Mercator Cooper
Mercator Cooper (født 29. september 1803 i Sag Harbor i New York, død våren 1872 i Barranquilla i Colombia) var en skipskaptein som har blitt kreditert som den første amerikaner som besøkte Tokyo og den første som gjennomførte en ilandstigning på det østantarktiske fastlandet. Begge hendelser foregikk på sel- og hvalfangstekspedisjoner ut fra hans fødeby på Long Island.
| Mercator Cooper | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. sep. 1803[1] Suffolk County New York | ||
| Død | 1872[2][3][1][4] Barranquilla | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Cooper var en erfaren sel- og hvalskutekaptein, og ledet flere ekspedisjoner på alle verdenshav. I 1822/23 var han på hvalfangst ved Patagonia med «Andes» under kaptein Maxwell Griffing, i 1825 var han i Kina med «Beaver» under kaptein Frederick W. Depoister, og i 1828–29 var han igjen på hvalfangst ved Patagonia – først med «Argonaut» under kaptein Uriah Sayre, deretter med «Cadmus» under George Howell. I 1830-årene seilte han med fartøyet «Phenix» på hvalfangst i Atlanterhavet.[5] Fra 1842 til 1843 førte han «American» på en fangstekspedisjon som blant annet besøkte Crozetøyene.[6] Fra 1843 til 1846 seilte han som kaptein med «Manhattan» på en hvalekspedisjon til Sør-Atlanteren, Stillehavet, Indiahavet og Okhotskhavet, noe han gjentok fra 1847 til 1850 med «Franklin» og fra 1851 til 1854 med «Levant».[5]
«Manhattan»s besøk i Tokyo rediger
Den 9. november 1843 forlot Cooper Sag Harbor som kaptein på «Manhattan», en hvalskute på 440 tonn. 14–15. mars 1845 plukket «Manhattan» opp 22 japanske sjømenn som hadde lidd skipbrudd ved noen øyer sør for Japan. Utenfor Tokyobukta tok noen av japanerne en båt inn til land med beskjed om at Cooper ønsket å overlevere de resterende i havna. Japanerne avstod vanligvis kontakt med fremmede på grunn av Tokugawa-shōgunatets isolasjonspolitikk.[7]
Den 18. april 1845 ga en utsending fra shogun skipet tillatesle til å fortsette – mens «rundt tre hundre janpanske båter med om lag 15 mann i hver tok fartøyet i slep» ifølge Coopers loggbok, «de tok alle våre våpen i varetekt til vi dro. Det var en rekke fornemme ombord for å ta skipet i øyensyn. De virker svært vennlige.» Japanerne ga de besøkende rikelig med proviant, noe de nektet å ta imot betaling for. Den 21. april ble «Manhattan» tauet ut på åpent hav og de ble bedt om aldri å vende tilbake.
Cooper tok med seg et kart over de japanske øyer fra det havarerte, japanske skipet. Han planla og overlevere dette til amerikanske myndigheter da fartøyet returnerte til Sag Harbor 14. oktober 1846. Matthew Perry skal ha benyttet dette kartet under sitt besøk med fire amerikanske krigsskip i 1853.
Førstemann på det østantarktiske fastland rediger
I august 1851 seilte Cooper igjen fra Sag Harbor, denne gang som kaptein på 382-tonneren «Levant» på en kombinert hval- og selfangstekspedisjon. Det ble lett etter sel ved Chathamøyene øst for New Zealand før Cooper bestemte seg for å søke lenger sørover. Etter en rask penetrering av pakkisbeltet i Rosshavet, observerte han 26. januar 1853 land over 100 kilometer unna – en isbrem med høye fjell i bakgrunnen. Dagen etter seilte han skipet nærmere iskanten og beordret en lettbåt på vannet. De foretok en ilandstigning på isbremmen, som hadde en front på mellom én og fem meters høyde, og rapporterte om et stort antall pinginver, men ingen seler som de var kommet for å finne. Landkjenningen foregikk ved det som nå er kjent som Pennell Coast i Victoria Land og er den første dokumenterte ilandstigningen på det østantarktiske fastlandet.[8][9] Tretten år tidligere hadde den franske oppdageren Jules Dumont d'Urville vært i land på øya Rocher du Débarquement i arkipelet Pointe-Géologie,[10] 1200 kilometer lenger vest, mens den første dokumenterte ilandstigningen på kontinentet ble foretatt på Antarktishalvøya i 1821 av den amerikanske selfangeren John Davis.[11]
Cooper holdt seg i nærheten av land i flere dager, og 2. februar observerte de Ballenyøyene.[8] Ekspedisjonen fortsatte til Hongkong, der fartøyet ble solgt.[12]
Reisen med «Levant» er grundig dokumentert. Coopers logg fra reisen er bevart, i tillegg er det bevart en anonym logg.[8]
Coopers landkjenning i Antarktis har ikke vært viden kjent,[8] og er fremdeles lite omtalt. Henrik Johan Bull og Carsten Borchgrevink var ikke klar over denne da de på Antarctic-ekspedisjonen 1894–95 gjennomførte det de hevdet å være den første ilandstigningen på det antarktiske kontinentet, ved Kapp Adare like sørøst for der Cooper var i land. Referanse til Coopers bedrift mangler ofte i nyere litteratur om Antarktis' historie,[13][14][15] og ingen steder i Antarktis er oppkalt etter ham.[16]
Referanser rediger
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6mg826s, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119307472, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, FAST-ID 1718753, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.whalingmuseum.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Cooper, Mercator. Loggbøker og journaler. New York State Historical Documents
- ^ Headland, Robert K. (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 163. ISBN 978-0-9550852-8-4.
- ^ Suzuki, Yoshio (1974). «Tokyo honors and old friend» The Rotarian, mai 1974
- ^ a b c d Mills, William J. (2003). Exploring Polar Frontiers. ABC-CLIO, Santa Barbara. s. 160–61. ISBN 1-57607-422-6. Besøkt 23. januar 2012.
- ^ Stonehouse, Bernhard (2002). Encyclopedia of Antarctica and the Southern Oceans, s. 349. John Wiley & Sons, Chisester. ISBN 0-471-98665-8.
- ^ Composite Gazetteer of Antarctica Den vitenskapelige komite for antarktisforskning (SCAR). Katalognr. 3443
- ^ Headland, Robert K. (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 132. ISBN 978-0-9550852-8-4.
- ^ Headland, Robert K. (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 178. ISBN 978-0-9550852-8-4.
- ^ Huntford, Roland (1980). Scott og Amundsen (norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-10296-4. [Oversatt av Jan Christensen]
- ^ Rubin, Jeff (2005). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. ISBN 1740590945.
- ^ Vogt, David (2008). Vår glemte polarhelt - Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898–1900. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-29138-8.
- ^ Composite Gazetteer of Antarctica Den vitenskapelige komite for antarktisforskning (SCAR)
Litteratur rediger
- Headland, Robert K. (1996). «An early Antarctic landing: Captain Cooper's log of the Levant», i American Neptune, 56(4), s. 371–381.