Menneskebasert innhenting

(Omdirigert fra Menneskelig etterretning)

Menneskebasert innhenting (MI; engelsk: human intelligence, HUMINT)[1] er en etterretningsdisiplin som baserer seg på innsamling av informasjon ved å utspørre eller spore personer, eller ved å benytte spesielle teknikker for å få noen til å avsløre informasjon. Blant kjente organisasjoner som beskjeftiger seg med HUMINT er Central Intelligence Agency og Secret Intelligence Service. KGB var i sin tid også engasjert i HUMINT og etablerte forkortelsen MICE som huskeregel for standard fremgangsmåte:

  • Money – å kjøpe seg frem til at en person gir informasjon.
  • Ideology – å snu en persons misnøye med sitt eget lands system til egen fordel.
  • Compromise – å lure personen inn i en kompromitterende situasjon. (Utpressing)
  • Ego – å henvende seg til personer som føler de fortjener bedre behandling enn de får, og/eller få dem til å føle seg mer viktig.

NATO definerer HUMINT som «en kategori etterretning som kommer fra informasjon innsamlet fra personer».[2] Typiske HUMINT-aktiviteter er utspørring og samtaler med personer som har tilgang til etterspurt informasjon.

Folk som driver med dette, kaller ikke seg selv ikke hemmelige agenter eller spioner.[trenger referanse] Som regel brukes den engelske forkortelsen HUMINT-operatør, men på norsk brukes også MI-operatør.[3]

Måten MI blir utført på, er diktert fra offentlig protokoll og hva slags kilder personen har tilgang til. Dette trenger ikke være hemmelige kilder, og mesteparten av HUMINT-aktiviteten foregår uten å involvere klandestin virksomhet. Både kontraetterretning og MI kan likevel inkludere klandestin MI og operasjonsteknikker som hører med slik virksomhet, og her går grensa til spionasje.[trenger referanse]

MI kan benytte andre kilder utenom spionvirksomhet, som diplomater (egne og allierte), militærattachéer, Frivillige organisasjoner, krigsfanger, flyktninger, asylsøkere, turister og forretningsreisende.

MI i spionasjeRediger

Spionasje er innsamlet informasjon fra folk som enten har stor tillit hos fienden selv, eller har kontakt med folk som nyter slik tillit.[trenger referanse] Prosessen med å rekruttere slike individer og videre støtte og forsyning til disse krever som regel agenter.

ReferanserRediger

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. juni 2020. Besøkt 7. juni 2020. 
  2. ^ AAP-6 (2004) - NATO Glossary of terms and definitions
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. juni 2020. Besøkt 7. juni 2020.