Nettelduk
Nettelduk var et meget fint og kostbart tekstil på 1700- og 1800-tallet med røtter i østen som ble vevet av fibrer fra planter i neslefamilien. Tekstilet ble ofte brukt til gardiner.[trenger referanse] Det har mange ganger blitt antatt at nettelduk ble vevet av fibrer fra stornesle (Urtica dioica). Selv om det kan utvinnes plantefibre av stornesle får de en helt annen karakter og var brukt i stoffer av grovere kvalitet.[1]
Nettelduk ble for det meste laget av et tekstil kalt rami,(eng: ramie) oftest utvunnet av bastfibrene hos kinagress (Boehmeria nivea).[2][3][4][5] Tekstilet som har utmerkede bruksegenskaper blir glatt, lysbestandig, lar seg lett farge, bevarer glansen og kalles noen ganger for «østens lin». I dag dyrkes planten i store deler av Kina, Japan og Korea.[6]
Ofte blandes fibrene med bomullsfibre. Det at frigjøringen av fibrene er vanskelig og kostbart begrenser bruken av fibrene i forhold til andre alternativer, selv om det er en av de mest slitesterke plantefibrene som finnes.[3][7] Avfallsprodukter fra fibrene brukes i pengesedler.[8] Fibrene i denne planten har svært lange celler, faktisk 25 cm eller mer.[9]
Meget fine bomullstøyer ble også solgt under navnet nettelduk i Europa på 1800-tallet.
Referanser
rediger- ^ Hoffmann, Marta (1991). Fra fiber til tøy. Landbruksforlaget. s. 16, 61, 62. ISBN 8252914519.
- ^ Norsk tekstilordbok. Bergen: Norsk tekstil teknisk forbund. 1954. s. 90.
- ^ a b Bomull og lin. Bergen: Tekstilfabrikkenes konsulent- og opplysningskontor. 1957. s. 18.
- ^ Aarnes, Halvor (2000). Planteanatomi. Oslo: Universitetet i Oslo, Biologisk institutt. s. 26. ISBN 8290934203.
- ^ Wingate, Isabel Barnum (1979). Fairchild's dictionary of textiles (på engelsk) (6 utg.). Fairhild Publications . ISBN 0-87005-198-9.
- ^ Frogner, Åse (1995). Farge & fiber. Vollen: Tell. s. 125. ISBN 8275220416.
- ^ Opsahl, Per (1972). Fibrer og tekstiler. Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri, Universitetsforl. s. 27. ISBN 8200250628.
- ^ På vei mot år 2000. [Oslo]: Tekstilforum. 1995. s. 4.
- ^ Berner, Endre (1994). Plantefysiologi. Oslo: Pensumtjeneste. s. 10. ISBN 8213000412.