Åpne hovedmenyen
Skjoldtegninger basert på Nikolas Paus' to segl i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (utgitt 1782–1813)

Nikolas Sigurdsson Paus var lagmann i Oslo i 1340-årene, i tiden rett før Svartedauden. Han nevnes i skriftlige kilder mellom 1329 og 1347, alltid i Oslo, og ble vanligvis kalt ved sitt cognomen (tilnavn) Paus. Han nevnes som lagmann i Oslo i den kongelige kommisjonsdommen av 1. desember 1347 om havtorssønnenes lensrett til Borgarsyssel (som Niculas paus logmadr j Aslo),[1] men satt øyensynlig ikke særlig lenge i embedet. Nikolas nevnes ikke etter at Svartedauden nådde Oslo, og mest sannsynlig døde han som følge av dette; Oslo ble hardere rammet av Svartedauden enn noe annet sted i Norge og størstedelen av befolkningen døde av pesten.

Bygården Pausen i Oslo er nevnt i skriftlige kilder fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen; i følge Edvard Bull i Oslos historie var gården antagelig navngitt etter Nikolas Paus.[2] Også P.A. Munch mener gården har navn etter Nikolas Paus' familie, på samme måte som Kyrningen er navngitt etter en person med navnet Kyrning.[3]

To skjoldtegninger basert på lagmannens segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.[4]

Flere innførsler i Biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus (til dels også skrevet Paue eller Pafue) eide jordegods i Nes på Romerike.[5]

P.A. Munch antar i Det norske Folks Historie, basert på navnet, at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse; Munch skriver:

der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Diplomatarium Norvegicum bd. 1 nr. 303
  2. ^ Edvard Bull, Kristianias historie, bd. I (Oslos historie), s. 135, 180 og 245, Cappelen, 1922
  3. ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie, VI, s. 143
  4. ^ Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813), plansje II B, tab XII, nr. 17, utgitt av Det Kgl. Danske genealogiske og heraldiske Selskab
  5. ^ Biskop Eysteins jordebok, s. 240, 473 og 474
  6. ^ P.A. Munch, Det norske Folks Historie, Anden Hovedafdeling, Del 1, s. 256, 1862