Nikolas Sigurdsson Paus

Nikolas Sigurdsson Paus var lagmann i Oslo i 1340-årene, i tiden rett før svartedauden. Han nevnes i skriftlige kilder mellom 1329 og 1347, alltid i Oslo, og ble vanligvis kalt ved sitt cognomen (tilnavn) Paus. Han nevnes som lagmann i Oslo i den kongelige kommisjonsdommen av 1. desember 1347 om havtorssønnenes lensrett til Borgarsyssel (som Niculas paus logmadr j Aslo), men satt øyensynlig ikke særlig lenge i embedet. Nikolas nevnes ikke etter at svartedauden nådde Oslo, og mest sannsynlig døde han som følge av dette; Oslo ble hardere rammet av svartedauden enn noe annet sted i Norge og størstedelen av befolkningen døde av pesten. På hans levetid var det 10–12 lagmenn i Norge, og de ble regnet som del av adelen.

Skjoldtegninger basert på Nikolas Paus' to segl i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (utgitt 1782–1813)

Bygården Pausen i Oslo er nevnt i skriftlige kilder fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen; ifølge Edvard Bull i Oslos historie var gården antagelig navngitt etter Nikolas Paus. Også P.A. Munch mener gården har navn etter Nikolas Paus' familie, på samme måte som Kyrningen er navngitt etter en person med navnet Kyrning.

To skjoldtegninger basert på lagmannens segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.

Flere innførsler i Biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus eide jordegods i Nes på Romerike. Der nevnes Þoralfr (Þorælfuer) paus, Sigurðr (Sigurder) paus og Randi, oppgitt å være en søster av Sigurðr paus. Den primære skrivemåten av navnet i kildene er Paus, det er slik Nikolas Paus selv omtales, og det ses også av navnet på bygården Pausen i Oslo. I omtalen av Þoralfr i jordeboken veksler skrivemåten imidlertid mellom paus, paue og pafue. Variasjonen i skrivemåter er klart i samsvar med et opphav i det middelnedertyske ordet paus, som forklares som et tilnavn for en person kjent for sin gudfryktighet og som er kjent som familienavn i det nedertyske/nederlandske språkområdet med denne etymologien. På middelnedertysk ble ordet skrevet paus, paues, pauwes, pawes eller lignende. P.A. Munch antar i Det norske Folks Historie derfor, basert på navnet, at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse; Munch skriver:

der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.

En forbindelse mellom Nikolas Paus, de andre personene med tilnavnet Paus og gården Pausen på 13–1400-tallet, og de to prestebrødrene fra Oslo født på slutten av 1500-tallet som begge hadde slektsnavnet Paus og som ble stamfedre for slekten Paus, har ikke blitt konkret påvist, men S.H. Finne-Grønn antok i sin bok Slekten Paus at det trolig var en form for forbindelse. Cornelius S. Schilbred skrev at «navnet Paus er et av de få norske navn som forekommer både i middelalder og nyere tid. På 1500-tallet forekommer det i det hele ikke, men dukker altså opp igjen hos stamfedrene for den nulevende Paus-slekt. Forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort». Antagelsene om en forbindelse bygger derfor på rent generelle momenter som at de hadde samme (i norsk og lokal sammenheng sjeldne) navn, bodde i samme by, tilhørte samme fåtallige elite i denne byen og at avstanden i tid fra siste gang gården Pausen nevnes til prestebrødrene blir født er bare 105 år. En eventuell forbindelse i overleveringen av navnet trenger heller ikke bety avstamning direkte fra lagmannen; f.eks. kan det tenkes at prestebrødrene kan ha fått navnet fra gården som i sin tur har fått navnet fra lagmannen eller hans familie. Det må i denne sammenhengen nevnes at Oslo var en meget liten by med en samlet befolkning trolig på under tusen innbyggere i tiden etter svartedauden og en enda mer fåtallig elite, og selv ved inngangen til 1500-tallet var innbyggertallet bare på rundt 3000 innbyggere. At navnet ikke påvises på 1500-tallet er i tråd med datidens navneskikk; Finne-Grønn understreker at «på 1500-tallet og fremdeles ut i 1600-tallet var det ikke skikk at norske slektsnavn blev brukt til dagligdags».