Modernisme (teologi)

(Omdirigert fra «Modernismen (teologi)»)

Modernismen var en strømning innen katolsk teologi tidlig på 1900-tallet. Den tok inntrykk av 1800-tallets radikale tektkritiske bibelforskning, og kan ses som en slags parallell til den protestantiske liberalteologi. De viktigste navnene innen strømningen var Alfred Loisy og George Tyrrell.[1]

Modernismen var ingen enhetlig bevegelse, og de teologer som ble betegnet som modernister kalte seg ikke selv ved det navn. Uttrykket modernisme ble utmyntet av pave Pius X, som en betegnelse om noe som burde bekjempes.

Bakgrunnen til strømningen var Ernest Renans bok Jesu liv og tyske reformister som brøt mot de tradisjonelle tolkningsmetoder i bibelvitenskapen. De fremstilte Jesus som en vanlig dødelig mann og avfeide Bibelens utsagn om gudommelige verk. Pave Pius X fordømte modernismen; tiden og begivenhetene innen dette kalles moderniststriden eller antimoderniststriden.

Modernismens idéer rediger

Selv om modernismen aldri var en bevegelse i egentlig mening, kan visse fellestrekk identifiseres, ettersom modernismen var et resultat av dens samtids idéer. Fremfor alt menes med modernisme et etter egen oppfatning vitenskapelig tilnærmelsesmåte der man ikke gikk ut fra det katolske trosparadigmet, samt, med Loisys ord, et forehavende å tilpasse katolisismen til de intellektuelle, moralske of sosiale behov i samtiden. Modernistene gikk dermed ikke tu fra et kristent perspektiv i sin forskning, noe som svekket den kirkelige karakter og autoritet. I religiøs henseende søkte de forståelse mellom forskjellige religioner.

Hva den katolske kirke primært tok avstand fra i modernismen var holdningen til dogmene. Modernistene som gjorde krav på en særlig vitenskapelighet med det nye paradigmet, kunne ikke ved sine studier av dogmene verifisere dem eller behandle dem som urokkelige sannheter, og mente at dogmene var blitt skapt av Kirken. Den katolske kirkes læreembete mente at man ikke kan sette spørsmålstegn ved dogmene.

Bakgrunn rediger

Med den metodikk som ble utarbeidet av blant andre Johann Salomo Semler som forbilde, gav Ernest Renan ut sin Jesu liv i 1863, og boken vakte en enorm oppstandelse. Renan gestaltet Jesus som en vanlig dødelig person, i strid mot beskrivelsen av Jesus Kristus som Guds sønn. Dette skyldtes at Renan mente at det var viktig å forholde seg til emnet på en vitenskapelig måte, og denne innstilling ble delt av en rekke forskningsdisipliner, som alle la spørsmål som ikke vitenskapelig kunne bevises, på hyllen. Til de forskere som sterkest bidro til paradigmeskiftet var foruten Renan, Charles Darwin, Friedrich Nietzsche og Arthur Schopenhauer.

Modernismen kan også spores lengre tilbake i tiden. Jean-Jacques Rousseau kan ha vært den som utmyntet begrepet i 1769 for å betegne filosofisk ateisme, men idéstrømningen kan likesom den nye vitenskaper som uppstod under 1800-tallet spores til humanismen og opplysningen og reformasjonen.

En professor ved [[universitetet i Louvain]] definerte modernismen i 1881 som en humanistisk streben etter å eliminere Gud fra det sosiale liv, og oppfattet det som ren liberalisme. Omkring julen 1905 skrev ett antall biskoper i Torino og Vercelli et rundsskriv der de advarte mot Modernismo nel clero, presteskapets modernisme.

Blant de mest kjente modernistene var Alfred Loisy og George Tyrell, hvorav den første ble ekskludert fra kirken i 1908, og hans bøker forbudt.

Modernismen havnet i kollisjon med paven. Strømningen ble kalt «summen av heresier» av Pius X i encyklikaen Pascendi dominici gregis i 1907, og i 1910 tilkom antimodernisteden som ble avkrevd prester og lærere i teologi.

Referanser rediger

  1. ^ Nationalencyklopedin: "modernism" [1]

Eksterne lenker rediger