Negativt flertall

Negativt flertall brukes i flere livsområder. Det beskriver i selskapsretten en situasjon der et forslag ikke blir vedtatt på grunn av manglende flertall. Minoriteten utgjør i slike tilfeller et negativt flertall. I norsk politikk brukes begrepet om situasjonen der to eller flere mistillitsforslag mot regjeringen faller, mens de representantene som stemmer for forslagene til sammen har flertall.

Norsk politikk

Negativt flertall mot regjeringen er en norsk særegenhet. Den er beslektet med kabinettspørsmål. Situasjonen oppstår i Stortinget dersom to eller flere mistillitsforslag mot regjeringen faller. Men dersom de to mistillitsforslagene til sammen har flertall, har vi negativt flertall. Det er klart at regjeringen da har rett til å gå av, men uklart om den har plikt til det.

Norske regjeringer har falt for negativt flertall i 1908 (Løvland), 1926 (Mowinkel I) og 1963 (Gerhardsen).

Regjeringsdannelser

Negativt flertall er en form for regjeringsutnevnelse der regjeringen ikke trenger et uttrykt tillitsvotum i forsamlingen den står ansvarlig overfor.^{[trenger referanse]} I Norge er det eksempelvis kongen som ber det han oppfatter som lederen for den mest styringsdyktige koalisjonen danne en regjering. Dette systemet gjør seg også gjeldende i byparlamentarismen i Oslo, i motsetning til i Bergen, der byrådet er avhengig av et positivt flertall, dvs. et flertall som uttrykker støtte til dannelsen av byrådet. Ordningen med negativt flertall gjør det mulig å felle en regjering på tiltredelseserklæringen, slik tilfellet var med Christopher Hornsruds regjering i 1928 og John Lyngs regjering i 1963.

Selskaps- og foreningsretten

Innen aksjeselskaper og de fleste organisasjoner, betegner negativt flertall det samme som et blokkerende mindretall. I de fleste organisasjoner, kreves det et kvalifisert flertall for å gjøre visse vedtak, som for eksempel vedtektsendringer. I aksjeloven kreves det tilsvarende 2/3 flertall for enkelte vedtak, og en eier som har mellom 1/3 og 1/2 av stemmene kan i slike tilfeller utgjøre et negativt flertall . Det samme prinsippet gjør seg gjeldende ved grunnlovsendringer i det norske Stortinget, der et kvalifisert flertall av representantene må støtte et endringsforslag om dette skal bli lov. En annen variant av negativt flertall, gjør seg gjedende i folkeavstemninger i Sveits, der det kreves flertall i folket og flertall i et flertall av kantonene for at resultatet av en folkeavstemning skal kunne føre til lovendringer. I Sveits vil det dermed bli et negativt flertall dersom det er et flertall i folket, men at dette bare er i et mindretall av kantonene.