Åpne hovedmenyen

Munken i Nidarosdomen er et påstått spøkelse i Nidarosdomen.

Det finnes mange beretninger, både vandrehistorier og bekreftede vitnesbyrd, om Munken. Hvis han har opphav i Nidarosdomen, må han nødvendigvis være før-reformatorisk. Det er likevel verdt å merke seg at Munken er et forholdsvis moderne spøkelse, for vi kjenner få eller ingen vitnesbyrd om møter med ham før på 1920-tallet.

Innhold

Skikkelsen i søylegangenRediger

Mest kjent er bispinne Marie Gleditsch' opplevelse under en aftengudstjeneste i Mariakapellet (rettere kalt Skrudhuset eller Kapittelhuset), i Nidarosdomen i januar 1924. Idet den forrettende presten, biskop Jens Gran Gleditsch, stemte i med en salme, så bispinnen en skikkelse dukke opp i søylegangen mot oktogonen. Han hadde tonsur og bar munkekutte, ansiktet beskrives som vakkert, med skarpe trekk og lysende øyne. Han passerte deretter rett gjennom en av tilhørerne. Mens presten stod foran alteret, beveget Munken seg bak ham. På dette tidspunktet løftet han hodet, og bispinnen så at han hadde en blodig stripe over halsen. «Da turde jeg ikke se mer», sa Marie Gleditsch senere i en artikkel i Aftenposten i 1930. «Jeg så ned, men da jeg et øieblikk efter så op, stod munken med korslagte armer i den søilegang hvor jeg først så ham og skulte på oss, så forsvant han.» I enkelte gjengivelser av denne historien heter det at bispinnen så Munken ta kvelertak på presten. Men ifølge artikkelen i Aftenposten skal hun først et år senere ha fått høre at presten hadde fått et anfall av fortvilelse, og følt at "alt sto fast i halsen på ham". Noen voldelige tendenser hos Munken så hun ikke, og i likhet med Munken i Oslo Hospital[1] finnes ingen dokumentasjon av at Munken i Nidarosdomen har brukt vold.

Tilbakekomsten i 1960-åreneRediger

I 1966 ble Munken høyaktuelt stoff i radio og aviser etter at filosofimagister Jon Medbøe sto fram og fortalte at han og to studenter under nattlige vandringer i Nidarosdomen hadde hørt slepende skritt og messesang – «..og som musikk-historiker kunne jeg bestemme den som korsang fra 1208, [Perotinus], Notre Dame.» Dette utløste en voldsom offentlig debatt, og resulterte i intervjuer med flere som hadde sett Munken samt mer generelle innlegg for eller mot troen på spøkelser. Munken ble kjendis også i utlandet; et stort tysk ukeblad laget en fotomontasje som viste Munken i Domen[2].

Medbøe selv ble imidlertid utestengt fra Nidarosdomen natterstider, etter ordre fra domprosten. Og da Andre Bjerke og Harald Tusberg noen år senere ønsket å utforske mysteriet i TV-programmet Streiftog i grenseland, forble dørene stengt.

Arbeiderbladet skrev på lederplass 9. mars 1966, mens interessen for Munken var på det høyeste: «Vi synes at de ansvarlige for Domkirken bør gå i gang med å finne en utvei til å ta knekken på de mange legender om munken som viser seg til de urimeligste tider, til og med under høymesse. De kan ikke finne seg i at Domkirken blir et beryktet spøkelseshus.»[3] Flere eksperter innen ulike fagfelt har forsøkt å ta knekken på legendene, dvs. finne naturlige forklaringer på observasjonene av Munken, innen sine respektive fagfelt. Psykologiprofessor Harald Schjelderup mente at den tilstand Medbøe befant seg i, kunne føre til hørselsillusjoner. Audiofysikeren Gordon Flottorp gav eksempler på byggetekniske lyder som kilder til Medbøes og andres hørselsinntrykk.[4]

I populærkulturRediger

Forfatteren Frid Ingulstad har skrevet en roman om Munken i Nidarosdomen og hans mulige opprinnelse: Munken, Gyldendal 1991.

Munken i Nidarosdomen ble brukt i en episode av TV-serien Brødrene Dal og legenden om Atlant-is. I episoden voktet han en halvdel av et kart over en tapt samisk by.

ReferanserRediger