Nepals overgangsgrunnlov 2007

Nepals overgangsgrunnlov 2007 (engelsk: The Interrim Constitution of Nepal, 2063 B. S.) blei vedtatt 15. januar 2007.

Grunnlova var i første del av februar ennå ikke redigert ferdig.

Samtidig sa Nepals regjering seg villig til å endre den, etter voldsomme protester, særlig i det østre Tarai.

Vedtak og gyldighetsperiode

Overgangsgrunnlova erstatter Nepals grunnlov 1990 som offisielt gjaldt fram til 15. januar.

Overgangsgrunnlova blei vedtatt på det siste møtet i Nepals Parlament valgt i 1999 (som blei oppløst våren 2002 og gjeninnkalt i slutten av april 2006), og på det første møtet i Nepals overgangsparlament 2007, som fulgte like etter.

Grunnlova skal etter planen gjelde til Nepals grunnlovsgivende forsamling får vedtatt ei ny og permanent grunnlov.

Den grunnlovsgivende forsamlinga skal etter planen velges ved allmenne valg i juni 2007.

Grunnlovsspørsmålet i nepalsk historie

Før 1950

Muluki Ain 1854

Da kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha erobra ei lang rekke småstater og dermed skapte det som blei den monderne staten Nepal, var styreforma hans absolutistisk kongedømme. Det fantes ei rekke lover fra det gamle Gorkha-kongedømmet, men landet hadde ingen grunnlov i moderne forstand.

Jang Bahadur, den første statsministeren fra Rana-dynastiet, skapte i 1854 den første store lovsamlinga i Nepal i moderne tid: Muluki Ain.

Jang Bahadur Rana ønska nok egentlig å gjøre seg til konge, men da det blei klart at Storbritannia ikke ville tillate at Shah-dynastiet blei avsatt, sørga han istedenfor at tronen mista all makt, tok sjøl statsminister-tittelen i navnet, men hadde makt som en konge i gavnet, og institusjonaliserte et system med statsminister-diktatur innenfor Rana-familien som skulle vare helt til 1851.

I 1850 dro Jang Bahadur på statsbesøk til England, et for sin tid uhørt skritt som gjorde at han utsatte seg for faren for å bli erklært for urein av konservative hinduer. Han vendte tilbake med sterkere forbindelser med Storbritannia og stor beundring for mange sider ved landets kultur og dronning Victorias styre og institusjoner.

Dette førte også med seg at han gjennomførte ei rekke reformer, men med den strenge begrensninga at de skulle styrke statsministerembedets makt, uten å true den middelalderske føydale samfunnsforma. Reformene tok derfor også sikte på å bevare Nepals isolasjon mot påvirkninger utafra som kunne true bl.a. den tradisjonelle forma for hinduisme og kastesystemet som herska.

Lovsystemet Mulukti Ain var en viktig del av disse reformene. Det redigerte og nyskreiv et samla lovsystem på 1400 sider, som inkluderte sivilrettslige forhold og kriminalrett, skatteinnkreving, forholdet mellom godseiere og leilendinger, ekteskaps- og familielov, og forholdet mellom kastene.

Mens mange gamle, brutale straffemetoder blei forbudt (og dødsstraff blei for eksempel avskaffa for bhramin-kasten), kodifiserte Mulukti Ain et tradisjonelt kastesystem, basert på den tradisjonelle forma for hinduisme som herska i lille fjellstaten Gorkha, for hele den nye nepalske staten (som fortsatt på dette tidspunktet het Gorkha). Dette betydde bl.a. at også folk som ikke var av hinduisk religion, som muslimer, buddhister og stammefolk med andre religioner som tradisjonelt ikke hadde noen form for kastevesen, blei tildelt sin fast bestemte plass innafor statens helhetlige kastevesen.

Disse lovreglene gjaldt helt til de blei avskaffa da kong Mahendra innførte sin diktatoriske grunnlov i 1962.

Mulukti Ain var ikke noen egentlig grunnlov, men det nærmeste Nepal hadde før kong Mahendras første grunnlov i 1959. Lovsamlinga kom også til å prege seinere grunnlovsdiskusjoner, bl.a. oppfatninga av Nepal som en hinduisk stat som var grunnlovsfesta fram til mai 2006.

Grunnlovsdiskusjonen på 1940-tallet

Da moderne demokratiske bevegelser begynte å oppstå på 1930- og 1940-tallet dukka også kravet om at Nepal måtte få en moderne, demokratisk grunnlov opp.

Da Storbritannia måtte gi nasjonal sjølstendighet til India var dette et kraftig varsku til Rana-dynastiet som herska i Nepal om at deres middelalderske, diktatoriske styringssystem ikke kunne fortsette.

Våren 1947 begynte med kraftige protestbevegelser. Den reformvillige Rana-statsministeren Padma Shamsher Rana svarte på det med å holde en tale den 16. mai, der han lovet skritt i demokratisk retning. Dette fikk det nystifta, illegale Nepals Kongressparti til å innstille protestbevegelsen og søke samarbeid med ham.

I januar 1948 annonserte Padma Shamsher et forslag til grunnlov. Det innebar bare begrensa skritt i demokratisk retning, men fikk Nepals Kongressparti til å love å arbeide innenfor grunnlovas rammer.

De mer erke-konservative delene av Rana-familien kunne ikke godta dette. De trua Padma Shamsher på livet, noe som fikk ham til å gå av 30. april og rømme landet. Mohan Shamhsher Rana tok over som statsminister, forbød Kongresspartiet og la grunnlovsforslaget tilside.

Dermed hadde reformforsøket slått feil. Veien var åpna for Nepals første demokratiske revolusjon i 1950 til 1951.

Etter revolusjonen i 1951

Like etter at Nepals første demokratiske revolusjon hadde seira, holdt kong Tribhuvan en tale i Kathmandu den 18. februar 1951. Der lovet han at suvereniteten i Nepal fra nå av skulle tilhøre folket, og det skulle holdes frie valg på ei konstitusjonell forsamling som skulle skrive og vedta landets grunnlov.

Dette løftet blei aldri holdt av kong Tribhuvan, og heller ikke av hans sønn og to sønnesønner som fulgte ham på tronen.

Kravet om ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling var felles for Nepals Kongressparti, Nepals Kommunistiske Parti og NKPs etterfølgerpartier fram til demokratirevolusjonen i 1990.

Det blei reist i den store massebevegelsen for demokratisk valg som tvang kong Mahendra til å godta landets første parlamentsvalg i 1959. Men kongen tillot ikke at det blei valgt ei grunnlovsgivende forsamling. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov rett før valget.

Kravet blei igjen reist i den store demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990. Men da revolusjonen var over, blei ei ny grunnlov skrevet av de største opposisjonspartiene og kongehuset i fellesskap. Etter dette gikk Nepals Kongressparti og det største, moderate kommunistpartiet UML fra kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling.

NKP (Maobadi) var av de mindre, radikale partiene som fortsatt holdt fast på dette kravet. I maoistopprøret som NKP(M) starta i 1996 var kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling som skulle vedta ei ny grunnlov sentralt.

Da NKP(M) og de parlamentariske partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i november 2005 gjorde avtale om å kjempe sammen for å gjenninføre demokratiet, var valg på ei grunnlovsgivende forsamling en viktig del av avtalen.

Overgangsgrunnlova 2007 skal forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, etter planen i juni 2007.

Tidligere grunnlover

Nepals overgangsgrunnlov 2007 er Nepals 4. grunnlov fra 1959.

Nepals grunnov 1959 blei ensidig proklamert av kong Mahendra, kort tid før parlamentsvalget samme år. I desember 1961 gjorde Mahendra statskupp og satte i praksis grunnlova ut av kraft.

Nepals grunnlov 1962 blei proklamert av kong Mahendra tidlig i perioden med nesten 30 års kongelig diktatur. Grunnlova kodifiserte det royalistiske diktaturet under navnet Panchayat-demokratiet.

Denne grunnlova opphevde også endelig kastesystemet som var lovfesta i Muluki Ain i 1854.

Grunnlova blei flere ganger betydelig endra av kongen under diktaturet.

Nepals grunnov 1990 blei utarbeida etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990s seier over det kongelige diktaturet. Grunnlova blei skrevet av en komite der det satt representanter for Nepals Kongressparti, alliansen av moderate kommunistpartier ULF og to representanter for kong Birendra. Den blei vedtatt i Nepals ikke-valgte koalisjonsregjering (av de samme partnerne) høsten 1990.

1990-grunnlova gikk gjennom flere store endringer etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006. Bl.a. blei Nepal som stat gjort sekulær (hinduismen var innført som statsreligion i grunnlova av 1962) og kongen mista makta over hæren. Disse grunnlovsendringene var ulovlige ifølge grunnlova av 1990.

Forhandlingene om overgangsgrunnlova

Overgangsgrunnlova av 2007 er et resultat av seieren i demokratiopprøret i 2006, og fredsforhandlingene mellom Nepals regjering og NKP(Maobadi) som fulgte.

(Formelt sett deltok alle 7 partier i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i forhandlingene. I praksis skjedde mange av forhandlingene direkte mellom G. P. Koirala og hans representanter og topplederne i NKP(M), og lederne i de andre partiene blei bare invitert inn seint i forhandlingene og hadde lite å si.)

NKP(M) starta et opprør i februar 1996 som førte til borgerkrigen i Nepal 1996 - 2006. En av NKP(M)s hovedbetingelser for å slutte fred var at det gamle løftet om at det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling skulle innfris. Dette var også en del av den samarbeidsavtalen som NKP(M) og de parlamentariske partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal slutta i november 2005.

Da fredsforhandlinger på dette grunnlaget starta på forsommeren 2006, blei partene i juni enige om at det i første omgang skulle nedsettes et overgangsparlament og vedtas ei overgangsgrunnlov, og etter dette dannes ei felles overgangsregjering av Sjupartialliansen og NKP(M).

Etter dette fulgte flere måneders drakamp, som særlig dreide seg om

• Forholdet til monarkiet

NKP(M) og mange innafor Sjupartialliansen gikk inn for republikk, mens statsminister G.P. Koirala og ei gruppe rundt ham i Nepals Kongressparti ville bevare et konstitusjonelt kongedømme.

• Forholdet til NKP(M)s væpnete styrker

Koirala, støtta bl.a. av USA og høyresida i Nepal, insisterte på at opprørshæren Folkets frigjøringshær skulle avvæpnes før overgangssystemet blei oppretta. NKP(M)s svar var at full avvæpning var umulig før republikken var innført og den grunnlovsgivende forsamlinga hadde trådt i funksjon.

Motsetningene var harde, og mange observatører frykta at fredssamtalene skulle bryte sammen.

Men i november 2006 kom det et gjennombrudd i forhandlingene, som førte til en fredsavtale som formelt avslutta den 10 år lange borgerkrigen. Som en del av pakka rundt fredsavtalen blei det også enighet om å nedsette overgangsparlamentet og vedta overgangsgrunnlova.

Opprinnelig sa avtalen at dette skulle gjøres i slutten av november. Men etter flere forsinkelser og kriser i forhandlingene skjedde det 15. januar 2007.

Uenigheter og kompromisser i sluttforhandlingene om overgangsgrunnlova

Fram mot det formelle vedtaket var det harde kamper om mange ulike punkter i forslaget til overgangsgrunnlov.

Blant de viktigste var:

• Kongens stilling.

Partene hadde blitt enige om å la spørsmålet om monarki eller republikk bli løst ved ei flertallsavstemning på det første møtet i den grunnlovsgivende forsamlinga, som etter planen skulle velges sommeren 1997. Det var samtidig helt klart at for NKP(M) var det eneste akseptable utfallet republikk, mens G. P. Koirala sa at han ville kjempe for et konstitusjonelt kongedømme (noe som han også møtte sterk motstand for i sitt eget parti.)

Det ser ut til at G. P. Koirala fram til siste øyeblikk forsøkte å få inn formelle henvisninger til kongedømmet, og bevare i hvert fall enkelte seremonielle funksjoner for kongen. For NKP(M) var det helt uakseptabelt og blei oppfatta som forberedelser til et comeback for monarkiet.

Løsninga blei at den overgangsgrunnlova ikke nevner at Nepal fortsatt hadde en konge da den blei vedtatt, og ikke sier noe om kongedømmet i det hele tatt.

Alle kongens tidligere funksjoner blei under forhandlingene overført til statsministeren, noe som bidrar til å gjøre statsministerpostens stilling usedvanlig sterk.

• Føderal eller sentralisert republikk.

Nepal har vært av de aller mest sentraliserte stater i Verden. Staten er helt dominert av det politiske, økonomiske og kulturelle senteret Kathmandu, og distrikter og andre lokale administrative enheter i resten av landet er som regel Kathmandu-styrt. Lokale valgte kommunestyrer osv har liten makt og små budsjetter. Det finnes ingen regional eller nasjonal autonomi, noe som i mange tiår har vært sentrale krav fra de mange nasjonale og regionale minoritetene som til sammen er i flertall.

Kravet om reorganisering til en føderasjon med nasjonalt og regionalt sjølstyre var sentralt i det ti år lange maoistopprøret. NKP(M), som på slutten kontrollerte over 70% av landområdet, reorganiserte sin statsmakt i 9 nasjonale og regionale sjølstyrte områder i januar og februar 2004. (Kart over NKP(M)s inndeling av Nepal i sjølstyrte republikker.)

NKP(M) fremma kravet om føderal reorganisering under forhandlingene, men i sluttforhandlingene om overgangsgrunnlaget ga partiet opp dette kravet, antakelig for å komme til enighet og kanskje for å få nedsatt det sterkt forsinka overgangsparlamentet.

Prachanda uttalte etter dette at kampen for ei føderal reorganisering av staten skulle bli ei hovedsak for partiet våren 2007. Realiteten var at overgangsgrunnlova i mellomtida bevarte den tradisjonelle nepalske sentralstaten som før, og hverken NKP(M) eller regjeringa skjønte under forhandlingene hvor stort et problem dette skulle bli.

• Valgordninga.

Overgangsgrunnlova skulle også ta stilling til valgordninga for den grunnlovsgivende forsamlinga i 2007.

Nepal har hatt ei valgordning med enkeltmannskretser som likner på den engelske. Det største parlamentariske partiet, Nepals Kongressparti, har hatt fordel av den i de fleste valga og kjempa for å beholde den.

Det store moderate kommunistpartiet UML derimot tapte parlamentsvalget i 1999 på grunn av dette valgsystemet, og ønska en overgang til reine forholdstallsvalg (som i Norge.

NKP(M) ønska valg med sterk lokal forankring, med ordninger som ga representasjon til kasteløse, nasjonale minoriteter, kvinner osv. Dette var også et sentralt krav i opprøret. Men mye av dette blei vanskeligere å få gjennom da en føderal reorganisering blei avvist.

Resultatet blei et valgsystem som var ei blanding av valgkretser, som før, med mange mandater som skulle velges ved forholdstallsvalg ved sia av. Forskere hadde undersøkt et sånt system og mente det ville gi nokså rettferdig utfall. Det ville også gi muligheter for små, lokale minoriteter til å få valgt representanter i en del valgkretser.

Men valgkretsene som blei brukt var gamle. Overgangsgrunnlova tok ikke hensyn til at noen av dem hadde hatt sterk befolkningsvekst sia siste valg.

Både Sjupartialliansen og NKP(M) lovet etter seieren i Jana Andolan 2006 at valget til grunnlovsgivende forsamling skulle garantere proporsjonal representasjon for nasjonale minoriteter, kasteløse (dalit), kvinner osv. Nå blei dette overlatt til de enkelte partiene.

Det var også uenighet om flere spørsmål som gjaldt hvordan valget skulle gjennomføres. Skulle det for eksempel brukes to forskjellige stemmesedler for valga i kretsene og forholdstallsvalga, eller skulle samme stemmeseddel brukes i begge valg? NKP(M) var for det første, Nepals Kongressparti det andre. Dette og en del andre spørsmål blei ikke løst før overgangsgrunnlova skulle vedtas, og blei utsatt.

Det var også skarp kamp om mange mindre spørsmål, som:

• Folkets rettigheter, rett til skolegang til alle osv.

Dette var krav fra NKP(M), som Koiralas side i første omgang satte seg imot med det argumentet at de ikke kunne innfris i praksis. NKP(M) fikk til slutt inn en del sånne formuleringer.

• Nasjonaldyret: ku eller ikke?

Kua er et hinduistisk symbol. Nepals grunnlov var fra diktaturets tid i 1962 og fram til sommeren 2006 hinduistisk. Hinduismen er også knytta til monarkiet (kongen er for hinduer en reinkarnasjon av guden Vishnu. NKP(M) sloss derfor mot kua som fortsatt statssymbol, Koiralas fløy kjempa hardt for den. Kua vant.

• Statsministerens sterke stilling.

Dette kom opp helt på slutten av forhandlingene. Grunnlova av 1990 blei kritisert fordi regjeringa og særlig statsministeren hadde en ekstremt sterk stilling – parlamentet kunne for eksempel ikke foreslå lover, bare stemme for eller mot lover som regjeringa foreslo. Dette nøra opp under Nepals føydale politiske tradisjoner og bidra til å gjøre parlamentarismen svak.

Nå viste det seg at statsministeren i den nye overgangsgrunnlova fikk en sterkere stilling enn i noen annen grunnlov etter at Rana-diktaturet falt i 1951. Det er for eksempel statsministeren som bestemmer om og når overgangsparlamentet skal kalles sammen, og han kan ikke fjernes ved mistillitsvotum! Statsministerens posisjon er blitt sammenlikna med kongenes og kalt vel så sterk. Tilmed G.P. Koirala, som er statsministeren som etter overgangsgrunnlova ikke kan avsettes, kritiserte statsministerens stilling for å være for sterk rett før grunnlova skulle vedtas.

Det er ikke klart hvordan grunnlova blei slik. Skyldes det at mange myndigheter blei skjøvet fra kongen og over på statsministeren? Var statsministerens diktatoriske posisjon et krav Koirala stilte til NKP(M) for å gå med på å lage en avtale? Tross Koiralas egne protester, er det klart at denne modellen passer hans diktatoriske, autokratiske politiske stil.

Motsetningene og kritikken (som også kom fra mange jurister) gjorde at overgangsgrunnlova ikke blei redigert helt ferdig før den gikk til vedtak i det gamle og det nye parlamentet.

Det blei derfor sagt at lova skulle vedtas, men redigeres videre i ettertid. På dette grunnlaget stemte det store flertallet i både 1999-parlamentet og overgangsparlamentet for den. Det var likevel stemmer mot. Bl.a. reserverte Tarai-partiet NSP (A) seg fordi grunnlova var utilfredsstillende når det gjaldt å løse problemene med diskrimineringa av madhesi-befolkninga i Nepal.

Kritikk av overgangsgrunnlova i januar 2007

Lederne i det som nå ofte blei kalt «de 8 partiene» (Sjupartialliansen og NKP(M)) sa seg i første omgang godt fornøyd med overgangsgrunnlova da den blei vedtatt i januar 2007.

For NKP(M) betydde den en milepæl. Opprøret og borgerkrigen var over, overgangsparlamentet var nedsatt der NKP(M) var et av de tre store partiene. Nå var veien til overgangsregjeringa der partiet ville være en hovedpartner klar, og forhåpentlig til en valgseier sommeren 2007.

NKP(M)s leder i overgangsparlamentet, Krishna Bahadur Mahara, sa på den nye grunnlovas første dag at Nepal nå i praksis var blitt en republikk. Formelt var det langt på vei sant. Overgangsgrunnlova er den første grunnlova i Nepals historie der kongehuset ikke har deltatt i utforminga, og der kongen er helt uten formell makt.

Samtidig blei den nye grunnlova møtt med kritikk fra mange forskjellige sider.

Jurister kritiserte det de så som tvilsomme formuleringer og juridiske feil.

Ekstreme høyreorienterte monakister og hinduer og noen andre partier i opposisjon til regjeringa kritiserte den for å lage et diktatur av Sjupartialliansen og NKP(M).

Kvinneaktivister og organisasjoner for kasteløse (dalit) kritiserte den bl.a. fordi den ikke innfridde løftene fra våren 2006 om kvoter til kvinner, lavkaster og andre diskriminerte grupper.

Lova skiller også på kvinner og menn som er gift med utlendinger. Utenlandske kvinner gift med nepalske menn har rett til statsborgerskap, utenlandske menn gift med nepalske kvinner ikke.

Nasjonale minoriteter kritiserte den også for å ikke innfri løftene til dem om særegen representasjon, og for ikke å ha skapt autonome områder for minoriteter og ha løst problemet med Nepals ekstreme sentralisering.

Demonstrasjoner og protester mot overgangsgrunnlova

I løpet av kort tid brøyt det ut store protester mot overgangsgrunnlova. Disse protestene fikk massekarakter særlig i to deler av Nepal:

Protestene i det østre Tarai

• I noen distrikter i det østlige Tarai, det flate slettelandet på grensa til India.

Det østlige Tarai er av Nepals rikeste og mest utvikla områder utenom landets maktsentrum, Kathmandu-dalen. Samtidig har befolkninga med indisk kultur og religion i dette området vært diskriminert av eliten i Kathmandu, beskrevet som «indere» og «en 5. kolonne for India», holdt ute av jobber i staten osv.

Høsten 2006 var ei terroristgruppe som hadde splitta seg fra maoistene, JTMM, blitt kjent for mord, kidnappinger og aksjoner som spesielt retta seg mot innflyttere fra de høyere områdene i Nepal (også kalt pahadi) for å jage dem ut. Det viste seg at denne gruppa var delt i to rivaliserende organisasjoner, men det førte heller til at aktiviteten økte. Begge disse gruppene gikk inn for at Tarai skulle løsrives fra Nepal og bli en sjølstendig stat, og annonserte at de ville hindre valget på grunnlovsgivende forsamling i Tarai.

Etter den 15. januar brente en leder for en i utgangspunktet fredelig og legal gruppe, MJF, en kopi av den nye overgangsgrunnlova i protest. Dette blei møt med politiundertrykkelse, og førte snart til store sammenstøt i deler av det østlige Tarai. MJF-demonstrasjoner, ofte med deltakere fra de to JTMM-gruppene, angreip og ødela regjeringskontorer, partikontorer osv. Et sammenstøt mellom MJF-aktivister og maoister, der en MJF-aktivist blei skutt og drept, blei fulgt av flere sammenstøt der de drepte snart var nærmere 20.

Protestene i kirat-folkets land

• I Kirat-området høyere oppe i landet, helt øst i Nepal.

Kirat eller kirant-folket i det østligste Nepal er blant de mest nasjonalbevisste nasjonale minoritetene. Folket snakker nærbeslekta tibeto-burmesiske språk, og mange praktiserer en gammal religion som også setter dem i skarp motsetning til hindu-kongedømmet som har styrt dem fra Kathmandu.

Her organiserte Kirat Workers Party, også det en organisasjon som har samarbeida med, men brutt med maoistene, brenning av overgangsgrunnlova. Dette blei fulgt av en bandh (generalstreik der også trafikken blir stoppa) med stor oppslutning fra mange forskjellige organisasjoner som ser ut til å ha dominert Kirat-området fullstendig. Ulikt Tarai er dødsfall, brenning av kontorer eller andre voldsomheter ikke kjent fra denne aksjonen.

Partienes og regjeringas reaksjon på demonstrasjonene

Ettersom protestene vokste, erklærte partiene i Sjupartialliansen, NKP(M) og regjeringa alle at de anså krava fra Tarai for å være rettferdige, og at den nettopp valgte overgansgrunnlova skulle endres i tråd med dem.

NKP(M) hevda at infiltratører som støtta kong Gyanendra og ekstreme hinduiske partier fra India hadde infiltrert protestene og ville bruke dem til å hindre valget på grunnlovsgivende forsamling. NKP(M) sa samtidig at krava som blei reist i demonstrasjonene var «rettferdige» og måtte innfris. Med dette mente de reorganisering av Nepal til en føderal stat med garanterte rettigheter bl.a. til Tarai, og endringer i valgsystemet.

Statsministe Koirala og hans Kongressparti erklærte at de nå gikk inn for «føderalisme» og ville komme krava fra protestantene i møte. Regjeringa sa også at den ville forhandle med MJF.

Tarai-partiet NSP(A) trua med å trekke seg fra regjeringa, og slutta å møte på møter i Sjupartialliansen som ikke behandla krisa i Tarai.

Men partiene klarte ikke i begynnelsen av februar å bli enige om hva de konkret skulle gå inn for, og et felles forslag til endring av overgangsgrunnlova.

Eksterne lenker

• The Interrim Constitution of Nepal, 2063 B. S. (På engelsk. Uoffisiell oversettelse av utkastet til overgangsgrunnlov.)