Mehmet VI (osmantyrkisk: محمد السادس, født 14. januar 1861 i Istanbul, død 16. mai 1926 i San Remo i Italia) var 36. og siste sultan av Det osmanske riket og den nest siste kalifen. De to titlene var samlet i hans regjeringstid. Han var yngre bror av forgjengeren Mehmet V.

Mehmet VI
Født14. jan. 1861[1][2][3]Rediger på Wikidata
Istanbul[4]
Død16. mai 1926[1][2][3]Rediger på Wikidata (65 år)
Sanremo
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Sultan i det Ottomanske Rike (1918–1922) Rediger på Wikidata
EktefelleEmine Nazikeda (–1926)
Müveddet Kadın
Nevvare Hanım
Nevzad Hanım
Inşirah Hanım
FarAbdülmecid
MorGülistü Kadin
Søsken
8 oppføringer
Abd-ul-Hamid II
Mehmet V
Ahmed Kemaleddin
Murad V
Mehmed Burhaneddin Efendi
Refia Sultan
Fatma Sultan
Mediha Sultan
BarnRukiye Sabiha Sultan
Ulviye Sultan
Şehzade Mehmed Ertuğrul
NasjonalitetDet osmanske rike
Gravlagtcemetery of the Sulaymaniyya Takiyya
Signatur
Mehmet VIs signatur
Våpenskjold
Mehmet VIs våpenskjold

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Mehmed Vahideddin ble født i Dolmabahçe-palasset i Istanbul. Han var yngste sønn av sultan Abdülmecid I og hans hustru, den cirkassiske prinsesse Gülüstü Kadın Efendi. Etter begge foreldres tidlige bortgang, bare noen måneder etter hans fødsel, ble han tatt under vern av sin eldre halvbror, den fra 1876 regjerende sultan Abdülhamid II. Prins Mehmed, som ikke ble ansett å ha noen sjanse til noensinne å bli sultan, gikk for å være intelligent, elegant og politisk interessert. Han beskjeftiget seg intensivvt med studiet av islamsk litteratur.

Etter at kronprins Yusuf Izzettin Efendi brått begikk selvmord 1. februar 1916 ble Mehmed rangert som ny tronfølger (Veliaht) for sin eldre halvbror sultan Mehmed V. I denne egenskap besøkte han under verdenskrigen de allierte stormaktene Østerrike-Ungarn og Det tyske rike. Han hadde ingen politiske fullmakter under besøkene.

Sultan rediger

Første verdenskrig endte med katastrofe for Det osmanske riket. Ved krigens slutt hadde britene erobret Bagdad og Jerusalem og store deler av de europeiske territoriene ble utskilt, og delt mellom seierherrene. Mehmet VI overtok sultanatet 4. juli 1918 etter kapitulasjonen, mens de allierte styrkene fortsatt okkuperte Istanbul. Under forhandlingene med Ententemaktene godtok Mehmet VI å avgi Syria, Palestina, Mesopotamia, Anatolia og Izmir. Hejaz ble anerkjent som uavhengig stat.

Tyrkiske nasjonalister mislikte sterkt vilkårene i fredsavtalene. En nasjonalistisk bevegelse under ledelse av Mustafa Kemal nådde toppen da grekerne inntok Izmir 15. mai 1919. Den nasjonalistiske bevegelsen drev grekerne ut igjen med militær makt og dannet en alternativ revolusjonær regjering i april 1920. 24. mai 1920 undertegnet Mehmet dommen om dødsstraff for Mustafa Kemal til ingen nytte.

Abdikasjon og død rediger

 
Mehmed VIs avreise i 1922

Sultan Mehmet VI fratrådte tronen den 1. november 1922. Han forlot Konstantinopel 17. november ombord i et britisk krigsskip. Kalifatet (den religiøse makten) ble overført til fetteren Abdülmecid II 19. november. Han gikk han i eksil på Malta, deretter på den italienske Rivieraen. 3. mars 1923 erklærte folkeforsamlingen i Ankara sultanatet (den politiske makten) for opphevet. 29. oktober samme år ble Tyrkia formelt opprettet med Mustafa Kemal som president. Kalifatet (den religiøse makten) ble offisielt opphevet i 1924.

Han døde i Sanremo, Italia den 15. mai 1926.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mehmed VI, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mehmed-VI, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 39902, oppført som Mehmed VI.[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0041736[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Jacques Benoist-Méchin: Mustapha Kémal ou La mort d'un empire, édition Albin Michel, 1954 ISBN 2226021957.

Eksterne lenker rediger


Forgjenger
Mehmet V
 
Osmansk sultan
19181922
Etterfølger
Ingen