Narve Erling Trædal (født 25. august 1949 i Høyanger i Sogn) ble kjent gjennom den såkalte «Trædal-saken» i 1970-årene, da han var soldat og aktiv i politikken på venstresiden. Trædal sørget for at hemmelige NATO-telegrammer ble avslørt i avisen Klassekampen, og ble fengslet og rettsforfulgt for dette. Senere var han blant annet leder for Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund.

Narve Trædal
Født25. aug. 1949Rediger på Wikidata (74 år)
Høyanger
BarnMari Skurdal
NasjonalitetNorge

Bakgrunn rediger

Trædal kommer fra en småbrukerfamilie i Ikjefjord i Sogn. Hans bestefar Lasse Trædal var en av pionerene i den norske folkehøgskolebevegelsen, stortingsmann for Venstre og en periode sentral i dette partiet.

Trædal selv engasjerte seg i politikken allerede på Firda Gymnas, på slutten av 1960-årene. Der deltok han i et miljø som spente fra avholdslaget til Unge Venstre. Senere dro han til Oslo, begynte psykologistudier ved Universitetet i Oslo og ble aktiv i studentpolitikken. Han kom i kontakt med den voksende ml-bevegelsen, og ble i 1971 medlem i SUF(m-l).[1]

Han er far til journalisten Mari Skurdal[2] og onkel til politikeren Eivind Trædal[3].

Trædal-saken rediger

Trædal avtjente verneplikten som sambandssoldat. I 1973 hadde han tjeneste ved Forsvarskommando Nord-Norge, på Reitan utenfor Bodø. På denne tiden hadde avisen Klassekampen avslørt hemmelige NATO-telegrammer som dokumenterte at militæret drev øvelser rettet mot indre opposisjon, som organisasjoner på venstresiden eller fagorganiserte ved nøkkelbedrifter. Dette hadde blitt en stor politisk sak, og skapt reaksjoner. Nå reagerte Trædal på et par lignede telegrammer. Han sørget for å få levert kopier til avisen, som slo telegrammene stort opp.

Denne avsløringen resulterte i etterforskning i det militære, der Trædal var en av flere mistenkt for lekkasjen. Han ble fengslet, satt i tre uker med brev- og besøksforbud, og tilsto etter flere avhør. Trædalsaken fikk etter hvert store dimensjoner, både politisk og juridisk. Mens saken vokste, dukket det dessuten opp nye telegram-lekkasjer i Klassekampen. I disse var telegramtekstene enda mer graverende. Dette førte både til mer skepsis mot forsvaret og mer støtte til Trædal.

Det ble opprettet støttekomiteer for Trædal over hele landet, gjennomført demonstrasjoner og spredt informasjonsmateriell. Denne aktiviteten var i stor grad initiert av hans meningsfeller i ml-bevegelsen, men støttearbeidet samlet langt flere. Det kom støtte fra soldattillitsmenn, elev- og studentorganisasjoner, samt politiske organisasjoner. Fagforeninger som representerte om lag 100 000 medlemmer, protesterte mot forsvarets øvingspraksis og mot rettsforfølgelsen av Trædal.

Etter at Trædalsaken hadde vært gjennom den første runden i rettsapparatet, ble det utgitt bok om den: Soldaten som ikkje ville teie. Undertittelen var Trædal-saka: Norsk militærmakt – retta mot kven?[4] Han skrev selv deler av boka.[5]

Trædal ble stilt overfor anklager der strafferammen lå på fem års fengsel, men ble i 1974 dømt til 60 dagers betinget fengsel. Senere ble denne dommen opphevet av Høyesterett, dit den ble anket på grunn av saksbehandlingsfeil. Saken ble deretter tatt opp til ny behandling i Bodø byrett, og dommen ble den samme som sist, to måneder betinget fengsel, som ble stående som den endelige dommen.

Leder i Rød Front rediger

I 1974 stilte Trædal som formannskandidat i DNS i Oslo, der Rød Front nå møtte konkurranse fra et SV-dominert alternativ. Trædal var et kjent og samlende navn for venstresiden, hadde gode evner på en talerstol, og Rød Front vant valget.

Men formannsjobben ble større enn noen hadde tenkt, for nettopp i dette semesteret lanserte de konservative en massiv valgkampanje. Under parolen «Fei dem ut!» mobiliserte Den Konservative Studenterforening for å velte Rød Front. Utspillet kom overraskende for venstresiden, og ble opptakten til den største mobiliseringen i DNS’ nærmere 200-årige historie.

For å ha stemmerett i DNS, måtte man ha deltatt på minst to møter, ha «to klipp» i medlemskortet. Trædal kom derfor til å lede et studentersamfunn med lange køer ved inngangene, konstant fullsatte saler og intense debatter mellom de ulike politiske konstellasjonene. Han måtte arrangere generalforsamling med plass til mer enn 5 500 deltagere, noe man klarte ved å dele arrangementet på lokaler både i Chateau Neuf og på Blindern. Rød Front vant med 3245 stemmer. «En imponerende aktivitet», oppsummerte Trædal i ettertid.[6]

Lokalt engasjement rediger

Trædal arbeidet senere som valgkampsekretær i Oslo RV, og etter det i fem år i Klassekampens distribusjon.[7] Senere har han arbeidet administrativt ved Universitetet i Oslo, det meste av tiden som kontorsjef ved Institutt for informatikk.

Han er bosatt i Nittedal kommune utenfor Oslo. Han har vært aktiv i lokalsamfunnet både politisk og i kulturlivet, blant annet som leder av Nittedal Bygdekor og medlem av kommunens Kulturpriskomite. I kommunestyret i Nittedal var han i perioden 2007 til 2011 vararepresentant for Senterpartiet.

Referanser rediger

  1. ^ Intervju med Narve Trædal i regi av Kaderprosjektet Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine. (besøkt 16. januar 2011)
  2. ^ «Stø, stø, stø kurs». Morgenbladet. 17. august 2018. Besøkt 16. mars 2019. «– Faren din, Narve Trædal, ble i sin tid fengslet for å lekke Nato-papirer til Klassekampen. Han har vært medlem i AKP(m-l) og senere Rød Valgallianse. Ble dere overvåket? Har du sett mappen hans fra overvåkningstjenesten? – Jeg har ikke lest den, men han fikk den, og det var mye mer der enn han hadde trodd. De trodde ikke jeg var der, men de fant fødselsannonsen min fra Gudbrandsdølen Dagningen.» 
  3. ^ «Ein heiderskar fyller år». Klassekampen. 23. august 2019. s. 32. «Han kjem frå Ikjefjord i Høyanger, på sørsida av Sognefjorden, fødd inn i ei småbondeslekt prega av motkulturar og frilynte Venstre-haldningar. Samfunnsengasjementet i familien går i arv. Nyss mista Narve storbror sin, den fargerike læraren og skribenten Lasse Trædal. Han var far til miljøpolitikaren Eivind Trædal, og Narve er den stolte faren til Klassekampens redaktør Mari Skurdal.» 
  4. ^ Soldaten som ikkje ville teie. Forlaget Oktober (1974) ISBN 82-7094-076-3
  5. ^ Boka ble utgitt «av Støttekomiteen ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Narve Trædal». I intervju med Kaderprosjektet forteller Trædal at andre viktige bidragsytere var Terje Kollbotn, Lars Borgersrud og Håkon Lund.
  6. ^ Universitas 30. april 1997
  7. ^ Harald Skjønsberg: På parti med Stalin? Side 84 - 86. Gyldendal, (1990) ISBN 82-05-19138-7