Nella Larsen

Nellallitea Larsen (født Nellie Walker 13. april 1891 i Chicago, Illinois, død 30. mars 1964 i Brooklyn) var en amerikansk forfatter.

Nella Larsen
Nella Larsen i 1928, 37 år gammel. Foto: James Allen.
Født		Nellie Walker 13. apr. 1891 Chicago
Død		30. mars 1964 (72 år) Brooklyn
Beskjeftigelse		Sykepleier, skribent, bibliotekar, romanforfatter
Utdannet ved		Fisk University (1907–) Columbia University Københavns Universitet Lincoln School for Nurses
Ektefelle		Elmer Imes
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Cypress Hills Cemetery
Språk		Engelsk
Utmerkelser		Guggenheim-stipendiet (1930) William E. Harmon Foundation award for distinguished achievement among Negroes
Periode		Harlemrenessansen
Notable verk		Quicksand, Passing
IMDb		IMDb
Nella Larsen på Commons

Hun regnes som en av de fremste forfatterne i den kulturelle bevegelsen som kalles Harlemrenessansen.

Ved siden av å arbeide som sykepleier og bibliotekar utga hun de to romanene Quicksand (1928) og Passing (1929) samt noen få noveller. Til tross for at hun ikke hadde noen omfattende litterær produksjon, fikk hun anerkjennelse for sin forfattervirksomhet i samtiden. Mot slutten av 1900-tallet ble Nella Larsens verker på ny trukket frem i lyset, spesielt fordi de berører spørsmål som gjelder etnisitet og seksuell identitet. En rekke akademikere har analysert Larsens litteratur, som i dag hylles som arbeidene til en forfatter som ikke bare var «Harlem Renaissances fremste romanforfatter», men også «en fremtredende skikkelse innen den amerikanske modernistiske bevegelsen».

Biografi

Bakgrunn og oppvekst

Da hun ble født i Chicago i 1891 fikk hun navnet Nellallitea – «Nellie» – Walker. Hun vokste opp i et fattig strøk av byen som kaltes the Levee. Hennes far Peter Walker var trolig en afrikansk-karibisk immigrant fra Dansk Vestindia, og moren Marie Walker var en dansk immigrant som het Hansen før hun giftet seg. Moren arbeidet som syerske og hushjelp. Faren var sannsynligvis sønn av enten Henry Walker eller George Walker – to hvite menn fra Albany, New York som etablerte seg i Dansk Vestindia rundt 1840 – og en kvinne av afrikansk herkomst. I det særegne samfunnet som dannet seg i Dansk Vestindia skal det ha vært mer flytende grenser mellom folk av ulik etnisk bakgrunn, og det er mulig at Peter Walker aldri definerte seg selv som tilhørende befolkningsgruppen som på den tiden ble kalt «negro.» Uansett forsvant Peter Walker tidlig ut av Nellas og morens liv, og Nella selv sa senere at han var død da hun var ganske liten. På den tiden var det fullt av immigranter i Chicago, men den store tilstrømmingen av tidligere slaver fra Sørstatene hadde ennå ikke begynt. I 1890 utgjorde afrikansk-amerikanere kun 1,3 % av Chicagos befolkning, og i 1910 var fortsatt kun 2 % av byens innbyggere av afrikansk avstamning.

Etter at Peter Walker forsvant ut av bildet giftet Marie seg med Peter Larsen, som i likhet med henne selv hadde innvandret fra Danmark. Marie og Peter Larsen fikk datteren Anna sammen. Nellie tok etternavnet til stefaren, og skrev navnet sitt på litt ulike måter. Hun kalte seg både Nellye Larson og Nellie Larsen, før hun til slutt landet på Nella Larsen. Familien flyttet vestover i byen til et nabolag der de fleste innbyggerne var hvite og hovedsakelig innvandrere fra Tyskland eller Skandinavia. Men familien Larsen var ikke «hel-hvit» og opplevde derfor diskriminering. Da Nella var åtte år gammel flyttet de noen kvartaler østover igjen. Forfatteren og litteraturkritikeren Darryl Pinckney beskrev situasjonen hennes slik:

"as a member of a white immigrant family, she [Larsen] had no entrée into the world of the blues or of the black church. If she could never be white like her mother and sister, neither could she ever be black in quite the same way that Langston Hughes and his characters were black. Hers was a netherworld, unrecognizable historically and too painful to dredge up." (norsk: «som medlem av en hvit innvandrerfamilie hadde hun ikke innpass i hverken bluesens verden eller i kirkesamfunnene til den svarte befolkningen. Selv om hun ikke hadde muligheter til å leve en hvit kvinnes liv, slik hennes mor og søster gjorde, kunne hun heller aldri være svart på samme måte som (forfatteren) Langston Hughes og hans litterære skikkelser var svarte. Hun tilhørte en underverden som savnet historisk sidestykke og som det var for smertefullt å ta inn over seg.»)

De fleste afrikansk-amerikanere var fra Sørstatene, og Larsen hadde ingen forbindelseslinjer til dem.

Som barn bodde Larsen noen få år hos slektninger i Danmark, muligens på Jylland. Selv om hun stakk seg ut blant danskene med sin blandede bakgrunn, hadde hun gode minner fra oppholdet. Da hun kom tilbake til Chicago ble hun innskrevet på en stor, offentlig skole. Etter hvert som det ble stadig flere svarte innbyggere i byen begynte det også å bli større segregering og rasemotsetninger i nabolagene der innvandrerbefolkningen slo seg ned. Nella Larsens mor mente at også jenter skulle ha utdanning, og støttet datteren da hun ville begynne på Fisk University, som var et universitet for afrikansk-amerikanere i Nashville, Tennessee. I studieåret 1907–1908 var Larsen for første gang del av et svart fellesskap, men hun var fortsatt en outsider i forhold til de fleste av medstudentene, som var født og oppvokst i Sørstatene. Nella Larsens biograf George B. Hutchinson oppdaget at hun hadde blitt utvist fra Fisk fordi hun på en eller annen måte hadde overtrådt universitetets strenge kodeks for hvordan en student skulle kle seg og te seg. Larsen dro til Danmark og ble der i fire nye år; da hun deretter vendte tilbake til USA fikk hun problemer med å tilpasse seg det amerikanske samfunnet.

Sykepleier

I 1914 begynte Larsen som sykepleierelev ved Lincoln Hospital and Nursing Home i New York City. Sykehuset ble opprettet på 1800-tallet på Manhattan som pleiehjem for afrikansk-amerikanere, og med årene endret institusjonen gradvis karakter slik at sykehusdriften utgjorde en stadig større del av virksomheten. Da Larsen begynte der hadde institusjonen nylig flyttet til et nytt anlegg i det sørlige Bronx. På den tiden var sykehuspasientene hovedsakelig hvite, og sykehjemsbeboerne var hovedsakelig svarte. Legene var hvite menn; sykepleierne og sykepleierstudentene var svarte kvinner. Biografen Pinckney beskrev det slik: "No matter what situation Larsen found herself in, racial irony of one kind or another invariably wrapped itself around her." («Det spilte ingen rolle hvor hun var eller når det var, før eller senere ble Larsen uvegerlig innhentet av raseskillets iboende ironi.»)

Etter å ha tatt avgangseksamen i 1915 dro Larsen til Sørstatene for å arbeide som sykepleier ved Tuskegee Institute i Tuskegee i staten Alabama. Her ble hun raskt oversøster ved instituttets sykehus og sykepleieskole. I Tuskegee var det Booker T. Washingtons utdanningsteorier som lå til grunn for virksomheten. Larsen hadde ikke hatt befatning med dem før, men hun fant dem ikke formålstjenlige. Dette, samt de dårlige arbeidsforholdene for sykepleierne ved Tuskegee, fikk Larsen til å forlate stillingen etter et års tid.

I 1916 var hun tilbake i New York, og i to år arbeidet hun som sykepleier ved Lincoln Hospital. Hun gikk opp til en kvalifiseringsprøve som hun bestod med glans, kun én kandidat oppnådde bedre resultat enn henne. Deretter ble hun ansatt som sykepleier i bydelens Bureau of Public Health. I denne stillingen arbeidet hun for det meste i «overveiende hvite nabolag» og med hvite kolleger i Bronx. Hun var sykepleier her da spanskesyken herjet i 1918 og i årene etterpå.

Ekteskap og barn

I 1919 giftet Larsen seg med Elmer Imes, som var en fremstående fysiker; kun én afrikansk-amerikaner hadde tatt doktorgraden i fysikk før ham. Etter at de hadde giftet seg benyttet Nella tidvis forfatternavnet Nella Larsen Imes. Et år etter ekteskapsinngåelsen utga Nella Larsen sine første noveller.

I 1920-årene flyttet paret til Harlem, og i møtet med Harlem opplevde de klasseforskjeller som fikk innvirkning både på ekteskapet og samlivet. Biografen Pinckney skildret problemene slik:

"By virtue of her marriage, she was a member of Harlem's black professional class. She and her husband knew the NAACP leadership: W.E.B. Du Bois, Walter White, James Weldon Johnson. However, because of her low birth and mixed parentage, and because she didn't have a college degree, Larsen was alienated from the life of the black middle class, with its emphasis on school and family ties, its fraternities and sororities." (norsk: «I kraft av ekteskapet var hun medlem av Harlems svarte middelklasse. Hun og ektemannen kjente NAACP-ledelsen: W.E.B. Du Bois, Walter White, James Weldon Johnson. På grunn av hennes blandede bakgrunn, og fordi hun hadde ikke høyskoleeksamen, var Larsen fremmedgjort i forhold til livet til den svarte middelklassen, med vekt på skole- og familiebånd, dets broderskap og sororiteter.»)

I den svarte middelklassen var det å ha både svarte og hvite forfedre ikke noe uvanlig i seg selv. Men mange – deriblant forfatteren Langston Hughes – hadde et fjernt forhold til sine europeiske forfedre og tilhørte en elite bestående av blant annet folk som nedstammet fra såkalte «free people of color» (fransk: 'gens de couleur libres'). I 1920-årenes Harlem var det den afrikansk-amerikanske kulturarven som ble fremhevet og hegnet om.

Da 1920-årene var på hell var problemene til ekteparet Imes blitt påtagelige. De tok ut skilsmisse i 1933.

Bibliotekar og forfatter

I 1921 arbeidet Larsen som frivillig assistent for bibliotekaren Ernestine Rose. Arbeidet skjedde på kveldstid og i helgene, og gikk ut på å hjelpe Rose med å sette sammen den første utstillingen av det som ble betegnet som Negro art, altså kunst laget av afrikansk-amerikanere, på New York Public Library (NYPL). Rose oppmuntret henne til å gå bibliotekskolen ved NYPL, og Larsen ble den første svarte kvinnen med avgangseksamen derfra. Bibliotekskolen ble drevet av Columbia University, og ble en av de første skolene der hvite og svarte studenter fikk felles undervisning.

Larsen fikk sin bibliotekarlisens i 1923, og det første året som bibliotekar arbeidet hun ved filialen ved Seward Park i bydelen Lower East Side. Dette var en filial med først og fremst jødiske besøkende og ansatte, og Larsens overordnede Alice Keats O'Connor, en hvit kvinne, var like støttende som Ernestine Rose hadde vært. Både Rose, O'Connor og en annen leder ved Seward Park-filialen sluttet opp om Larsen og sørget for god integrering blant de ansatte ved de ulike filialene. Senere fikk Larsen overflytting til filialen i Harlem, fordi hun ønsket å være nær Harlems pulserende kulturliv.

I oktober 1925 tok Larsen et års permisjon på grunn av helsemessige plager. Dette friåret benyttet hun til å begynne på sin første roman. I 1926 hadde hun knyttet vennskapsbånd med fremstående medlemmer av den såkalte Negro Awakening (som senere fikk betegnelsen Harlem Renaissance), og Larsen bestemte seg da for å slutte som bibliotekar.

I stedet markerte hun seg som forfatter og som en aktiv deltager i Harlems kulturliv, som var åpent for både svarte og hvite aktører. Hun ble en god venn av Carl Van Vechten, en hvit fotograf og skribent. I 1928 debuterte hun med romanen Quicksand, som hadde sterke selvbiografiske trekk. Boken fikk meget gode anmeldelser, men ble ingen direkte salgssuksess. Imidlertid mottok Larsen en pris fra William E Harmon-stiftelsen for romanen.

I 1929 kom romanen Passing. Også denne gangen var anmeldelsene svært gode. Larsens andre roman handler om to afrikansk-amerikanske kvinner som begge kommer fra familier med en hvit og en svart forelder. De to kvinnene var barndomsvenner, og som voksne hadde de gått ulike veier; den ene giftet seg med en svart lege, mens den andre giftet seg med en hvit mann som hun aldri fortalte at hun også hadde afrikansk-amerikansk bakgrunn. Boken skildrer hvordan kvinnene opplever å møtes igjen i voksen alder og få kjennskap til hverandres livsvalg.

I 1930 ga Larsen ut novellen Sanctuary, og ble møtt med beskyldninger om at utgivelsen var et plagiat. Det ble hevdet at Larsens novelle hadde store likhetstrekk med novellen Mrs. Adis, som den britiske forfatteren Sheila Kaye-Smith hadde gitt ut i Storbritannia i 1919. Kaye-Smiths fortellinger var lagt til landsbygda, og var svært populære i USA. Noen anmeldere mente at hovedhistorien i Sanctuary, samt noen av beskrivelsene og en del av dialogen var så å si identisk med innholdet i Kaye-Smiths novelle.

Akademikeren H. Pearce har tatt avstand fra disse påstandene, og mener at sammenlignet med Kaye-Smiths fortelling er Sanctuary "... longer, better written and more explicitly political, specifically around issues of race – rather than class as in Mrs Adis ." (norsk: «... lengre, mer velskrevet og mer uttalt politisk, særlig hva gjelder spørsmål om rase – fremfor spørsmål om klasse slik man finner i Mrs Adis.») Pearce mener at Larsen omarbeidet og oppdaterte fortellingen ved å flytte handlingen til en moderne, amerikansk, svart kontekst. Pearce registrerer også at Kaye-Smith selv skrev i boken All the Books of My Life (1956) at hun hadde skrevet Mrs Adis med utgangspunkt i en 1600-tallsfortelling skrevet av Frans av Sales, som var katolsk biskop i Genève. Det er ikke kjent hvorvidt Kaye-Smith visste om plagiatbeskyldningene som ble rettet mot Larsen.

Uansett ble det ikke stadfestet at Larsen hadde begått noe plagiat. Hun ble tildelt et Guggenheim-stipend kort tid etter oppstusset, og brukte pengene til å dra til Europa. Hun oppholdt seg der i flere år, og bodde dels på Mallorca, dels i Paris. Mens hun var der skrev hun på en roman om et trekantforhold der alle hovedpersonene var hvite. Hverken denne eller andre verker ble utgitt.

1933–1964

Da skilsmissen var et faktum i 1933 måtte Larsen etablere et nytt liv på egen hånd i New York. Hun mottok underholdsbidrag fra Imes frem til han døde i 1942; hun slet med depresjoner og klarte ikke lenger å skrive. Etter eksmannens død vendte hun tilbake til sykepleieryrket og fikk jobb som administrativ leder. Hun hadde ingen kontakt med litterære kretser, holdt seg på Lower East Side der hun bodde og dro aldri nordover til Harlem.

Blant hennes gamle bekjente var det mange som begynte å si at Nella Larsen hadde startet et nytt liv som «hvit»; det som i USA ofte karakteriseres som passing. Mange av Larsens litterære figurer hadde forsøkt å «skifte side» på denne måten, og nå ble det altså sagt at forfatteren hadde gått samme vei. Da hennes biograf George Hutchinson utga sin studie i 2006 kunne han imidlertid påvise at hun hadde blitt værende i New York og arbeidet som sykepleier der. Det som hadde skjedd, var at hun hadde brutt kontakten med sine gamle venner og sin gamle verden.

I 1964 døde Larsen i sin leilighet i Brooklyn. Hun var da 72 år gammel.

Forfatterskap

1928: Quicksand

Hovedpersonen i romanen Quicksand er Helga Crane, som er løselig basert på Larsens egne barndomsopplevelser. Helga er en hovmodig, iblant også arrogant, og forfinet datter av en dansk, hvit mor og en vestindisk, svart far som døde like etter Helgas fødsel. Helga klarer ikke å finne seg til rette blant sine europeisk-amerikanske slektninger, og lever en omflakkende tilværelse i USA før hun drar over Atlanteren i håp om at hun i Danmark skal finne noen hun kan finne seg mer til rette sammen med.

Ettersom Helga Crane forflytter seg fra sted til sted kommer hun i kontakt med miljøer som Larsen selv kjente godt. Romanfiguren blir eksempelvis lærer ved Naxos, som var en pensjonatskole for afrikansk-amerikanere (tilknyttet Tuskegee University), og finner seg ikke til rette med skolens undervisningsmetoder. Hun kritiserer prekenen til en hvit predikant som forsvarte segreringen i skolevesenet og hevdet at den svarte befolkningens kamp for like rettigheter ville utløse en grådighet blant svarte. Crane sier opp lærerjobben og flytter til Chicago. Der opplever hun at hennes hvite onkel, som har giftet seg med en rasistisk kvinne, unngår kontakt med henne. Hun flytter videre til Harlem i New York, og møter der en forfinet, men ofte også hyklersk svart middelklasse som fremstår som sykelig opptatt av «raseproblematikken».

Så drar Crane til København for å besøke sin mors søster. Der opplever hun at hudfargen gir henne status som et populært «eksotisk» innslag. Hun savner kontakten med afrikansk-amerikanere og vender tilbake til New York City. På randen av et nervøst sammenbrudd havner hun tilfeldigvis på et vekkelsesmøte der hun får en sterk religiøs opplevelse. Hun gifter seg med predikanten som ledet møtet, og flytter sammen med ham til landsbygda i Sørstatene. Møtet med landsbybefolkningens ukritiske trosutøvelse kommer som et sjokk på henne. Gang på gang finner hun at det er noe som mangler i tilværelsen, hun klarer aldri å falle til ro.

Romanen skildrer også en utvikling i Helga Cranes leting etter en ektemann. Da fortellingen starter er hun forlovet med en fremstående afrikansk-amerikaner fra Sørstatene. Hun elsker ham ikke, men et ekteskap med ham vil gi henne sosiale fordeler. I Danmark avslår hun frieriet til en berømt, hvit kunstner; også i dette tilfellet er grunnen at hun ikke vil gifte seg med en mann hun ikke elsker. I bokens siste kapitler er hun altså gift med en svart predikant fra Sørstatene. Avslutningen er dypt pessimistisk; hun giftet seg i troen på at hun skulle bli både seksuelt tilfredsstilt og få muligheten til å hjelpe de fattige afrikansk-amerikanerne i det nye nabolaget. Realiteten er at hun blir gravid gang på gang, og lider seg gjennom tilværelsen i Sørstatene. Hverken religionen, ektemannen eller livet for øvrig viste seg å bli som hun hadde håpet. Hun dagdrømmer om å forlate ektemannen, men gjør aldri alvor av det.

1929: Passing

Romanen Passing handler om to unge kvinner i New York City på 1920-tallet. Både Irene Redfield og Clare Kendry er av afrikansk avstamning, men begge er så lyse i huden at de kan bli tatt for å være «hvite». I datidens USA var tilværelsen for afrikansk-amerikanere mye vanskeligere enn for innbyggere som kun hadde europeiske forfedre. Irene har giftet seg med en svart mann og bor i Harlem, en bydel med overveiende afrikansk-amerikansk befolkning.

Clare gifter seg med en hvit mann som ikke vet om hennes flerkulturelle bakgrunn; han er svært rasistisk, og Clare begynner å dagdrømme om et liv der hun ikke lenger må legge skjul på hvem hun er.

Romanen er delt i tre deler. Den første har tittelen Encounter, den neste Re-encounter og den siste Finale. I åpningsscenen settes tonen for romanens gjennomgangstema, som er forholdet mellom og forskjellen på de to kvinnene og deres livsvalg: Irene sitter ved frokostbordet og går gjennom dagens post; det siste brevet i bunken har ingen avsender på konvolutten, men hun gjenkjenner straks håndskriften og minnes hvordan hun har fått et lignende brev en gang før. Brevet er fra Clare, og Irene drøyer litt med å åpne det: hun reflekterer over hvordan Clare alltid synes å balansere på en knivsegg, og hun frykter at brevet vil inneholde ubehagelige – ja kanskje farlige – nyheter fra hennes barndomsvenninne.

Filmatisering

Den 30. januar 2021 hadde spillefilmen Passing premiere på Sundance Film Festival. Filmen hadde Larsens roman som forelegg, og var regidebuten til den britiske skuespilleren Rebecca Hall. Hovedrollene som Irene og Clare ble spilt av Tessa Thompson og Ruth Negga. Filmen var regidebuten til den britiske skuespilleren Rebecca Hall.

I november 2021 ble filmen tilgjengelig på strømmeplattformen Netflix.

Bibliografi

• 1920: «Playtime: Three Scandinavian Games» (novelle); publisert i The Brownies' Book, juni 1920, s. 191–192
• 1920: «Playtime: Danish Fun» (novelle); publisert i The Brownies' Book, juli 1920, s. 219
• 1926: «Correspondence» (novelle); publisert i Opportunity, september 1926, s. 295
• 1926: «Freedom» (novelle)
• 1926: «The Wrong Man» (novelle)
• 1928: Quicksand (roman); forlag: Alfred A. Knopf
• 1929: «Review of Black Spade» (novelle); publisert i Opportunity, januar 1929, s. 24
• 1929: Passing (roman); forlag: Alfred A. Knopf
• 1930: «Sanctuary» (novelle); publisert i Forum, 83, januar 1930, s. 15–18
• 1930: «The Author's Explanation» (novelle); publisert i Forum, Supplement 4, 83, april 1930, s. 41–42

Larsens ettermæle

Frimerker

Den 21. mai 2020 utga postvesenet i USA en serie på fire frimerker for å hedre fire av frontfigurene i Harlem Renaissance-bevegelsen. De fire var skribenten, filosofen og kunstkjenneren Alain Locke, poeten Anne Spencer, forfatteren Nella Larsen og historikeren Arturo Alfonso Schomburg.

Kilder

• Hutchinson, George (2006), In Search of Nella Larsen: A Biography of the Color Line, Harvard University Press.
• Pearce, H. (2003), "Mrs Adis & Sanctuary", The Gleam: Journal of the Sheila Kaye-Smith Society, No. 16.
• Pinckney, Darryl, "Shadows", The Nation, July 17/24, 2006, pp. 26–30. Review: Hutchinson's In Search of Nella Larsen: A Biography of the Color Line.
• Who’s Who in Gay and Lesbian History from Antiquity to World War II. London: Routledge. 2002. ISBN 0-415-15983-0. 

Litteratur

• Martha J. Cutter, "Sliding Significations: Passing as a Narrative and Textual Strategy in Nella Larsen's Fiction," i Elaine Ginsberg (red.), Passing and the Fictions of Identity, Duke University Press, 1996, s. 75–100.
• Thadious M. Davis (1994), Nella Larsen, Novelist of the Harlem Renaissance: A Woman's Life Unveiled. ISBN 0-8071-2070-7.
• Sheila Kaye-Smith (1956), All the Books of My Life, London: Cassell, 1956.
• Charles R. Larson (1993), Invisible Darkness: Jean Toomer and Nella Larsen.
• Passer la ligne, A French translation of Passing, ACFA Editions, Marseilles, 2009. ISBN 978-2-9524259-2-6.
• Nikki Hall, "Passing, Present, Future: The Intersectional Prescience of Nella Larsen's 1929 Classic," i B*tch magazine, (Re)Vision issue, Winter 2015

Eksterne lenker

• Quicksand, offentlig tilgjengelig lydbok på nettstedet Librivox
• Quicksand, scannet originalutgave tilgjengelig på nettstedet til Hathi Trust
• Passing at the Internet Archive (scannet originalutgave)
• «Nella Larsen», lenker, sekundærbibliografi, Washington State University