Wikipedia

Medmenneske

roman av Olav Duun

Medmenneske er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1929.[2][3][4] Romanen regnes som et høydepunkt i forfatterskapet, men også som Duuns mest omdiskuterte roman.[5] Romanen var den første i en trilogi, og ble fulgt av Ragnhild (1931) og Siste leveåret (1933).[6]

Medmenneske
Forfatter(e)Olav Duun
Utgitt1929[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag

Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: Det vonde drep du ikkje med øks. «Trilogien er bygget opp omkring Ragnhilds mord og de følger det får for den lille menneskegruppe på gården Stavsund: Ragnhild, hennes mann Håkon, hennes svigermor Tale, sønnen Halvard og i siste bind også datteren vesle-Tale.»[7]

Bakgrunn rediger

Etter at Duun hadde fullført storverket Juvikfolket i 1923, hadde han vært på leting etter annet, nytt stoff. Han hadde gitt ut ei novellesamling og tre romaner med sprikende form og tendens.[8]

Duun hadde fått Statens kunstnerlønn fra 1923, og var på leting etter en balanse mellom lærerlivet og forfatterlivet.[8][9][10] Før jul i 1927 sa han opp lærerstillinga for å samle seg om forfatterskapet.[11] I disse årene var han også regelmessig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur.[8][12]

Litteraturhistorikeren Bjarte Birkeland skriver at Duuns forfatterskap var i ferd med å skifte retning og dybde: «Det vart ikkje lenger nok å skrive romanar med vekt på ytre årsaksamanhengar mellom individet og det omgjevande miljø […] Det er krefter i det indre mennesket som meir og meir kjem i søkjelyset, krefter som spring ut or ukjende brunnar i menneskesinnet.»[13]

Innhold rediger

 
Kart over Jøa og deler av Otterøya med Duuns stedsnavn avmerket. «Stavsund» ikke er næmere stedfestet i romanen. «Noen vil plassere Stavsund ved Fosnesvågen lengst nord på Jøa. Andre finner likheter med Finnanger over Otterøya.».[14] Opptakene til tv-serien Medmenneske foregikk på gården Frøvarp på Elvalandet, litt lenger øst.[15][16]

Historien i romanen utspiller seg i løpet av en måned i 1899, på gården «Stavsund» i ei fjordbygd et uspesifisert sted i Ytre Namdalen.[17] Familien på Stavsund består av kårfolkene Didrik og Tale, det unge gårdbrukerparet Håkon og Ragnhild og deres sønn Halvard. Håkon er sønnen til Didrik og Tale, mens Ragnhild er gift til gården. Flere familiemedlemmer og tjenere på gården opptrer også i romanen. Ragnhild og Håkon har vært gift et par års tid, og driver gården med fiske, krøtter og kvernbruk.[8] Kårmannen Didrik har fremdeles energi og virketrang, og har etablert seg som en konkurrent til sønnen Håkon i arbeidet med å bygge et moderne kvernbruk.[18][19] Det var opprinnelig Håkons idé, men Didrik tar opp kampen i et siste forsøk på å skape seg et positivt ettermæle.

Selv om Duun presenterer Didrik som en negativ person, blir han også utstyrt med en forhistorie som kan være med å forklare hvordan han har hardnet og blitt mannevond. Didrik beskrives som evnerik, kunnskapsrik og med selvtillit.[20][21] I sin biografi om Duun skriver litteraturforsker Heming Gujord at «ett eller annet sted i livsløpet har den evnerike mannen sporet av.»[8] Uhell og økonomiske problemer som har redusert hans sosiale status kan være noe av forklaringen.[22] Didrik har tilsynelatende hatt en sterk rettferdstrang. Gjennom motgang har dette karaktertrekket blitt forgjort, og Didrik har endt opp som en retthaversk kranglefant som fører prosesser på jakt etter «retten sin».[20][23]

Ragnhild beskrives på sin side som en skjebnetro fatalist[8] med stor selvtillit og godt selvbilde.[22] Hun har «eit lyst syn på livet» og «kjenner omsorg og ansvar for andre».[24] Gujord mener at Ragnhild «i egne øyne er et medium for en høyere makt.»[8]

Håkon blir framstilt som en svak og ettergivende sønn. Han har problemer med å leve opp til bygdesamfunnets tradisjonelle mannsrolle, og må søke hjelp hos naboen for å slakte et dyr. Håkon har likevel nok egenvilje til at han er i konflikt med faren om hvem som skal bygge og drive kvernbruk.

Under et møte mellom Didrik og Ragnhild en tidlig morgen tettes konflikten mellom de to. Hun er ute for å hente ved; han er bakfull og har sovet i kvernhuset. Han provoserer og truer henne, slik at hun løfter vedøksa og slår ham i hodet.

Ragnhild kamuflerer først drapet som en ulykke. Hun tilstår drapet overfor Håkon, men finner ingen takknemlighet eller forståelse hos ham.[20] Romanen slutter med at Ragnhild tilstår drapet for alle, og reiser fra gården i følge med lensmannen.[12]

Fra møtet mellom Ragnhild og Didrik

 – Du ser eg har deg no, Ragnhild. Du skal gi deg no. Eg elskar deg, eg har ikkje ord for det, herre gud, Ragnhild! Men enda meir hatar eg deg, hører du det? Dei som sett seg i mot meg her etter, dei lyser eg til helvetes: til helvetes på hålkeføre og nedover bratte bakken! eg tyner den og eg tyner den, eg legg det svart i kring deg visst du ikkje lystrar meg. Ja for eg slæst for ei sak!

Og så kaldflirer han til henne, det er drepande lågt og nær henne: – Om så enden blir at ‘n Håkon tek live av meg. Han har fortent eit fadermord.

Ho såg han sa sant. Dette var hans sanning. Der fanns ikkje botn i auga på han, og kva var der ikkje i dem!

– Du kjem ikkje her ifrå før du velsignar meg! – han tok etter henne på nytt.

Ho visste mange ting i same blinken, det var så klårt at det skar, men straks var det borte, og da visste ho berre at ho steig unda og at øksa fór i vêre. Han stod litt nedanfor henne, kven som no hadde sett han der, og øksa snudde seg i handa, og så gav ho han dasken, den han måtte ha. Ho la all si tyngd og makt i det. – Der!

Han tok i mot dasken med ein døyvd liten sukk, mest som han sanna med henne, og seig i hop. Der låg han. Ho såg opp og rundt i kring seg. Der var ingen til stades, der var ingen som gav det nokon ans. Ho ser på han att. Han er ferdig. Han har fått økshammaren midt oppi skinnhuva, denne rare skinnhuva han gjekk med støtt; der hadde vorte eit søkk i henne. – Men er der ikkje ein gong blod i han? undres ho. Var det likt! Nei da måtte han ha vore eit menneske da. 

Den avgjørende scenen i det femte av romanens sju kapittel

Tolkning rediger

 
Lars Tvinde som Didrik, Dagmar Myhrvold som Tale og Ragnhild Hald som Ragnhild i den første oppsetningen på Det Norske Teatret i 1937.

Professor Jan Inge Sørbø skriver at romanserien både er «ein einkel allegori om godt og vondt og ein uhyre kompleks psykologisk studie.»[25] Flere peker på at «mennesket for Duun etter kvart vart meir og meir ei gåte. … og om so skulde vera, so er då Didrik Dævel eit godt døme på gåta. For diktaren gjev oss ingi fullgod utgreiding om kvifor og korleis Didrik har vorte som han er.»[26]

De alle fleste som har skrevet om boka, har oppfattet den som en fortelling om kampen mellom det gode og onde, med Ragnhild og Didrik som representanter for godt og ondt.[17][24] Selv om Ragnhild kommer i skade for å drepe Didrik, hører hun til Duuns heltefigurer, og drapet oppfattes som en videreføring av hennes gode etiske ståsted.[17] Birkeland skriver om «det dramatiske og moralske paradokset at dette nærast fullkomne mennesket blir mordar».[23] Litteraturhistorikeren A.H. Winsnes beskriver Ragnhild som «det ekte og hele menneske» som må «berge det menneskelige i seg selv og den lille verden hun lever i.»[27] Daniel Haakonsens artikkel «Tanker om Ragnhild i Medmenneske» er blant de analysene som går lengst i å forklare Ragnhild som en godhetsaktør.[17][28][29]

Blant de som har lest romanen annerledes, har litteraturhistoriker Åsfrid Svensen oppfattet personene som fanget i et mønster av kjønnsroller og grunnleggende konflikter i bondesamfunnet i datida.[17][29] Svensen skriver at «den breie miljøskildringa dei er sette inn i, viser at problema deira ikkje er bare individuelle; dei er farga av den tida og den samfunnsutviklinga dei lever innafor.»[18] Også professor Willy Dahl leser verket i lys av tida, i tråd med programmet for hans litteraturhistorie: «Didrik Dales ondskap er tidfestet og forklart. Handlingen er lagt til nittiårene, og det som løser ut striden er det materielle framsteget.»[5] Arne Reinskau har en uvanlig innfallsvinkel der han oppfatter Ragnhild som en kynisk opportunist som har giftet seg for pengenes skyld, og gir henne skylden for at ting går som de går.[17][30]

Litteraturkritiker Rolv Thesens bok om Duuns forfatterskap, Mennesket og maktene, ble først utgitt i 1942, mens Norge var okkupert, og den kan leses som en drøfting av hvordan man kan møte ondskap og brutalitet.[31] I og med at Thesen oppfatter ondskap som en reell sosial faktor, blir også hans tolkning av Didrik preget av dette: «Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske».[20]

Winsnes mener at Ragnhild er «det kvinnelige sidestykke til Odin. Hos henne er menneskekraften utløst».[27] Heming Gujord peker på sin side på at Ragnhild er en komplementærskikkelse til Odin i Juvikfolket. «Der Odin gav sitt liv, dreper Ragnhild. Kan slikt forsvares?»[8]

Gujord mener at Ragnhild, sett fra Didriks ståsted, har forløst Didrik «fra den ulykkelige rollen som den onde i bygda.» Gujord peker også på at Didrik med dette tvinger Ragnhild inn i en rolle som hun ikke har ønsket seg.[8]

Lektor Sonja Nygård Wæraas skriver i sin artikkel om boka at Ragnhilds drapshandling forverrer forholdet mellom Ragnhild og Håkon: «Da Håkon skjønar at Ragnhild ser ned på han fordi han ikkje kan akseptere gjerninga hennes, blir situasjonen ennå vanskelegare. Håkon har frå før ei slags mindreverdskjensle overfor Ragnhild, og hennes forakt er nok meir enn han kan bere utan at han tar skade av det.»[24] Både Svensen, Thesen og Birkeland peker på at Håkons avvisning har likhetstrekk med hvordan Noras innsats blir avvist av ektemannen Torvald i Ibsens skuespill Et dukkehjem.[20][23][18]

Professor Otto Hageberg har analysert boka med en psykoanalytisk innfallsvinkel, på jakt etter de underbevisste indre kreftene hos personene.[17][29] Han mener at underbevisste driftskomponenter hos Ragnhild er med på styre handlinga i romanen. Hun har sterke følelser som hun undertrykker og kontrollerer, og som står i motsetning til de normene og verdiene hun bærer fram og som samfunnet rundt henne bygger på. Noen av disse følelsene er knyttet til en gjensidig, ubevisst tiltrekning mellom Ragnhild og Didrik.[17] Hageberg peker på at seksualitet, død og vold ofte er strukturelt sammenvevd hos Duun.[17]

Harald Beyer peker også på at «det fineste og merkeligste i romanen er skildringen av det innfløkte forholdet mellom godt og ondt i menneskesinnet … de dypere årsaker og de virkninger som ingen kan forutse.»[32] Rolv Thesen nevner også skildringa av forholdet mellom det 'vonde' og det 'gode' menneske som det mest geniale i romanen.[20]

Romanen i ettertid rediger

Romanens status som klassiker bekreftes av at den er med i noen utvalg av Norges beste bøker: Søyler i norsk litteratur (1987) og Århundrets Bibliotek (1991).

Duun omarbeidet selv boka til scenebruk på Det Norske Teatret, i samarbeid med teatersjefen Knut Hergel.[33][34] Lars Tvinde spilte rolla som Didrik Dale i den første oppsetningen i 1937 og i senere oppsetninger på samme teater. Senere har Kristian Hefte spilt Didrik på Trøndelag Teater i 1952, og Rolf Berntzen på Den Nationale Scene i 1961. Liv Ullmann spilte Ragnhild på Det Norske Teatret i 1963.

TV-serien Medmenneske ble sendt av Fjernsynsteatret i 1981. Espen Skjønberg spilte rollen som Didrik, Britt Langlie spilte Ragnhild, mens Arild Brinchmann sto for manus og regi.[35]

Kjetil Bang-Hansen gjorde en ny dramatisering av romanen i 1991.[36][37]

En ny dramatisering ved Otto Homlung og Tine Thomassen i 2001 tok utgangspunkt i hele trilogien. Riksteatret satt opp versjonen, med premiere i Namsos 5. februar 2001.[38]

Skuespilleren Ragnhild Vannebo har utviklet scenemonologene Lea på stranda (1984), Ragnhilds veg (1998) og Tale på trænet (2013; «trænet» = toget) ut fra trilogien.[39][40]

Referanser rediger

  1. ^ https://snl.no/Medmenneske; Store norske leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1929). Medmenneske. Oslo: Norli. 
  3. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 17-19. 
  4. ^ Medmenneske; aschehoug.no
  5. ^ a b Dahl, Willy (1984). Norges litteratur. Bind 2 : Tid og tekst 1884-1935. Oslo: Aschehoug. s. 388. ISBN 8203105718. 
  6. ^ Levander, Hans (1997). Hvem er hvem i litteraturen: litterære skikkelser fra A til Å. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257306703. 
  7. ^ Daniel Haakonsen (1958). Olav Duun : tre essays. Oslo: Det norske studentersamfunds kulturutvalg. s. 31. 
  8. ^ a b c d e f g h i Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 360–377 og 378-384
  9. ^ «Den store dikter i en lærerpost». Norsk skoletidende. Hamar: Norsk skoletidende. 1926. s. 672. 
  10. ^ «Ei samtale med Olav Duun um sjøormen og andre aalvorlege ting». Den 17de mai; 20. november 1926. Oslo. 1926. s. 1. 
  11. ^ «Nybrott 3.12.1927». Larvik. 1927. s. 1. 
  12. ^ a b Mæhle 1997
  13. ^ Bjarte Birkeland (1967). «Innleiing [om hele Duuns forfatterskap]». Olav Duun: Menneske og maktene. Oslo: Gyldendal. s. 7-14. 
  14. ^ Haakon Odd Christiansen. «Olav Duuns landskap». Trondhjems turistforenings årbok 1976. pdf
  15. ^ Gåsvær, Kolbjørn (1988). Landet i eventyret: Olav Duuns steder. Fosnes kommune. s. 21. 
  16. ^ Aune, Tormod (1994). "I eventyre": i Olav Duuns rike. Namsos: Form&Foto. s. 60. ISBN 8291134073. 
  17. ^ a b c d e f g h i Hageberg 1980
  18. ^ a b c Svensen 1978; side 132-137
  19. ^ Longum og Aarseth 1977
  20. ^ a b c d e f Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 277-291. 
  21. ^ Sigurd Fjær (1933). «Litt um vondskapsproblemet i Duuns dikting». Syn og segn. Samlaget. s. 1-16. 
  22. ^ a b Jostein Holmen. Dagar til å leva, og dagar til å døy … : med ”doktorblikk” på helse og sjukdom i Olav Duuns dikting; Tidsskriftet Michael; nr 1, 2020
  23. ^ a b c Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 537-541. ISBN 8202154790. 
  24. ^ a b c Wæraas 1982
  25. ^ Jan Inge Sørbø. Nynorsk litteraturhistorie. Samlaget, 2018. side 218. ISBN 978-82-521-8896-7
  26. ^ Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting. Hamar: Norsk skoletidende. s. 82. 
  27. ^ a b A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 543. 
  28. ^ Haakonsen 1978
  29. ^ a b c Ole Martin Høystad (1987). Odin i Juvikfolke : Olav Duuns språk og menneskesyn. Aschehoug. s. 28-29. ISBN 8203156436. 
  30. ^ Reinskau 1966
  31. ^ Otto Hageberg. «Litteraturforsking som motstand. Refleksjonar med utgangspunkt i Rolv Thesens bok om Olav Duun». Norsk Litterær Årbok 1995; side 151–162
  32. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 301. ISBN 8203091059. 
  33. ^ Dale, Johs. A. (1964). Nynorsk dramatikk i hundre år. Oslo: Det norske samlaget. s. 151-154. 
  34. ^ Duun, Olav (1976). Medmenneske ; Ettermæle. Oslo: Noregs Boklag. ISBN 8252201431.  Dramaversjonene
  35. ^ Ørjasæter, Jo (1994). Fjernsynsteatret. Ad notam Gyldendal. s. 163, 167, 282. ISBN 8241704224. 
  36. ^ Medmenneske. Det Norske teatret. 1991. 
  37. ^ Medmenneske. Stavanger: Rogaland teater. 2002. 
  38. ^ Medmenneske. Riksteatret. 2001. Programhefte
  39. ^ Nord-Trøndelag teater presenterer: Tale på træne. Verdal: Nord-Trøndelag teater. 2013. 
  40. ^ Tale på trænet; olav-duun.no

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

  • Medmenneske som gratis e-bok (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Medmenneske&oldid=22738607»