Nidarholm kloster

Nidarholm kloster var et Benediktinerkloster som lå på øya Munkholmen i Trondheimsfjorden, i innseilingen til Trondheim. Det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut den store, og var viet den hellige Maria. «Monasterij sancte Marie de Holm» er Norges eldste kjente kloster.

Munkholmen øy utenfor Trondheim, som tidligere het Nidarholm
Segl for den hellige Benedikts kapittel på Nidarholm

HistorieRediger

GrunnleggelseRediger

«Det må erindres at i kongeriket Norge er det et benediktinerkloster som kalles Holmklosteret og er viet St. Benedikt. Det rager over alle andre benediktinerklostre. Dette ble grunnlagt av kong Knut av England, Danmark og Norge» (Matthew Paris, Historia Anglorum, fol 143 b.)

Engelske kilder forteller at kong Knut den store grunnla Nidarholm i 1028, og at han i det følgende år sørget for at klosteret ble forsynt med munker. Klosterkirken skal ha blitt innviet i 1031: «Cnud ecclesiam coenobialem Sancti Benedicti in Dedication Norwegia fecit sollempniter valde dedicari» (Matthew Paris, Abbreviatio chronicorum Angliae, fol 14b).

Kong Knut reiste ifølge Olav-sagaens beretning til Nidaros og ble hyllet på tinget som konge over Norge i 1028. Han var da konge over både England, Danmark og Norge. Dette var året etter at han på invitasjon hadde reist gjennom Europa for å være deltager ved kroningen av den tysk-romerske keiser Conrad II (990-1039) i Peterskirken i Roma. Møtet med keiserriket og pavens Roma ga Knut en styrket personlig tro og en endret forståelse av kongerollen fra skandinavisk viking-konge til middelalderens kontinentale konge av Guds nåde. En grunnleggelse av Nidarholm kloster etter kongehyllingen stemmer godt med Knuts kirkelige politikk både i England og Danmark generelt, og med det vi vet om ham etter reisen til Roma spesielt.

Det er nærliggende at Knut prøvde noe av det samme i Norge som han gjorde i England der hun grunnla flere klostre, slik som Holm i Norfolk og Bury St. Edmund. Knuts klostergrunnleggelser må ses i lys av hans kristne freds- og forsoningspolitikk. Det var f.eks. bevisst at han i England bygde opp under kulten av St. Edmund, den tidligere kristne kongen som ble drept av danske vikinger. Tilsvarende var den storslagne flyttingen i 1023 av St. Alfegus relikvier til området ved høyalteret i Canterbury en bevisst forsonende handling. Den tidligere biskop og erkebiskop Alfegus ble holdt fanget og drept av danske vikinger i 1012. Han innledet med denne politikken en fredsperiode i England. Knut bygde opp under kirken og klostervesenet som reiste seg etter urolige og ødeleggende år, og han trengte den engelske kirken for å bygge opp sitt skandinaviske rike der kirken var svak. Engelske og lojale tyske geistlige ble sendt til Danmark og Norge der kirker og klostre ble bygd. Han sendte tolv munker fra Holm til Bury St. Edmund, og trolig også til Nidarholm. Det var ved hans styres godkjennelse at Olav ble helgenkåret etter slaget på Stiklestad.

Nidarholms grunnleggelse har vært gjenstand for mye usikkerhet og diskusjon. Et sentralt spørsmål har dreid seg om Nidarholm kloster ble grunnlagt av kong Knut den store (ca. 995-1035) omkring 1030 eller den norske lendmannen Sigurd Ullstreng (ca. 1030-ca. 1100) omkring 1100. Norsk-islandske kilder peker på Sigurd Ullstreng, en lendmann av Magnus Berrføtt som grunnlegger av klosteret omkring 1100, mens engelske kilder forteller at det ble grunnlagt allerede i 1028 av Knut den store. Nyere kildestudier (Andersen 2022) viser imidlertid at de norsk islandske kildene til Nidarholms grunnleggelse er sterkt kirkepolitisk styrt i sin fremstilling og ikke kan legges til grunn. Det kan se ut til at Ullstrengs bidrag i form av rike gaver til klosteret ble skrevet om til en grunnleggelse for å passe inn i den kirkepolitiske agenda og historiefortelling fra siste halvdel av 1100-tallet og fremover. De engelske kildene har ikke problemstillinger som skaper tilsvarende tvil.

DedikasjonRediger

Nidarholm ble både av paven og klosterets egen abbed ved flere anledninger omtalt som et kloster viet den hellige Maria. I 1350 utnevner f.eks.  pave Clemens VI abbed Olav til erkebiskop og omtaler klosteret som «monasterii sancte Marie de Holmis ordinis sancti Benedicti Nidrosiensis diocesis» (Dip. Nor. Bd. 1 nr. 322). Maria var i middelalderen blant de objektive grunnhelgener, og dermed alltid hovedhelgen når et kloster var viet henne. Vi kan gå ut fra at klosteret var viet Maria fra starten. Eventuelle andre dedikasjoner kan ha kommet til. I Theodoricus sitt verk fra slutten av 1100-tallet (Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium) nevnes St. Laurentius, en helgen som ofte ble brukt av kirkens reformbevegelse på 1100-tallet. St. Benedikt var benediktinerordenens egen helgen. Alle klostre som fulgte St. Benedikts regel var automatisk og selvsagt også viet ham.

ØkonomiRediger

Gjennom arv ble klosteret etter hvert mektig og rikt, også handel med England er dokumentert. Det hadde en egen mølle i Ila og eget rederi. Klosterets økonomi var bl.a. basert på arv etter Sigurd Ullstreng som overlot sin gård samt hovedgården Viggja i Skaun kommune til klosteret.

Magnus 4 Sigurdsson Blinde (1115-1139) på NidarholmRediger

Magnus Blinde, uekte sønn av Sigurd Jorsalfare, var Norges konge i perioden 1130 til 1135. Striden mellom ham og Harald Gille innledet de norske borgerkrigene. Magnus søkte dansk hjelp, men ble i 1135 fanget av Harald og kastrert, blindet, lemlestet, og satt i Nidarholm kloster. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta. Året etter ble Harald Gille drept av Sigurd Slembe som tok Magnus ut av klosteret, men Harald Gilles parti samlet seg om hans sønner Inge og Sigurd Munn, og både Sigurd Slembe og Magnus satte livet til i slaget ved Holmengrå i Strømstadskjærgården sør for Hvaler 12. november 1139.

Abbed BjørnRediger

Bjørn var en norsk benediktinermunk som var abbed i Nidarholm kloster i 1230-årene og begynnelsen av 1240-årene. Han ble også kalt Ritabjørn («skrive-Bjørn») på grunn av sin brevkyndighet. Bjørn abbed var ifølge Håkon Håkonssons saga hertug Skules fortrolige rådgiver i striden med kong Håkon. Han var sendemann for Skule i forhandlingene våren og sommeren 1239, og inngikk på hertugens vegne avtale om fred over den kommende vinteren. Likevel var han blant dem som rådet Skule til å ta kongsnavn selv om høsten samme år. Erkebiskop Sigurd Eindridesson hadde satt bannstraff for den som brøt fredsavtalen. Han lyste derfor Bjørn abbed i bann og avsatte ham. Men Bjørn fikk tillatelse til å dra på pilegrimsferd til Roma og å få sin sak prøvd av paven. Han avtalte med hertug Skule at denne skulle låne ham penger til reisen mot pant i klosteret. På veien skulle Bjørn utføre ærend for hertugen i Danmark, Tyskland og andre land.


I første omgang kom abbeden ikke lenger enn til Hamar. Der ble han pågrepet av kong Håkon Håkonssons folk, med penger og med brev fra Skule til paven, keiseren og andre fyrster som hertugen håpet på støtte fra. Bjørn ble derfor sendt til Bergen hvor han ble holdt fanget til kongen kom dit. Brevene ble da undersøkt nærmere. Ifølge sagaen ble det konstatert at de var fulle av løgn og svik mot kongen. Trolig var de forfattet av abbeden. Likevel skal kong Håkon ha tilgitt Bjørn, og han fikk følge med kongen øst til Viken sommeren 1240 hvor han var vitne til Skules nederlag og flukt i slaget ved Oslo. Og etter at hertug Skule falt ved Nidaros senere samme år, fikk abbeden til og med dra videre til Roma, uten brevene hertugen.

Bjørn abbed ankom Roma våren 1241. Han oppnådde etter hvert pavens gunst der. Etter nærmere to års opphold ved pavehoffet ble han løst fra bannet. Paven gjeninnsatte ham også i stillingen som abbed i Nidarholm, og Bjørn fikk flere oppdrag for paven i den norske kirkeprovinsen. Sammen med to andre klosterfolk fra Trøndelag skulle han undersøke omstendighetene rundt undere som angivelig var utført av Eystein Erlendsson, erkebiskop i Nidaros 1157-1188. Han fikk også pavens fullmakt til, mot passende bot, å gi syndsforlatelse til prester og legmenn på Island som hadde øvd vold mot geistlige, og til folk som ved mordbrann, kirkeran og røveri var falt i bann.

Da Bjørn abbed dro hjemover fra Roma høsten 1243, hadde han ifølge sagaen med seg brev og personlige hilsener til kong Håkon fra den nyinnsatte paven Innocens IV. Han ble hos kongen sommeren 1244, men på veien videre hjem til Trøndelag om høsten døde han i Selje kloster.

Bjørn etterlot seg et Nidarholm kloster med store økonomiske problemer. Han hadde tatt med seg klosterets segl på reisen til Roma. Dette brukte han til å ta opp lån også der, med pant i klosterets eiendommer. Etterfølgeren fikk god hjelp av kong Håkon til å rydde opp i dette.

 
Matthew Paris, selvportrett.

Matthew Paris hjelper klosteret i 1248Rediger

I siste fase av borgerkrigen i Norge hadde abbed Bjørn ved Nidarholm fått både kong Håkon IV Håkonsson og erkebiskop Sigurd Eindrideson mot seg ved å støtte hertug Skule. Han ledet frem til sin død i 1244 klosteret inn i en økonomisk og åndelig krise. Da borgerkrigen tok slutt med Skules død i 1240 startet en konsolideringsprosess både av kongedømmet og kirken i Norge. Paven sendte kardinal Wilhelm av Sabina for å krone Håkon i Kristkirken i Bergen i 1247. Kardinalen var sendt til Norge og Sverige for å konsolidere den katolske kirken. Han avholdt ved kroningen et stort kirkemøte. Både kong Håkon, erkebiskopen og kardinalen benyttet anledningen til å ta grep for å hjelpe Nidarholm. De fikk pave Innocent IV til å be abbeden i St. Albans i England om å sende Matthaeus Parisiensis, eller Matthew Paris, (ca. 1200-1259) som veileder i klosterlivet. Matthew hadde en tid før også bistått med praktisk hjelp for å bli kvitt klosterets gjeld.

Matthew var en kjent engelsk benediktinermunk ved klosteret St. Albans Abbey i Hertfordshire. Han var historieskriver, kronikør, illustratør og kartograf, og har etterlatt seg en rekke skrifter som er viktige kilder til britisk og europeisk middelalderhistorie. Hans skrifter er også sentrale kilder til Nidarholms historie. Matthews eneste kjente utenlandstur gikk til Nidarholm i 1248 for å hjelpe klosteret etter problematiske år under abbed Bjørn. Han omtaler med det som bakgrunn grunnleggelsen av Nidarholm i tre ulike verk. Hvordan Matthew løste oppdraget i Norge forteller han ikke, bare at han lykkes.

ReformasjonenRediger

Den siste katolske erkebiskop i Nidaros erkebispedømme, Olav Engelbrektsson (1480-1538), måtte i 1537 gi tapt i kampen mot innføringen av protestantismen. Han forlot sitt slott Steinvikholm påsken 1537. På vei ut Trondheimsfjorden stoppet han og følget ved Nidarholm kloster. Vi kan anta at hans siste katolske messe på norsk jord ble holdt i klosterkirken påsken 1537.  I et håndskrift fra ca. 1550 i De Arnamagneanske samlinger kan vi lese: «Anno Domini 1537 rømde Erchebysp Oluff tiil Hollandth och Braaband och løste y ffra Holms(:Nidarholms) klosther eodem anno paa paasche dag mett 2 sloer skyp och 3 smaa skip.» Da erkebiskopen forlot Nidarholm påskedag 1537 var det slutt for benediktinerklosteret og den katolske kirke i Norge.

BygningeneRediger

 
Munkholmen med rotundens nordside

Klosterets bygningshistorie i middelalderen er fragmentarisk kjent, og har en del usikkerhet knyttet til seg. Mesteparten har gått tapt i perioden fra 1600-tallet og fremover da Munkholmen ble tatt i bruk til militære formål.

Klosteranlegget har sannsynligvis hatt en skiftende utforming gjennom middelalderen med bygninger i både stein og tre. Utvikling innen liturgi og andre forhold har skapt behov for endringer. Klosteret kan se ut til å ha bestått av en såkalt kirkefamilie med flere kirker som fungerte i et liturgisk fellesskap som var vanlig i tidlig middelalder.

Den eldste klosterkirken er sannsynligvis rundkirken med tårn vi ser avbildet på klosterseglet. Avtrykket av klosterets tapte seglstamp viser en rundkirke bygd opp av tilhugde stein med rundbuet dør og fire tårn med små vindusbuer i fem etasjer. På toppen av hvert tårn ses en kule med et pattee-kors. Taket ser ut til å være tekt med trebord med over- og underliggere. Rundkirken ble sannsynligvis oppført omkring 1030 av kong Knut den store. Den ble ifølge engelske kirker innviet i 1031. Tårnene på denne romanske rundkirken tilhører en kontinental oldkirkelig tårntype i den karolingisk-ottonske tradisjonen vi finner i perioden før 1050. Slike tårn forsvant ut av bruk etter 1050 da liturgien endret seg. Tårntypen var sterkt knyttet til en kontinental liturgi som kong Knut møtte og var en deltager i under den tysk-romerske keiserkroning i 1027.

 
Døråpning og vindu fra middelalderen på østsiden av rotunden på Munkholmen

Dagens rotunde på Munkholmen, plassert på øyas høyeste punkt, er sannsynligvis bygd med utgangspunkt i ruinen eller på grunnmuren av den gamle klosterkirken gjengitt på seglet. Rotunden har bygningsdeler i kleberstein, slik som dørportal i øst og vinduer, fra middelalderen. Rotunden er 15,2 meter i indre mål (19,2 i ytre). Det er identisk med f.eks. rundkirken Hagby ved Kalmar og med Nidarosdomens høykor i øst (ca. 1180). Rotunden følger murene i Nidarosdomens høykor og de fire tårnene svarer til kapellene. Rotunden har da, i likhet med bl.a. Nidarosdomens høykor, mål som svarer til den indre arkade i gravkirken i Jerusalem! Dersom vi benytter karolingiske fot (1 fot=33cm), som omtales som «den nordlige fot» og var i bruk ved oppføring av bl.a. danske romanske bykirker og klostre, får rotunden på Munkholmen en omkrets på 144. Den symboltunge omkretsen på 144 er et mål hentet fra omtalen av det himmelske Jerusalem i Joh. Åp. 21,17. Det er et i karolingisk og ottonsk arkitektur mye brukt numerologisk symbol på kirken som det himmelske Jerusalem. Nidarholms mål er bl.a. identisk med Karl den stores numerologisk gjennomtenkte rundkirke i Aachen fra ca. 800! Den har en indre rotunde med diameter på ca. 15 meter og en omkrets på 144 karolingiske fot, hentet som symbol fra Åpenbaringen. Vi finner 144 også brukt i f.eks. Einhardbasilika i Seligenstadt og i Corvey. I Norge ble det brukt i Olav Kyrres Kristkirke på 1000-tallet. Rotunden på Munkholmen har dermed, akkurat som rundkirken i Aachen og Olav Kyrres Kristkirke i Nidaros, mål som er ment å være et bilde på det himmelske Jerusalem. Dette er ikke tilfeldige mål. I middelalderen var mysteria numerorum svært viktig i arkitekturen.

Rett øst for rundkirken er det påvist restene etter en yngre rektangulær steinkirke. Den kan ha blitt oppført omkring 1100 i forbindelse med lendmann Sigurd Ullstrengs gaver til klosteret. Den har trolig fungert i liturgisk fellesskap med hovedkirken, og de to har utgjort en kirkefamilie. Koret i kirken ble funnet under arkeologiske undersøkelser i 1988-1989. Det var utvendig 9 meter bredt og 4,3 meter langt (målbar lengde) og innvendig 6,4 meter bredt og mer enn 3 meter langt. Koret hadde rett avslutning. Nord for koret ble restene av en senere tilføyet apsidol (liten apsis) med indre diameter på 1,5 meter avdekket. Murene var oppført som kistemur med tilhogd gråstein. Kirken har hatt en maksimal lengde på 25 meter. Det er avdekket flere graver nord for kirken.

Sør for denne kirken ble det i 1967-1970 avdekt fragmentariske rester av et klosteranlegg. Funnene indikerer et karakteristisk firefløyet anlegg omkring en klostergård med kirken i nord. Det ble funnet et rom med innvendige mål 9,5x5,5 meter og et hellelagt gulv. Det kan kanskje ha vært kapittelsalen i en østfløy. Innenfor konteksten av rommet ble rester av et romansk vindu (i fyllmasser) og en romansk søylebase (in situ mot vest) funnet. En stilistisk datering av søylebasen kan indikere at rommet ble oppført i perioden 1150-1170. Det ble også funnet fragmentariske murrester som kan ha vært en syd- og vestfløy. Klosterbrønnen ble avdekket i det som da kan ha vært klostergårdens sydøstre hjørne.

Klosteret led under alvorlige branner i 1210, 1317 og 1531 kort tid før reformasjonen. Etter 1537 ble bygningene forlatt og forsømt. Øya ble brukt til beite og slåttemark for lensherrene på Kongsgården i Trondheim fram til øya ble befestet på 1600-tallet. Klosteret ble sannsynligvis brukt som steinbrudd. På denne tiden fikk øya også navnet Munkholmen.

GjenstanderRediger

Enkelte gjenstander fra klosteret er bevart.

 
Bakside av abbedstav i hvalrostann fra Nidarholm, slutten av 1100-tallet.

På Nationalmuseet i København (gjenstand 9101) finnes et utskåret stykke av hvalrosstann som ble funnet i 1715 på «en klippeø i Trondheimsfjorden». Det er trolig del av hodet til en stav, kanskje en abbedsstav. Det kan være snakk om en såkalt "tau-stav" - oppkalt etter det greske bokstaven "T" - som er en annen form for bispe- eller abbedstav, som ble brukt i Norden i tidlig middelalder. Egentlig er det snakk om en krykkeform som kunne passe under armhulen. Vanlig datering er slutten av 1100-tallet. Begge sider er fylt med en profilert ranke med sideskudd, blad, blomster og profilerte løver. Både planter og dyr har paralleller i steinhuggerkunsten og stavkirkeskjæringer i Trøndelag. Målene er ca. 6x12 cm, dybden 3,1 øverst og 1,7 nederst. På et ukjent tidspunkt ble det lille kunstverket avkuttet på den ene siden. Så ble det laget et firkantet hull midt på undersiden. På 1800-tallet mente man at den sekundære bruken var sverdknapp. Senere har man pekt på toppen av en stav, kanskje biskop- eller abbedstav (såkalt tau-stav).

Den antikvarisk interesserte biskop Jacob Neumann (1772-1848) med doktorgrad i kirkehistorie brakte i 1827 med seg en søylebase i kleberstein til Bergen Museum. Den er tilnærmet identisk med søyler i Nidarosdomens oktogon og langkorets nedre del fra perioden etter 1180 og inn i 1200-tallets første fjerdedel. Den islandske Annales Islandorum regii har under året 1210 følgende korte notis: «Brann i claustr Nidarholmi». Tidspunktet stemmer godt med dateringen av Neumanns søylebase. Det er da nærliggende å tro at den kan stamme fra et sted som ble nyoppført etter brannen i 1210.

Litteratur og kilderRediger

  • Andersen, Eystein M. (2022): "Grunnleggelsen av Nidarholm Mariakloster" DKNVS Skrifter nr. 2 2022
  • Lunde, Øivind (1977): Trondheims fortid i bygrunnen. Middelalderens topografi på grunnlag av det arkeologiske materialet inntil 1970 (Riksantikvarens skrifter nr. 2). Trondheim: Adresseavisens Forlag.
  • Lunde, Øivind (1987). “Klosteranleggene”, Fortidsminneforeningens Årbok 1987 (s. 85-128). Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.
  • McLees, Christopher (1992). “The ruin speaks…The church of the Benedictine abbey of Nidarholm. Report from excavations on the island of Munkholmen, Trondheim 1988-1989”, Arkeologiske undersøkelser i Trondheim nr. 5. Trondheim: Riksantikvaren.
  • McLees, Christopher (1993). “Fragmenter av en klosterkirke. Nye utgravninger i Nidarholm klosterkirke, Munkholmen ved Trondheim», hikuin 20 - Kirkearkæologi i Norden 4 1993, (s. 83-92). Forlaget Hikuin

Eksterne lenkerRediger