsen var høye kostnader for ilandføringen av gassen. Det ble istedenfor til at norske myndigheter samarbeidet med de britiske eierinteressene om å få gassen ilandført i Skottland. Andre grunner var at varmekraftverk hadde liten politisk støtte. Blant annet så tidligere industriminister og daværende styreformann i Statoil Finn Lied (1916-2014) på bruk av olje og gass for kraftproduksjon som en «reaksjonær linje». Dette med henvisning til eksportprisene på disse råvarene. Imidlertid var hverken miljøvernorganisasjonene eller statlige miljøvernmyndigheter negative til olje- eller gasskraftverker.[76]

Statkraftverkenes Varmekraftavdeling ble lagt ned på begynnelsen av 1980-tallet. Historikerne Yngve Nilsen og Lars Thue (1946-) påpeker at både spørsmålet om kjernekraft og konvensjonell varmekraftproduksjon fikk sterk internasjonal påvirkning. Kjernekraft var på denne tiden kraftig kritisert internasjonalt, og den norske miljøbevegelsen ble påvirket av dette. For gasskraften sin del var dette del av vurderinger påvirket av internasjonale råvarepriser, samt at forholdet til fremmede nasjoner og oljeselskaper telte tungt.[76]

Oljekrisen og alternative energikilderRediger

Utdypende artikkel: Oljekrisen

Oljekrisen var en energikrise som inntrådte i 1973 som følge av at OPEC iverksatte en oljeboikott og kraftig prisøkning ovenfor land som støttet Israel under Jom kippur-krigen. Konsekvensen av dette ble en kraftig økning av oljeprisen på 70 % i oktober. I desember økte prisen ytterligere med 130 %. Oljeboikotten førte til begrenset tilgang på bensin og andre petroleumsprodukter. I Norge ble alle bensinstasjoner stengt etter klokken 1900 på hverdager, mens de i helgene var helt stengt. Fra desember ble det i tillegg innført forbud mot bilkjøring i helgene. Bensinrasjonering ble forberedt fra og med januar 1974, men ikke innført. Restriksjonene ble opphevet i februar 1974. Før krisen startet var oljeprisen 2,8 US $ per fat, mens den i 1974 etter krisen var rundt 10,5 US $ per fat.[77]

I mange land førte krisen til begrensning av fly-, skips-, og biltransport, mens det i noen land også ble innført restriksjoner for bruk av elektrisitet. Dette førte igjen til at det i vestlige land ble økt interesse for fornybar energi, men også for kjernekraft og å skape uavhengighet av oljeimport.

Sammenlignet med mange andre land har Norge en høy andel fornybar energi. Miljøkonflikter i forbindelse med vannkraftutbygging ga likevel fokus på utvikling av nye fornybare energikilder i Norge. De viktigste nye fornybare energiformene som har blitt utprøvd i Norge, er vindkraft, bølgekraft, grunnvarme og varmepumper. Andre kilder er bioenergi i form av biomasse til varmeproduksjon, samt bioetanol og biodiesel til drivstoff, som har vært brukt og brukes fremdeles. Solenergi ble det interesse for i 1980-årene i form av solceller som energikilde i hytter og fritidsboliger. Den norske bedriften REC Silicon er blant de markedsledende i verden når det gjelder produksjon av solceller.

Utvikling av energiforbruket i husholdningene i etterkrigstidenRediger

 
Nordmørsutstillinga i Kristiansund 1950. Kristiansund Gassverks utstilling av utstyr for bruk i husholdningene.

Før og under andre verdenskrig økte prisen på kull, koks og olje, noe som fikk bruken av elektrisitet til oppvarming til å øke. Imidlertid var ikke produksjonskapasiteten stor nok. Etter krigen kom privathusholdningenes ønske om bruk av elektrisitet til oppvarming i konflikt med ønsket om å prioritere industriens energibehov. Dette ble løst med ulike energitariffer og priser avhengig av bruksformål. Under dette regime ble kraftintensiv industri og treforedling prioritert høyest. Da strømrasjoneringen ble avsluttet på midten av 1950-tallet, økte salget av elektriske ovner sterkt.[44]

De første elektriske apparatene som ble vanlig i norske hjem var kjøleskap og vaskemaskin, men disse godene ble ikke vanlig før på 1960-tallet. Tidlig på 1960-tallet hadde 50 % av husholdningene vaskemaskin og 40 % kjøleskap.[44] De som ikke hadde kjøleskap brukte ofte kjeller, uthus og på landet stabbur for oppbevaring av matvarer. I Oslo var det imidlertid en omfattende tjenesteproduksjon av is som ble skåret og kuttet opp fra dammer og elver om vinteren. Isen ble brukt i spesielle kjøleskap i private husholdninger. Denne industrien ble ikke avsluttet før i 1968.[78] Andre apparater som ble tatt i bruk var platespillere, radio, frysere og etter hvert fjernsynsapparater.

Staten ga store tilskudd for utbygging av kraftforsyningen for alminnelig forbruk. Konkret gikk programmet ut på at både kraftlinjer og mindre vannkraftverk ble bygget, samt at eldre anlegg ble fornyet.[79] Den første bevilgningen ble gitt i 1938 etter forslag fra Johan Nygaardsvolds regjering. Bevilgningen var da på 6 millioner kroner, men bare 200 000 kroner ble utbetalte. Etter frigjøringen ble disset tilskuddene økt betydelig, og i 1951 ble det høyeste beløpet bevilget på 49 millioner kroner. Totalt ble det fra 1938 til 1965 utbetalt støtte på 483,8 millioner kroner. Dermed ble antallet mennesker uten elektrisitet redusert kraftig. I 1958 var det bare 45 430 personer som ikke hadde elektrisitet, dermed hadde befolkningen uten elektrisitet falt fra 24 % i 1937 til 1,3 % av folketallet i 1958. Så sent som i 1969 var det 1200 personer fordelt på 480 bosteder som ikke hadde elektrisitetsforsyning.[61]

I 1960 utgjorde elektrisitetsforbruket i husholdningene 35 % av det totale energiforbruket i husholdningene, denne andelen økte til 80 % i 2000.[80] I 1960 brukte husholdningene mye fyringsolje, kull, koks og ved til boligoppvarming. Det var så mange som 68 % av husholdningene som bruket disse kildene som hovedoppvarming, i tillegg til at torv også ble brukt enkelte steder. I 2001 var disse alternativene redusert til 18 %.[44]

 Elektriske kjøken lyt få lov å løyse av det gamle tungvinte, om det gamle er aldri så stemningsfullt å sjå på, under ei stutt sundags-vitjing. Utanforståande folk har knapt rett til å døme sine medmenneske til å bu i museum, og lide vondt for ein tradisjons skyld. Det er vakkert med gamle hus, men det er annleis for ei husmor som arbeider der. Der bryt teknikken inn som ein velsigning 
Tarjei Vesaas

Fra 1960 til oljekrisen i 1973–74 skjedde det en overgang fra faste brensler som ved, kull og koks til fyringsolje. Det gjennomsnittlige oljeforbruket nådde en topp i 1970 og utgjorde da 10 000 kWh per husholdning. Spesielt var det en utbygging av sentralvarmeanlegg med oljefyr som fikk et stort oppsving i boligblokker. En sannsynlig årsak var at dette var et prisgunstig alternativ. Gjennom 1960-årene var olje og parafin langt rimeligere enn elektrisitet. Så skjedde en motsatt utvikling utover 1970-årene da realprisen på olje og parafin ble nesten tredoblet, noe som gjorde at elektrisitet for oppvarming fikk et nytt oppsving. Siden 1973 har også bruken av ved hatt en gradvis økning. Oljeprisene falt igjen etter 1980 uten at etterspørselen etter fyringsolje økte av den grunn. Dette kan skyldes at elektrisk oppvarming var blitt vanlig, samt at færre nye boliger fikk installert olje- og parafinovner.[44]

I 1970 ble nesten halvparten av elektrisiteten brukt i kraftkrevende industri (23,2 TWh av totalt nettoforbruk 50,9), i 1980 var industriens forbruk økt til 27,9 TWh av totalt 73,9 TWh nettoforbrukt, mens forbruket i 1990 var på 29,7 TWh av totalt 89,1.[81]

Dagliglivets energibruk i etterkrigstiden:

Deregulering av kraftproduksjonen 1991 og en nordisk kraftbørs 1996Rediger

Det ble opprettet en ny energilov i 1991 der deregulering av kraftmarkedet var en viktig endring fra tidligere regime. Med den nye dereguleringen bestemmes kraftprisene i samspillet mellom etterspørsel og tilbud av elektrisk kraft. Prisene blir lave i perioder med varmt vær og stor tilgang på vann, mens det under motsatte forhold vil det bli høye priser på grunn av knapphet og stor etterspørsel. Under det tidligere regimet var kraftprodusentene forpliktet til å dekke etterspørselen i sine respektive forsyningsområder. Samtidig var mulighetene for import begrenset. Prisen på elektrisk kraft varierte heller ikke avhengig av nedbør og temperatur. Det ble derfor foretatt store investeringer i produksjonskapasitet for å sikre forsyningen i tørre år.[18]

Statnett ble opprettet i slutten av 1991 for å eie og drifte sentralnettet. Overføring av elektrisk kraft i nettet skulle da være en tjeneste som skulle stå åpen for alle som hadde behov for energioverføring. Prisingen av overføringstjenester, eller transaksjoner inn og ut av nettet, skulle skje ved tariffer som gjenspeiler transaksjonens virkning på kostnadene i nettet. Dette skulle være uavhengig av avstanden mellom partene i transaksjonen.[82]

I 1996 dannet Norge og Sverige en felles kraftbørs, og senere kom også Finland og Danmark med. Denne var kjent som Nord Pool. I dag er også Tyskland, Nederland, Polen, Russland og Estland tilknyttet kraftbørsen, noe som gir en bedre samlet utnyttelse av kraftressursene. På grunn av forskjeller mellom det norske vannkraftbaserte systemet og de andre landenes varmekraftverk, kan en dra felles nytte av disse egenskapene. Blant annet er de varmekraftbaserte systemenes produksjon kostbare å regulere opp og ned, mens effekten er billig og enkel å regulere hurtig opp og ned i et vannkraftbasert system.[18]

En avansert norsk industri for energiproduksjonRediger

Med den store kraftutbyggingen i etterkrigstiden fikk den norske leverandørindustrien for elektroteknisk utstyr et stort hjemmemarked. Denne industrien vokste sterkt i perioden fra 1950 til 1975, der den overveiende delen av utstyret ble levert av norske bedrifter. Spesielt ble NEBB en hovedleverandør av generatorer og ASEA-Per Kure, National Industri og Richard Pfeiffer ble de største produsentene av transformatorer. I forbindelse med denne industrien var NTH og andre utdannelsesinstitusjoner viktige for å skaffe ingeniører og andre fagfolk.[83]

NEBB leverte i 1979 sine aller største generatorer på 360 MVA til Sima kraftverk. Firmaet hadde til da levert 70 % av all generatorkapasitet i norske vannkraftverker. Ellers omfattet produksjonen alt fra lokomotiver og trikker til telekommunikasjon og utstyr for oljeindustrien.[84]

De svært vellykkede turbinene til Solbergfoss kraftverk i mellomkrigstiden etablerte et god samarbeid mellom NTH og Kværner som vart helt til slutten av 1900-tallet. Spesielt innenfor produksjon av francisturbiner gjorde Kværner mange fremskritt, med stadig større ytelser og fallhøyder. Tidligere var stålstøpte turbindeler det vanlige, men på 1960-tallet gikk en mer og mer over til konstruksjoner bestående av sveiste stålplater. Forbedringene kom på det konstruksjontekniske, innenfor materialteknologi, samt utvikling av produksjonsteknikker.[85] Kværner konstruerte også flere peltonturbiner med betydelige forbedringer, mens kaplanturbiner i hovedsak ble levert av utenlandske produsenter.[86] Kværner var også involvert i produksjon av luker og ventiler i forbindelse med vannkraftverkene.[87]

I 1998 opphørte vannturbinproduksjonen hos Kværner i Oslo, ett år senere gikk General Electric inn som eier av det som var igjen av dette industrimiljøet.[58] NEBB gikk gjennom flere fusjoner i 1990-årene til slutt inn det svensk-sveitsiske selskapet ABB. Norske leverandører til vannkraftindustrien ble sterkt redusert, det samme med utdannelsen og kompetansen. Bare et fåtall datterselskaper av internasjonale konserner ble tilbake. Det er heller ingen produksjon av generatorer og store krafttransformatorer i Norge i dag.[83]

Industri for kraftforsyning i etterkrigstiden:

Oljeeventyr og storeksport av petroleumsprodukter 1969 –Rediger

Utdypende artikkel: Petroleumsvirksomhet i Norge

 
Jens Evensen (til høyre) var ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet. I 1963 ble han utnevnt av Einar Gerhardsen til å lede Kontinentalsokkelutvalget, dermed ble han en sentral person blant annet for å klargjøre eiendomsretten til kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
 
Oseberg Feltsenter som er omgitt av fire andre plattformer: Oseberg A- og Oseberg B-, Oseberg C- og Oseberg Øst. Alle er koblet opp mot feltsentret via rørledninger

Før 1969 ble det importert råvarer av oljeprodukter for raffinering til Norge. Det var kun et stort oljeraffineri i landet, nemlig Slagentangen. Dette ble satt i drift i 1961 og avlastet det mindre Valløy raffineri. Begge disse ble drevet av Esso og lå utenfor Tønsberg. Det store raffineriet på Slagentangen kom nesten samtidig med at privatbilismen tok til å øke etter at rasjoneringen av bilsalget opphørte i 1960.[88]

I 1959 ble det gjort et stort naturgassfunn i havområdene utenfor Groningen i Nederland, og utenfor sørøstkysten av England var det også påvist gass. Phillips Petroleum Company gjorde vurderinger av geologien i Nordsjøen og ba norske myndigheter om tillatelse til å gjøre undersøkelser med innsamling av seismiske data.[89]

Norske myndigheter var i utgangspunktet lite interessert i oljeutvinning: En regnet ikke med at det skulle være petroleumsforekomster på norsk sokkel. Norges geologiske undersøkelse hadde slått fast at en kunne se bort fra at det skulle kunne finnes kull, olje eller svovel langs den norske kyst. Det var heller ikke noen ekspertise på dette feltet i statsorganene, hverken når det gjaldt å heve rettigheter eller regulering av leting og utvinning.[90]

Forhandlinger om delelinjenRediger

Ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet, Jens Evensen (1917-2004), samt Carl August Fleischer (1936-) og Leif Terje Løddesøl (1935-) tok initiativ i saken om mulige petroleumsforekomster utenfor Norges kyst, der først og fremst internasjonale oljeselskaper fra før hadde vist stor interesse for undersøkelser. Evensen ble i november 1963 utnevnt av Einar Gerhardsen (1897-1987) som formann i det såkalte Kontinentalsokkelutvalget. Fra før hadde Evensen erfaring med havrett og internasjonal rettspraksis, i utvalget var dette gode kunnskaper fordi utvalget skulle foreslå regler om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster.[90]

Gjennom Kongelig resolusjon av 31. mai 1963 proklamert Norge overherredømme over kontinentalsokkelen, denne ble fulgt av lov av 21. juni 1963 som fastslo retten til undersjøiske forekomster tilhører staten. Videre sa loven at Kongen kan gi norske eller utenlandske selskaper tillatelse til utforsking og utvinning. Sentralt i loven var midtlinjeprinsippet, der de tilstøtende stater har eiendomsretten ut til midtlinjen mellom seg. Fra før gjaldt folkeretten de delene av sokkelen som lå innenfor et lands sjøterritorium, men det var uklart hvilken rett som skulle gjelde for den delen av havbunnen som ligger utenfor territorialgrensene.[91] Så i 1964 tok Storbritannia initiativ til at grenseoppgangen til havs skulle baseres på midtlinjeprinsippet.[92] I en internasjonal konvensjon som trådte i kraft sommeren 1964 ble det fastsatt at kyststatene skal ha eiendomsrett til havbunnen og grunnen.[91]

PrøveboringRediger

Etter at prøveoljeboringen startet på norsk sokkel i juli 1966 gikk det tre år der 33 borehull ble undersøkt uten resultater. Oljeselskapene begynte dermed å miste troen på at det kunne være drivverdige forekomster. Evensen var imidlertid optimistisk, en årsak kan ha vært at han hadde diskutert saken med byråsjef Harry Lindstrøm (1916-1987) som både var jurist og geolog.[93]

Den 23. desember 1969 ble det første drivverdige funn gjort av borefartøyet «Ocean Viking». Det ble av snart konstanter av Phillips Petroleum at feltet var gigantisk.[94] Feltet der det ble funnet olje skulle senere bli kjent som Ekofiskfeltet. Dette var et av de største oljefeltet noensinne funnet til havs. Produksjonen fra feltet startet den 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke nye store funn. Letningen var konsentrert om de områdene en mente var mest lovende, dermed ble det også gjort flere nye funn av oljefelter som var blant de største i verden. Dermed var det flere oljeselskaper som viste sterk interesse for utvinning.[95]

I 1971 ble norskprodusert råolje raffinert, og allerede i 1975 var kapasiteten så stor at landet var selvforsynt med alle petroleumsprodukter.

Statlig kontroll og involveringRediger

Et system med konsesjoner for de oljeselskapene som ville lete og eventuelt utvinne olje på drivverdige felter ble vedtatt i 1965. En av forutsetningene her var at staten skulle få royalty fra produksjonen.[96] I første omgang viste norske politikere en avventende holdning til nasjonal deltagelse i oljeutvinningen.[97] Enkelte stortingspolitikere var derimot høsten 1970 blitt mer opptatt av saken, og det ble foreslått ilandføring i Norge, opprettelse av et oljedirektorat, samt et nasjonalt oljeselskap.[98]

Dette resulterte i at den norske stats oljeselskap, senere kjent som Statoil ble etablert i 1972.[99] Senere samme år ble Oljedirektoratet etablert,[100] med geologen Farouk Al-Kasim (1934-) som sjef for Planleggingsavdelingen.[101] I tillegg til Statoil, var det to andre norske oljeselskaper med fra starten av, nemlig Saga Petroleum og Norsk Hydro. Statoil skulle i henhold til formålsparagrafen selv, eller gjennom andre selskap, drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.[102] Et annet prinsipp var 50 % statlig deltakelse i hver utvinningstillatelse.[95]

I juni 2001 ble Statoil delprivatisert ved at selskapet ble børsnotert. Selskapet opererer i konkurranse på lik linje med andre selskaper på kontinentalsokkelen. I 2007 fusjonerte Statoil med Norsk Hydro sin olje- og gassvirksomhet. Det er (2016) rundt 50 forskjellige norske og utenlandske selskaper involvert på sokkelen.[95]

En viktig målsetning i den tidlige oljepolitikken var et moderat tempo i utvinningen av oljen, dette for å unngå at nasjonaløkonomien skulle bli for avhengig av disse ressursene. Fenomenet som ble fryktet kalles av økonomer hollandsk syke som betegner en nasjonaløkonomi som er blitt for avhengig av en naturressurs, med blant annet deindustrialisering som resultat, altså at andre tradisjonelle næringer bygges ned. Det diskuteres stadig om den norsk økonomien er for ensidig orientert om olje- og gassproduksjon og dermed sårbar for konjunkturendringer, begrepet «norsk syke» har i den forbindelse blitt introdusert.[103]

Utvikling av en norsk oljeindustriRediger

Allerede i 1970 var det næringslivsfolk som mente at oljevirksomheten ville kunne bli en virksomhet med større betydning enn de viktigste teknologiske områder i Norge til da, nemlig skipsfart og kraftkrevende industri. Det ble argumentert for at Norges rolle ikke bare skulle være en passiv mottager av skatter og royalties, men bygge opp en egen oljeindustri. Konsesjonsutdelingene skulle utformes for å hevde norske hensyn. I juni 1971 gikk et samlet Storting inn for at petroleumsressursene skulle utvinnes til beste for hele samfunnet. Ekofiskfeltet ble den første utfordringen for såvel myndigheter som industri.[104]

En av utfordringene var at det aldri før hadde vært bygget faste installasjoner for oljeutvinning så langt til havs under så harde værforhold. Phillips Petroleum som hadde erfaring fra Mexicogolfen begynne utbyggingen på Ekofiskfeltet.[105] Imidlertid oppstod mange problemer med å få installert oljeriggen, naturkreftene viste at konvensjonelle stålrigger ikke var godt nok.[103]

Ekofisk-tankenRediger

 
Byggingen av oljetanken til Ekofisk i Vikebygd i Rogaland i 1988-89.

Entreprenørfirmaet Ing. F. Selmer AS kom da opp med en gamle ide om å bygge et konisk betongtårn med økende diameter nedover mot bunnen. Denne ideen hadde de fremmet tidligere da de hadde lagt inn anbud på et fyrtårn på Kish Bank i Irskesjøen. Det kom også ideer om å bygge en stor sylinderformet lagertank i betong. Philips bestemte seg for det siste forslaget, og valgte en konstruksjon som det franske firmaet C. G. Doris stod bak. Tanken skulle stå på havets bunn og ha en lagringskapasitet på 1 million fat olje. Beholderen skulle være flytende, den skulle støpes nært land og slepes ut til Ekofiskfeltet, deretter senkes ned. Dette ville være den til da største flytende betongkonstruksjon noen gang bygget.[106]

Selmer fikk anbudet på selve bygging av oljebeholderen. Denne bestod av en bunnseksjon, oljelager, bølgebrytere og takkonstruksjon. Diameteren var på 100 meter og høyden 90 meter. Oljelagret bestod av ni celler. Utenfor dette lagret ble det bygget en bølgebryter med perforeringer. Betongstøpingen var basert på glide- og klatreforskalinger som skjedde til havs. Etter hvert som mer og mer av konstruksjonen ble bygget ble den tyngre slik at den til slutt var 60 meter nede i vannet. Ved å fylle sjøvann i noen av tankene ble den under kontrollerte forhold dykket ned på havbunnen, der den ble plassert på 70 meters dyp.[107]

Ved slepingen av Ekofisk-tanken ble det benyttet seks slepebåter med en maskinkapasitet på tilsammen 45 000 hestekrefter. Sommeren 1973 ble oljebeholderen satt ned på sjøbunnen som bestod av et 26 meter tykt lav av sand og hard leire. I dette ville tanken etterhvert arbeide seg ned slik at den ville stå stødig for vær og vind.[108] På toppen av oljebeholderen ble det støpt et dekk for installasjon av utstyr. Tanken ble derved senteret for olje- og gassproduksjonen på Ekofisk.[109]

Verftsindustrien melder sin interesseRediger

Norsk industri viste laber interesse for å tilby sine tjenester til oljeindustrien helt frem til 1972, dette til tross for at Industridepartementet la vekt på at norske varer og tjenester skulle benyttes. En årsak var at de på denne tiden hadde mange oppdrag, men enkelte industriledere så det store potensialet oljeutvinningen ville gi.[110] Alt i 1970 var utbyggingene kalkulert til en tredjedel av de totale bruttoinvesteringer i fast kapital i Norge. Andre problemer for norske industribedrifter var liten erfaring, slik at de hadde problemer med å være med på konkurranser med korte anbudsfrister. Dermed vant de erfarne utenlandske bedriftene frem med sine tilbud.[111]

Norske tankredere satset imidlertid på begynnelsen av 1970-årene på bygging og drift av halvt nedsenkbare borefartøyer. Kostnadene for disse var ofte like store som for supertankere. Noen småskipsredere satset på mindre kostbare prosjekter som forsyningsskip.[112] Aker inngikk i 1971 kontrakt om bygging av to nedsenkbare borefartøyer. Disse ble bygget ved Nylands mekaniske verksted i Oslo. Ikke lenge etterpå ble det inngått nye kontrakter om bygging av en norskdesignet plattform kjent under navnet H-3. Det spesielle med denne var gode sjøegenskaper; den skulle kunne reagere gunstig på bølgehiv og tåle bølgehøyder på opptil 30 meter. Stålvekten greide konstruktørene å redusere med 25 % i forhold til andre fartøyer, noe som ga større lastekapasitet og reduserte kostnader. Et annet forhold var forbedret mobilitet.[113]

Utviklingen av Condeep-plattformenRediger

 
Condeep-plattform under bygging.

Tradisjonelt var det stålplattformer som var enerådende for oljefelter til havs. Disse var utviklet for Mexico-gulfen med grunt vann, ikke spesielt hardt vær, kort avstand til land og liten produksjon på hvert felt.[114] I Nordsjøen var forholdene de motsatte med dypt vann, store bølger, langt fra land og stor produksjon på hver felt. For slike forhold var det ingen etablert teknologi. En ide som ble utviklet var å sette en betongkasse på havbunnen hvorfra det skulle stå et tårn som skulle stikke opp over havflaten. Denne strukturen skulle være flyttbar, slik at denne kunne bygges nært land for deretter å slepes ut på feltet. Ideen med betongkassen ble utviklet videre til å være 19 hule sylindre. Istedenfor ett tårn fant en det bedre å bygge tre slanke koniske betongtårn. De hule sylinderne skulle kunne fylles delvis med vann slik at de ved transporten ville være nedsenket, men samtidig ha oppdrift. Konseptet ble gitt navnet Condeep-plattform.[115]

De første to Condeep-plattformene ble bygget i Hinnavågen utenfor Stavanger. Disse var bestilt av henholdsvis Mobil North See for Beryl A og Shell for Brent B på Britisk sokkel. Dette var til da de største norske eksportkontrakter noensinne.[116]

Byggingen av betongplattformene ble påbegynt i 1973 og varte frem til 1975. Byggingen foregikk for det meste ute på fjorden, bare bunnseksjonen ble bygget i dokk. De 19 sylindriske cellene hadde hver en diameter på 20 meter og var 50 meter høye. I drift skulle 16 av sylindrene brukes til lagring av over 900 000 fat olje. Den totale høyden fra bunnen av sylindrene til toppen av tårnene var 213 meter. Betongstøpingen ble foretatt med glideforskalinger.[117]

Den dristige byggingen av Condeep-plattformene ble lagt merke til internasjonalt, og firmaet Høyer-Ellefsen som stod bak konstruksjonen, vant en prestisjefylt pris på Offshore Technology Conference i Houston. En av de store fordelene med betongplattformene var at det meste av utstyre, samt det tunge dekket på toppen kunne monteres før plattformen ble slept ut på feltet.[118]

Gjennom 1970-årene ble det utviklet og bygget fler forskjellige betongkonstruksjoner for oljefeltene i Nordsjøen, både norsk og britisk sektor fikk norskproduserte plattformer og tanker. Blant annet fikk Friggfeltet og Statfjordfeltet Condeep-plattformer.[118]

Høydepunktet innenfor bygging av betongplattformer var plattformen Troll A som er det størst menneskeskapte byggverk som noen gang er beveget. Den har en forventet levetid på 70 år og står fast på havets bunn på Trollfeltet.[119] Dens totale høyde er 472 meter, hvorav den delen som er under havflaten er på 369 meter. Vekten (tørrvekt) for selve konstruksjonen er på 565 000 tonn. På det meste var det 2000 personer involvert i byggearbeidet som fant sted utenfor Vats i Rogaland. Byggingen tok fire år og i 1995 ble denne Condeep-plattformen slept vellykket ut i Nordsjøen.[120]

Horisontale oljebrønnerRediger

En annen milepæl ble passert i november 1889 da Hydro for første gang boret såkalte «horisontale brønner» i Nordsjøen. Tradisjonelt går boret fra en oljeplattform loddrett ned i havet og videre ned i berggrunnen. På Trollfeltet hadde en greid å treffe en 22 meter tykk oljesone 1550 meter under plattformen og fulgt denne horisontalt i en lengde av 502 meter. Slike brønner hadde blitt boret andre steder i verden, men dette var første gang blitt utført fra en flytende plattform.[119]

Ilandføring av olje til NorgeRediger

 
Kårstø var det første norske ilandføringsanlegget for petroleumsprodukter fra Nordsjøen.

Selv om Stortinget i begynnelsen av 1970-tallet hadde et sterkt ønske om at petroleumsproduktene skulle ilandføres i Norge, skjedde ikke dette før på begynnelsen av 1980-årene. Istedenfor ble det bygget store rørledningssystemer som førte olje og våtgass til Storbritannia, samt en gassrørledning fra Ekofisk til Tyskland.[121]

En av årsakene til at det skulle ta så mange år var Norskerenna utenfor deler av norskekysten som mange steder er meget dyp. Ilandføring mot England ville derimot ikke gå på så stort dyp. Dette ble klart da en skulle vurdere ilandføring av gass fra Ekofisk, der det viste seg at største dyp mot England var på rundt 90 meter. Korteste avstand mot Norge var 270 km til Egersund med et dyp på 372 meter. Selv om avstanden til Teesside i England var på 345 km var dette å foretrekke med datidens teknologi innenfor rørlegging på havbunnen.[122]

Først i 1981 vedtok Stortinget at det skulle legges en gassledning fra Statfjordfelt til Kårstø. Denne ble kjent som Statpipe-lednignen, den ble tatt i bruk i oktober 1985. Dette var den første rørledningen lagt gjennom Norskerenna. Lengden av rørledningen fra Statfjord til ilandføringsanlegget var 308 km. Ingen rørledninger hadde tidligere vært lagt på så store havdyp. Underveis fra Statfjord tilføres også gass fra Snorrefeltet, Gullfaksfeltet, Veslefrikkfeltet og Bragefeltet. Fra Kårstø går det det videre ut en annen del av rørledningssystemet mot Emden i Nederland og St Fergus i Skotland. Den totale lengden av hele statpipe-systemet er 880 km.[123]

Det var Statoil som stod bak prosjektering og bygging statpipe-systemet. Planleggingen hadde startet i 1980, og i tillegg til at Statoil skulle eie 60 % av rørledningen skulle Hydro, Saga Petroleum, Elf og Total eie den resterende delen.[124]

I ettertid har det blitt lagt et omfattende system av rørledninger på bunnen av Norskehavet. Noen av dem som krysser Norskerenna er Zeepipe og Europipe I, mens Franpipe som går fra Draupner-plattformen er verdens lengste. Det statlige selskapet Gassco eier og driver de norske rørledningene.[125]

UndervannsteknologiRediger

I pionertiden i Nordsjøen var det nødvendig med dykkere for å gjennomføre arbeid på havbunnen. Dykkeraktiviteten var lite regulert, og deler av aktiviteten hadde karakter av å være ekstrem og banebrytende. Kunnskapene om dykking var ikke så gode som i dag, noe som førte til at mange dykkere fikk livsvarige helseproblemer.[126]

I forbindelse med utnyttelsen av Friggfeltet som Elf hadde ansvaret for ble for første gang undervannsteknologi tatt i bruk i Nordsjøen. Elf hadde fra før av erfaringer med eksperimenter med utstyr på havbunnen utenfor Vest-Afrika. Planleggingen startet i 1980 og målet var å fjerndirigere produksjonsutstyr på havbunnen over en avstand på 20 kilometer. Dette skulle være et fullstendig dykkerløst system, det vil si at hverken ved installasjon eller ved reparasjoner skulle dykkere være nødvendig. I tillegg til Elf selv, var Statoil, Norsk Hydro, Kongsberg Våpenfabrikk, Norsk Undervannsteknologisk Center og SINTEF med etter ønske fra norske myndigheter.[127]

Det ble gjort prøver for sammensetning og systemtester, først på land, deretter på 20 meters dyp og senere på 90 meters dyp. Konseptet som ble utviklet var modulbasert med løsninger for deler som ventiler og samlerør i separate enheter. Fra et moderfartøy ble modulene heist ned på havbunnen hvor de ble manipulert sammen. Det samme kunne gjøres for reparasjoner. I 1984 var det kommet på plass 58 undervannsbrønner i Nordsjøen. I 1988 ble et felt uten plattform satt i drift. Senere på 1990-tallet var dette en teknologi som de fleste oljeselskaper drev forsking og utvikling innenfor.[127] I dag er undervannsteknologi blitt en viktig industri for petroleumsbransjen. Norske bedrifter er verdensledende, noe som skaper mange arbeidsplasser.[128] Dette er årsaken til at området mellom Lysaker og Kongsberg der teknologibedriftene som driver med dette har sine lokaler humoristisk kalles for «Subsea vally».[129]

Glimt fra norsk oljeindustri:

Dagens situasjon – Norge som storprodusent av energiRediger

 
Den totale energibalansen for Norge i 2014. Netto innenlandsk sluttforbruk var 209 TWh. Det vil si energimengden som gikk til sluttforbrukere innenlands, justert for tap i omforming og overføring av energi.
Kilde: Statistisk sentralbyrå. www.ssb.no

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for den økonomiske veksten i Norge. Den har også vært viktig for finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Etter at oljevirksomheten startet er næringens betydning for norsk økonomi stadig vært økende. Petroleumssektorens andel av samlet verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter for landet er stor. Regjeringen mener at aktiviteten i denne virksomheten også fremover vil være helt sentral for norsk økonomi. Dette på grunn av store gjenværende ressurser, samt nye betydelige utbyggingsprosjekter som Johan Sverdrup-feltet.[95]

Andre syn på dette er at oljenæringen skaper for stor avhengighet til en resurs som ikke er fornybar. Blant annet advares det mot hvor vanskelig det vil bli å omstille seg til nye næringsveger når petroleumsforekomstene en gang i fremtiden går mot slutten. Oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja viser en av de store konfliktlinjene, der flere mener at risikoen for miljøet på grunn av et oljeuhell er så stor at disse områdene ikke kan ha slik virksomhet. Oljeboring i Barentshavet er også omstridt. Et argument er at en stor del av oljeforekomstene på norsk sokkel og andre steder i verden ikke kan utvinnes om en skadelig global oppvarming skal unngås.

De største oljefeltene i dag er Statfjordfeltet, Ekofiskfeltet, Osebergfeltet, Gullfaksfeltet, Snorrefeltet og Trollfeltet. Totalt er det rundt 50 store og små felt i produksjon eller under utbygging. Norge har en 17.-plass i rangeringen av de landene i verden med størst oljereserver. Saudi-Arabia har verdens største oljereserver. Den norske oljeproduksjonen hadde sin topp i 2000, siden har det vært en nedadgående trend.

Produksjon av petroleumsprodukter, regnet i energimengde, i Norge var i 2014 fordelt slik:[130]

  • Råolje: 3128 PJ eller 869 TWh
  • Petroleumsprodukter: 527 PJ eller 146 TWh
  • Naturgass og annen gass: 3985 PJ eller 1107 TWh

Den total elektrisitetsproduksjon var 142 TWh.[130] Midlere sum av vannkraftproduksjon i alle de norske vannkraftverkene var ved inngangen til 2012 beregnet til 130 TWh. Dette er beregnet på grunnlag av installert kapasitet og et forventet årlig tilsig i et år med normal nedbør.[131]

En annen energiressurs som av flere blir påpekt å kunne ha et stort potensial i Norge er det radioaktive grunnstoffet thorium. Om det lykkes å konstruere atomkraftverk for thorium vil disse kunne ha betydelig mindre ulemper enn tradisjonelle anlegg der uran anvendes. Blant annet nevnes at disse anleggene vil være mindre i størrelse, de representerer en lavere risiko for omgivelsene, samt at restavfallet er betydelig mindre farlig enn radioaktivt avfall fra en uranreaktor.[132]

Forskere mener at verdens største forekomster av thorium kan befinne seg i fjellgrunnen i Telemark, der forekomstene er estimert til ett sted mellom 56 000 og 600 000 tonn. Estimatene er også sprikende når det gjelder energipotensialet av de norske funnene, som er beregnet til å være mellom 10 og 120 ganger mer enn de samlede petroleumsforekomstene i Nordsjøen.[132][133] Det norske selskapet Thor Energy driver forskning på reaktorer drevet med thorium.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Smil, Vaclav. «World History and Energy» (PDF). MJ Whiticar, University of Victoria. Besøkt 14. juni 2016. 
  2. ^ Gascoigne, Bamber. «HISTORY OF SLAVERY». Historyworld. Besøkt 14. juni 2016. 
  3. ^ Junius P Rodriguez, Ph.D. (1997). The Historical Encyclopedia of World Slavery. vol 1. A – K. ABC-CLIO. s. 674. 
  4. ^ Haaland, Per W. (2000). Fyringsteknikk. [Oslo]: Gan forl. s. 6. ISBN 8249200047. 
  5. ^ Berntsen, Arnstein (1965). Lys og lysstell gjennom 1000 år: Nils S. Hauff's gave til de Sandvigske samlinger på Maihaugen. Oslo: Gyldendal. s. 37-39. 
  6. ^ Kulberg, Øyvind (1980). «Talgvegen over Hardangervidda». Ferdsel i fjellet I. Oslo: DNT. ISBN 8290339038. 
  7. ^ Christophersen, H.O. (1974). Fra jernverkenes historie i Norge. Oslo: Grøndahl. s. 17-27. ISBN 8250400763. 
  8. ^ Espelund, Arne (1929-) (1999). Bondejern i Norge. Trondheim: Arketype forl. s. 139-142. ISBN 8299243068. 
  9. ^ Fyring med ved og brenselflis: for gårder og småhus. Oslo: Landbruksforlaget. 1980. s. 10. ISBN 8252903819. 
  10. ^ Lønnå, Finn (1986). Langs kongevei og gammel Drammensvei i Asker og Bærum. [Asker]: Asker og Bærum historielag. s. 9-11. 
  11. ^ «Pengemangel truar framtida til lyngshesten». Nationen. Besøkt 10. juni 2016. 
  12. ^ Jahnsen, Oskar, m.fl. (1934). Mylnor og kvernar i Noreg – etter uppteljingar i 1927-29. Oslo: Aschehoug. s. 13. 
  13. ^ Skansen, Johannes P. (1958). Bygdemøllene i Norge. Oslo: [s.n.] s. 13. 
  14. ^ Jahnsen, Oskar, m.fl. (1934). Mylnor og kvernar i Noreg – etter uppteljingar i 1927-29. Oslo: Aschehoug. s. 17. 
  15. ^ Jahnsen, Oskar, m.fl. (1934). Mylnor og kvernar i Noreg – etter uppteljingar i 1927-29. Oslo: Aschehoug. s. 36-37. 
  16. ^ Norsk trelastindustri: en bransjeoversikt. Lillestrøm: Stiftelsen. 1998. ISBN 8291018340. 
  17. ^ a b c d e f g h i «Det lyste dog som en stjerne». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 13. mai 2016. 
  18. ^ a b c d e Bøeng, Ann Christin og Holstad, Magne. «Fakta om energi - Utviklingen i energibruk i Norge». Statistisk sentralbyrå. ISBN 978-82-537-8596-7. Besøkt 13. mai 2016. 
  19. ^ «A brief history of hydropower». International Hydropower Association. Besøkt 13. mai 2016. 
  20. ^ Sanderud, Per. «Vann- og energiforvaltning» (PDF). NVE. ISBN 978-82-410-0813-9. Besøkt 13. mai 2016. 
  21. ^ a b c d e f «Vannkraft og elektrisitet i historisk perspektiv». Energi Norge. Arkivert fra originalen 10. februar 2011. Besøkt 13. mai 2016. 
  22. ^ a b Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 18.
  23. ^ Whelan, M, Cunningham, Joseph og Rockwell, S. «AC Power History». Edison Tech Center. Besøkt 13. mai 2016. 
  24. ^ Martin Doppelbauer. «The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 2». Karlsruher Instituts für Technologie (KIT). Besøkt 11. januar 2015. 
  25. ^ «Laufen to Frankfurt 1891». Edison Tech Center. Besøkt 14. januar 2015. 
  26. ^ Bjørsvik m.fl.: Kulturminner i norsk kraftproduksjon, revidert, side 94
  27. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 12.
  28. ^ «Elektrisitetsverk i byer etablert før 1901». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 13. mai 2016. 
  29. ^ Andreassen, Dag. «Norges første bil i ny prakt». Norsk Teknisk Museum. Arkivert fra originalen 7. april 2014. Besøkt 13. mai 2016. 
  30. ^ Kjell Lund Olsen. «Kobbersmelting i Sulitjelma». Sulitjelma historielag. Besøkt 13. januar 2015. 
  31. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 75-83.
  32. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 68-70.
  33. ^ a b Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 205-206.
  34. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 194-198.
  35. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 200-202.
  36. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 199-200.
  37. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 203-205.
  38. ^ Hvem Hva Hvor – Aftenpostens oppslagsbok 1949. Schibsted. 1949. 
  39. ^ a b Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 59.
  40. ^ Thune, Lars: Strøm og styring side 16.
  41. ^ Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 112-113.
  42. ^ Thue, Lars (1996). Strøm og styring: norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 45. ISBN 8241707460. 
  43. ^ Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 65.
  44. ^ a b c d e f g Bøeng, Ann Christin. «Energibruk i husholdninger 1930 - 2004 og forbruk etter husholdningstype» (PDF). Statistisk sentralbyrå. ISBN 82-537-6912-2 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). Besøkt 13. mai 2016. 
  45. ^ Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 162.
  46. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 128.
  47. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 144.
  48. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 7.
  49. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 8.
  50. ^ a b c Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 108-109.
  51. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 10-32.
  52. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 20.
  53. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 24.
  54. ^ Thune, Lars: Statens Kraft 1890-1947, side 283.
  55. ^ a b Thune, Lars: Statens Kraft 1890-1947, side 277-278.
  56. ^ Thune, Lars: Statens Kraft 1890-1947, side 280.
  57. ^ Thune, Lars: Statens Kraft 1890-1947, side 276.
  58. ^ a b Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 75.
  59. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 361-362.
  60. ^ a b Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 134-144.
  61. ^ a b Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 154-155.
  62. ^ Thune, Lars: Statens kraft 1890-1947 side 390-391.
  63. ^ Thune, Lars: Strøm og styring side 64.
  64. ^ Skjold, Dag Ove: Statens Kraft 1947-1965 side 27.
  65. ^ Skjold, Dag Ove: Statens Kraft 1947-1965 side 54.
  66. ^ Skjold, Dag Ove: Statens Kraft 1947-1965 side 55.
  67. ^ Thune, Lars: Strøm og styring side 70.
  68. ^ Johan Vogt: Elektrisitetslandet Norge side 172-174.
  69. ^ Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 175-176.
  70. ^ Vogt, Johan: Elektrisitetslandet Norge side 178.
  71. ^ a b Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 61.
  72. ^ Thune, Lars: Strøm og styring side 80.
  73. ^ Thune, Lars: Strøm og styring side 81.
  74. ^ Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 67.
  75. ^ Nilsen, Yngve og Thue, Lars: Statens kraft 1965-2006 side 117.
  76. ^ a b c Nilsen, Yngve og Thue, Lars: Statens kraft 1965-2006 side 118.
  77. ^ «Olje- og gasshistorien». Norsk olje og Gass. Besøkt 30. juni 2016. 
  78. ^ Gjerland, Leif. «Da Christiania solgte is». Aftenposten. 
  79. ^ Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 58.
  80. ^ Halvorsen, Bente m.fl. «Lys og varme gjennom 43 år: Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003» (PDF). Besøkt 13. mai 2016. 
  81. ^ NVE: Energifakta 1990-1991.
  82. ^ Hveding, Vidkunn: Vannkraft i Norge side 60.
  83. ^ a b Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 109.
  84. ^ Halvorsen, Tore: NEBB i vekst: 1908-1983 side 94-101.
  85. ^ Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 78-79.
  86. ^ Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 82-83.
  87. ^ Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe: Kulturminner i norsk kraftproduksjon side 86-87.
  88. ^ Magnusen, Ingrid H. m.fl. «Rapport nr 9/2011: Energibruk - Energibruk i Fastlands-Norge» (PDF). NVE. ISBN 978-82-410-0748-4. 
  89. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 12-13.
  90. ^ a b Retzer, Berit Ruud (1999). Jens Evensen: makten, myten og mennesket: en uautorisert biografi. [Oslo]: bbg forl. s. 95-98. ISBN 8299506808. 
  91. ^ a b Retzer, Berit Ruud (1999). Jens Evensen: makten, myten og mennesket: en uautorisert biografi. [Oslo]: bbg forl. s. 99-100. ISBN 8299506808. 
  92. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 45-46.
  93. ^ John Gustavsen. «Mysteriet Jens Evensen». Bergens tidende. Besøkt 9. mai 2016. 
  94. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 122-123.
  95. ^ a b c d «Norsk oljehistorie på 5 minutter». Regjeringen.no. Besøkt 29. mai 2016. 
  96. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 64.
  97. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 129.
  98. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 164.
  99. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 284.
  100. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 286.
  101. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 290.
  102. ^ «rotokollen fra den konstituerende generalforsamling for den norske stats oljeselskap» (PDF). Arkivverket. Besøkt 15. juni 2016. 
  103. ^ a b Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 200.
  104. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 188.
  105. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 190.
  106. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 200-202.
  107. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 203.
  108. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 205.
  109. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 205-206.
  110. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 223.
  111. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 224.
  112. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 225.
  113. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 243.
  114. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 251.
  115. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 252.
  116. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 253-254.
  117. ^ Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 254.
  118. ^ a b Hanisch, Tore Jørgen: Fra vantro til overmot? side 261-262.
  119. ^ a b «Trollet som ble temmet». Oljedirektoratet. Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 18. juni 2016. 
  120. ^ Anders J. SteensenAnders J. Steensen. «Århundrets ingeniørbragd 1900-2000: Trollbinder hele verden». Teknisk ukeblad. Besøkt 18. juni 2016. 
  121. ^ Nerheim, Gunnar: En gassnasjon bli til side 16.
  122. ^ Nerheim, Gunnar: En gassnasjon bli til side 17.
  123. ^ «Statpipe 1». Norsk Oljemuseum. Besøkt 18. juni 2016. 
  124. ^ Nerheim, Gunnar: En gassnasjon bli til side 67.
  125. ^ «Rørledninger». Oljedirektoratet. Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 20. juni 2016. 
  126. ^ «Nordsjødykkerne». Regjeringen.no. Besøkt 20. juni 2016. 
  127. ^ a b Jøssang, Lars Gaute. «Årbok 1996, artikkel: Utbygging av Frigg-satelittene» (PDF). Norsk Oljemuseum. Besøkt 20. juni 2016. 
  128. ^ Methi, Trygg Seljevold. «Oljemuseet dokumenterer subseahistorien i Norge». Norsk Oljemuseum. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 20. juni 2016. 
  129. ^ «Subsea Valley». subseavalley. Besøkt 20. juni 2016. 
  130. ^ a b «Energi i Norge folder 2014» (PDF). NVE. Besøkt 14. mai 2016. 
  131. ^ Østensen, Inger. «Fakta – Energi- og vannressurser i Norge 2013» (PDF). Olje- og energidepartementet. ISSN 0809-9464. Besøkt 14. mai 2016. 
  132. ^ a b Sevje, Truls. «Thorium for fremtiden». Aftenposten. Besøkt 30. juni 2016. 
  133. ^ Rygg Haanæs, Øystein. «Thorium kan bli Norges neste energieventyr». forskning.no. Besøkt 30. juni 2016. 

LitteraturRediger

  • Thune, Lars (2006). Statens Kraft 1890-1947 – Kraftutbygning og samfunnsutvikling. I (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01054-0. 
  • Skjold, Dag Ove (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7. 
  • Nilsen, Yngve og Thue, Lars (2006). Statens kraft 1965-2006 – Miljø og marked. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01085-4. 
  • Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe (2006). Kulturminner i norsk kraftproduksjon. Oslo: NVE. ISBN 82-410-0547-4. 

Eksterne lenkerRediger