Michael Slettebø
Michael Gustav Slettebø (født 1879, død 1925) var en norsk arkitekt med virke i flere norske byer. Størst betydning har hans arbeider hatt i Stavanger hvor han etablerte arkitektkontor i 1916. Han har tegnet flere villaer i bydelen Eiganes og er blitt betegnet av Hild Sørby, professor i estetiske fag ved Universitetet i Stavanger, som en arkitekt som i «stor grad preget villabebyggelsen i Stavanger rundt første verdenskrig».[5]
| Michael Slettebø | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mai 1879[1][2][3] Egersund[1] | ||
| Død | 26. des. 1925[4] (46 år) Jacksonville[4] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Livsløp rediger
Michael Slettebø ble født i Egersund som sønn av kjøpmann H. M. Slettebø og hustru Ingeborg Maria. Han ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Kristiania, hvor han studerte tegning og formgivning. Etter endt utdannelse begynte han i 1899 som assistent for Halfdan Berle i Kristiania. I 1904 flyttet han til Ålesund, hvor han ble ansatt ved Hagbarth Schytte-Bergs arkitektkontor. Slettebø ble hos Schytte-Berg i to år hvor han tegnet i et formspråk preget av jugendstil. I 1916 etablerte han privat praksis i Stavanger. I 1922 flyttet han til San Francisco, hvor han skal ha arbeidet som arkitekt i forbindelse med gjenreisning av byen etter det omfattende jordskjelvet i 1906. Slettebø døde i 1925 av tyfus.[5]
Arkitektur rediger
Slettebø hadde sitt virke som arkitekt i perioden 1899–1925, først som assistent og senere som selvstendig arkitekt fra anslagsvis 1916, da han opprettet kontor i Stavanger. Hild Sørby trekker frem Torfæusgt 10, et av hans første oppdrag som arkitekt i Stavanger, som et hovedverk fra hans hånd.[5] Villaens utførelse og Slettebøs medvirkning helt ned til detaljplan i både husets eksteriør og interiør trekker veksler på Arts and crafts-bevegelsens tanker om arkitekten som kunstner, samt tanken om utforming av et hus som et gesamtkunstwerk, der alle delene av huset, dets utvendige og innvendige formspråk, skal være et resultat av valg foretatt av arkitekten.
Eiganesveien 82 (1917) er et eksempel på Arts and crafts-retningens maksime om at arkitektur og håndverk skal være rotfestet i den lokale kulturen. Her velger Slettebø et av Stavangers eldste trehus, kjøpmannsgården Skagen 18, som forelegg for villaens utforming. Huset står ennå på samme adresse og de fleste bygningsdetaljene, alt fra hageport, inngangsdør til de fargete blyglassvinduer i hallen, er bevart. Fasaden til Skagen 18 (ca. 1710) fikk sin rokokkoutforming i 1787, disse dekorelementene i rokokko kan en se et ekko av i Eiganesveien 82 ved både dens innvendige (f.eks. husets trappehall) og utvendige ornamenteringer (se foto av inngangsdør).
Slettebøs formspråk plasserer seg i skjæringspunktet mellom historisme og jugendstil. Stilvalget varierer med byggoppgaven og brorparten av produksjonen beveger seg innenfor datidens rådende historistiske og romantiske stilblanding. Mange av hans hus kan beskrives som konvensjonelle uttrykk for datidens arkitektoniske formsans, mens enkelte villaer som Eiganesveien 82, skiller seg ut ved en bevisst vilje til bruk av regional og stedbunden byggeskikk. Denne bevisste viljen til å «videreføre særegne motiver og kvaliteter fra den eldre bebyggelsen i Stavanger, er kanskje hans viktigste bidrag innenfor denne villabebyggelsens pionertid i Stavanger» hevder Hild Sørby i artikkelen Michael Slettebø og hans villabebyggelse i Stavanger rundt første verdenskrig.[5]
Arkivet etter Michael Slettebø finnes på Stavanger byarkiv og inneholder korrespondanse vedrørende arkitektens oppdrag og arkitekttegninger.
Utmerkelser og priser rediger
- 1. premie - Hjemmenes Vels konkurranse om tegninger til «velindrettede smaaleiligheder» i samarbeid med arkitekt Harald Aars (1907)
- 2. premie - Landbruksorganisasjonens arkitektkonkurranse om utforming av typetegninger til småbruk (1907)
- Stavanger Skjønnhetsråds diplom for vakker arkitektur. Tildelt for arbeidet med Eiganesveien 82 (1917)
Arbeider rediger
Egersund rediger
- Forsamlingslokale (tre) Egersund Misjonshus, Spinnerigt. 4 (1922)[6]
Ålesund rediger
- Forretningsbygg/bolig (mur) Keiser Wilhelmsgt. 36 (1906) - Modernisert
- Forretningsbygg/bolig (mur) Kiperviksgt. 6 (1906) - Revet
- Forretningsbygg/bolig (mur) Nedre Strandgt. 10 (1906) - Modernisert
Stavanger rediger
Bygningsarkivet i Stavanger ble totalskadd i brann 1929. Det er derfor vanskelig å lage en utfyllende liste over bygg tegnet av Slettebø i Stavanger, samt angi byggeår.
- Villa (tre) Eiganesveien 82 (1917)
- Villa (mur) Orknøygt. 48 (1920)
- Villa (tre) Kannikgt. 52 (1920)
- Villa (mur) Færøygt. 49 (1920)
- Villa (tre) Seehusens gt 70 (1920)
- Villa (mur) Cort Adelers gt 5
- Villa (mur) Niels Juelsgt. 57 (1916)
- Villa (mur) Torfæusgt. 10 (1916)
- Villa (tre) Johan Thorsensgt. 1
- Villa (tre) Figgjogt. 1, 3 og 5
- Villa (tre) Magnus Lagabøtersgt. 58
- Villa (tre) Lysefjordgt. 70
- Villa (mur) Muségt. 60
- Villa (mur) Muségt. 56 (1914)
- Villa (tre) Christian IVs gt 19 (1917)
- Villa (tre) Byhaugveien 1
- Villa Chr. Jacobsensgt. 10
- Villa Chr. Jacobsensgt. 12
Referanser rediger
- ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Michal_Slettebø[Hentet fra Wikidata]
- ^ KulturNav, KulturNav-ID f6972335-deca-4df8-9712-1fe9ce049959[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Bergens Tidende, utgitt 14. januar 1926[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Sørby, 1994
- ^ Egersund Misjonshus Egersund byhistoriske leksikon
Litteratur rediger
- Hild Sørby: Michael Slettebø og hans villabebyggelse i Stavanger rundt første verdenskrig, Stavanger Museums Årbok, Årg. 104 (1994) s. 45-72
- Hild Sørby: Bidrag til Stavangers arkitekturhistorie mellom 1850 og 1930, Stavanger Museums Årbok, Årg. 83 (1973), s. 83-99
- Per Th. Grimnes (red.): Ledaal Vest, Arbeidsgruppen for reguleringsplan Ledaal Vest (1989) ISBN 82-992026-0-4
- Anders Haaland: En by tar form, Stavangers bebyggelse 1815-1940, Wigestrand (1999) ISBN 82-91370-14-1
Eksterne lenker rediger
- Kommunedelplan for kulturminner 2010-2025, Stavanger kommune, Kultur og byutvikling (2010)