Nicolae Manolescu (1939–2024) var en rumensk litteraturkritiker, litteraturhistoriker, essayist, universitetsprofessor og ambassadør. Han ble tildelt flere ordener og utmerkelser, både rumenske og utenlandske.

Nicolae Manolescu
FødtNicolae Apolzan
27. nov. 1939Rediger på Wikidata
Râmnicu Vâlcea
Død23. mars 2024[1]Rediger på Wikidata (84 år)
București[2]
BeskjeftigelseDiplomat, litteraturhistoriker, litteraturkritiker, journalist, politiker
Embete
  • Medlem av Romanias senat
  • reprezentant permanent al României la UNESCO (2006–2015) Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedFaculty of Letters (Bucharest University)
Doktorgrads-
veileder
Șerban Cioculescu
PartiPartidul Național Liberal
NasjonalitetRomania
SpråkRumensk[3]
Medlem avRomanias forfatterforening
Det rumenske akademi
UtmerkelserDen nasjonale fortjenstorden
Stjerneordenen
Nasjonalordenen for trofast tjeneste
Ordre des Arts et des Lettres
Påvirket avTitu Maiorescu, Eugen Lovinescu

I 2017 var han formann for Romanias forfatterforening. Han ble medlem av Det rumenske akademi i 2013.[4] Han ble ansett[av hvem?] for å være en av de viktigste rumenske litteraturkritikerne i de siste årtiene frem mot sin død.[5][6]

I 2006 ble han ambassadør ved Romanias faste delegasjon til UNESCO.[7] Per oktober 2016 var han ikke lenger i denne stillingen.[8]

I perioden 1992–1996 var han senator for Sibiu-valgkretsen.

Bakgrunn og oppvekst rediger

Foreldrene hans var gymnaslærere; faren underviste i filosofi, og moren i fransk. I en periode var faren også skoleinspektør. Romania var et totalitært og brutalt regime etter andre verdenskrig, og i 1953 ble begge foreldrene arrestert av politiske grunner, og Manolescu ble adoptert av morens foreldre og tok deres etternavn.[9]

Han hadde en tre år yngre bror.[9]

Utdannelse rediger

Han gikk på gymnas i Sibiu og Râmnicu Vâlcea, og kom inn i 1956 på fakultetet for litteratur ved Universitetet i București, men ble utvist i 1958, da universitetet fant ut hvem foreldrene hans var.[10] Han kom inn på en teknisk filmskole, men fikk ikke lov til å begynne på studiene da de fikk vite at han var blitt utvist fra universitetet av politiske grunner.[9] I 1959 fikk han igjen lov til å studere litteratur ved Universitetet i București,[11] og han tok avsluttende eksamen i 1962.[12]

Yrkesliv rediger

Ved studieavslutning ble alle uteksaminerte studenter på den tiden tildelt arbeidsplass av staten.[13] Manolescu ble tildelt en stilling som lærer på en skole i Fetești, og senere på Det pedagogiske institutt i Târgu Mureș, men valgte å være frilans litteraturkritikker for tidsskriftet Contemporanul isteden.[14] I 1963 ble han ansatt som timelærer i rumensk språkhistorie ved Universitetet i București; senere fikk han fast stilling som vitenskapelig assistent, og dernest ble han forfremmet til lektor. Etter den rumenske revolusjonen i 1989 ble han igjen forfremmet, til slutt til professor. Per mars 2013 var han pensjonert fra professorstillingen.[15]

I 2017 var han sjefredaktør for litteraturtidsskriftet România literară.[16]

Han stilte som kandidat for Convenția Democratică ved presidentvalget i 1992, men tapte for den senere presidenten Emil Constantinescu.[9] I 1996 stilte han på nytt som kandidat i presidentvalget, denne gang for et kortlevd parti kalt PNL, men fikk kun 0,71% av stemmene.[17]

Bøker (utvalg) rediger

  • Literatura română de azi. 1944–1964 (sammen med Dumi­tru Micu), Bucureşti, 1965
  • Lecturi infidele, Bucureşti, 1966; Metamor­fozele poeziei, Bucureşti, 1968
  • Contradicţia lui Maiorescu, Bucureşti, 1970
  • Teme, vol. I-IV, Bucureşti, 1971-1983
  • vol. V: Julien Green şi strămătuşa mea, Bucureşti, 1984
  • vol. VI: O uşă abia întredeschisă, Bucureşti, 1986
  • vol. VII: Desenul din covor, Bucureşti, 1988
  • Prelegeri de literatură română contemporană. Autori şi opere. 1944-1974 (sammen med Dumitru Micu), Bucureşti, 1974
  • Introducere în opera lui Alexandru Odobescu, Bucureşti, 1976
  • Sadoveanu sau Utopia cărţii, Bucureşti, 1976
  • Arca lui Noe, I-III, Bucureşti, 1980-1983
  • Despre poezie, Bucureşti, 1987
  • Istoria critică a literaturii române, I, Bucureşti, 1990
  • Dreptul la normalitate. Discursul politic şi realitatea, Bucureşti, 1991
  • Cărţile au suflet, Iaşi, 1995
  • Arhivele Paradisului. Un dialog cu Mircea Mihăieş, Timişoara, 1999
  • Metamorfozele poeziei. Metamorfozele romanului, ediţie îngrijită de Mircea Mihăieş, Iaşi, 1999
  • Poeţi romantici, Bucureşti, 1999
  • Teme, Bucureşti, 2000
  • Literatura română postbelică. Lista lui Manolescu, I-III, Braşov, 2001
  • Cititul şi scrisul, Iaşi, 2002
  • Inutile silogisme de morală practică, Bucureşti, 2003
  • Poeţi moderni, Braşov, 2003
  • Lectura pe înţelesul tuturor, Braşov, 2003
  • Istoria critică a literaturii române, Piteşti, 2008
  • Viaţă şi cărţi. Amintirile unui cititor de cursă lungă, Piteşti, 2009

Utmerkelser rediger

  • Serviciul Credincios în Grad de Mare Cruce, Romania (2000)[18]

Litteratur rediger

  • Aurel Sasu, Dicționar biografic al literaturii române (M-Z), Pitești, 2006, s. 31-32
  • Marian Victor Buciu, Nicolae Manolescu. Preistoria criticului. Contemporanul, 2011

Ekteskap og barn rediger

Han var gift tre ganger (første gang i 1961),[9] og hadde en sønn og en datter.[23]

Referanser rediger

  1. ^ Wikipedia på rumensk[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ AGERPRES, «A murit criticul și istoricul literar Nicolae Manolescu», utgitt 23. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12026713k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12026713k.
  4. ^ «Academia Română l-a desemnat pe Nicolae Manolescu membru titular». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 20. januar 2017. 
  5. ^ Victor, Buciu Marian (14. juni 2016). Nicolae Manolescu. (Pre)istoria criticului (rumensk). Contemporanul. ISBN 9786068260440. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 20. januar 2017. 
  6. ^ «Atelier LiterNet › Gelu Vlaşin: Instinctul critic primordial [Nicolae Manolescu]». LiterNet.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  7. ^ «Delegaţia Permanentă a României pe lângă UNESCO | Ministry of Foreign Affairs». www.mae.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  8. ^ Neagu, Roxana (27. oktober 2016). «Academicianul Nicolae Manolescu, Doctor Honoris Causa al Universitatii „Vasile Alecsandri”». Deșteptarea- Ziarul Bacăului (rumensk). Besøkt 24. april 2020. 
  9. ^ a b c d e http://www.datagram.ro, DATAGRAM SRL;. «Viaţa Românească nr. 1-2 / 2010 - NICOLAE MANOLESCU LA 70 DE ANI: O VÎRSTĂ „NEVEROSIMILĂ”». www.viataromaneasca.eu. Besøkt 20. januar 2017. 
  10. ^ «Dosarul studentului Nicolae Manolescu: povestea unei exmatriculari». revista22.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  11. ^ «Cum am fost reînmatriculat». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 20. januar 2017. 
  12. ^ Radiodifuziune, Societatea Romana de. «NICOLAE MANOLESCU». main.radioromaniacultural.ro. Arkivert fra originalen 1. februar 2017. Besøkt 20. januar 2017. 
  13. ^ «După facultate mergeai trei ani în domiciliu obligatoriu la ţară». Besøkt 20. januar 2017. 
  14. ^ «MANOLESCU, Nicolae, critic şi istoric literar, eseist.» (PDF). Petru Maior-Universitetet, Targu Mures. Arkivert fra originalen (PDF) 27. mars 2016. Besøkt 20. januar 2017. 
  15. ^ «INTERVIU Nicolae Manolescu, critic literar: „L-am făcut pe Cioran să vorbească din nou româneşte“». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 22. januar 2017. 
  16. ^ «Nicolae Manolescu: despre critică, idei şi posteritate». revista22.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  17. ^ «ALEGERILE PREZIDENȚIALE DIN 1996 – AGERPRES». www.agerpres.ro (rumensk). Besøkt 22. januar 2017. 
  18. ^ «Ord.S.Cred.». Besøkt 20. januar 2017. 
  19. ^ «Nicolae Manolescu a primit, sâmbătă, titlul de DHC al Universității 'Alecu Russo' din Bălți – AGERPRES». www.agerpres.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  20. ^ «Uniunea Scriitorilor din România - Nicolae Manolescu (presedinte)». www.uniuneascriitorilor.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  21. ^ Neagu, Roxana (27. oktober 2016). «Academicianul Nicolae Manolescu, Doctor Honoris Causa al Universitatii „Vasile Alecsandri"». Deșteptarea- Ziarul Bacăului (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  22. ^ «Nicolae Manolescu a primit titlul de Doctor Honoris Causa al Universităţii 'Alecu Russo' din Bălţi». Besøkt 20. januar 2017. 
  23. ^ «Irina Horea, soţia lui Manolescu, a demisionat din funcţia de vicepreşedinte al Uniunii Scriitorilor: "Este o decizie personală"». Mediafax.ro (engelsk). Besøkt 21. januar 2017.