Naturalistisk planspråk

Naturalistisk planspråk (eller kunstspråk) er en betegnelse som i litteraturen om internasjonale hjelpespråk brukes om språk som er konstruert for å likne mest mulig på naturlige språk.

Men dette begrepet er ikke entydig. Det er brukt i to, noe ulike betydninger.

To oppfatninger av naturalisme

• 1. Mer generelt betyr det et planspråk som i ordforråd og grammatikk nært etterlikner et eller flere naturlige språk.

I denne betydninga kan man si at for eksempel Basic English stort sett er et svært naturalistisk språk, ettersom både ordforrådet og mye av grammatikken bygger uforandra på moderne engelsk. (Den viktigste forskjellen er at ingen naturlige språk begrenser ordforrådet til under 1000 ord, som Basic English gjør.)

• 2. I en del planspråklitteratur betyr det et språk som nært etterlikner former og grammatikk i latin og/eller et eller flere moderne romanske språk, og eventuelt også inkluderer homonymer, uregelmessigheter i stavemåten, uregelmessigheter i plassering av trykk og i grammatikken ellers.

I denne betydninga blei Occidental fra 1922 (omdøpt til Interlingue i 1949) og Interlingua plublisert av IALA holdt fram som mønstergyldige naturalistiske hjelpespråk av tilhengerne til den såkalte naturalistiske skolen i den internasjonale hjelpespråkbevegelsen fra 1890-tallet og framover.

Den naturalistiske skolens nylatinske naturalismebegrep

Som kritikerne av den naturalistiske skolen har pekt på, er et planspråk som nært følger kinesisk eller swahili objektivt sett like naturalistisk som et som etterlikner fransk og spansk.

Men denne skolen var samtidig tilhenger av nylatinske språk. Den hevda at et virkelig moderne, internasjonalt språk først og fremst må bestå av latinske ord, både fordi de er felles i de store (vestlige) verdenspråkene, og fordi de er bærere av Vestens kulturarv.

Derfor argumenterte den for at disse ordene må tas inn i hjelpespråket i en mest mulig forståelig og uforandra, naturlig form. Man må godta uregelmessigheter i staving, grammatikk osv., fordi dette vil gjøre språket lettere å lese og forstå for folk som kjenner moderne romanske språk.

Særlig i litt eldre planspråklitteratur henger henger derfor begrepene naturalistisk kunstspråk og nylatinsk kunstspråk nært sammen. Det gjelder spesielt i programerklæringer og annen polemikk fra den naturalistiske skolen.

Men mens nylatinsk er et mer eksakt, objektivt begrep, som både tilhengere og motstandere av en nylatinsk språkmodell kan være enige om, er naturalistisk som det blei brukt av den naturalistiske skolen mer polemisk ladet. Språk som kom i konflikt med språkmodellen til denne skolen blei kritisert som unaturlige, språk som fulgte dens modell, blei rost som naturlige.

«Naturalistenes» kritikk av Esperanto

Den naturalistiske skolen tok form blant tilhengerne av internasjonale hjelpespråk på 1890-tallet i polemikken mot Volapük og seinere mot Esperanto.

Ei hovedinnvending mot Volapük var at vokabularet var ugjenkjennelig for brukere av vesteuropeiske språk, tross at de fleste ordene var omforma fra engelsk. Å isteden bruke internasjonalt kjente, nylatinske ord ville gjøre et internasjonalt hjelpespråk lettere å forstå og lære.

Dette var også i den første perioden et viktig argument for Esperanto mot Volapük.

Men tilhengerne av den naturalistiske skolen mente at Esperanto ikke gikk langt nok.

Esperanto bruker også røtter fra andre naturlige språk enn latin og moderne romanske språk, blant annet for å unngå flere latinske ord som var svært like hverandre (homonymer eller nesten-homonymer). «Naturalistene» var stort sett tilhengere av ei reinere nylatinsk språkform.

I konflikten mellom å bruke former fra naturlige språk uforandra, eller endre dem for å unngå regelbrudd og uregelmessigheter, valgte Esperantos skaper Zamenhof regelmessighet.

Han fulgte uten unntak prinsippet om at ord skulle staves som de uttales. I valget mellom ei skriftlig og ei muntlig form i naturlige språk, tok han som regel utgangspunkt i uttalen. De samme prinsippene brukte bl.a. Idiom Neutral i sin opprinnelige form.

Dette førte til at en del internasjonalt kjente ord får en uvant form.

Han avskaffa det som på Esperanto kalles «idiotismoj», et begrep som ikke fins på norsk men nærmest kan oversettes som «idiotiskheter». Det beskriver naturlige språks tendens til å idiomatisk bruke former som er ulogiske, som når vi på norsk sier «i kirken» men «på skolen» og bruker to ulike preposisjoner for å beskrive samme begrep.

Zamenhof mente at å gjøre språket så strengt regelrett og logisk som mulig var nødvendig for å gjøre det lettest mulig, særlig for folk som ikke kunne andre språk.

«Naturalistene» derimot, mente at slike former virka fremmede og frastøtende på folk som kjenner moderne romanske språk.

Derfor argumenterte de for å bruke latinske ord stavet på den måten som var vanligst i naturlige språk. I tillegg til å ta utgangspunkt i stavemåten og ikke uttalen, åpna de for uregelmessighet i staving og uttale.

De kopierte også mer idiomatiske former, og tok inn det esperantistene kaller «idiotismoj».

Zamenhof forsøkte i starten å gi Esperanto et lite ordforråd, som kan forstørres ved å bruke affikser.

F.eks. gjør prefikset mal- et ord til sin motsetning, omtrent som vi bruker u- på norsk i former som ugreit, ugunstig:

• varma = varm
• malvarma = («anti-varm =») kald
• longa = lang
• mallonga = («anti-varm =») kort

Suffikset -ido betyr barn, altså:

• hundo = hund
• hundido = hundebarn = valp
• kato = katt
• katido = kattunge

Igjen er hensikten å gjøre Esperanto lettere å lære, å gi folk færre gloser å pugge.

«Naturalistene» derimot, ville (med noen forbehold) heller bruke flere naturlige, latinske ord, som de mente folk lettere ville kjenne igjen enn slike konstruerte former.

Ideologisk utvikla tilhengerne av den naturalisiske skolen en annen målsetting enn den som lå bak tidligere internasjonale hjelpespråk.

Volapüks skaper Schleyer var inspirert av fattige bønder i sin meninghet som hadde problemer med å kommunisere med slekt i USA. Han konstruerte også språket sitt sånn at han mente kinesere ville ha mindre vansker enn med andre vestlige språk.

Zamenhof argumenterte for at de som trenger et internasjonalt hjelpespråk mest, er de som ikke har hatt mulighet til å lære andre språk. Derfor er det viktigere at språket er enkelt, regelmessig og derfor lett å lære å skrive og snakke. Om det så gjør språket litt vanskeligere å forstå ved første blikk for språkmektige folk, så er det en pris som er verdt å betale fordi språket blir veldig mye lettere å lære for den polakken, tyrkeren og japaneren som ikke kan noe vestlig språk.

«Naturalistene» derimot, mente at det viktigste er at hjelpespråket appellerer til den intellektuelle og sosiale eliten i Vesten, som i regelen kan fransk, engelsk og andre store vestlige kulturspråk. De ønska at denne eliten helst skal kunne leste og forstå hjelpespråket uten å behøve å lære det i det hele tatt. Scheyers og Zamenhofs ulærde bønder og arbeidere, tyrkere og kinesere, mente de ikke hadde bruk for noe hjelpespråk, ettersom de ikke reiser, handler eller kommuniserer internasjonalt. Derfor er det ikke viktig å gjøre språket lett for dem.

Ideen om at hjelpespråket skal oppdages, ikke skapes

En sentral ide i den naturalistiske skolen er at det internasjonale hjelpespråket ikke skal skapes eller oppfinnes, som Sudre skapte Solresol eller Schleyer oppfant Volapük.

Det fins allerede, i form av den internasjonale skatten av fremmedord som er felles for alle vestlige kulturspråk, og det internasjonale ordtilfanget som brukes i moderne vitenskap, som fysikk, kjemi, biologi, matematikk, filologi, økonomi, juss osv.

Dette språket er skapt, ikke ved at noe enkeltmenneske har satt seg ned og pønska det ut, men ved utveksling av kommunikasjon om forskning, i diplomati, handel, turisme og på mange andre områder. Denne moderne kommunikasjonen har ført til at begrepene på disse områdene får identiske definisjoner på alle vestlige kulturspråk, og i stadig flere av dem dessuten beskrives med de samme internasjonale ordene.

Utviklinga av et internasjonalt hjelpespråk må derfor ikke ta form av å vilkårlig plukke ut ord for disse begrepene. Men å avdekke de begrepene og ordene for dem som alt fins og er internasjonale, og forbinde dem med en så enkel og internasjonal grammatikk som mulig.

Zamenhof var inne på noe liknende da han skapte Esperanto. Han sammenlikna seg med de som skapte skriftnormaler for naturlige europeiske språk, som Dante da han utforma en moderne italiensk normal. Zamenhof mente at han samla inn og skapte en normal av internasjonale ord, som Dante samla italienske ord og laga en normal av dem. (Seinere har esperantister sammenlikna Zamenhofs utvikling av Esperanto med Ivar Aasens utvikling av den nynorske skriftnormalen.)

Men «naturalistene» mente at Zamenhof tok seg alt for store friheter. Hans metode var å velge og vrake, bl.a. for å gjøre språket enkelt. De mente at det hadde han ingen rett til. Et virkelig internasjonalt hjelpespråk måtte bygge på rein registrering av ord som alt var internasjonale, som dermed var obligatoriske. (Deres kritikk av Zamenhof minner også om en del kritikk av Aasen, bl.a fra Østlandsk målreising: Aasen brukte for mye skjønn, han tok inn former han mente var spesielt norske men avviste andre dialekter, som de østnorske, fordi han mente de var for oppblanda med dansk. Derfor blei Aasens normal ingen virkelig fellesnormal for hele det norske språket.)

Denne ideen – som kan sammenfattes som at det internasjonale språket ikke skal oppfinnes, men finnes – utvikla seg særlig på 1890-tallet, og har hatt stor innflytelse på ei lang rekke språkprosjekter.

Dette gjelder også blant annet ordutvalget i noen prosjekter som ellers er svært ulike de nylatinsk-naturalistiske, som Interglossa og Loglan.

Strid mellom naturalisme og skjematisme har også flere ganger vært viktig i Esperanto-bevegelsen.

Noen naturalistiske nylatinske språk

Idiom Neutral (1902) var det første språkprosjektet som bygde på en omfattende registrering av de vanligste ordene i de største europeiske språkene.

Men Idiom Neutral blei også kritisert av den naturalistiske skolen fordi regelrett stavemåte og grammatikk fikk ordene til å få et utseende som skilte dem fra de vanlige formene i romanske språk.

Kritikken utløste ei rekke reformprosjekter, alle i naturalistisk retning.

I 1907 lanserte Idiom Neutrals skaper Rosenberger sammen med den ledende «naturalisten» von Wahl et reformert Neutral, som bl.a. gikk fra regelrett skrivemåte: Mens k i 1902 bare kunne skrives med en bokstav, kunne det i 107 skrives som k, c eller q, c fikk to uttaler, enten som k eller s, osv.

Da Ido, ei reformert form for Esperanto, blei utforma i 1907, skjedde det også med flere konsesjoner til den naturalistiske skolen. Bl.a. blei Esperantos helt enkle regel for trykk i uttale (alltid på nest siste stavelse) endra til et langt og komplisert system med unntak, for å bedre etterlikne uttalen i moderne romanske språk.

Occidental, lansert av von Wahl i 1922 og omdøpt til Interlingue i 1949, går både når det gjelder staving, uttale og unntak lengre i retning av romanske språk enn noe tidligere viktig kunstspråk. Språket blei seinere reformert i enda mer naturalistisk retning.

Interlingua/IALA, lansert i 1952, er enda mer konsekvent naturalistisk og mer uregelmessig enn Interlingue. Mens Interlingue fortsatt var prega av at von Wahl forsøkte å kopiere noe av affiks-systemet i Esperanto, er Interlingua/IALA nærmest fritt for det. Språket er beskrevet som så likt et gjennomsnitt av søreuropeiske nylatinske språk at en som ikke veit at det er et kunstig hjelpespråk, kan gjette at det er en lokal dialekt.

I de siste 50 år er det lansert ei lang rekke nye naturalistiske, nylatinske språk, men ingen så godt gjennomarbeidet og så sosialt viktige som de fra første del av 1900-tallet.

Utvikling vekk fra den naturalistiske modellen

I det halve århundret som har gått etter at Interlingua/IALA blei til, har interessen for den naturalistiske skolen blitt mindre blant skaperne av nye planspråk.

Dels kan det skyldes at interessen for internasjonale hjelpespråk er blitt mindre i Vesten, og for det meste suges opp av Esperanto.

En grunn kan også være at Interlingua/IALA og de andre forsøkene fra den første halvdelen av 1900-tallet kom så langt som det er mulig å komme langs denne veien. Det er vanskelig å forestille seg at noen kan lage noe bedre.

Motivene for å prøve å skape planspråk er også blitt andre.

Mange som er aktive på dette området, særlig i USA, er nå hobbyister. De er interessert i å prøve ut interessante nye former for språk, ikke i å lage hjelpespråk med mange brukere. Noen er fans, blant annet av Star Trek og Tolkien. Fiksjonsspråk som fans bruker er ikke skapt for å være enkle og gjenkjennelige, men gjerne vanskelige og mystiske.

Planspråk for å utforske filologiske og språkfilosofiske spørsmål spiller også en større rolle. De mest kjente eksemplene er Loglan og Lojban. Disse språkene vender bevisst ryggen til en naturalistisk modell for grammatikken, for å undersøke om en grammatikk som isteden bygger på formallogikk kan føre til forandringer i tenkninga. Toki pona, et minimalistisk språk inspirert av taoismen, stiller liknende spørsmål ut fra en mer mystisk og religiøs synsvinkel.

Kunnskapen om menneskelige språk allment er også økt i de siste 50 år, bl.a. med Noam Chomskys revolusjonering av språkvitenskapen og den nye forskninga om kreolspråk. Lingua Franca Nova, et nyatinsk språk med et nokså naturalistisk ordforråd og bygd på kreolgrammatikk, er forsåvidt et naturalistisk språk bygd på en objektiv definisjon av begrepet. Men de gamle tilengerne av den naturalistiske skolen fra tida etter år 1900 ville neppe godta et språk med en sånn grammatikk som naturalistisk, ut fra deres oppfatning av ordet.

Se også

• Nylatinsk planspråk