Åpne hovedmenyen

Nord-Trøndelag

tidligere fylke i Norge

Koordinater: 64°N 12°Ø

Nord-Trøndelags fylkesvåpen og utstrekning før sammenslåingen 1. januar 2018. Fylkesvåpenet ble valgt som Trøndelags nye våpen. Nord-Trøndelags fylkesvåpen og utstrekning før sammenslåingen 1. januar 2018. Fylkesvåpenet ble valgt som Trøndelags nye våpen.
Nord-Trøndelags fylkesvåpen og utstrekning før sammenslåingen 1. januar 2018. Fylkesvåpenet ble valgt som Trøndelags nye våpen.

Nord-Trøndelag er et geografisk område og et tidligere fylke i Norge. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon som sådan.

Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap.

Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble to fylkene slått sammen igjen.

Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.[1]

Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim.

Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.

NaturgeografiRediger

 
Trondheimsfjorden fra et utsiktspunkt i Mosvik.
 
Utsikt mot StraumenInderøy.
 
Partier av Sanddøla og Namsen sett fra Storhusfjellet i Grong.

Landformene er sterkt preget av strøkretningen i den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra weichselistiden har dannet forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag.[2] Namdalen er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av Nord-Trøndelag. 49 % av arealet i det tidligere fylket ligger over grensen for produktiv skog.[2]

De største vassdragene er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²) er henholdsvis syvende og åttende største innsjø i landet. Disse to sjøene ligger på vannskillet i de skandinaviske fjellene, og har naturlig drenert henholdsvis vest- og østover, men er siden regulert sammen med Namsvatnet (39,4 km²) og Vektaren (9,2 km²) for kraftproduksjon. Salvatnet (44,8 km²) med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av arealet i det tidligere fylket.[2] Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh., altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fosser er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m).

 
Oppløyfjorden ved Salsbruket.
 
Marisko var fylkesblomst.
 
Fongen (1 441 moh.) i Meråker er Nord-Trøndelags nest høyeste fjell.

Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet.[3] Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp,[4] og det er få øyer der de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen.[5] Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdalen, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Havstykket Folda i Ytre Namdalen er beryktet som svært lunefullt.[6]

Innenfor det tidligere fylket finnes fire nasjonalparker (Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen) og to landskapsvernområder (Kjenstad og Skjækra). Sammen med 128 naturreservater og 32 andre fredninger per 1. januar 2012,[7] hadde de et areal på til sammen 3 778,4 km².[7] 16 % av arealet er underlagt strengeste vernekategori. Høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh.), Sipmektinden (1 423 moh.) og Hestkjøltoppen (1 390 moh.), ligger også i grensetraktene. Skogen og høylandet er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomsten var marisko,[8] og brukes i kommunevåpenet av Snåsa.

Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune.[9]

GeologiRediger

Fylkesstein i Nord-Trøndelag var thulitt. Store deler av berggrunnen er av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. I Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består den hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet foldinger og strukturer i gneisene.[5]

Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Leka er unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge.[5] I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finnes større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt.

I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdalen, i Meråker og i Malm. Endel sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider.[10] En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal.[10]

KlimaRediger

 
Innlandsbygden Meråker i januar.

Det er betydelige variasjoner i klimaet mellom de ulike delene av Nord-Trøndelag. Innlandet er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden demper både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm.[11] De laveste temperaturene som er målt, er fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdalen er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm.[11] Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.[11]

Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning.[11] Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren.[11] Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.[11]

Høyeste målte temperatur er 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste er −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden er 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/sSklinna fyr den 12. januar 1983.

Temperaturnormaler for perioden 1961–1990:[12]

Måned jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Årssnitt
Temperaturnormal Sørli °C −10,5 −9,5 −5,0 −0,5 −5,5 10,0 12,0 10,5 6,0 2,5 −3,5 −7,5 0,8
Temperaturnormal Steinkjer (Egge 6 moh.) °C −5,0 −4,5 −1,0 2,8 8,6 12,8 14,0 13,5 9,4 5,1 −0,5 −3,2 4,3
Temperaturnormal Stjørdal (Værnes 12 moh.) °C −1,7 −1,4 1,0 4,9 9,3 12,3 14,8 14,2 10,6 6,1 1,5 −1,2 5,8

SamfunnRediger

DemografiRediger

Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag fylke 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993.[13] Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er største kommune i folketall og gikk forbi Steinkjer i 2008, og i 2018 var også Stjørdalshalsen det største tettsted, etterfulgt av Steinkjer. Folketallet har steget jevnt siden 1980, men lavere enn landet som helhet. Urbanisering har ført til nedgang i folketallet i en del kommuner, særlig i Namdalen.

Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av befolkningen, eller 5 942 personer, hvilket var den laveste andelen for noe fylke.[14] Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 2 % av befolkningen.[14]

I 2011 var 42 % av befolkningen i Nord-Trøndelag fylke bosatt i spredtbygde strøk, og 39 % i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere.[15] De største tettsteder etter folketall per 1. januar 2019[16] er Stjørdalshalsen (14 723), Steinkjer (12 985), Levanger (10 333), Namsos (8 471), Verdalsøra (8 325), Rørvik (3 204), Skogn (1 957), Kolvereid (1 709), Straumen (1 688).

UtdannelseRediger

 
Hovedinngangen ved Levanger videregående skole.

Det finnes elleve videregående skoler i det tidligere fylket som Trøndelag fylkeskommune har ansvaret for. De største er Ole Vig videregående skole og Steinkjer videregående skole, begge med over 1 000 elever. Det finnes to privateide skoler på videregående nivå, Aglo videregående skole og Val landbruksskole, som begge drives på et kristent verdigrunnlag.

Høgskolen i Nord-Trøndelag ble opprettet 1. august 1994, som følge av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag hadde 3 500–4 000 studenter i 2012.[17][18] Den 1. januar 2016 ble den en del av Nord universitet, som har sitt sete i Bodø. Lærestedet tilbyr i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser og har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet.

Nord-Trøndelag har en lang folkehøyskoletradisjon med foregangsmenn som Ole Vig, Lars Bentsen og Hans Konrad Foosnæs. Sund folkehøyskole er landets tredje eldste, etablert i 1868 av Bentsen og Foosnæs. Det finnes fire private folkehøyskoler i Nord-Trøndelag, nemlig Sund, Namdal, Skogn og Bakketun. Bakketun har en kristen profil, mens de tre øvrige er frilynte folkehøyskoler.

HelseRediger

 
Sykehuset Levanger.

Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er den største arbeidsgiveren i det tidligere fylket med 2 500 ansatte.[19] Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for kommunene i Inntrøndelag. Sykehuset Namsos betjener 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen og Roan kommuner[20] i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland.

Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder.[21] De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag.

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning.[22] Forskningssenteret i Levanger er organisert som en del av NTNU. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer.[23][24]

SamferdselRediger

VeierRediger

Nord-Trøndelag har to europaveier, som begge er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele det tidligere fylket, delvis som motortrafikkvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Fylkesvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen i 1991.

Fylkeskommunen hadde ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.[25]

KollektivtrafikkRediger

Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går gjennom Nord-Trøndelag, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i samferdselen sammen med europaveiene. Ingen av jernbanelinjene i Nord-Trøndelag er elektrifisert per 2018, men Trønderbanen og Meråkerbanen er begge planlagt elektrifisert.[26]

Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går det også internasjonale flyvninger.

Fylkeskommunen hadde ansvar for busstrafikken, og organiserte billetter og planlegging. Billettsystemet (t:kort) var et samarbeid med AtB i Sør-Trøndelag. Bussruterne kjøres av private selskaper under egne varemerker, som Trønderbilene og Nettbuss. Det finnes bybuss i Namsos, Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Buss og tog suppleres med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene.[27] Fra 1. januar 2018 ble Sør-Trøndelag slått sammen med Nord-Trøndelag i det nye fylket Trøndelag, og AtB håndterer idag kollektivtrafikken i hele Trøndelag.

Hurtigbåtruten Namsos–Rørvik–Leka drives av FosenNamsos Sjø. Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret.

Det er også seks ferjesamband; Borgan–Ramstadlandet, Eidshaug–Gjerdinga, Hofles–Geisnes–Lund, Levanger–Hokstad, Seierstad–Ølhammeren og Skei–Gutvik.

Politikk og administrasjonRediger

Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde fylkestinget som øverste myndighet. Det bestod opprinnelig av ordførerne i kommunene, senere også av representanter valgt av formannskapene. Det første direkte valget til fylkestinget ble holdt i 1975. Fylkestinget hadde 45 representanter fra 1976 til 2003, og 35 representanter fra 2003 til 2018. Fra 2003 til 2018 ble fylkeskommunen styrt etter en parlamentarisk modell, der fylkestinget valgte et fylkesråd, som ledet den daglig driften av fylkeskommunen.[28]

Den 27. april 2016 møttes representanter fra begge fylkesting på Stiklestad og vedtok en søknad om sammenslåing av de to fylkene som et ledd i regionreformen.[29][30] I Nord-Trøndelag stemte 21 av 35 representanter for sammenslåing; i Sør-Trøndelag gjorde 41 av 43 representanter det samme.[29] Søknaden om sammenslåing ble sendt kommunal- og moderniseringsdepartementet samme dag.[31] Fylkene ble slått sammen til Trøndelag fylke fra 1. januar 2018, etter vedtak i Stortinget den 8. juni 2016.[32] Trøndelag tok Olavskorset som sitt våpenskjold, det samme som Nord-Trøndelag hadde.[33] Fylkestinget i det nye Trøndelag fikk 78 representanter. Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 blir dette tallet redusert til 59.

StortingsrepresentanterRediger

Nord-Trøndelag er en egen valgkrets ved stortingsvalg, som følger de samme grensene som det tidligere fylket.

På 1800-tallet fikk Nord-Trøndelag tilnavnet «Det røde amt», fordi fylket valgte radikale venstremenn til Stortinget.[34] Venstre var nærmest enerådende i det meste av Nord-Trøndelag, spesielt på Innherred. Ved folkeavstemningen om landets styreform i 1905 var Nord-Trøndelag det fylket med tredje høyest andel som stemte for republikk; i noen radikale venstrebastioner på Innherred og i Namdalen var det flertall for republikk.[35][36] Oppslutningen om brennevinsforbudet i Trøndelagsfylkene var den største utenfor bibelbeltet.[36]

I etterkrigstiden fra 1945 til 1970 ble Venstres enerådende stilling i stor grad overtatt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nord-Trøndelag har vært regnet til Senterpartiets viktigste bastioner i landet som sådan.[37] Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i EF/EU hadde fylket et stort nei-flertall.[36]

Fra og med 1970-årene har også partier som Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vært representert fra Nord-Trøndelag stortingsvalgkrets, og det politiske bildet har blitt mindre ensartet.[37]

Historisk representasjon på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 1973:

Parti 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Sosialistisk Venstreparti 0 0 0 0 1 1 0 1 1 0 0 0
Arbeiderpartiet 3 3 3 3 3 3 3 2 2 3 2 2
Senterpartiet 2 2 2 2 1 2 1 1 1 1 1 1
Venstre 0 0 0 0 0 0 0 0 1 0 1 1
Kristelig Folkeparti 1 0 0 0 0 0 1 1 0 0 0 0
Høyre 0 1 1 1 1 0 0 0 0 1 1 1
Fremskrittspartiet 0 0 0 0 0 0 1 1 1 1 0 0
Nord-Trøndelag 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 5 5

PartioppslutningRediger

Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Nord-Trøndelag siden 1973:[38]

Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.

Valgår Ap SV Sum M KrF V Sp Sum M H Frp Sum M
1973 37,3 10,0 47,3 3 8,1 4,4 28,3 40,8 3 5,8 2,4 8,2 0
1977 46,4 3,8 50,2 3 8,3 7,1 21,3 36,7 2 9,0 1,0 10,0 1
1981 42,7 4,5 47,2 3 6,2 8,5 16,5 31,2 2 17,8 2,0 19,8 1
1985 47,1 5,9 53,0 3 5,1 5,0 18,3 28,4 2 15,4 1,9 17,3 1
1989 38,5 13,0 51,5 4 5,3 4,6 18,8 28,7 1 11,3 7,8 19,1 1
1993 38,6 9,8 48,4 4 4,6 4,1 31,3 40,0 2 8,1 2,5 10,6 0
1997 40,1 6,3 46,4 3 12,1 4,7 19,1 35,9 2 6,8 9,1 15,9 1
2001 32,4 13,8 46,2 3 10,4 3,4 15,5 29,3 2 10,3 10,6 20,9 1
2005 40,0 11,5 51,5 3 4,7 4,3 16,3 25,3 2 6,9 14,9 21,8 1
2009 43,5 6,5 50,0 3 4,0 2,9 15,6 22,5 1 8,9 17,5 26,4 2
2013 41,9 3,4 45,3 2 3,5 4,1 16,7 24,3 2 14,5 12,9 27,4 1
2017 34,2 5,0 39,2 2 2,7 2,2 24,4 29,3 2 14,8 11,5 26,3 1

NæringslivRediger

 
Kulturlandskap på Inderøy.
 
Det gamle industristedet Malm.
 
Kværner Verdal i 2008.
 
Equinor og andre bedrifter på Tangen i Stjørdal.

Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier. Urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig, men fylket hadde likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte.[39] I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal.[40] Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter.[40] På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr.[40] 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon.[40] Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. Fra 2003 til 2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.[40]

Den sørsamiske reindrifta omfatter 6 reinbeitedistrikt[41] med 14.074 rein, 39 siidaandeler og 188 personer i siidaandelene[42], og med i alt 51 årsverk.[43]

Skogbruket har mindre betydning enn før, men Nord-Trøndelag var fortsatt landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av arealet er produktiv skog, for det meste granskog.[40] I 2009 ble det avvirket 403 000 , tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells.[39] Det er svært stor tilvekst av skog, men treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel.[40] Mye av skogen er eid av store aktører som Meraker Brug (1 300 000 dekar), Værdalsbruket (900 000 dekar), Namdal Bruk (713 000 dekar), Ulvig Kiær (700 000 dekar) og Albert Collett (570 000 dekar).[44] Statskog har hovedkontor i Namsos, men eier relativt lite produktiv skog i fylket. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner, men Moelven Van Severen er det eneste gjenværende. InnTre holder til i Steinkjer. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, med 410 ansatte i 2013.[45] FollaCell er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP).

De største aktørene i havbruket, SinkabergHansen, Nils Williksen, Midt-Norsk Havbruk og Bjørøya Fiskeoppdrett, er konsentrert i Vikna, Nærøy og Flatanger i Namdalen. Nord-Trøndelag var stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk stod for ca. 40 % av det tidligere fylkets samlede eksportverdi.[46] Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.[39]

Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene.[39] En tredjedel av industrien kategoriseres som verkstedindustri.[39] Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. I Stjørdal finnes verkstedbedrifter som Glen Dimplex Nordic, Bewi Norplasta og Cavotec Micro-control og oljeteknologibedrifter som Stena Drilling og Aibel. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. I 2014 rommet industriparken i Verdal 165 bedrifter med til sammen 3 100 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den største arbeidsgiveren.[47] Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av Nord-Trøndelags største industriarbeidsplasser.[48] I Leksvik er Lyng Gruppen morselskap for 25 industribedrifter.[49] Industriparken på Skogmo i Overhalla har 30 bedrifter med nesten 400 ansatte,[50] deriblant Pharmaq, som er verdensledende innen farmasøytiske produkter til havbruket.[51]

Fra 1600- til 1900-tallet var det bergverksdrift på Ytterøy. På 1800- og 1900-tallet var det bergverksdrift i Fosdalens Bergverk i Malm, i Skorovatn og to steder i Røyrvik. Smelteverket Elkem Meråker var i drift fra 1898 til 2006. Kalkbruddet i Tromsdalen i Verdal samt Hylla kalkverkRøra drives av Franzefoss Minerals gjennom produksjonsselskapet Verdalskalk.

Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) er et av landets største industrikonsern innen energi og telekommunikasjon med ca. 750 ansatte og hovedkontor i Steinkjer. Hovedvirksomhetene er nettdrift, produksjon og omsetting av energi, installasjon og bredbånd. NTE står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket, ca. 3 400 GWh i året, altså 2–3 % av landets samlede produksjon.[52] Produksjonen foregår først og fremst i Namsen- og Stjørdalsvassdragene.

Innenfor de tjenesteytende næringene har Nord-Trøndelag opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte.[39] I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Scandic Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Scandic Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet.[53] Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre.

Trønder-Avisa, utgitt i Steinkjer, markedsføres som «fylkesavis», men har lavere dekningsgrad i Namdalen og Stjørdalsområdet enn på Innherred. Adresseavisen, utgitt i Trondheim, har avdelingskontorer i Stjørdal og Levanger. Namdalsavisa, utgitt i Namsos, dekker Namdalen. Blant andre lokalaviser er Innherred i Levanger og Verdal, Steinkjer-Avisa, Stjørdalens Blad, Stjørdals-Nytt og Ytringen Avis i Ytre Namdalen. NRK Trøndelag har ett avdelingskontor i Steinkjer.

De 20 største virksomhetene med forretningsadresse i Nord-Trøndelag, regnet i omsetning for 2016:[54]

Nr. Navn Bransje Hovedkontor Omsetning Kommentarer
1 Helse Midt-Norge Offentlig sykehusdrift Stjørdal 21 263 660 000 kr Omsetning for hele Midt-Norge
2 Helse Nord-Trøndelag Offentlig sykehusdrift Levanger 3 059 390 000 kr Størst omsetning
3 Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk Kraftproduksjon og bredbånd Steinkjer 2 600 410 000 kr
4 Norske Skog Skogn Avispapirproduksjon Levanger 2 066 872 000 kr
5 SinkabergHansen Fiskeoppdrett og -foredling Nærøy 1 970 072 000 kr
6 Nils Williksen Fiskeforedling Vikna 1 536 859 000 kr Deleiere er Midt-Norsk Havbruk og Salmonor
7 Byggmakker (Gipling) Byggevarehandel Steinkjer 1 320 415 000 kr
8 Inntre Trevareproduksjon Steinkjer 986 110 000 kr
9 Coop Steinkjer Dagligvarehandel Steinkjer 945 600 000 kr
10 Pharmaq Fiskevaksineproduksjon Overhalla 673 550 000 kr
11 Trønderbilene Rutebildrift og -verksted Levanger 616 320 000 kr
12 Grande Entreprenør Bygg- og anleggsentreprenør Verdal 576 630 000 kr Hovedeier er Veidekke (ikke på listen)[55]
13 NTS Brønnbåtrederi Nærøy 539 160 000 kr
14 Salmonor Fiskeoppdrett Vikna 482 130 000 kr
15 Overhalla Gruppen Byggelementproduksjon Overhalla 467 070 000 kr
16 Midt-Norsk Havbruk Fiskeoppdrett Vikna 457 420 000 kr Hovedeier er NTS[56]
17 MM Karton FollaCell Tremasseproduksjon Verran 446 530 000 kr
18 Statskog Skogeiendomsforvaltning Namsos 422 710 000 kr
19 Midt-Norge Slakteri Næringsmiddelindustri Levanger 402 812 000 kr
20 Skanska Husfabrikken Byggelementproduksjon Steinkjer 400 450 000 kr

HistorieRediger

 
Jernalderens fylker i Trøndelag.
 
Gårdsinteriør fra Hegra ved Trøndelagsutstillingen i 1930.
 
Britiske soldater går gjennom ruinene i Namsos.

Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, altså «trøndernes lovområde».[1] Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare».[1] Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.[1]

Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere.[35] Husdyrholdet er trolig eldre enn åkerbruket, og de eldste tegn etter korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen.[57] Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt.[58] Gårdene i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland.[58] I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre.[59] Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel både i Namdalen og andre deler av fylket.[60]

I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert.[61] Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden.[61] Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.[58]

Slaget på Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slottSkatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.[62]

Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere.[63] Det hersker tvil om eiendomsforholdene før Aslak Bolts jordebok fra 1432, men antageligvis var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på midten av 1300-tallet.[63] Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette endel kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen.[63] Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet.[64] Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter.[65] Steinkjer, Verdal og Stjørdal ble også utviklet rundt handel, håndverk og industri.[64][66]

Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret.[35] Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet».[67] På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk.[35] Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen.[35] Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.[35]

Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig.[35] Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende.[35] I 1893 gikk Verdalsraset, der 112 mennesker omkom, som er den mest dødbringende naturkatastrofen i Norge i nyere tid. Rundt år 1900 ble både Namsos, Steinkjer og Levanger rammet av bybranner. Mens både Levanger og Namsos fikk gjenoppført sin tradisjonelle trehusbebyggelse, ble Steinkjer gjenreist i en tidstypisk jugendstil.

I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arbeiderpartiet stod ikke bare sterkt blant industriarbeidere, men også blant småbrukere.[37] Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. I april 1940 ble Steinkjer og Namsos totalskadd i tyske bombeangrep. I Steinkjer ble 80 % av bebyggelsen ødelagt og over 2 000 mennesker husløse, men ingen omkom.[68] I Namsos omkom tre sivile og endel allierte soldater.[68] Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for Sonderabteilung Lola, bedre kjent som «Rinnanbanden.»

Etter bombingen ble Steinkjer og Namsos bygd opp fra grunnen. Sverre Pedersen ved Brente steders regulering utarbeidet nye reguleringsplaner for disse to byene. Begge fremstår fortsatt som murbyer preget av funksjonalisme i etterkrigsstil.[69] I etterkrigstiden og inn på 2000-tallet har også Nord-Trøndelag blitt mer urbanisert og sentralisert.[70] Sentraliseringen har gjerne kommet som følge av økende omfang av, og krav til, offentlige tjenester, eller som økonomisk sparetiltak. Fra 1950- til 1970-årene rådet stor optimisme og gunstige støtteordninger i landbruket, samtidig som næringene ble sterkt mekaniserte og rasjonaliserte.[71] Fylket fikk også etter hvert en mer variert næringsstruktur, især et større innslag av tjenesteytende næringer.[72]

Administrative inndelingerRediger

 
Steinkjer, fylkets største tettsted og nest største kommune.
 
Stjørdal havn med Stjørdal, fylkets største kommune og nest største tettsted, i bakgrunnen.
 
Fra trehusbebyggelsen i Kirkegata i Levanger.
 
Utsikt over Namsos fra byfjellet Klompen.

Nord-Trøndelag var i 2017 inndelt i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse hadde Levanger, Namsos og Steinkjer bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Levanger, Namsos og Steinkjer har også de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Rørvik har et typisk småbypreg, men ikke bystatus.

Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner.[73] I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune.

Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver var svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger.[74] De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen. De to samkommunene i fylket er de eneste i landet, og skal i prinsippet være en mer demokratisk og forpliktende form for interkommunalt samarbeid.

Kommuner helt eller delvis i Nord-TrøndelagRediger

Tabellen viser folketall, areal og målform (bokmål eller nøytral)[75] i kommunene som helt eller delvis (markert i rosa) har vært regnet til Nord-Trøndelag.[76]

Kommunene er også sortert etter distriktene Innherred, Namdalen, Stjørdalen og Fosen (mens grensekommunen Bindal regnes til Helgeland), som ikke har noen administrativ betydning. Vedtatte kommunesammenslåinger den 1. januar 2020 som følge av kommunereformen er merket av tabellen.

Nr. Kart Navn Adm.senter Folketall Flatemål
km²
Målform Distrikt
5004   Steinkjer Steinkjer 22 096 1 564,26 Nøytral Innherred
5005   Namsos Namsos 13 078 777,85 Nøytral Namdalen
5034   Meråker Midtbygda 2 469 1 273,59 Bokmål Stjørdalen
5035   Stjørdal Stjørdalshalsen 23 964 937,96 Nøytral Stjørdalen
5036   Frosta Frosta 2 616 76,34 Nøytral Stjørdalen
5037   Levanger Levanger 20 115 645,56 Nøytral Innherred
5038   Verdal Verdalsøra 14 943 1 547,65 Nøytral Innherred
5039   Verran1 Malm 2 473 601,53 Nøytral Innherred
5040   Namdalseid2 Namdalseid 1 585 769,69 Nøytral Namdalen
5041   Snåsa Snåsa 2 094 2 342,83 Nøytral Innherred
5042   Lierne Nordli 1 379 2 961,58 Nøytral Namdalen
5043   Røyrvik Limingen 474 1 584,77 Nøytral Namdalen
5044   Namsskogan Namsskogan 902 1 417,13 Nøytral Namdalen
5045   Grong Grong 2 400 1 136,21 Nøytral Namdalen
5046   Høylandet Høylandet 1 268 754,40 Nøytral Namdalen
5047   Overhalla Ranemsletta 3 845 729,78 Nøytral Namdalen
5048   Fosnes2 Jøa 618 544,63 Bokmål Namdalen
5049   Flatanger Lauvsnes 1 105 459,29 Nøytral Namdalen
5050   Vikna3 Rørvik 4 492 318,10 Nøytral Namdalen
5051   Nærøy3 Kolvereid 5 117 1 066,70 Bokmål Namdalen
5052   Leka Leknes 582 109,47 Nøytral Namdalen
5053   Inderøy Straumen 6 785 379,62 Nøytral Innherred
5054   Indre Fosen4 Årnset 10 090 430,22 Nøytral Fosen
1811   Bindal5 Terråk 1 486 379,62 Bokmål Helgeland

1 Den 1. januar 2020 blir Verran innlemmet i Steinkjer kommune.
2 Den 1. januar 2020 blir Namdalseid og Fosnes innlemmet i Namsos kommune.
3 Den 1. januar 2020 blir Vikna slått sammen med Nærøy til Nærøysund.
4 Den 1. januar 2018 ble Leksvik i Nord-Trøndelag slått sammen med Rissa i Sør-Trøndelag til den nye Indre Fosen kommune. Tallene omfatter hele Indre Fosen kommune.
5 Sør-Bindal (ikke egen kommune) var en del av Nord-Trøndelag fylke frem til 1852, da hele Bindal ble lagt til Nordland fylke. Tallene omfatter hele Bindal kommune.

Endringer i kommuneinndelingen siden 1838Rediger

# Kommune Fra Til Merknader
1727 Beitstad 1838 1964 Innlemmet i Steinkjer
1733 Egge 1869 1964 Innlemmet i Steinkjer
1753 Foldereid 1886 1964 Innlemmet i Høylandet og Nærøy
1720 Frol 1856 1962 Innlemmet i Levanger
1754 Gravvik 1909 1964 Innlemmet i Nærøy
1741 Harran 1923 1964 Innlemmet i Grong
1712 Hegra 1874 1962 Innlemmet i Stjørdal
1746 Klinga 1891 1964 Innlemmet i Namsos
1752 Kolvereid 1838 1964 Innlemmet i Nærøy
1735 Kvam 1909 1964 Innlemmet i Steinkjer
1718 Leksvik 1838 2018 Innlemmet i Indre Fosen
1713 Lånke 1902 1962 Innlemmet i Stjørdal
1726 Malm 1913 1964 Innlemmet i Verran
1723 Mosvik og Verran 1867 1901 Delt i Mosvik og Verran
1723 Mosvik 1901 2012 Innlemmet i Inderøy
1714 Nedre Stjørdal 1850 1902 Delt i Lånke, Skatval og Stjørdal
1738 Nordli 1915 1964 Slått sammen med Sørli til Lierne
1732 Ogndal 1885 1964 Innlemmet i Steinkjer
1748 Otterøy 1913 1964 Innlemmet i Namdalseid og Namsos
1730 Røra 1907 1962 Innlemmet i Inderøy
1728 Sandvollan 1907 1962 Innlemmet i Inderøy
1715 Skatval 1902 1962 Innlemmet i Stjørdal
1719 Skogn 1838 1962 Innlemmet i Levanger
1731 Sparbu 1838 1964 Innlemmet i Steinkjer
1714 Stjørdalen 1838 1850 Delt i Nedre Stjørdal og Øvre Stjørdal
1734 Stod 1838 1964 Innlemmet i Steinkjer
1737 Sørli 1915 1964 Slått sammen med Nordli til Lierne
1745 Vemundvik 1891 1964 Innlemmet i Namsos
1722 Ytterøy 1837
1867
1867
1964
Mosvik og Verran utskilt
Innlemmet i Levanger
1711 Øvre Stjørdal 1850 1874 Delt i Hegra og Meråker
1716 Åsen 1838 1962 Innlemmet i Levanger

PolitiRediger

Den nordlige delen av Trøndelag var tidligere inndelt i Stjør- og Værdalen fogderi (1591-1910), Inderøen fogderi (1576-1910) og Namdalen fogderi (1518–1910). Fogderiene ble etter hvert erstattet av politimesterembeter som følge av Lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk som ble vedtatt den 21. juli 1894. I Nordre Trondhjems Amt foregikk denne overgangen i oktober 1910.

Fra oktober 1910 frem til 2002 var politi- og lensmannsetaten i amtet, og deretter fylket, delt i to politidistrikter: Namdalen politidistrikt med sete i Namsos, og Inntrøndelag politidistrikt med sete i Steinkjer. I Namdalen politidistrikt tiltrådte den første utnevnte politimester den 25. oktober 1910.[77] Inntrøndelag politidistrikt ble opprettet 1. oktober 1910.[78]

Som følge av politireform 2000, ble de to distriktene 1. januar 2002 slått sammen til Nord-Trøndelag politidistrikt. Distriktet omfattet alle kommunene i fylket, Bindal i Nordland, samt Osen og Roan i Sør-Trøndelag. Politimester og administrasjon var lokalisert i Steinkjer. Nord-Trøndelag politidistrikt hadde fire sentrale enheter, én politistasjon i Steinkjer og 21 lensmannskontorer.

Den 1. januar 2016 trådte nærpolitireformen i kraft. Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag politidistrikt ble da slått sammen til Trøndelag politidistrikt. Det nye politidistriktet fikk 20 tjenestesteder (mot 40 i de gamle).[79] To politistasjoner (Namsos og Steinkjer) og 6 lensmannskontorer (Grong, Lierne, Nærøy, Levanger/Verdal, Stjørdal og Trondheim lufthavn) ble opprettet i det tidligere Nord-Trøndelag.

DomstolerRediger

Utdypende artikkel: Inntrøndelag tingrett

Domstolene i fylket er en del av jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sitt sete i Trondhjem. Opprinnelig var det tre førsteinstansdomstoler i fylket: Namdal tingrett med kontorsted i Namsos, Stjør- og Verdal tingrett (1591–2010) med kontorsted i Levanger og Inderøy tingrett (1635–2010) med kontorsted i Steinkjer.

Den 14. juni 2011 ble de to sistnevnte slått sammen til Inntrøndelag tingrett, med kontorsted i Steinkjer.

KulturRediger

 
Kystkultursenteret Norveg i Rørvik er fylkets tusenårssted.
 
Høylandet under Norsk revyfestival i 2007.

Kunst, musikk og litteraturRediger

Fylkeskommunen delte årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen bestod av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982, og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Det er to konsoliderte museumsenheter i det tidligere fylket, Museet Midt IKS og Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Det sørsamiske museet Saemien Sijte ligger i Snåsa. Nord-Trøndelag historielag ble stiftet i 1919, og har utgitt egen årbok i mer enn 90 år. Museumsfartøyet «Pauline» er den siste jekt som fortsatt er under seil.[80] Hun deltok i jektefarten på Trondheimsfjorden og så langt som til Arkhangelsk på andre halvdel av 1800-tallet.[81]

Nord-Trøndelag huset en rekke friluftsspill og revyer. Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen på Egge, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig. Nord-Trøndelag Teater ble utviklet til et regionteater for profesjonell scenekunst i løpet av 1990-årene.[82]

Fylket var kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011.

Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden.

Fylkets tusenårssted var kystmuseet Norveg i Vikna.

Mat og drikkeRediger

Matkulturen i Trøndelag er rikholdig og gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn.[83] Nord-Trøndelag var særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse.[84] De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.[85]

Det tidligere fylket har lange tradisjoner for brygging av ingefærøl og maltøl.[86] På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men i Stjørdal ble bryggingen av det tradisjonelle stjørdalsølet videreført.[86] Hjemmebrenning av sprit har vært utbredt. Karsk, som er kaffe blandet med sprit, ble utbredt fra slutten av 1800-tallet.[87] En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet.

DialektRediger

 Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift. 
Ivar Aasen (1844).[88]

Dialektene er trønderske i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter.[88] Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter.

Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg.[88] Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele Nord-Trøndelag.[88] Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt.[89] Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn de fleste andre norske dialekter, en såkalt dyp ø (/œ/), altså en halvåpen, fremre vokal, en mellomlyd mellom æ og ø.[88] Noen har også hatt cirkumflekstonelag.[90]

FylkesvåpenRediger

 
Nord-Trøndelags fylkesvåpen, «på sølv bunn et gull utbøyet kors.»

Nord-Trøndelags fylkesvåpen (som i dag brukes av Trøndelag) viste i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.»[91] Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem.[92] I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»[91]

Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928.[92] Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket.[92] Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter.[92] Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, og senere av Nasjonal Samling under okkupasjonen.[92]

I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957.[91]

IdrettRediger

Fylket hadde lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund hadde 461 idrettslag registrert i Nord-Trøndelag i 2012.[93] Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet.[93] Det samlede antallet medlemskap samme dato var 76 025.[93]

Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner.[94] Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene.[94] Den 1. januar 2012 ble 45 % av innbyggerne regnet som aktive i idrettslag; sammen med Sogn og Fjordane den høyeste andelen i landet.[93]

Idretten med flest aktive medlemmer var skiidretten, foran fotball og håndball.[93] Skiidretten i fylket hadde på 2000-tallet fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Nina Solheim har konkurrert på internasjonalt toppnivå i taekwondo. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. I motsetning til Steinkjer Idretts- og Fotballklubb1960-tallet har ikke herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak.[95] Av større idrettshaller kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen.

Religion og livssynRediger

 
Den over 900 år gamle Værnes kirke i Stjørdal er Norges eldste bygning som fremdeles er i bruk.
 
Stiklestad kirke skal være bygd der Olav den hellige falt i 1030.

Kristendommen er den dominerende religionen i Nord-Trøndelag. I 2012 var 6 116 personer i daværende Nord-Trøndelag fylke ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke.[96] Av disse tilhørte 3 256 andre kristne trossamfunn, mens 1 779 tilhørte livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner.[96] Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning var den største i landet med 84,1 % i 2016.[97] Andelen døpte i Den norske kirke var også landets høyeste med 73,2 % i 2016.[98]

På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Stjørdal, Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred.[99][100] Stjørdal, Frosta og Levanger kommuner regnes stadig som kjerneområder for vekkelseskristendommen i Nord-Trøndelag.[99] Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy.[99] Tidlig på 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker.[99] Frikirkelige miljøer finnes først og fremst midt på Innherred – i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy.[99] I Steinkjerdistriktet nord på Innherred og i mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende.[99] Indremisjonen har hatt betydning i Indre Namdalen, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdalen fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.[99]

I Den norske kirke tilhører hele Nord-Trøndelag Nidaros bispedømme med prostiene Stjørdal, Sør-Innherad, Nord-Innherad og Namdal, mens sognene Leksvik og Stranda omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i det tidligere Sør-Trøndelag fylke.

Det finnes nærmere 120 kirkebygg i Nord-Trøndelag. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære, Hustad og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner.

Kjente personer fra Nord-TrøndelagRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 13–18. ISBN 82-91316-28-7. 
  2. ^ a b c «Nord-Trøndelag». Store norske leksikon. 
  3. ^ «Samlet areal, arealfordelinger og kystlinjens lengde, etter fylke. 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 11. desember 2012. 
  4. ^ «Spesielt dype fjorder». Direktoratet for naturforvaltning. 1. juni 2011. Arkivert fra originalen 6. august 2011. Besøkt 2. april 2013. 
  5. ^ a b c Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. s. 21–27. ISBN 82-7385-170-2. 
  6. ^ Henriksen, Petter (1998). Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. 11 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 228–230. ISBN 82-573-0687-8. 
  7. ^ a b «Vernede områder, etter naturmangfoldloven. Antall og areal. 31. desember». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 11. desember 2012. 
  8. ^ «Fylkesblomst for Nord-Trøndelag: Marisko». Naturhistorisk museum. 2. februar 2009. Besøkt 30. januar 2013. 
  9. ^ «Vet du hvor Norges midtpunkt er?». Statens kartverk. 18. november 2009. Arkivert fra originalen 25. november 2009. Besøkt 30. januar 2013. 
  10. ^ a b Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. s. 88–92. ISBN 82-7385-170-2. 
  11. ^ a b c d e f Dannevig, Petter. «Nord-Trøndelag – klima». Store norske leksikon. Besøkt 12. desember 2012. 
  12. ^ «Nord-Trøndelag». Meteorologisk institutt. Besøkt 12. desember 2012.  Normalene for Værnes er for perioden 1981–2010.[død lenke]
  13. ^ «Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap, 1. januar 2013». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2013. Besøkt 6. mars 2013. 
  14. ^ a b Henriksen, Kristin; Østby, Lars; Ellingsen, Dag (2010). Innvandring og innvandrere 2010 (2 utg.). Oslo: Statistisk sentralbyrå. s. 23–24. ISBN 82-537-8011-7. 
  15. ^ «Folkemengde i tettbygde og spredtbygde strøk, etter fylke. 1. januar 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 6. mars 2013. 
  16. ^ «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Statistisk sentralbyrå. 4. november 2019. Besøkt 5. november 2019. 
  17. ^ «Studenter i høyere utdanning i Norge og norske studenter i utlandet etter kjønn, skoleslag og lærested. 1. oktober 2001, 2010 og 2011». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 27. januar 2013. 
  18. ^ «Om HiNT». Høgskolen i Nord-Trøndelag. Arkivert fra originalen 20. desember 2013. Besøkt 27. januar 2013. 
  19. ^ «Jobb». Helse Nord-Trøndelag. Arkivert fra originalen 4. april 2013. Besøkt 30. januar 2013. 
  20. ^ INFORMASJON OM ÅFJORD OG ROAN LEGETJENESTE[død lenke] – Roan kommune. Besøkt 5. april 2013
  21. ^ «Om oss». Helse Nord-Trøndelag. Arkivert fra originalen 4. april 2013. Besøkt 30. januar 2013. 
  22. ^ «HUNT forskningssenter». NTNU. Besøkt 5. februar 2012. 
  23. ^ Krokstad, Steinar; Knudtsen, Margunn Skjei (2011). Folkehelse i endring : Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag (PDF). NTNU: Institutt for samfunnsmedisin. ISBN 82-91725-08-X. 
  24. ^ «Strategi for folkehelsearbeidet i Nord-Trøndelag 2011-2014» (PDF). Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2014. Besøkt 5. februar 2013. 
  25. ^ «Veg». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Arkivert fra originalen 26. mars 2012. Besøkt 27. januar 2013. 
  26. ^ «Elektrifiserer jernbanen». NRK. 2. april 2013. Besøkt 6. januar 2016. 
  27. ^ 07417.no Arkivert 2016-01-12, hos Wayback Machine. - bestillingstransport i Nord-Trøndelag
  28. ^ «Reglement for Nord-Trøndelag fylkesting». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 2. august 2014. 
  29. ^ a b Berit Buran Juul og Monica Irén Solberg Susegg:Historisk vedtak fattet: Trøndelag blir ett rike, Trønderavisa, 27. april 2016
  30. ^ Monica Irén Solberg Susegg: Direkte: Følg samlingen av Trøndelag til ett fylke, Trønderavisa, 27. april 2016
  31. ^ Foreslår et samlet Trøndelag, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 20. mai 2017
  32. ^ Simen Granviken (8. juni 2016). «Nå er det vedtatt. Trøndelag er samlet». Adresseavisen. Besøkt 9. juni 2016. 
  33. ^ Vanlige spørsmål, Trøndelag fylkeskommune, besøkt 19. august 2017
  34. ^ Kirkhusmo, Anders. «Anton Qvam». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 27. januar 2013. 
  35. ^ a b c d e f g h Bjørkvik, Eilert (1976). «Trøndelag gjennom tusenåra». I Søraa, Gerd. Trøndelag. Oslo: Gyldendal. s. 91–131. ISBN 82-05-08224-3. 
  36. ^ a b c «Folkeavstemninger. Stemmeberettigede, deltakelse og avstemningsresultat, etter fylke». Statistisk sentralbyrå. 2004. Besøkt 27. januar 2013. 
  37. ^ a b c Stugu, Ola Svein (2005). Bull, Ida, red. Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 423–429. ISBN 82-519-2003-5. Arkivert fra originalen 3. oktober 2015. 
  38. ^ Statistisk sentralbyrå: Publikasjoner.
  39. ^ a b c d e f «Nord-Trøndelag – næringsliv». Store norske leksikon. 
  40. ^ a b c d e f g «Landbruksmelding for Trøndelag» (PDF). Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2010. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2014. Besøkt 1. mars 2013. 
  41. ^ Reindrift i Nord-Trøndelag; reindrift.no, Landbruksdirektoratet
  42. ^ pr 31. mars 2013, jfr Ressursregnskapet 2012-13, s 79ff; reindrift.no
  43. ^ Tall for 2012, jfr Totalregnskap 2012, s 48; reindrift.no
  44. ^ Barstad, Haakon (16. september 2012). «Her er landets største grunneiere». Nationen. Arkivert fra originalen 30. oktober 2012. Besøkt 30. mars 2013.  Skjønt hovedtyngden ligger i Nord-Trøndelag, inkluderer tallene også selskapenes eventuelle eiendommer utenfor fylket.
  45. ^ Odenrud, Hans Iver (18. juli 2013). «Her tror Norske Skog på full fart til høsten». E24.no. Besøkt 22. september 2013. 
  46. ^ «Regionalt utviklingsprogram (RUP) for Nord-Trøndelag 2013» (PDF). Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2014. Besøkt 4. mars 2013. 
  47. ^ «Utvikling omsetning og antall ansatte i Verdal Industripark 2014» (PDF). Proneo. Arkivert fra originalen (PDF) 29. april 2016. 
  48. ^ Westeren, Knut Ingar (2012). Foundations of the Knowledge Economy: Innovation, Learning and Clusters. Edward Elgar Publishing. s. 64–66. ISBN 978-0-85793-771-1. 
  49. ^ «Who we are». Lyng Group. Arkivert fra originalen 4. juni 2016. Besøkt 6. mars 2013. 
  50. ^ «Skogmo Industripark». Besøkt 2. april 2013. 
  51. ^ «Pharmaq». Besøkt 10. april 2013. 
  52. ^ «Nord-Trøndelag – energi». Store norske leksikon. Arkivert fra originalen 8. september 2013. Besøkt 4. mars 2013. 
  53. ^ «Den Gyldne Omvei – i hjertet av Trøndelag». Den gylne omvei. Besøkt 5. mars 2013. 
  54. ^ Okkenhaug, Håkon (16. september 2017). «Ingen tjener like mye som oppdrettsbransjen». Trønder-Avisa: 6–7. 
  55. ^ Juul, Berit Buran og Okkenhaug, Håkon (4. oktober 2017). «Veidekke kjøper opp Grande Entreprenør». Trønder-Avisa. Besøkt 21. oktober 2017. 
  56. ^ Aftret, Tone (23. juni 2017). «Fosser fram med Harry ved roret». Namdalsavisa. Besøkt 4. oktober 2017. 
  57. ^ Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 43–48. ISBN 82-91316-28-7. 
  58. ^ a b c Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 165–171. ISBN 82-91316-28-7. 
  59. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 1. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. 
  60. ^ Mundal, Else (21. mars 2003). «Kva fortel dei norrøne skriftlege kjeldene om historia til sørsamane?». kulturnett.no. Arkivert fra originalen 5. august 2011. Besøkt 19. februar 2013. 
  61. ^ a b Røskaft, Merete (2012). «Frostatingsloven og kristenretten». I Raaen, Per Steinar; Følstad, Eskil. Mennesker, makt og myndighet. Stiklestad Nasjonale Kultursenter. s. 9–24. ISBN 82-91350-13-2. 
  62. ^ Langslet, Lars Roar (2011). «Hellig Olav som nasjonsbygger i det nye Norge». I Langslet, Lars Roar; Ødegård, Knut. Olav den hellige. Spor etter helgenkongen. Oslo: Forlaget Press. s. 273–286. ISBN 82-7547-402-7. 
  63. ^ a b c Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 341–346. ISBN 82-91316-28-7. 
  64. ^ a b Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. s. 142–148. ISBN 82-91316-28-7. 
  65. ^ Tromsdal, Bjørnar (22. august 1986). «Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstad». Trønder-Avisa. 
  66. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 255–256. ISBN 82-519-2003-5. 
  67. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 2. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2002-7. 
  68. ^ a b Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2003-5. 
  69. ^ «Nasjonalt senter for gjenreisningsarkitektur». Besøkt 20. mars 2013. 
  70. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 429–436. ISBN 82-519-2003-5. 
  71. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 351–352. ISBN 82-519-2003-5. 
  72. ^ Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 263–264. ISBN 82-519-2003-5. 
  73. ^ Vinsand, Geir; Langset, Magne (2012). Alternative forvaltningsretninger i Nord-Trøndelag. NIVI Analyse. s. 13–15. 
  74. ^ Vinsand, Geir; Langset, Magne (2012). Revidert status for interkommunalt samarbeid i Nord-Trøndelag. NIVI Analyse. s. 3–6. 
  75. ^ Forskrift om målvedtak i kommunar og fylkeskommunar
  76. ^ Statistisk Sentralbyrå (1. januar 2018). «Kvartalsvise befolkningsendringer». 
  77. ^ Ada Haraldsvik: NAMDAL POLITIDISTRIKTS HISTORIE
  78. ^ Inntrøndelag politidistrikt, www.steinkjerleksikonet.no
  79. ^ Børge Sved: Politidirektoratet: Legger ned halvparten av lensmannskontorene i Trøndelag, NTB, Adresseavisa, 13. januar 2017
  80. ^ Jekta Pauline – Egge museum, besøkt 26. mars 2013
  81. ^ Jekta Pauline Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. – Informasjonsbrosjyre om Jekta Pauline. Besøkt 26. mars 2013
  82. ^ «Om teatret». Nord-Trøndelag Teater. Arkivert fra originalen 13. mars 2016. Besøkt 11. mars 2013. 
  83. ^ Nøklebye, Kirsten K. Bertheau (2002). «Historisk tilbakeblikk». I Angelvik, Roy. Matgleder fra Trøndelag. Kristiansund: Kom forlag. ISBN 82-90823-85-1. 
  84. ^ «FOR 2012-10-17 nr 976: Forskrift om beskyttelse av Festsodd fra Trøndelag som geografisk betegnelse». Lovdata. 16. oktober 2012. Besøkt 5. mars 2013. 
  85. ^ Dybdahl, Audun (1992). Matstell i eldre tid. Skikker og hjelpemidler i Inn-Trøndelag. Steinkjer. s. 35. ISBN 82-99-1868-3-8. 
  86. ^ a b Dybdahl, Audun (1992). Matstell i eldre tid. Skikker og hjelpemidler i Inn-Trøndelag. Steinkjer. s. 75–79. ISBN 82-99-1868-3-8. 
  87. ^ Riddervold, Astri (1997). Drikkeskikker. Oslo: Teknologisk Forlag. s. 73. ISBN 82-512-0452-6. 
  88. ^ a b c d e Dalen, Arnold (1990). «Dei trønderske dialektene». I Jahr, Ernst Håkon. Den store dialektboka. Oslo: Novus forlag. s. 119–139. ISBN 82-7099-167-8. 
  89. ^ Dalen, Arnold (2005). «Dialekt og gardsnamn på Skatval». I Vinge, Olav. Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 239–260. ISBN 82-995735-6-4. 
  90. ^ Dalen, Arnold (1970). «Målføret». I Leirfall, Jon. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. 1. Stjørdal og Meråker kommuner. s. 148–166. 
  91. ^ a b c «Fylkesvåpenet». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Arkivert fra originalen 14. januar 2012. Besøkt 7. januar 2013. 
  92. ^ a b c d e «Da Nord-Trøndelag fikk eget våpen». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Arkivert fra originalen 15. august 2014. Besøkt 7. januar 2013. 
  93. ^ a b c d e Myhr, Anne Irene (2. oktober 2012). «Tema: Norges sprekeste fylke?». Nord-Trøndelag fylkeskommune. Arkivert fra originalen 26. juli 2014. Besøkt 11. desember 2012. 
  94. ^ a b «Strategi for idrett og friluftsliv i Nord-Trøndelag 2013-2016. Ta anleggene og naturen i bruk!» (PDF). Nord-Trøndelag fylkeskommune. 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2014. Besøkt 11. desember 2012. 
  95. ^ Koldaas, Erling (8. desember 2012). «Samarbeidsvilje». Trønder-Avisa Pluss+: 23. 
  96. ^ a b «Medlemmer i trus- og livssynssamfunn som mottek offentleg stønad og er utanfor Den norske kyrkja, etter religion/livssyn. Fylke. 2006-2012». Statistisk sentralbyrå. 2012. Besøkt 10. desember 2012. 
  97. ^ Statistikkbanken/SSB. Tabell 04910.
  98. ^ Statistikkbanken/SSB. Tabell 04910.
  99. ^ a b c d e f g Kjølsvik, Idar (2009). «Det nordtrønderske religionskartet : om pietismegrense og livssynsmangfold fra Hans Nielsen Hauge til i dag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2009. Nord-Trøndelag historielag. s. 33–47. 
  100. ^ Kjølsvik, Idar (2008). Trøndertro : lærerstudenters forskning på tro og livssyn i Nord-Trøndelag. Levanger: Høgskolen i Nord-Trøndelag. ISBN 978-82-7456-593-7. 

LitteraturRediger

  • Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0.  [3 bind]
  • Dahl, Rolv; Sveian, Harald; Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. 
  • Johansen, O.J. (1942–1947). Trøndelags bygder i tekst og billeder : jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. Trondheim.  [2 bind]
  • Nissen, Harald August (2000). Trøndelagsbibliografien : oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0. 
  • Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune : oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9. 
  • Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7. 
  • Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3.  [I serien «Bygd og by i Norge»]

Eksterne lenkerRediger