Michel Ney
Michel Ney (født 10. januar 1769 i Saarlouis som da var i Frankrike, henrettet 7. desember 1815 i Paris), kalt Le Rougeaud og le Brave des Braves, var en fransk offiser og feltmarskalk. Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Han begynte sin militære løpebane i 1787, og markerte seg som en impulsiv og modig soldat som skulle bli et eksempel på hva det innebærer å «lede fra fronten». Ney ble en av Napoléons første marskalker. Han ble gjort til hertug av Elchingen den 6. juni 1808 og til fyrste av La Moskowa den 25. mars 1813 (franskmennene kalte slaget ved Borodino for slaget ved Moskova, en elv ved slagmarken vest for Moskva).
| Michel Ney | |||
|---|---|---|---|
 Michel Ney | |||
| Født | 10. januar 1769 Saarlouis, Frankrike | ||
| Død | 7. desember 1815 (46 år) Paris, Frankrike Skuddsår | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Aglaé Auguié | ||
| Far | Pierre Ney[1] | ||
| Mor | Margarethe Grevelinger[1] | ||
| Barn | Michel Louis Félix Ney Napoléon Joseph Ney Edgar Ney Eugène Ney | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise (–)[2][3] Grave of Ney | ||
| Utmerkelser | Æreslegionen Ordine della Corona Ferrea Duc d'Elchingen Prince de la Moskowa Navn inngravert på Triumfbuen | ||
| Kallenavn | Le Rougeaud le Brave des Braves | ||
| Troskap | Frankrike | ||
| Våpenart | Kavaleri, infanteri | ||
| Tjenestetid | 1787 - 1815 | ||
| Militær grad | Marskalker av imperiet, Grands officiers de l'Empire français | ||
| Enhet | La grande armée | ||
| Dømt for | Landssvik | ||
| Deltok i | Revolusjonskrigene Napoleonskrigene | ||
Da Paris falt i 1814 og bourbonene kom til makt igjen, ble Ney forfremmet og lovprist. Men da han ble sendt for å arrestere Napoléon som hadde rømt fra sitt eksil på Elba og var på vei mot Paris, lot han seg på nytt overtale til å skifte side.
Etter at Napoléon var blitt beseiret nok en gang, denne gang i slaget ved Waterloo i 1815, ble Ney stilt for en eksekusjonspelotong og skutt i Paris. Han nektet øyebind og ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Micvhel Ney var sønn av en fattig bøkker (tønnemaker) i Saarlouis. Han gikk på skole i det stedlige augustinerkollegiet (i dag: Gymnasium am Stadtgarten) frem til han var tretten år gammel. Da begynte han på utdannelse til notar, og fikk så arbeide som skriver ved statsadvokatskapet.
Militær karriere rediger
Etter ansettelse ved Dillinger Hütte trådte han i 1788 inn som menig soldat i Régiment Colonel-Général hussards, og var underoffiser da den franske revolusjon utbrøt. I 1792 ble han kaptein, og i 1796 brigadegeneral (fransk: général de brigade). Under koalisjonskrigene inntok han i 1799, da som generalmajor (fransk: général de division), byen Mannheim. Deretter kjempet han under André Masséna i Sveits og under Jean Victor Marie Moreau i Tyskland.
Etter freden i Lunéville ble han fransk gesandt i Sveits, der han den 19. februar 1803 fikk i stand den såkalte Mediationsakte og landefred.
Etter sin keiserkroning utnevnte Napoléon I Ney i 1805 til marskalk av Frankrike. Som kommandant for et korps innledet Ney felttoget i 1805. Under Ulm-felttoget slo enheter fra hans armékorps styrker under østerrikeren erkehertug Ferdinand ved Günzburg den 9. oktober. Så fulgte seieren i slaget ved Elchingen 14. oktober og byen Ulms kapitulasjon ved den østerrikske general Karl Mack von Leiberich. Den 6. juni 1812 ble Ney derfor utnevnt til hertug av Elchingen. I krigen 1806-1807 bidro Ney sterkt til fremganger ved sin ledelse av VI. korps, særlig ved sin forfølgelse av den beseirede prøyssiske hær etter slaget ved Jena og Auerstedt. Erfurt og Magdeburg kapitulerte for ham. I 1807 kjempet han i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland mot russerne og prøysserne.
I 1808 ledsaget Ney keiseren til Spania, men ble imidlertid uenig med Masséna i 1811 om det videre felttog og strittet da så meget i mot at Masséna fikk ham fjernet fra armeen. Ney trakk seg da tilbake, til han i 1812 fikk befal over III. korps.
Ney utmerket seg så fremfor alt under Russlandsfelttoget i 1812, som under slaget om Smolensk, og særlig under slaget ved Moskova. Om aftenen under slaget gav Napoléon han tittelen «Moskovas fyrste». Ney var siden slaget ved Vjasma fører av baktroppen under tilbaketrekningen fra Russland og var under slaget ved Krasnoje nær ved å bli tatt til fange av russerne.
Under felttoget i 1813 holdt Neys styrker stand under de alliertes første angrep i slaget ved Lützen, kommanderte ved slaget ved Bautzen sentrumsavsnittet og trengte deretter frem mot Schlesien. Angrepet av Blücher ble Ney tvunget til å trekke seg fra sin stilling ved Liegnitz. Han måtte overlate sine styrker til den franske marskalk Jacques MacDonald og vendte tilbake med Napoléon til Dresden, der han hjalp med å beseire Karl Philipp zu Schwarzenberg den 26. og 27. august. Etter Nicolas-Charles Oudinot nederlag ved Großbeeren fikk Ney kommando over styrker som skulle rykke fram mot Berlin, men ble slått 6. september av Friedrich Wilhelm von Bülow i slaget ved Dennewitz.
I 1814 ble Ney kommandør for den keiserlige garde. Han kjempet ved slaget ved Brienne, slaget ved Montmirail, slaget ved Bienne og ved Châlons-sur-Marne og utmerket seg i disse. Etter de keiserlige armeers nederlag og fiendens erobring av Paris oppfordret han Napoléon I til fratreden, og gikk over til bourbonerne. Ludvig XVIII gjorde ham til pair av Frankrike og utnevnte ham til kommandant for 6. militærdivisjon.
Etter Napoléons tilbakekomst fra Elba trådte han imidlertid den 25. mars 1815 ved Auxerre atter i hans tjeneste og fikk kommando over den 38 000 mann sterke venstre fløy (1. og 2. korps) under slaget ved Waterloo. Fem hester ble skutt under ham og til slutt stormet han frem til fots. Han ledet de store kavaleriangrepene mot det britiske sentrum og ledet så personlig den gamle garde under det avgjørende angrep, som slo feil.
Ney vegret seg mot å flykte fra Frankrike, og ble arrestert den 3. august 1815 og stilt for krigsrett den 8. november. Han erklærte at han som pair av Frankrike ikke kunne dømmes av den. Ney ble dømt til døden 6. desember av pairkammeret for høyforræderi og skutt den 7. desember 1815 i Jardin du Luxembourg i Paris. Han ba om, og ble innrømmet, retten til selv å gi skyteordren.
Ney etterlot seg tre sønner som senere utgav hans Memoires. Hans navn er påført i 13. spalte på Triumfbuen i Paris.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Thomas Schuler: Napoleon in Bayern. Die Schlacht von Elchingen. Die Befreiung von München. Weißenhorn, 2010 (www.napoleoninbayern.de)
- Henri Welschinger: Le maréchal Ney, 1815. E. Plon, Paris 1893 (Digitalisat)
- Désiré Lacroix: Die Marschälle Napoleons I. Übertragen von Oskar Marschall von Bieberstein. Verlag von Heinrich Schmidt & Carl Günther, Leipzig 1898
- Carl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. 2. Aufl., Verlag Alfred Schall, Berlin vor 1911
- Harold Kurtz: Nacht der Entscheidung - Die Tragödie des Michel Ney. K.F. Köhler Verlag, Stuttgart 1961
- Ernst Klitscher: Michel Ney. Soldat der Revolution – Marschall des Kaisers. Buchverlag Saarbrücker Zeitung, Saarbrücken 1993, ISBN 3-922807-44-5
- Jürgen Sternberger "Die Marschälle Napoleons" Pro Business Verlag Berlin 2008 ISBN 978-3-86805-172-8
Eksterne lenker rediger
- (en) Michel Ney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Michel Ney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Literatur über Michel Ney i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Entwurf für eine Statue von François Rude
- Erinnerungsstätten im Saarland
- Michel Ney in den Saarländischen Biografien
- Michel Ney in der Rheinischen Geschichte des LVR
