Nikolaas Tinbergen
Nikolas Niko Tinbergen (født 15. april 1907 i Haag i Nederland, død 21. desember 1988 i Oxford i England) var en nederlandsk atferdsbiolog som delte Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1973 med Karl von Frisch og Konrad Lorenz for forskning innenfor etologi. Han er mest kjent for de fire spørsmålene sine («Tinbergens fire spørsmål»), som han mente kunne forklare de fleste former for atferd.
| Nikolaas Tinbergen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. apr. 1907[1][2][3][4] Haag[5][1][6][7] | ||
| Død | 21. des. 1988[1][2][6][8] (81 år) Oxford[1][6] | ||
| Beskjeftigelse | Biolog, zoolog, ornitolog, etolog, lege, universitetslærer, fotograf | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden Stedelijk Gymnasium Haarlem | ||
| Far | D. C. Tinbergen | ||
| Søsken | Jan Tinbergen Luuk Tinbergen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene[9] Storbritannia (1955–)[10] | ||
| Medlem av | Royal Society Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen American Academy of Arts and Sciences National Academy of Sciences (1974–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1973) (sammen med: Karl von Frisch, Konrad Lorenz)[11][1]
Fellow of the Royal Society APA Award for Distinguished Scientific Contributions to Psychology (1987)[12] Godman-Salvin Medal (1969) Croonian Medal and Lecture (1972) Æresdoktor ved Universitetet i Leicester | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Leiden (1939–) (del av: Faculteit der Wiskunde en Natuurwetenschappen, verv eller stilling: lecturer)[9] Universitetet i Leiden (1947–1949) (del av: Faculteit der Wiskunde en Natuurwetenschappen, verv eller stilling: Dutch ordinary professor)[9] University of Oxford | ||
| Fagfelt | Atferdsbiologi, ornitologi | ||
| Doktorgrads- studenter | Richard Dawkins Aubrey Manning Desmond Morris | ||
|
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973 |
Liv og virke rediger
Nikolaas Tinbergen tok doktorgrad fra Leidens universitet 1932. i Han arbeidet ved sin gamle institusjon fra 1933. Etter at Konrad Lorenz besøkte Leiden i 1936, begynte de å samarbeide,og gjennomførte banebrytende arbeide innen etologien. Tinbergen tilbragte en tid i Wien 1937. i Han besøkte også Yale University i Connecticut i USA i tre måneder samme år, og utviklet en skepsis mot komparativ og eksperimentell psykologi slik sen ble bedrevet i USA på denne tid, og som han blant annet anså var karakterisert av vidtfavnende generaliseringer baserte på laboratoriestudier av noen arter av gnagere, utført av forskere som manglet kunnskaper om naturens mangfold.
Tinbergen ble universitetslektor i Leiden i 1940, og tilbragte to år under andre verdenskrig i tyst fangeleir for å ha nektet å samarbide i nazifiseringen av Leidens universitet og for å ha protestert mot avsettelsen av jødiske professorer. Han avslo et tilbud fra Lorenz om å virke for hans løslatels, fremført i et brev.
Etter krigen vendte han tilbake til Leiden, og ble professor der 1947, for å i 1949 å flytte til et dårligere betalt lektorat ved University of Oxford.[trenger referanse] Han var professor i Oxford 1966-1974.
I 1951 publiserte han sin mest innflytelserike bok, The study of instinct. En av hans innsatser var å skille mellom fire forskjellige spørsmål vedrørende adferd: dens umiddelbare årsak, dens utvikling, dens funksjon og dens evolusjon.
Han publiserte forskning om biulven og dens evne til å orientere seg i terrenget. Biulven er et rovinsekt som legger egg i en liten utgravd tunnel og deretter jager insekter som den paralyserer og plasserer som matforråd hos avkommet. For å finne tilbake til hulen benytter biulven seg av steiner og planter rundt åpningen.
Blant Tinbergens andre viktige verk finnes også forsøkene med pikkingsflekken hos måser, noe som skapte begrepet «hyperstimuli», signaler som er så sterke at de dekker for det signal som igjenkjennelsen var skapts for - Tinbergen oppdaget at en gul blyant med tre røde bånd som ble holdt frem i reiret samtidig som forelderen kom for å mate ungene, fikk ungene til å neglisjere forelderen. Normalt pikker måseungen på den røde flekken på forelderens nebb, noe som får forelderen til å støte opp mat.
Nikolaas Tinbergen var bror til Jan Tinbergen som fikk motta Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel da dette for første gang ble utdelt i 1969.
Referanser rediger
- ^ a b c d e nobelprize.org, «Nikolaas Tinbergen Facts», verkets språk engelsk, besøkt 15. oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 61372[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, oppført som Niko Tinbergen, Babelio forfatter-ID 186642[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c online image library Nederlands Fotomuseum, Nederlands Fotomuseum photographer ID 5940316a-209b-7b27-6453-29815d040a8f, besøkt 20. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Тинберген Николас, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tinbergen-nikolaas[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Leidse Hoogleraren, Leidse Hoogleraren ID 2476, besøkt 19. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.apa.org[Hentet fra Wikidata]
Litteratur om Nikolaas Tinbergen rediger
- Richard W. Burkhardt: Patterns of Behavior: Konrad Lorenz, Niko Tinbergen, and the Foundation of Ethology. University of Chicago Press, 2005, ISBN 0-226-08090-0
- Hans Kruuk: Niko’s Nature. The Life of Niko Tinbergen and his Science of Animal Behaviour. Oxford University Press, 2003, ISBN 0-19-851558-8
Eksterne lenker rediger
- (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973 hos Nobelprize.org
- (en) Nikolaas Tinbergen hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1973