Nikolaj Ottovitsj von Essen (russisk: Николай Оттович фон Эссен; født 11. desember 1860 i St. Petersburg i Russland, død 7. mai 1915 i Tallinn i Estland) var en russisk kommandør og admiral.

Nikolai Essen
Født11. des. 1860Rediger på Wikidata
St. Petersburg
Død7. mai 1915Rediger på Wikidata (54 år)
Tallinn
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedSjøkadettkorpset
FarOtto Wilhelm von Essen
SøskenAnton Ottovich von Essen
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtNovodevichy kirkegård
Utmerkelser
12 oppføringer
Kommandørridder av Royal Victorian Order
1. klasse av Sankta Annas orden
2. klasse av Sankta Annas orden
Den hvite ørns orden
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
4. klasse av Sankt Vladimirs orden
2. klasse av Sankt Vladimirs orden
Æreslegionen
4. klasse av Sankt Georgsordenen
3. klasse av St. Georgordenen
Gullsverd for tapperhet

Nikolai von Essen som kommandant på Novik, februar 1904
Admiral Nikolaj Ottovitsj von Essen

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Nikolaj Essens foreldre var geheimråd, senator og statssekretær Otto von Essen (1828–1876) og hans hustru Ljubov Drusjinin († 1906).[1] I mer enn to århundrer hadde hans baltisktyske forfedre tjenestegjort i den russiske marinen, og syv av hans forfedre var blitt tildelt utmerkelsen St. Georgsordenen,[trenger referanse] den høyeste militære utmerkelse i det russiske imperiet.

Marineoffiser rediger

Essen gikk inn i den keiserlige russiske marinen etter endt militær utdannelse ved den russiske sjøkrigsskolen i 1880. I 1886 ble Essen forfremmet til løytnant. I den tidlige delen av karrieren hans kommanderte Essen en minesveiper, kanonbåten «Grozyachij» fra 1898 til 1900, dampskipet «Slavjanka» (1901–1902) i Svartehavet og i Middelhavet, etterfulgt av kommando på krysseren «Novik» frem til 1904, som var stasjonert i Vladivostok sammen med den russiske stillehavsflåten ved utbruddet av den russisk-japanske krig som brøt ut i februar 1904.

Essen fikk kommandoen over den russiske slagskipet «Sevastopol» i Port Arthur på ordre fra admiral Stepan Makarov i midten av 1904. Essen kjempet under slaget i Gulehavet. Til tross for generelt dårlige prestasjoner i den russiske skvadronen han hadde ansvar for, som var fanget i havn, i løpet av de siste ukene av den japanske beleiringen, klarte Essen å holde sitt slagskip i brukbar tilstand før skipet ble senket på dypt vann, slik at japanerne ikke kunne få tak i skipet.[trenger referanse]

Essen ble forfremmet til kontreadmiral for den russiske marinen i 1908 og han ble utnevnt til øverstkommanderende for den russiske Østersjøflåten i 1909 da denne stillingen ble opprettet. Essen ble forfremmet til admiral i 1913. Essen så tidlig viktigheten av ubåter og fly, og ønsket å fremme yngre offiserer basert på deres kunnskaper om moderne strategi og taktikk.[trenger referanse]

Essen ble ansett som de dyktigste av de russiske admiraler under den første verdenskrig da han ledet den russiske Østersjøflåten energisk i løpet av det første året av verdenskrigen.[trenger referanse] Hans styrker på denne tiden besto av fire slagskip, fem kryssere, fire lette kryssere, 62 torpedobåter, tolv ubåter og en rekke mindre enheter.

Essen døde uventet etter en kort kamp mot lungebetennelse i mai 1915. Han ble gravlagt i St. Petersburg. Essen etterlot seg sin kone, Mary, og sønnen Anton som senere ble drept i aksjon som kommandør for den russiske ubåten AG-14 den 24. oktober 1917, og han hadde to døtre som begge giftet seg med sjøoffiserer.

Referanser rediger

Litteratur rediger

  • Peter Brook: Armoured Cruiser versus Armoured Cruiser, Ulsan, 14. August 1904. In: Warship 2000-2001. Conway's Maritime Press, ISBN 0-85177-791-0.
  • Julian Corbett: Maritime Operations in the Russo-Japanese War 1904–1905. Zwei Bände, 1994, ISBN 1-55750-129-7.
  • Tony Gibbons: The Complete Encyclopedia of Battleships and Battlecruisers. 1983
  • René Greger: The Russian Fleet, 1914–1917. University of Michigan/Ian Allen Publishing, 1972 (Übersetzung von Die russische Flotte im Ersten Weltkrieg, 1914–1917)
  • Paul G. Halpern: A Naval History of World War I. UCL Press, London 1994, ISBN 1-85728-295-7
  • Rotem Kowner: Historical Dictionary of the Russo-Japanese War. Scarecrow 2006, ISBN 0-8108-4927-5
  • Р. М. Мельников: «Рюрик» был первым. Судостроение, 1989. (R. M. Melnikov: Die Rurik war die Erste. Sudostroenie Publishing Company, Leningrad 1989)
  • Charles A. Repington: The War in the Far East, 1904–1905. London 1905
  • F. R. Sedwick: The Russo-Japanese War. Macmillan Company, 1909
  • Boris A. Shalagin: Sobiratel Balflota. Morskoi sbornik, No. 12, 1990
  • Boris A. Shalagin: Vziat more v svoi ruki. Nizhnii Novgorod, 1996
  • Spencer C. Tucker: Who’s Who in Twentieth Century Warfare. Routledge, London & New York 2001, S. 92, ISBN 0-415-23497-2.
  • Denis und Peggy Warner: The Tide at Sunrise: A History of the Russo-Japanese War, 1904–1905. New York, 1974/2002