Nordmannsslepa

Fra Hardangervidda

Nordmannsslepa er fellesnavn på tre av de eldre ferdselsveiene over Hardangervidda fra Østlandet til Hardanger. «Slepe» betyr i denne sammenhengen spor, sti eller trase slik ordet brukes i Hallingdal og Numedal. På Østlandet var det vanlig at last ble slept etter hestene over kortere strekninger, men dette var ikke praktisk i brattlandet mot Hardanger eller over selve vidda. Ferdselen gikk til fots og varer ble kløvet på hesteryggen.[1][2] Navnet på disse slepene kom først i bruk omkring 1856, men slepene er blitt brukt i uminnelige tider.

Disse slepene ble mest brukt for ferdsel mellom bygdene i Hardanger og bygdene i dalene i øst. Den viktigste fjellovergangen mellom øst og vest var Filefjell. Ferdsel til Kongsberg gikk langs Hardingslepa (med utgangspunkt i Børve, Sekse eller Espe ved Sørfjorden) eller langs søre Nordmannsslepa (med utgangspunkt i flere bygder ved Sørfjorden).[3] Både store Nordmannsslepa og nordre Nordmannsslepa hadde forbindelse til Eidfjord. Et kart fra 1650 har rutene inntegnet.[4]

Navnet kommer av at det for folk i bygdene øst for Langfjellene ble Vestlandet regnet for å ligge i nord, og folk derfra ble kalt for nordmenn. De på vestsiden kalte på sin side folk på østsiden for austmenn. Til 1700-1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn».[5] Adkomsten mellom Tveit i Simadalen og vidda kalles Austmannavegen.[2]

I eldre tider ble det gått opp stier mellom de forskjellige bygdene omkring Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mange av disse stiene gikk sammen over lange strekninger oppe på Hardangervidda, og det oppsto særlige stier som tok av fra bestemte samlesteder oppe på vidda. Fra Drøllstølen i Eidfjord tok den Nordre- og den Store Nordmannsslepa av. De gikk henholdsvis over stølene Særebakken og Rinden til Lakaset i Hol og Staupet i Uvdal. Fra stølen Hadlaskard i Ullensvang, tok den Søndre Nordmannsslepa av og gikk til Imingen i Uvdal, men driftekarene som skulle til Kongsbergmarknaden med fe, kunne holde frem fjell-leis over Sandbu helt ut til Veggli.[6]

Store deler av Hardangervidda er lagt ut som naturvernområde, men slepene er i bruk som turstier for interesserte. Området har mange minner fra gammel tid.

Slepene er så «inngått» at de kan sees fra fly når solvinkelen er riktig. Dette tjener samtidig som en påminnelse om hvor sårbar naturen på fjellviddene er.

Hallingdal hørte fra 1126 til 1631 under Stavanger bispedømme og Eidfjord hørte også under Stavanger for at folket der skulle bistå biskopen å komme seg over vidda. Fra Eidfjord gikk adkomsten til vidda hovedsakelig gjennom Hjølmodalen og ikke gjennom den isolerte Måbødalen. «Bispeveien» til Hallingdal fulgte nordre nordmannsslepa via Halne til Ustaoset. Mellom Halne og Dyranut tilsvarer traseen omtrent riksvei 7.[1]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b administrator (19. mai 2009). «Vegar over vidda». Grind - Ei reise gjennom natur og kultur i Hordaland (norsk nynorsk). Besøkt 24. mai 2020. 
  2. ^ a b Bremnes, Per Meyer (1993). Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda. Eidfjord: Eidfjord kommune. 
  3. ^ Kulturhistorisk vegbok. Bergen: Hordaland fylkeskommune : Nord 4 : Vestkyst. 1993. ISBN 8273260267. 
  4. ^ Fønnebø, Reidar (1968). Nordmannsslepene: Store Nordmannsslepa, den eldgamle ferdselsåren mellom Østlandet og Vestlandet ; utgitt ved: ned Norges naturvernforbund og Numedal reiselivslag. Oslo. 
  5. ^ Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  6. ^ Nordmannsslepa, Per Bremnes

Eksterne lenkerRediger