Innovasjon Norge

statlig norsk særlovselskap
(Omdirigert fra Norges Turistråd)
Innovasjon Norge
Org.formSærlovselskap
Org.nummer986 399 445
Etablert19. desember 2003
HovedkontorOslo
LandNorge
Styreleder Gunnar BovimRediger på Wikidata
Adm. dir. Håkon Haugli (2019–), Anita Krohn Traaseth (20142018)Rediger på Wikidata
Nettstedhttps://www.innovasjonnorge.no/

Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet i 2003 med formål å øke innovasjon i næringslivet over hele landet, bidra til å utvikle distriktene, og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. Innovasjon Norge ble dannet ved fusjon av flere eksisterende institusjoner.

Bevilgningene fra Stortinget og fylkene ga sammen med låneordninger i 2017 et samlet budsjett på 7,3 milliarder kroner i regi av Innovasjon Norge.[1] Norske bedrifter mottok med dette risikoavlastning i form av tilskudd, garantier og lån, samt rådgivnings-, nettverk- og profileringstjenester.

Fra januar 2010 ble fylkeskommunene deleiere av Innovasjon Norge. Administrerende direktør for selskapet er Håkon Haugli. Styreleder er Gunnar Bovim.[2]

HistorikkRediger

Innovasjon Norge ble stiftet som særlovselskap 19. desember 2003 ved fusjon av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO). Statens nærings- og distriktsutviklingsfond var selv resultat av mange tidligere fusjoner, der særlig Fiskarbanken, Landbruksbanken, Industrifondet, Industribanken, Utbyggingsfondet for Nord-Norge og Distriktenes utbyggingsfond var forløperinstitusjoner.

Fra 2004 til 2009 var Nærings- og handelsdepartementet 100 prosent eier av Innovasjon Norge. Våren 2008 vedtok Stortinget, som en del av forvaltningsreformen, at fylkeskommunene blir deleiere av Innovasjon Norge fra 1. januar 2010. Hensikten var å styrke regionenes innflytelse i innovasjons- og næringspolitikken, og sørge for økt koordinering mellom regional og nasjonal politikk, samt gjennomføring av denne. Innovasjon Norge eies fra 1. januar 2010 av staten ved Nærings- og handelsdepartementet (51 %) og fylkeskommunene (49 %). Selskapets økonomiske rammer fastsettes i statsbudsjettet.[trenger referanse]

SelskapetRediger

Formål og interne retningslinjerRediger

Organisasjonens formål er å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet, og stimulere distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering. Hovedføringene til Innovasjon Norge er i nærings- og regionalpolitikken, som inkluderer men ikke er begrenset til innovasjon.[3]

Innovasjon Norges virkemidler og tjenester har som mål å skape flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer.

Ledelse og styreRediger

Administrerende direktør
Styreledere

SektorfokusRediger

Tidligere hadde Innovasjon Norge fokus på særskilte sektorer, og fra 2011 var det disse seks:

Fra 2016 ble fokus skiftet fra spesifikke sektorer, til såkalte mulighetsområder. Disse ble definert av Innovasjon Norge som resultat av en prosess som involverte en lang rekke aktører fra næringslivet, organisasjoner og det offentlige. De seks mulighetsområdene er områder der Norge har spesielle fortrinn og muligheter for ny næringsaktivitet.

De seks mulighetsområdene er:[trenger referanse]

  • Havrommet
  • Ren energi
  • Smarte samfunn
  • Kreative næringer og reiseliv
  • Bioøkonomi
  • Helse og velferd

Organisering og styringsorganerRediger

Innovasjon Norge har om lag 700 ansatte (ned fra ca. 800 i 2009[4]), og kontorer i alle landets fylker og i 27 land. Der Innovasjon Norge ikke er representert med kontor, er det etablert internasjonale nettverk gjennom Norges ambassader.

Innovasjon Norge har et styre[5] som har ansvaret for selskapets samlede virksomhet og fatter vedtak i henhold til lovens § 17 og i forskrift gitt i medhold av loven. Styret kan gi selskapets administrasjon fullmakt til å treffe beslutninger på styrets vegne. Hovedstyret skal maksimalt ha ni – 9 – medlemmer, ikke medregnet de ansattes representanter.

Foretaksmøtet behandler saker i henhold til lov om Innovasjon Norge.

Tidligere historieRediger

Tidligere hadde Innovasjon Norge regionale styrer, ett for hvert distriktskontor. Disse ble oppnevnt av hovedstyret.

Det var etablert femten regionale styrer, ett for hvert distriktskontor. Hovedstyret oppnevnte de regionale styrene. Et regionstyre kunne maksimalt ha åtte medlemmer. To representanter til de regionale styrene ble direktevalgt av de respektive fylkeskommunene. Dersom det regionale styret dekket flere fylkeskommuner, ble det valgt én representant fra hver fylkeskommune, men slik at fylkeskommunene ikke kunne velge mer enn to styremedlemmer direkte. De øvrige representantene ble valgt av hovedstyret basert på forslag fra de regionale valgkomiteene. De regionale styrene rapporterte til selskapets hovedstyre, som også fastsatte nærmere regler for deres virksomhet.[trenger referanse]

Lovendringer fra 2016Rediger

I forbindelse med at det ble gjort endringer i Lov om Innovasjon Norge besluttet Stortinget våren 2016 og med virkning fra 1. juli 2016 å fjerne lovbestemmelsen som påla Innovasjon Norge å ha egne regionale styrer. Som en følge av dette vedtok hovedstyret å avvikle de regionale styrene fra samme dato. For å videreføre en fortsatt tydelig regional forankring, er beslutningsfullmaktene som de regionale styrene hadde i finansieringssaker overført til regiondirektørene og egne regionale kredittkomiteer på tvers av kontorene.[trenger referanse]

ForvaltningRediger

Selskapet forvalter midler for Kommunal- og moderniseringspartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, Samferdselsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet, fylkeskommunene og fylkesmennene[6].

ResultatmålingRediger

Departementene har fastsatt et mål- og resultatstyringssystem for Innovasjon Norge. Selskapets måloppnåelse rapporteres hvert år gjennom årsrapporten og oppdragsgiverrapporten.

Mål- og resultatstyringssystemet setter overordnede mål og indikatorer for Innovasjon Norges virksomhet og gir sammen med støttende analyser og evalueringer en indikasjon på om selskapet når sine mål. Det kan også være et verktøy for å utvikle bedre og mer treffsikre virkemidler.

Måloppnåelse for delmålene er en indikator på om hovedmålet nås. Hvert av selskapets delmål har et knippe indikatorer til å vurdere måloppnåelse. Effektindikatorene skal vise virkninger på lengre sikt som ikke direkte kan knyttes til Innovasjon Norges bidrag, mens resultatindikatorene skal vise virkninger som Innovasjon Norge ønsker å påvirke direkte.

Statistisk sentralbyrå utfører de statistiske analysene for effektindikatorene for Innovasjon Norge ved å sammenligne indikatorene for bedrifter som har fått støtte fra Innovasjon Norge med en gruppe av likeartede foretak som ikke har fått støtte. Resultatindikatorene hentes fra Innovasjon Norge og fra kundeundersøkelser. I tillegg suppleres effekt- og resultatindikatorene med andre analyser bestående av indikatorene lønnsomhetsvekst og vekst i sysselsetting.

Om lag hvert fjerde år er Innovasjon Norge gjenstand for en samlet evaluering av virksomheten og som gjerne inngår i en Stortingsmelding om Innovasjon Norge. Et slik arbeid er igangsatt med avslutning i løpet av 2010. Uavhengige evaluatorer gjennomfører årlige «kundeeffektundersøkelser» for å dokumentere «de innsatser, effekter og resultater som skapes» av selskapets aktiviteter. Disse gjennomføres i to faser: én i året etter virksomhetsåret («førundersøkelsen») og én fire år etter virksomhetsåret («etterundersøkelsen»).[7]

TjenesteområderRediger

Innovasjon Norge tilbyr tjenester innenfor forskjellige tjenesteområder;[8]

FinansieringstjenesterRediger

I 2017 bidro Innovasjon Norge med 7,3 milliarder kroner til næringslivet. Dette omfattet lån, tilskudd, rådgivning, profilering og nettverk gjennom Innovasjon Norges ulike tjenester[1], en økning fra 5,9 milliarder kroner i 2014[1].

EtablerertilskuddRediger

Formålet med etablerertilskudd er å stimulere til økt etableringsvirksomhet for å skape lønnsomme arbeidsplasser. Etablerertilskuddsordningen gjelder for hele landet og for alle næringer, unntatt offentlig virksomhet.

Etablerertilskudd er støtte til utvalgte personer for utvikling og etablering av egen bedrift. Stipendet gis hovedsakelig til enkeltpersoner, men kan også gis til foretak i etableringsfasen. Stipendmidlene bevilges til både Idéutviklingsfasen og Etableringsfasen. Prioritert er etableringer som har høyt kunnskaps- og/eller teknologinivå, som vurderes å ha et stort verdiskapingspotensial, eller som har tjenester/produkter som kan være aktuelle for et internasjonalt marked.

Etablerertilskudd tildeles etter vurdering av prosjekters potensial. Kriteriene knyttes blant annet til innovasjonsgrad (nyhetsgrad), potensial for kommersialisering og verdiskaping, internasjonaliseringsgrad og bærekraft. Temaene beskrives i den formelle søknaden som sendes til Innovasjon Norge av en søker, og vurderes fra sak til sak av en saksbehandler, i fellesskap med andre saksbehandlere og overordnede.

I 2017 ble det bevilget 225,6 millioner kroner i landsdekkende etablerertilskudd. Tallene for 2016 var 290,7 millioner kroner.[1]

InnovasjonskontrakterRediger

Innovasjonskontrakter, tidligere kalt IFU/OFU, omfatter både Industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) og Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU). Innovasjonskontrakter skal stimulere til økt innovasjon i norsk næringsliv. De baserer seg på et forpliktende samarbeid om produkt- eller tjenesteutvikling mellom en leverandør og en krevende kunde, som enten kan være en offentlig etat (OFU) eller en norsk eller utenlandsk bedrift (IFU).

Hensikten med virkemiddelet er å stimulere til samarbeid om utvikling av nye produkter, tjenester, prosesser eller metoder med et betydelig markedspotensial. Tilskuddet skal øke verdiskapingen i Norge ved å:

  • stimulere forpliktende FoU-samarbeid mellom leverandørbedrifter og kundebedrifter/offentlige etater om utvikling av nye produkter, prosesser, metoder eller tjenester
  • bidra til utvikling av konkurransedyktige produkter med eksportpotensial
  • forbedre kvaliteten og å redusere kostnader på offentlige tjenester gjennom tilgang til ny teknologi eller nye løsninger
  • styrke næringslivets konkurranseevne hjemme og ute gjennom samarbeid med krevende kunder
  • bidra til økt samarbeid mellom norske og utenlandske bedrifter
  • bidra til kompetanseformidling og nettverksbygging i næringslivet

Ambisjonene er økt internasjonal suksessgrad for de prosjekter som finansieres over ordningen. Innsatsen skal konsentreres gjennom både en spissatsing og breddesatsning. Et mål er bedre prekvalifisering gjennom tettere og mer krevende dialog med INs kunder.

Som regel er det den norske leverandøren som tar initiativet til prosjektet. Leverandør og kunde inngår en kontrakt om forpliktende samarbeid og rettigheter til prosjektresultater. Den detaljerte organiseringen er opp til partene. Innovasjon Norge gjør en samlet og kvalitativ vurdering av FOU-prosjektet, samarbeidspartnerne og samarbeidsforholdet.

I 2017 ble det innvilget 284,6 millioner kroner fra Forsknings- og utviklingskontrakter til totalt 164 for- og hovedprosjekter (innovasjonskontrakter)[1]

Innovasjonslån og risikolånRediger

Innovasjon Norge har mulighet til å tildele innovasjons- og risikolån til norsk næringsliv. Dette er finansiering av prosjekter med høy risiko og lønnsomhetspotensial, som kan være krevende å finansiere med privat kapital. Hensikten med risikolån er å utløse ytterligere finansiering for eksempel risikokapital) for prosjekter som private finansiører ikke ønsker finansiere opp på egen hånd.

Midlene behøver ikke være øremerket til bestemte formål. Normalt kan Innovasjon Norge dekke inntil 50 prosent av kapitalbehovet i et prosjekt. Risikolånet kan ikke finansiere løpende driftsutgifter.

I 2017 mottok Innovasjon Norge 461 søknader om innovasjonslån og garantier mot 301 i 2016. Det ble innvilget nye lån på tilsammen 921,4 millioner kroner i 2017. Utlånsrammen var på 1 200 millioner kroner.[1]

LavrisikolånRediger

Lavrisikolån er et markedslån. Målgruppen for dette virkemiddelet er bedrifter med et langsiktig finansieringsbehov. Lavrisikolån finansierer normalt anleggsmidler, men kan også benyttes til andre formål – kapitalstyrking, internasjonalisering og utviklingsaktiviteter. Lånet gis på konkurransedyktige markedsmessige betingelser til bedrifter med tilfredsstillende økonomi og betryggende sikkerheter gjerne i form av pant, garantier og kausjon. Virkemiddlet benyttes over hele Norge og i alle bransjer. For 2017 var rammene for lavrisikolån 2.5 milliarder kroner.[1]

GarantierRediger

Garantier gis til små og mellomstore bedrifter som har problemer med å skaffe seg lånefinansiering i bankene på grunn av for stor antatt risiko eller manglende pantesikkerhet. Garantien fra Innovasjon Norge er intendert å medvirke til at en lokal bank vil innvilge driftskreditt eller investeringslån, og garantien kan således være utløsende for realiseringen av de forbigående utviklingsplaner en bedrift har. Garantier gis som regel med maksimalt 50% dekning.

RådgivningstjenesterRediger

Innovasjon Norge har landsdekkende tilbud innen områder som er viktig kompetanse for virksomhetenes innovasjons- og utviklingsarbeid.

Tilbudene omfatter blant annet fagområder som bedriftsutvikling, ledelse, strategi, internasjonalisering, handelstekniske forhold, immaterielle rettigheter, Corporate Social Responsibility (samfunnsansvar) og design.

I 2017 ble det benyttet 285,9 millioner kroner til rådgivning, kompetansetjenester og annen profilering.[1]


Innovasjon Norge tilbyr rådgivning til norske små og mellomstore bedrifter som vil styrke sin internasjonale konkurranseevne eller som vil profilere seg i utlandet. Internasjonale rådgivningstjenester er normalt en betalt tjeneste. Små og mellomstore bedrifter betaler en egenandel på 50% – resten dekkes av offentlige programmidler. Innovasjon Norge yter EU-rådgivning. Målet er å informere og veilede bedrifter i det indre marked og bidra til bedrifts- og teknologisamarbeid og -overføring, samt arbeide for å hjelpe bedrifter inn i EUs store rammeprogram for forskning og utvikling.

Gjennom handelsteknisk avdeling gis råd og veiledning om forskjellige regler og rammebetingelser for eksport.

Innovasjon Norge tilbyr gratis og nøytral rådgivning i utvikling av strategier for beskyttelse av immaterielle verdier (varemerke, design, patenter og åndsverk), samt bistå i lisensieringsprosesser og forhandlinger.

NettverkstjenesterRediger

Innovasjon Norge yter bistand til oppstart og gjennomføring av utviklingsprosjekter i grupperinger av aktører. Formålet er å stimulere til innovasjon og internasjonalisering utover det enkeltbedriftene alene kan oppnå.

Gjennom tjenesten Bedriftsnettverk hjelper Innovasjon Norge små og mellomstore bedrifter til å etablere forpliktende kommersielt strategisk samarbeid med andre bedrifter. Tjenesten skal stimulere til utvikling av forpliktende samarbeidsrelasjoner gjennom konkrete forretningsmessige prosjekter.

Norwegian Centres of ExpertiseRediger

NCE programmet retter seg mot næringsklynger («world class clusters») som har behov for bistand til videreutvikling av relasjonene mellom aktørene i klyngen. Formålet er langsiktig utvikling av klyngen. NCE-programmet tilbyr finansiell og faglig støtte til gjennomføring av langsiktige og målrettede utviklingsprosesser i næringsklynger. Støtten fra programmet skal bidra til å redusere hindringer for samarbeid mellom aktørene, få raskere gjennomføringen av utviklingsprosjekter, koordinere og målrette private og offentlige innsatser for å utvikle klyngen. NCE-programmet velger ut og tilbyr bistand til de regionale næringsklyngene i Norge som har best forutsetninger for videre vekst. Programmet har et langsiktig perspektiv (10 år) og skal satse på et begrenset antall prosjekter. I 2017 fikk tolv klynger i programmet tilskudd, noe som initierte 63 nye samarbeidsbaserte innovasjonsprosjekter.[1] NCE-programmet er et nasjonalt program som eies av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet.

Arena-programmetRediger

Arena-programmet retter seg inn mot bedriftsmiljøer som ligner næringsklynger. Arena-programmet har som mål å styrke regionale næringsmiljøers evne til innovasjon og verdiskaping ved samarbeid mellom næringsaktører, kunnskapsmiljøer og det offentlige. Arena-programmet tilbyr faglig og finansiell støtte. Arena-programmet støtter ordinært hovedprosjekter i en 3-årsperiode og tar opp nye prosjekter etter årlige utlysninger. Arena-programmet er et nasjonalt program eid av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet.

Marint verdiskapingsprogramRediger

Innovasjon Norge driver et markedsorienteringsprogram for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring gjennom mobilisering av kommersielle bedriftsnettverk mot marked. I tillegg tilbyr programmet kompetansetjenester og felles internasjonaliseringstiltak for å støtte nettverkenes og enkeltbedrifters verdikjeder for sjømat

ProfileringstjenesterRediger

Innovasjon Norge har til oppgave å bidra til at norsk næringsliv styrker sitt omdømme i viktige markeder. Arbeidet gjennomføres ved at Innovasjon Norge er pådriver for næringslivets interesser i nasjonale omdømmeprosjekter. Innovasjon Norges arbeid for omdømme og profilering internasjonalt er særlig for å støtte reiselivsnæringen. Ressursinnsatsen på reiselivsprofilering har økt i tråd med den økte oppmerksomhet reiseliv har vært gitt i de siste års[når?] statsbudsjetter. Innovasjon Norge har samlet eksportaktiviteter i én divisjon – Merkevaren Norge, der oppdrag og aktiviteter er delt inn i tre områder: Export Norway, Invest in Norway og VisitNorway.

SaksbehandlingRediger

Vurderingen av hvorvidt et prosjekt oppfyller kriteriene gjøres av Innovasjon Norges saksbehandlere basert på fremlagt dokumentasjon fra søker. På større prosjekter benyttes paneler med representanter fra akademia og næringsliv.

Medarbeidere i Innovasjon Norge taushetsplikt om andres forretningsmessige eller private forhold som de blir kjent med i sitt arbeid. Denne forpliktelsen gjelder også etter at vedkommende har sluttet å arbeide for Innovasjon Norge. Taushetsplikten gjelder ikke bare utad, men også overfor medarbeidere som ikke har behov for opplysningene i sitt arbeid. Taushetsplikten skal ikke hindre medarbeidere i å informere overordnede om forhold som antas å være i strid med gjeldende lover og forskrifter.

Evalueringer og debattRediger

Innovasjon Norges virksomhet har siden etableringen vært gjenstand for debatt og kritikk fra eksperter, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og Riksrevisjonen.[3][9][10][11][12][13][14][15]. Karen Helene Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, fremla i 2006 en studie som viste liten sammenheng mellom tilskuddene de forskjellige fylkene fikk fra Innovasjon Norge og antallet nyetableringer og gasellebedrifter.[9] I 2008 uttalte Næringslivets Hovedorganisasjon at Innovasjon Norges instrukser fra staten er feilslåtte: «Innovasjon Norge er instruert til å bruke mye mindre ressurser på de virkemidler som fungerer, enn på virkemidler som er motivert ut ifra sektor- og distriktshensyn».[16]

Professor i økonomi ved Høgskolen i Molde Arild Hervik hevdet i 2007 at Innovasjon Norge har et for bredt nedslagsfelt hva næringer og sektorer angår og at distriktspolitiske hensyn har forrang fremfor hensynet til å fremme innovasjon. Han argumenterte for at fokuset burde snevres inn til å hjelpe frem små, nyskapende bedrifter.[9]

Peder Inge Furseth, professor innen innovasjon på Handelshøyskolen BI, foreslo at Innovasjon Norge nedlegges da det meste av pengene går til distriktsutvikling uten nytenkning, ikke til reell innovasjon. Regjeringen avviste kritikken, begrunnet med at store deler av pengene fra Innovasjon Norge går til innovasjon. Samtidig kom det frem at tidligere olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet i 2007 fikk 500 000 kroner i ren støtte fra Innovasjon Norge for å pusse opp et fjøs.[10]

I november 2008 konkluderte Riksrevisjonen med at rundt halvparten av alle prosjektene organisasjonen har støttet, ikke er nyskapende eller innovative. Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte: «En for liten del av Innovasjon Norges midler går til innovasjon, og for mye går til å opprettholde eksisterende virksomhet, spesielt innenfor skog, landbruk og maritim sektor».[11][12]

Høsten 2008 publiserte Oxford Research en rapport som viste en positiv utvikling i addisjonaliteten og at Innovasjon Norge var stadig mer utløsende for innovasjonsprosjekter. Fra 2003- til 2004-årgangen har summen av middels og høy addisjonalitet økt med femten prosentpoeng, fra 71 til 86 prosent. Addisjonaliteten sier noe om offentlige intervensjoner stimulerer mottakerbedriftene til å realisere vellykkede prosjekter som uten støtte ikke ville blitt realisert.[17]

Partiet Venstres nestleder Ola Elvestuen foreslo i 2008 at Innovasjon Norge deles i to, slik at det får anledning til å jobbe rendyrket med både distriktsutvikling og med rene innovasjonsprosjekter.[14]

Abelia og Paul Chaffey presenterte sommeren 2008 resultater av en undersøkelse av hvilke næringer og hvilke virkemidler som nyter godt av de fire milliardene Innovasjon Norge hvert år deler ut. I årene 2005–07 gikk 70 prosent til jordbruk, fiske og industri. Ifølge Chaffey og Abelia får de minst kunnskapsintensive virkemidlene mest penger fra Innovasjon Norge, lavrisikolån og bygdeutviklingsmidler dominerer, mens mer kunnskapsintensive virkemidler som IFU/OFU-kontrakter og støtte til innovasjonsprosjekter får langt mindre penger.[15]

Høsten 2008 kom NIFU Step med rapport som konkluderte med at det var liten grunn til å laste Innovasjon Norge for situasjonen. Midlene forvaltes innenfor relativt stramme føringer gitt av oppdragsgivere. Ifølge NIFU kan det være et potensial for i større grad å vektlegge innovative prosjekter, men gitt strukturen på de føringene som gis, spesielt fra Landbruks- og matdepartementet, er det relativt sterke begrensninger i hvilket handlingsrom Innovasjon Norge har. Ønskes en sterkere prioritering av innovasjon, kan dette først og fremst påvirkes gjennom den overordnede politikken, konkluderte NIFU. Det ble vist til at Riksrevisjonen i noen grad kunne oppfattes å se bort fra politiske realiteter om at Innovasjon Norge opererer i et skjæringsfelt mellom ulike politikkområder der mange andre forhold enn innovasjon er sentrale mål, og at en sterkere prioritering av en tydeligere innovasjonspolitikk vil få konsekvenser for de andre politikkområdene, både nærings- og regionalpolitikken, og sektor-politikken spesielt, særlig landbrukspolitikken. Hovedføringene til Innovasjon Norge er forankret i nærings- og regionalpolitikken, som har mye bredere mål enn innovasjon. Innovasjonspolitikken inngår som en viktig del av dette, men er ikke det primære formålet.[3]

I 2009 ble det offentliggjort en pressemelding fra Nærings- og handelsdepartementet at Miljø Innovasjon AS fikk lån på 60 millioner kroner for elbilproduksjon i Norge.[18] Senere på året kom det frem at byråkratiske prosesser hindret fremdriften. Bildelsprodusenten Raufoss Technology ettersøkte mer risikovillighet hos Innovasjon Norge, og representanter for Elkem uttrykte at begrensede rammer og den interne strukturen i Innovasjon Norge vanskeliggjør innovasjon i Norge.[13].

Høsten 2009 publiserte konsulentselskapet Oxford Research to nye rapporter i serien Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelser som viste at 87 % av innovasjonsprosjektene ikke ville blitt gjennomført uten Innovasjon Norges bidrag av risikofinansiering og andre tjenester inn i prosjektene. Denne addisjonaliteten har over tid vist en positiv utvikling, noe som ifølge Oxford Research tyder på at Innovasjon Norges tjenester og programmer er stadig mer utløsende.[19].

I 2009 fikk Innovasjon Norge i forbindelse med den globale finanskrisen betydelig økte rammer fra næringsdepartementet til lån og tilskudd. En studie gjort av Menon Business Economics i samarbeid med Econ Pöyry og Innovasjon Norge på oppdrag av Næringsdepartementet, konkluderte med at Innovasjon Norge taklet den økte aktiviteten godt. Både med hensyn til risikoprofil og innovasjonsfokus klarte organisasjonen å treffe mål.[20][21][22].

Sommeren 2019 var Innovasjon Norge delaktige i å produsere en falsk nyhet om Sommarøy hvor de påstod at øya skulle bli uten offisiell tidssone.[23] Den falske nyhetssaken ble gjengitt over hele verden.[24][25][26]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i «Årsrapport, årsregnskap og oppdragsgiverrapport 2017». www.innovasjonnorge.no (norsk). Besøkt 17. september 2018. 
  2. ^ Furberg, Kristoffer (3. mai 2018). «Bovim valgt som ny styreleder». universitetsavisa.no. Besøkt 3. mai 2018. 
  3. ^ a b c NIFU step Rapport 48/200: «Innovasjon Norge - noen utfordinger»[død lenke]
  4. ^ Innovasjon Norge: «"Årsrapport 2009» Arkivert 12. november 2012 hos Wayback Machine.
  5. ^ Innovasjon Norge: «"Hovedstyret juni 2010» Arkivert 3. januar 2011 hos Wayback Machine.
  6. ^ «Våre oppdrag». www.innovasjonnorge.no (engelsk). Arkivert fra originalen 24. oktober 2017. Besøkt 24. oktober 2017. 
  7. ^ Innovasjon Norge: «Næringspolitiske Evalueringer 1990-2007»[død lenke]
  8. ^ Innovasjon Norge: «Tjenester» Arkivert 2. januar 2011 hos Wayback Machine.
  9. ^ a b c NIFU: «Innovasjon Norge i den offentlige debatten»[død lenke]
  10. ^ a b TV2: «Stortingspolitiker kommer med et kraftig angrep på Innovasjon Norge»
  11. ^ a b Aftenposten: «Lite innovasjon i Innovasjon Norge»
  12. ^ a b Aftenbladet: «Sterk kritikk av Innovasjon Norge»[død lenke]
  13. ^ a b Teknisk Ukeblad: «Savner støtte fra Innovasjon Norge;;
  14. ^ a b Venstre: «Del Innovasjon Norge i to»
  15. ^ a b Paul Chaffey: «Bidrar Innovasjon Norge til innovasjon i Norge?»
  16. ^ NHO: «Innovasjon Norge gis feil instrukser»[død lenke]
  17. ^ «Oxford Kundeeffektundersøkelser 08» Arkivert 2. februar 2009 hos Wayback Machine.
  18. ^ Pressemelding Nærings- og handelsdepartementet: «Innovasjon Norge tilbyr lån til Miljø Innovasjon AS»
  19. ^ «Oxford Kundeeffektundersøkelser 09» Arkivert 22. desember 2011 hos Wayback Machine.
  20. ^ DN.no: «Pengene skulle ut, ut, ut, fort, fort, fort»
  21. ^ Innovasjon Norge: «Vi lykkes med tiltakspakkene» Arkivert 3. januar 2011 hos Wayback Machine.
  22. ^ «MENON rapport: Innovasjon Norges rolle i finanskrisen»
  23. ^ Larsen, Martin Hall (6. juni 2019). «Øysamfunn vil kvitte seg med tiden: – Klokken skaper bare stress». Besøkt 26. juni 2019. 
  24. ^ Larsen, Martin Hall (25. juni 2019). «Klokkeløse Sommarøy lurte «hele» verden». Besøkt 26. juni 2019. 
  25. ^ Nikel, David. «Norway's 'Time-Free' Island Was Just An Elaborate PR Stunt». Forbes (engelsk). Besøkt 28. juni 2019. 
  26. ^ «Norwegische Staatsbehörde verbreitet Fake-News, um Tourismus anzukurbeln». stern.de (tysk). 26. juni 2019. Besøkt 28. juni 2019. 

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «CLAVIS» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Eksterne lenkerRediger