Wikipedia

Niki de Saint Phalle

Niki de Saint Phalle (født 29. oktober 1930 i Neuilly-sur-Seine (Paris), død 21. mai 2002 i San Diego (California)) var en skulptør som er kjent for sine «Nana-figurer», «Hon - en katedral» (Kjempekvinnefigur med vaginal inngang, utstilt i Stockholms Moderna Museet) og skulpturparken Giardino dei Tarocchi (Tarot-hagen) i Toscana og for sitt lange samliv og samarbeidsforhold til kunstneren Jean Tinguely.

Niki de Saint Phalle
FødtCatherine Marie-Agnès Fal de Saint-Phalle
29. okt. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neuilly-sur-Seine[5][6][7][8]
Død21. mai 2002[1][2][3][9]Rediger på Wikidata (71 år)
La Jolla[10]
BeskjeftigelseModell, kunstmaler, billedkunstner, billedhugger, illustratør, smykkedesigner, conceptual artist, akvarellmaler, installasjonskunstner, performancekunstner, scenograf, filmskaper, grafiker, bygningstegner, grafiker, kunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedBrearley School
EktefelleHarry Mathews (1949–1961)[11]
Jean Tinguely (1971–1991)[11]
FarAndré, Comte de Saint Phalle[12]
MorJeanne Jacqueline Marguerite Harper
BarnLaura Duke Condominas
NasjonalitetFrankrike[13][14]
Sveits (1971–) (årsak: ekteskap)[13][14]
USA[14]
Medlem avNouveau réalisme (1961–)
UtmerkelserPraemium Imperiale (2000)[15]
Niki de Saint Phalle på Commons

Oppvekst og karriere rediger

Selv om hun ble født i Paris og dermed fransk borger, ble mye av oppveksten tilbragt i USA, hvor hun også hadde statsborgerskap i tillegg til at hun ble sveitsisk pga. ekteskap med Tinguely. Hennes far var greve og bankier med amerikansk ektefelle. Paret hadde fem barn. Bankvirksomheten i Paris gikk konkurs i nedgangstidene etter 1928, og familien flyttet til USA i 1933. Niki de Saint Phalle ble tatt inn på Brearley School i New York City, men ble utvist etter å ha malt fikenblader på skolens statuer. Hun tok eksamen fra Oldfields School i Glencoe (Maryland) i 1947. Som tenåring arbeidet hun som modell, og kom på forsidene i Life (sept. 1949) og det franske Vogue (november 1952).

Hun giftet seg som 18-åring med forfatteren Harry Mathews. De flyttet til Cambridge (Massachusetts) der han studerte musikk ved Harvard University, Hun begynte å male, og eksperimenterte med forskjellige media og stilarter. Parets første barn, Laura ble født i april 1951. En sønn, Philip, ble født under et opphold i Spania (Mallorca) 1954.

Hun var i opposisjon til Saint Phalle -familiens konservative verdier, med kvinner i huslige roller. Å bli kunstner var å trosse disse. Som ung tobarnsmor fant hun seg innviklet i et slikt rollemønster tross ønsket om noe annet. Dette resulterte i et nervøst sammenbrudd, der hennes rådgivere oppmuntret henne til å fortsette kunstnerkarrieren som en måte å komme seg ut av sjelekrisen på. Mens hun var i Spania, besøkte hun Madrid og Barcelona. Hennes Tarothage i Italia sies å være inspirert av Antoni Gaudis Parc Güell.

Hun fortsatte å male - spesielt etter at familien flyttet til Paris mot slutten av 1950-årene. Hennes debututstilling fant sted i Sveits. En tid senere tok hun opp collage som uttrykksmiddel, ofte med elementer som kniver, skytevåpen og andre voldelige virkemidler. Hun ble syk med hyperthyroidose (forstørret skjoldbruskkjertel) som ble kirurgisk justert i 1958. En tid senere forlot hun ektefellen.

Skyte-maling rediger

Tidlig i 1960-årene introduserte hun skyte-maling-figurer.[16] Disse besto av plastsekker med menneskelignende form, som var utstyrt med plastposer med maling og så dekket med gips. De ble beskutt slik at fargeposene åpnet seg, fargen rant eller sprutet ut - og verket var ferdig når malingen var tørr.

Deretter begynte hun å utforske kvinnekroppen ved å lage gipsdukker på ståltrådskjelett og plastleker som hun så malte hvite. Temaer kunne være bruder og fødende kvinner.

Disse figurene var forløpere for «Nana»-ene som skulle bli hennes fremste kjennemerke videre.

 
«Nana» på Mike-Gehrke-Promenade i Hannover

«Nana» rediger

Kunsten hennes førte henne videre i å utforske kvinners plass i samfunnet. Den kunstneriske utformingen ble kalt «Nana» og forestilte enhver kvinne, men utformet etter rollene hun spilte.

De første var av papirmasse, garn og tekstiler og ble først utstilt i Alexander Iolas' galleri i Paris i september 1965. Galleristen ga også ut en bok med Nikis håndskrevne kommentarer sammen med tegninger av «bananer». Oppmuntret til det av Iolas, gjorde hun seg til vane å gi ut grafiske arbeider, bøker og plakater til sine utstillinger. Materialene hun brukte ble etterhvert mere standardiserte, med plastkompositter (polyestere) der også malingen lot seg integrere, og figurene kunne tåle å stå utendørs.

For produksjonen av figuren: «Hon- en katedral» utstilt i Stockholms Moderna Museet, fikk hun hjelp av Jean Tinguely, og svensken Per Olof Ultvedt. Figuren var fremstilt som en liggende 28 meter lang kvinnefigur der publikum kunne gå inn i den mellom bena for å se hva som var inni. Prosjektet fikk bred omtale i både TV og presse internasjonalt. Den sveitsiske kunstneren Rico Weber ble senere en viktig assistent for henne og Tinguely. Andre ikke fullt så store «Nana»-figurer finnes både i og utenfor kunstinstitusjoner rundt om i verden.

I samme periode sto hun også for kostymer og scenografi for en ballett av Roland Petit, og en oppsetning av Aristofanes' skuespill Lysistrata.

Ekteskap mellom Saint Phalle og Tinguely ble inngått i 1971.

Tarothagen rediger

Giardino dei Tarocchi ble planlagt tidlig i 1960-årene som en vandring mellom store figurer som skulle illustrere de 22 hovedfigurene i en tarot-kortstokk. Den første figuren ble fullført i 1983, og forestilte keiserinnen i stokken, framstilt som sfinks. Den var stor nok til å bli hennes hovedkvarter de neste årene. Prosjektet, som befinner seg i Toscana, Italia, ble åpnet i mai 1988. Da hadde Niki forlengst flyttet til California, hvor klimaet skulle være bedre for hennes lungeproblemer.

Hun døde av lungeemfysem, som hun selv mente kom av at arbeidsmiljøet var preget av løsemidler.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Catherine Marie-Agnes Fal de Saint Phalle, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Catherine-Marie-Agnes-Fal-de-Saint-Phalle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Niki Saint Phalle, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ CLARA, «Niki de Saint Phalle», CLARA-ID 1157[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ data.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ SIKART, SIKART ID 4021948, besøkt 1. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 108497[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ SIKART, «Niki de [Mathews, Niki; Fal de Saint Phalle, Catherine Marie-Agnès] Saint Phalle», SIKART ID 4021948[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ nikidesaintphalle.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b «Niki de Saint Phalle», publisert i hedendaagsesieraden.nl, utgitt 21. januar 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b SIKART, oppført som Saint Phalle, Niki de, SIKART ID 4021948, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c Union List of Artist Names, ULAN 500024269, besøkt 2. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2013. Besøkt 4. mai 2014. 

Litteratur rediger

  • Weidemann, Christiane; Petra Larass; Melanie Klier: 50 Women Artists you should know, Prestel Publishing, 2008, ISBN 978-3-7913-3956-6

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Niki_de_Saint_Phalle&oldid=22776136»