Nicolae Manolescu

Nicolae Manolescu
Nicolae Manolescu (2012).JPG
FødtNicolae Apolzan
27. november 1939Rediger på Wikidata (80 år)
Râmnicu VâlceaRediger på Wikidata
Utdannet ved Philology Department (Bucharest University)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Șerban CioculescuRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, litteraturhistoriker, litteraturkritiker, journalist, politikerRediger på Wikidata
Parti Partidul Național LiberalRediger på Wikidata
Nasjonalitet RomaniaRediger på Wikidata
SpråkRumensk[1]
Medlem av Romanias forfatterforeningRediger på Wikidata
Utmerkelser Den nasjonale fortjenstorden, StjerneordenenRediger på Wikidata
Påvirket avTitu Maiorescu, Eugen Lovinescu

Nicolae Manolescu (født Nicolae Apolzan, 27. november 1939 i Râmnicu Vâlcea) er en rumensk litteraturkritiker, -historiker, essayist, universitetsprofessor, som per 2017 er formann for Romanias forfatterforening. Han er medlem Det rumenske akademi siden 2013.[2] Han er ansett for å være en av de viktigste rumenske litteraturkritikerne i de seneste årtier.[3][4]

I 2006 ble han ambassadør ved Romanias faste delegasjon til UNESCO.[5] Per oktober 2016 var han ikke lenger i denne stillingen.[6]

I perioden 1992-1996 var han senator for Sibiu-valgkretsen.

Foreldrene hans var gymnaslærere, og faren hans var i en periode skoleinspektør, men i 1953 ble begge foreldrene arrestert av politiske grunner, og Manolescu ble adoptert av morens foreldre og tok deres etternavn.[7] Han gikk på gymnas i Sibiu og Râmnicu Vâlcea, og kom inn i 1956 på Fakultetet for litteratur ved Universitetet i București, men ble utvist i 1958, da de fant ut hvem foreldrene hans var.[8] Han kom inn på en teknisk filmskole, men fikk ikke lov til å begynne på studiene da de fikk vite at han var blitt utvist fra Universitetet av politiske grunner.[7] I 1959 fikk han igjen lov til å studere litteratur ved Universitetet i București,[9] og han tok avsluttende eksamen i 1962.[10] Ved studieavslutning ble på den tiden ble alle tildelt arbeidsplass av staten,[11] og han ble tildelt arbeidsplass som lærer på en skole i Fetești, og senere på Det pedagogiske institutt i Târgu Mureș, men valgte å være frilans litteraturkritikker for tidsskriftet Contemporanul isteden.[12] I 1963 ble han ansatt som timelærer for rumensk språkhistorie ved Universitetet i București, og fikk senere fast stilling som vitenskapelig assistent og senere ble han forfremmet til lektor. Etter den rumenske revolusjonen i 1989 ble han igjen forfremmet, til slutt til professor. Per mars 2013 var han pensjonert fra professorstillingen.[13]

Han er direktør av litteraturtidsskriftet România literară.[14]

Han har en tre år yngre bror.[7] Han har vært gift tre ganger (første gang i 1961),[7] og har to barn, en sønn og en datter.[15]

Han prøvde å bli utnevnt som representant for Convenția Democratică som kandidat ved presidentvalget i 1992, men tapte for den som skulle bli valgt som statspresident, Emil Constantinescu.[7] I 1996 var han igjen kandidat i presidentvalget, fra den såkalte Nasjonalliberale Allianses side, men fikk kun 0,71% av stemmene.[16]

Bøker (utvalg)Rediger

  • Literatura română de azi. 1944-1964 (sammen med Dumi­tru Micu), Bucureşti, 1965
  • Lecturi infidele, Bucureşti, 1966; Metamor­fozele poeziei, Bucureşti, 1968
  • Contradicţia lui Maiorescu, Bucureşti, 1970
  • Teme, vol. I-IV, Bucureşti, 1971-1983
  • vol. V: Julien Green şi strămătuşa mea, Bucureşti, 1984
  • vol. VI: O uşă abia întredeschisă, Bucureşti, 1986
  • vol. VII: Desenul din covor, Bucureşti, 1988
  • Prelegeri de literatură română contemporană. Autori şi opere. 1944-1974 (sammen med Dumitru Micu), Bucureşti, 1974
  • Introducere în opera lui Alexandru Odobescu, Bucureşti, 1976
  • Sadoveanu sau Utopia cărţii, Bucureşti, 1976
  • Arca lui Noe, I-III, Bucureşti, 1980-1983
  • Despre poezie, Bucureşti, 1987
  • Istoria critică a literaturii române, I, Bucureşti, 1990
  • Dreptul la normalitate. Discursul politic şi realitatea, Bucureşti, 1991
  • Cărţile au suflet, Iaşi, 1995
  • Arhivele Paradisului. Un dialog cu Mircea Mihăieş, Timişoara, 1999
  • Metamorfozele poeziei. Metamorfozele romanului, ediţie îngrijită de Mircea Mihăieş, Iaşi, 1999
  • Poeţi romantici, Bucureşti, 1999
  • Teme, Bucureşti, 2000
  • Literatura română postbelică. Lista lui Manolescu, I-III, Braşov, 2001
  • Cititul şi scrisul, Iaşi, 2002
  • Inutile silogisme de morală practică, Bucureşti, 2003
  • Poeţi moderni, Braşov, 2003
  • Lectura pe înţelesul tuturor, Braşov, 2003
  • Istoria critică a literaturii române, Piteşti, 2008
  • Viaţă şi cărţi. Amintirile unui cititor de cursă lungă, Piteşti, 2009

UtmerkelserRediger

  • Serviciul Credincios în Grad de Mare Cruce, Romania (2000)[17]

LitteraturRediger

  • Aurel Sasu, Dicționar biografic al literaturii române (M-Z), Pitești, 2006, s. 31-32
  • Marian Victor Buciu, Nicolae Manolescu. Preistoria criticului. Contemporanul, 2011

ReferanserRediger

  1. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12026713k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12026713k.
  2. ^ «Academia Română l-a desemnat pe Nicolae Manolescu membru titular». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 20. januar 2017. 
  3. ^ Victor, Buciu Marian (14. juni 2016). Nicolae Manolescu. (Pre)istoria criticului (rumensk). Contemporanul. ISBN 9786068260440. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 20. januar 2017. 
  4. ^ «Atelier LiterNet › Gelu Vlaşin: Instinctul critic primordial [Nicolae Manolescu]». LiterNet.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  5. ^ «Delegaţia Permanentă a României pe lângă UNESCO | Ministry of Foreign Affairs». www.mae.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  6. ^ Neagu, Roxana (27. oktober 2016). «Academicianul Nicolae Manolescu, Doctor Honoris Causa al Universitatii „Vasile Alecsandri”». Deșteptarea- Ziarul Bacăului (rumensk). Besøkt 24. april 2020. 
  7. ^ a b c d e http://www.datagram.ro, DATAGRAM SRL;. «Viaţa Românească nr. 1-2 / 2010 - NICOLAE MANOLESCU LA 70 DE ANI: O VÎRSTĂ „NEVEROSIMILĂ”». www.viataromaneasca.eu. Besøkt 20. januar 2017. 
  8. ^ «Dosarul studentului Nicolae Manolescu: povestea unei exmatriculari». revista22.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  9. ^ «Cum am fost reînmatriculat». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 20. januar 2017. 
  10. ^ Radiodifuziune, Societatea Romana de. «NICOLAE MANOLESCU». main.radioromaniacultural.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  11. ^ «După facultate mergeai trei ani în domiciliu obligatoriu la ţară». Besøkt 20. januar 2017. 
  12. ^ Al. C. «MANOLESCU, Nicolae, critic şi istoric literar, eseist.» (PDF). Petru Maior-Universitetet, Targu Mures. Besøkt 20. januar 2017. 
  13. ^ «INTERVIU Nicolae Manolescu, critic literar: „L-am făcut pe Cioran să vorbească din nou româneşte“». adevarul.ro (engelsk). Besøkt 22. januar 2017. 
  14. ^ «Nicolae Manolescu: despre critică, idei şi posteritate». revista22.ro. Besøkt 20. januar 2017. 
  15. ^ «Irina Horea, soţia lui Manolescu, a demisionat din funcţia de vicepreşedinte al Uniunii Scriitorilor: "Este o decizie personală"». Mediafax.ro (engelsk). Besøkt 21. januar 2017. 
  16. ^ «ALEGERILE PREZIDENȚIALE DIN 1996 – AGERPRES». www.agerpres.ro (rumensk). Besøkt 22. januar 2017. 
  17. ^ «Ord.S.Cred.». Besøkt 20. januar 2017. 
  18. ^ «Nicolae Manolescu a primit, sâmbătă, titlul de DHC al Universității 'Alecu Russo' din Bălți – AGERPRES». www.agerpres.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  19. ^ «Uniunea Scriitorilor din România - Nicolae Manolescu (presedinte)». www.uniuneascriitorilor.ro (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  20. ^ Neagu, Roxana (27. oktober 2016). «Academicianul Nicolae Manolescu, Doctor Honoris Causa al Universitatii „Vasile Alecsandri"». Deșteptarea- Ziarul Bacăului (rumensk). Besøkt 20. januar 2017. 
  21. ^ «Nicolae Manolescu a primit titlul de Doctor Honoris Causa al Universităţii 'Alecu Russo' din Bălţi». Besøkt 20. januar 2017.