Minnesang om den fryktelige ulykke

«Minnesang om den fryktelige ulykke» er et skillingstrykk som beretter om den store Titran-ulykken som inntraff under storsildfisket ved Titran og Sulen natten mellom 13. og 14. oktober 1899, da rundt 200 mennesker omkom. Visa er forfattet av Ingeborg Johansen fra Frøya i oktober 1899.

Teksten

1.Hva havet kan utrette på det bevis vi fikk
den fjortende oktober vi vet hvordan det gikk.
Da Gud en orkan sendte hen over havets vann
og en ulykke hendte som ei beskrives kan.

2.Dog skal jeg etter evne nu skrive litt der om,
men kan her ikke nevne hvor mange der omkom,
thi det kun Herren kjenner som i det høye bor
som alt vårt tap her vender til vinning for oss stor.

3.Ved Titran og ved Sulen en skare samlet lå,
for her at prøve lykken av havets rikdom få.
De var slett ikke samlet for spøk og tidsfordriv
nei reisen gjaldt nok hjemmet, foreldre barn og viv.

4.En natt den skare reiste på Titterhavet ut,
for lykken her at finne der kom et sådant bud
at her nu var at gjøre en stor og prektig fangst
men siden fikk vi høre det ble til død og angst.

5.Den natten Gud lot sende en storm henover vann
og dette ble til ende for mangen brav sjømann,
som ut på hav må være og sørge dettes skatt
til opphold for de kjære han hjemmet har forlatt.

6.Den natten var så mørkfull og stormen kom i hast,
ei nogen ante faren før enn at kablen brast,
nu storm og bølger høye hen over båten slo
her måtte man seg bøye om man var nok så klok.

7.I hast ble redskap kappet og kursen satt mot land
mens vrede bølger snappet og tok dem i sin favn,
de høye bølger freste hen over rigg og skrog
og mange ikke visste hvor hen de kursen tok.

8.En mann til rors ble bunden for ei at skylles bort,
det var så trist den stunden for øyet alt ble sort.
De andre mått seg klynge og holdes fast på dekk
mens bølgene dem slynget og slo hver skandsing vekk.

9.Nu mørket skjulte fyet det var da ei så lett,
sin skute at få styre i sådan storm som det,
thi havet var i velde og stormen hylte vill,
et mannfall det vil felle som maken mangler til.

10.Her kjempedes for livet så tappert og så kjekt,
mens skuten den ble hivet og somme skyltes vekk,
nu redselsfullt dem skuet det grumme dødens gap
thi haver dem her truet med dom og død og grav.

11.I mørket man ei øynet hver seiler som der drev,
hvorfor det også hendte at man påseilet blev,
her ble en skrekk og ropen nu tapt var livets håp,
og mangen en nå lagdes i graven kald og våt.

12.For vinden andre seilte og kom så under land,
men akk det ennu feilte hva ei beskrives kan,
thi her var brått og brenning og mangt et farlig skjær,
på disse dem da støtte og døden fikk de der.

13.Her sjøen skroget knuste ei redning var at få,
mens dødens engel suste ned fra de himle blå.
Den kom med bud om døden, men ikke så forut,
at dem fikk avskjed tage med far og mor og brud.

14.I nattens dunkle mørke man hører mangt et rop,
mens ingen hadde styrke at gjøre redningsdåd,
hvorfor de nu ble kastet av sjøen knust mot land,
ja så har dem berettet som reddet ble på strand.

15.Det måtte visstnok være et skue som var trist,
i døden ser de kjære mens du deg reddet visst.
Ja du som bror og fader den natten mistet har
hvor stor var lov og takken til Gud for han deg spar.

16.Det var en ynk at høre hva dog de stakkars menn,
den natten fikk at prøve for øyet luktes igjen.
Ja vi, vi vet så lite om alt som dem da led,
kun Gud i himmelen så det, og han det også ved.

17.Her ble lukt mang et øye i dødens kolde favn,
her var det ei så nøye blant havets sten og tang,
her var ei kranser rede og ingen kjærlig hånd,
hos dem da var tilstede da de oppga sin ånd.

18.I som den natt ble sparet hvor stor en gjeld har I,
til Gud som havet farer med jer så lempelig.
Tror I kanskje til landet med egen hjelp ble brakt,
nei tro dog noget annet thi Gud har megen makt.

19.Vår egen makt ei duer når Gud sin allmakts hånd,
mot oss mennesker truer da hjelper intet bånd.
Når dødens bud oss skikkes vi må da alle gå,
vel den som da er skikket til frem for Gud at stå.

20.I Herren bør at prise for sådan redning her,
han underlig lot vise iblant de mange skjær.
Thi tenk han kursen styrte så kunne I havnen nå,
og hjem til eders kjære I atter kunne gå.

21.Her mange ble tilbake i sorg og nød hensatt,
med sukk og vemodsklage begreder de sin skatt,
du som ei sorgen kjenner så gå nu hen til dem,
og rekk dem begge hender og vær mot dem en venn.

22.Her mange enker sitter igjen i sorg og savn,
mens småbarn lystig kvitrer og roper pappas navn,
de stakkars små ei skjønner hva nød og motgang er,
de lykkeligen drømmer om alt i verden her.

23.Den skål som ble iskjenket det var en bitter drikk,
men Herren godt det tenkte om det til hjertet gikk,
han alltid vil vårt beste det kan I stole på,
om Han oss stunddom smerte, med ris og svøper slå.

24.Den skål var tung at smake det visst i hjertet skar,
tenk sønn og ektemake nu mangen mistet har,
men Gud er dog tilbake Han være vil jers venn
han styrker nok jer svake når I vil sykne hen.

25.De faderløses fader han også være vil,
de sørgendens hus husvaler ja hungersnøden still.
I skal ei broder fatte, ei lide savn og nød,
jers tap han vil erstatte, at give han nu brød.

26.De gamle mor og fader som før nedbøyet var,
i sorgen også gnager for dem I mistet har.
Den sønn som I nu stolte skull bli Jers alders trøst
mu havet tok og skjulte og nu ble båndet løst.

27.Men trøstig kan I gamle se nu litt lenger frem,
på sorgene ei samle snart skal I seile hjem,
da skal I få at lande ved skjønne himmelstrand
hvor ingen brenning mere ei nogen skade kan.

28.Ja sorgen nu fant veie til mangt et fattig hjem,
hva har vi dog i eie vi som er ei blant dem.
Vi har nu alle våre og kan iblant dem gå
foruten sukk og tåre hver morgen ny oppstå.

29.Nu mangen pike sitter i lønnlig sorg og savn,
mens det i hjertet svider hun hvisker ømt et navn.
I sorgen hun nu minnes den siste avskjedskveld,
da hun slett ikke visste at det var siste farvel.

30.Nu tårer øyet væter her ble nu klagerop,
forbi er livets gleder og tapt er skjønne håp.
Men engang skal I finne Jers tapte skatt igjen,
da skal I båndet binde hos Gud i himmelen.

31.En gang skal og de døde fra havets dyp oppstå,
da får i dem at møte som her i angre på,
det bliver når vi føres bak grav i høyen sky
hvor ingen bølger høres ei heller vindens gny.

32.La det da være trøsten i Eders tunge søvn,
at Gud han hørte røsten som da steg opp til Ham,
Han hørte nok de bønner som og i stille lønn
ble oppsendt til Vårherre den frelsende Guds sønn.

33.Så lev da kun i håpet I som i sorgen gå,
husk Gud Han har jo lovet at Han Jer bi vil stå,
han tørre vel jers tårer og stille hvert et savn
og eder vil han føre i fredens trygge havn.

34.Min sang jeg her nu ender i Jesu Kristi navn
du som vår glede vender til sorg og sjele gavn,
du må oss rette bevare fra sådan skjebnens nød,
som vi nu fikk erfare ble mangen dom og død.

Kilder

• De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975