Nålebinding

Nålebindingsteknikk, Skansen (Stockholm).
Votter i nålebindingteknikk.
Silhår i nålebinding fra Alvdal i Hedmark. Foto: Norsk Folkemuseum, NFL.10283.
Et par nålebundne sokker fra Egypten fra 300-500-tallet.

Nålebinding er en håndarbeidsteknikk. Man benytter en flat nål, gjerne laget av tre eller bein, og tråd av ull. Man nålebinder ved å lage en løkke og dra nål og tråd gjennom. Knuten som blir dannet, skal ikke strammes, men danner den neste løkken. Maskestørrelsen avgjøres av størrelsen på tommelen. Man nålebinder oftest i ull, ettersom man skjøter på en ny tråd ved toving.

Nålebinding gir et mer slitesterkt resultat enn strikking, men er noe mer tidkrevende. Teknikken kan blant annet brukes til å lage sokker og votter. Arbeider laget i nålebinding kan ligne hekling, hakking, pjoning eller strikkearbeid.

Nålebinding blir fortsatt praktisert av kvinner fra Nantistammen, Camisea regionen i Peru. De bruker det til å lage armbånd. Nålebinding er også populært i de skandinaviske landene.

Nålbinding har den egenskapen at det rakner ikke. Man kan klippe av tuppen på votten hvis den har blitt hullete der (noe som ofte skjedde på fiskebåtene ) og nålbinde på nytt og utnytte resten av vottene slik.

HistorieRediger

Begrepet «nålebinding» ble introdusert på 1970-tallet, men teknikken er kjent fra oldtiden. I Danmark nålebandt man alle mindre tekstiler av ull, slik som sokker og votter, helt innpå 1800-tallet, og danske steinaldertekstiler er utført i nålebinding. De eldste bevarte tekstilfunn i Danmark er fra ertebøllekulturen, funnet på boplassen Tybrind Vig som nå ligger under vann i Lillebælt.[1] Disse tekstilene er karbondatert til 4200 f.Kr. og oppbevares i dag på Moesgaard museum. De nesteldste tekstilene funnet i Danmark ble utgravd i Bolkilde myrAls av Sønderborg museum i 1946, og oppbevares i dag på Nationalmuseet. De er karbondatert til 3200 f.Kr.[2]

Tekstilene både fra Tybrind-viken og Bolkilde-myren er fremstilt av gress, poppel, piletre og lindebark. Ettersom nålebinding anvender avbrutt tråd, må trådlengdene sammenføyes ved å spleises eller knyttes sammen. Det krever stor ekspertise å spleise fibrene slik at de ikke stritter.[3] En kan tenke seg at stoffene ble etterbehandlet for ikke å klø på huden. Kanskje ble de overflatebehandlet med voks, men dette lar seg ikke lenger undersøke, fordi fragmentene ble dyppet i PEG (polyetylenglykol) som en del av konserveringsprosessen. Hamp og lin krever en komplisert behandling for å egne seg som tekstiler, og slike stoffer er yngre enn stoff av bark og gress. Ullstoffer kjennes først fra bronsealderen.[4]

Arkeologiske funn fra Europa som minner om strikking og er fra før reformasjonstiden, er fremstilt i nålebinding. I strikking og hekling arbeider man med en ubrutt, spunnet tråd. Dette er mye enklere enn nålebinding, men kom først til Europa fra Midtøsten på 1500-/1600-tallet.[5]

Nålebinding er tid- og garnkrevende. Det var mer vanlig å sy sammen vevde stoffbiter til luer og strømper. Teknikken forbindes med Skandinavia, særlig Sverige, men tradisjonene er rike også i Finland og Russland.[6]

De eldste kjente eksempler på énpinne strikking er fargemønstrede sandalsokker fra koptisk kristne i Egypt (300-tallet e.Kr.), og hatter og sjal fra Paracas- og Nazcakulturene i Peru, datert mellom 300 f.Kr. og 300 e.Kr.

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.abc.se/~pa/publ/tybrind.htm
  2. ^ Lena Bjerregaard, Københavns universitet: «Eksperimental arkæologi på stenaldertekstiler», Skalk oktober 2019 (s. 16)
  3. ^ Lena Bjerregaard, Københavns universitet: «Eksperimental arkæologi på stenaldertekstiler», Skalk oktober 2019 (s. 17)
  4. ^ Lena Bjerregaard, Københavns universitet: «Eksperimental arkæologi på stenaldertekstiler», Skalk oktober 2019 (s. 19)
  5. ^ Lena Bjerregaard, Københavns universitet: «Eksperimental arkæologi på stenaldertekstiler», Skalk oktober 2019 (s. 18)
  6. ^ https://spotstudio.no/randi_wp/nalebinding/

LitteraturRediger

  • Leslie, Catherine Amoroso (2007): Needlework Through History. Greenwood Press, Westport CT.
  • Nordland, Odd (1961): Primitive Scandinavian textiles in knotless netting. Oslo.
  • Pearson, Michael (1984): Michael Pearson's Traditional Knitting. William Collins Sons & Co Ltd, London.
  • Skei, Aasta (1974): «Nålbandbinding.» (Artikkel i: Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag. Årsskrift 1973, Trondheim, side 10-23.)

Eksterne lenkerRediger