Moshe Sharett
Moshe Sharett (hebraisk: משה שרת, født Moshe Shertok, hebraisk משה שרתוק, født 15. oktober 1894 i Kherson i Russland, død 7. juli 1965 i Jerusalem) var Israels andre statsminister i knappe to år (1953–1955) mellom David Ben-Gurions to regjeringsperioder.
Moshe Sharett משה שרת Moshe Shertok | |||
---|---|---|---|
Født | 16. okt. 1894[1] Kherson | ||
Død | 7. juli 1965[2][3][4][5] (70 år) Jerusalem | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, oversetter, sionist | ||
Utdannet ved | London School of Economics[6] Istanbul University Faculty of Law Herzliya Hebrew Gymnasium Universitetet i Istanbul | ||
Ektefelle | Tzippora Sharett | ||
Far | Yacov Shertok | ||
Barn | Yael Medini | ||
Parti | Mapai | ||
Nasjonalitet | Ottoman Palestine Israel Palestinamandatet Det russiske keiserdømmet | ||
Gravlagt | Trumpeldor gravlund | ||
Utmerkelser | Sokolov Award (1960) Honorary citizen of Jerusalem | ||
Israels 1. utenriksminister | |||
1948–1956 | |||
Forgjenger | ingen | ||
Etterfølger | Golda Meir | ||
Israels 2. statsminister | |||
1953–1955 | |||
Forgjenger | David Ben-Gurion | ||
Etterfølger | David Ben-Gurion | ||
Signatur | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerMoshe Shartok (Sharett) ble født i svartehavsbyen Kherson i den ukrainske del av det russiske imperiet. Familien hans emigrerte til Palestina i Det osmanske rike i 1908, bodde først i Ein Sinya nær Ramallah et par år og senere i Jaffa. Familien var senere med å grunnlegge Tel Aviv.[7] Han gikk i den første avgangsklassen ved Herzliya Hebrew High School. Senere studerte han i det osmanske Istanbul og ved London School of Economics. Under første verdenskrig tjenestegjorde Sharett i den osmanske armeen som junioroffiser.
Sharrets søster Rivka, Dov Hoz’ kone, døde i en bilulykke i desember 1940 på vei til et styremøte i Aviron. I denne ulykken ble også Sharrets andre søster, Tzvia Sharett, datter Tirza Hoz og Hoz’ forretningspartner Yitzhak Ben Yaacov, drept.[trenger referanse]
Politisk karriere
redigerPå grunn av sin erfaring ble Sharett utpekt til å bli Israels første utenriksminister. Hans største bedrift var våpenhvileavtalen i 1949, som førte til avslutningen av krigshandlingene mellom Israel og de arabiske landene i 1948.
Sharett ble innsatt som statsminister etter at Ben-Gurion hadde avgått. Sharett undertegnet Luxembourgavtalen sammen med den vesttyske forbundskansler Kurt Adenauer i september 1952; den var det første skritt på den vesttyske «Wiedergutmachungspolitik», med statlige tiltak for å få materiell erstatning til de forfulgte under Det tredje rike. Under hans statsministerperiode utspilte Lavonaffæren seg (1954).[trenger referanse]
Sharett ble atter utenriksminister i 1956. Da var Ben-Gurion atter blitt statsminister. Forholdet til Egypt ble stadig dårligere, noe Ben Gurion beklaget. Det endte med at Sharett ble løst fra unenriksministerposten.[trenger referanse]
Senere ble han leder for Jewish Agency frem til 1960.
Referanser
rediger- ^ Knesset, «חה"כ משה שרת (שרתוק)»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Moshe-Sharett, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64x5z2r, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ blogs.lse.ac.uk, besøkt 11. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ «MOSHE SHARETT» (engelsk). Israels utenriksdepartement.