Moderne dans
Moderne dans (contemporary) er et begrep som i dagens betydning stammer fra amerikansk dans og som betegner forskjellige teknikker og stiler innen scenisk dans som ikke er baserte på, og opprinnelig en reaksjon på klassisk dans – danse d’ecole.
Historikk rediger
Allerede sent på 1800-tallet utviklet franske Francois Delsarte en teori som omhandlet alt fra talene, sangere, skuespillere og dansere. Teorien gikk ut på spenning og avspenning som skulle ha stor innvirkning på prestasjon og kvalitet på produktet. Da han dro til USA endte dette i en ny kroppskultur hvor pust fikk stor plass. Dette var også inspirert av orientalske tanker.
På tidlig 1900-tallet kom det en ny retning i USA og Sentral-Europa. Klassisk ballett hadde hatt stor plass og den moderne dansen var et opprør mot dens strenge lære. De mente at det var en usunn måte å trene kroppen på og lite naturlig. Selv er ikke moderne dans en teknikk eller system, men en holdning til frihet og individuell utfoldelse. Dette førte til personlige stiler, og dem ble det mange av etter hvert. Mange dyktige koreografer dukket opp de neste 100 år. Pionerene var Ruth St. Denis og ektemannen Ted Shawn som startet Denishawn, som igjen var viktig for de videre store grunnleggerne av den moderne dansen, Martha Graham og Doris Humphrey.
Rudolf von Laban (1879-1958) regnes som den moderne dansens far. Han kommer fra Ungarn, men flyttet senere til Tyskland. Han Hans utviklet blant annet laban-notasjon, som er et system som gjør et mulig å skrive ned dans. Dette systemet er i bruk den dag idag. Labans teorier om rom, flyt, kraft og tempo påvirket hans elever. Mary Wigman, elev av laban, utviklet en teknikk hvor følelser var viktig. Det var ikke alltid en handling i hennes koreografier, det var følelsene som skulle komme frem. Mary sendte sin assistent, Hanya Holm over til USA, der utviklingen av den moderne dansen ikke var kommet like langt som i Europa, hovedsakelig Tyskland.
Isadora Duncan, amerikansk danser, regnes som en av foregangskvinnene innen moderne, scenisk dans. Etter noen få timer i klassisk ballett utviklet hun sine egne antiballett-orienterte danser og dansefilosofi. Disse dansene manglet en underliggende systematikk og baserte seg først og fremst på rent på emosjonelt-ekspressive uttrykk. Hun regnet dette som en revitalisering av antikkens greske danser og kledde seg i gresk-inspirerte, klassiske kostymer.
Martha Graham, amerikansk danser, regnes i dag som den mest betydelige utøver og nyskaper innen moderne dans. Hun utviklet sin egen stil og teknikk. I 1927 startet hun Martha Graham School of Contemporary Dance, som ble den fremste innen sitt slag. Hennes mange sceneopptredener og turneer i USA, Europa og Det nære østen gjorde henne til den mest innflytelsesrike danser innen utviklingen av moderne scenisk dans. Louis Horst var Marthas viktigste kritikker. Han dro til Europa for å studere komposisjon, slik at han kunne komponere musikk til Marthas koreografier. Når han var i Europa, så han den tyske ekspresjonistiske dansestilen, og fortalte Martha mye om dette. Martha ble derfor indirekte påvirket av den moderne dansen i Tyskland.
Egenskaper rediger
Man kan si at mens klassisk ballett søker å oppheve tyngdekraften, karakteriseres moderne dans først og fremst av kontakten med underlaget.
Moderne scenisk dans tar opp i seg nye danseuttrykk som hiphop og lignende. Danseformen er så forskjellig fra klassisk ballett at ballettpedagoger i moderne dans utdannes spesielt innen retningen. I Storbritannia organiseres pedagoger i moderne dans i AISTD (Associate of the Imperial Society of Teachers of Dance).
I Norge er moderne dans først og fremst representert ved det faste balletteateret Carte Blanche i Bergen.
Kilder rediger
The Concise Oxford Dictionary of Ballet (Oxford Paperback Reference) Horst Koegler (Paperback – 14. oktober 1982