Wikipedia

Mineralutvinning

Mineralutvinning omhandler utnyttelse av mineraler fra berggrunnen eller løsmasser. Dette inkluderer bergindustri som er utvinning av mineralske råstoffer inkludert løsmasser (for eksempel sandtak som vanligvis ikke kalles gruver eller bergverk) og utvinning av (mutbare) malmer. Bergverk blir som regel brukt i en mer begrenset betydning om utvinning av malmer. Utvinning av olje, gass, torv og kull blir regnet med i noen sammenhenger.[1][2][3] Mineralutvinning under bakken kalles gruvedrift. Mineralutvinning i dagbrudd skaper særlig store inngrep i naturen.[4]

Bergindustrien omfatter (sett bort fra energimineralene):[5]

Malmene er kilder til metaller, mens industrimineralene utnyttes for sine tekniske egenskaper (for eksempel hardhet og varmbestandighet).[5]

I Europa utvinnes mineraler og metaller tilsvarende 2,5 prosent av verdens produksjon, men konsumerer 20 prosent.[trenger referanse] Sverige og Finland har stor produksjon av mineraler og metaller. Russland har så vidt begynt å utvinne mineraler på havbunnen i de følsomme arktiske havområdene. Norge har tilsvarende geologi som Sverige, og har et potensial for utvidet produksjon. Blant aktuelle mineraler/metaller er nikkel, molybden og gull. Havene er rike på mineraler, inkludert slikt som er oppløst i sjøvannet. Enkelte områder har avleiringer rike på ettertraktede mineraler og metaller, blant annet mangan i konsentrasjoner på opp til 25 % hovedsakelig på store dyp (5000 meter). Rødehavet har for eksempel bunnslam som inneholder sølv, gull og kobber. Vanlig sand og grus fra havbunnen brukes som byggemateriale blant annet i England.[6]

Norge rediger

Se også: Norsk bergindustrihistorie

Den tidlige mineralutvinningen i Norge var blant annet uttak av kleberstein utover den mengden som ble forbrukt lokalt. Utvinning av jern fra myrmalm var den eneste metallproduksjonen av betydning i landet til slutten av 1400-tallet. På 1600-tallet fikk bergverkene og tilknyttede smeltehytter for jern og kobber et oppsving og økonomisk betydning, særlig med Kongsberg sølvverk. Svovelkis var lenge et viktig produkt fra sulfidmalmgruvene dels som biprodukt fra sink- og kobberproduksjon og dels som biprodukt. Utenom bergverken var utnyttelse kalk (til blant annet mørtel), uttak av bygningsstein, sand, pukk, skiferheller og leire (til teglverk og lettbetong) lenge det viktigste. Utvinning av naturstein består av to hovedtyper: blokkstein (for eksempel utnyttelse av larvikitt) og skifer. På 1900-tallet ble andre industrimineraler relativt viktigere med rundt 14 % av produksjonsverdien på 1980-tallet, mens pukk, sand og grus sto for 24 % produksjonsverdien. Pukk produserer ved stasjonære verk og til dels ved mobil anlegg i forbindelse med for eksempel veibygging. Sand og grus tas ut av kommersielle aktører samt av Vegvesenet, kommuner og andre med egne rettigheter.[1] Rundt 1900 ble det vanligere med stein i arkitekturen i Norge. Blokkstein utvinnes særlig i Larvik-området, skifer på Otta og Oppdal, og marmor i Fauske. Kalk utvinnes blant annet i Rana, Verdal og på Hustad. brukes særlig til produksjon av sement. Hustadmarmor ved Molde er i Europa en betydelig produsent av hvitt kalkslam som fyllstoff i fint papir.[5]

Viktige industrimineraler i Norge er blant annet olivin, dolomitt, kalk, kvarts, grafitt, nefelinsyenitt, ilmenitt, feltspat og talk.[7][1][8][3] På begynnelsen av 1900-tallet hadde Norge en betydlig produskjon av fargstoffet titandioksid fra mineralet rutil.[5] Titan brukes i kosmetikk og som tilsetning i stål for å øke styrken i forhold til vekt.[4]

Internasjonalt regnes stein, sand og pukk som industrimineraler. Industrimineraler med egenvekt under 5 er ikke omfattet av bergverksloven av 1972 og er ikke mutbare.[9] Asbest forekommer blant annet i forbindelse med olivin og har vært brutt i mindre omfang.[10] Kull utvinnes på Svalbard siden 1910.[1] Pukk, sand, grus og stein utgjorde den største produksjonsverdien av norsk mineralutvinning (olje og gass ikke medregnet).[3] Norge har en relativt stor forekomst av thorium som kan brukes i en ny type atomkraftverk.[11] Norge har forkomster av nikkel, vanadium og kobolt, og disse brukes til blant annet i fremstilling av batterier. Vanadium brukes blant annet til flymotorer og instrumenter. Fosfor er særlig viktig som gjødsel i landbrukes og brukes dessuten til batterier. Norge har drivverdige forekomster av kobber.[4]

I 1960 var det 26 malmgruver i Norge, ved år 2000 var det 3 gruver.[5]

NTH fikk i 1976 to hovedstudieretninger innenfor bergfag: Mineralutvinning (inkludert geologi, gruvedrift, oppredning og petrolumsutvinning) og metallurgi.[12]

Mineralutvinning i Norge reguleres av lov om erverv og utvinning av mineraler (mineralloven) av 2009.[13][14]

Undersjøisk mineralutvinning rediger

Regjeringen Støre foreslo i 2023 å åpne for utvinningen av mineraler på havbunnen og at dette skal forvaltes av Oljedirektoratet.[8] Stortinget sluttet seg i januar 2024 til regjeringens forslag om en trinnvis åpning for mineralutvinning på havbunnen.[15][16] Sulfid og manganskorper på norsk kontinentalsokkel inneholder bly, sink, kobber, kobolt, gull og sølv.[17] Oljedirektoratet forventer at det finnes verdifulle forekomster av mangan, vanadium og titan samt sjeldne jordarter.[18] Utvinningskostnadene til havs antas å være betydelig høyere enn på land.[4]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d NOU 1984: 8. Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser. Oslo: Statens forvaltningstjeneste/ Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200708853. 
  2. ^ Mineralske ressurser i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø. 1981. 
  3. ^ a b c Halfdan Carstens (2000). ... bygger i berge. En beretnings om norsk bergverksdrift. Norsk bergindustriforening. ISBN 8251915937. 
  4. ^ a b c d Bogen, Simon Elias (23. februar 2024). «Mineraler under bakken trengs for det grønne skiftet. Men det kan være miljøskadelig». NRK. Besøkt 24. februar 2024. 
  5. ^ a b c d e Geologi, ressurser og miljø. Institutt for geologi, Universitetet i Oslo. 2000. ISBN 8292213007. 
  6. ^ Baines, John D. (1991). Havet. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250418573. 
  7. ^ «Industrimineral. Industrimineraler.». www.ngu.no. Besøkt 27. januar 2024. 
  8. ^ a b «Regjeringen vil utvinne mineraler på havbunnen: Forskere frykter store miljøkonsekvenser». e24.no. 3. juli 2023. Besøkt 27. januar 2024. 
  9. ^ Bryhni, Inge (23. august 2023). «industrimineraler». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 27. januar 2024. 
  10. ^ Heltzen, Anders M. (1996). Bergverksdrift på Sunnmøre i gammel og ny tid. Norsk bergverksmuseum. ISBN 8291337098. 
  11. ^ Brembo, Frida (20. september 2022). «Forsker ved NTNU mener vi må satse på kjernekraft og thorium for å takle energikrisa». NRK. Besøkt 27. januar 2024. 
  12. ^ NIF - Bergingeniørenes avdeling, PF - Norsk bergindustriforening. [Foreningene]. 1975. 
  13. ^ «Lov om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 27. januar 2024. 
  14. ^ «NOU 2022: 8». Regjeringen.no. 1. juli 2022. Besøkt 27. januar 2024. 
  15. ^ Brembo, Frida (5. desember 2023). «Flertall på Stortinget for å åpne for gruvedrift på havbunnen». NRK. Besøkt 27. januar 2024. 
  16. ^ Energidepartementet (10. januar 2024). «Norge åpner opp for havbunnsmineraler». Regjeringen.no. Besøkt 27. januar 2024. 
  17. ^ energidepartementet, Olje-og (14. oktober 2021). «Havbunnsmineraler». Regjeringen.no. Besøkt 27. januar 2024. 
  18. ^ Kjørstad, Elise; Biørnstad, Lasse (12. november 2023). «Slik kan verdiene på havbunnen hentes opp: – Det er en gullgruve der ute». www.forskning.no. Besøkt 27. januar 2024. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mineralutvinning&oldid=24290259»