Massakren ved Wounded Knee
Massakren ved Wounded Knee, Lakota: Čhaŋkpé Ópi Wakpála, også kalt «slaget ved Wounded Knee», var det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte Lakotanasjonen (Sioux, Dakota) og USA. Det skjedde 29. desember 1890[1] ved Wounded Knee i Pine Ridge-reservatet i Territoriet Dakota. Den amerikanske hæren brukte fire Hotchkiss M1875 Mountain Gun, mens lakotakrigerne knapt hadde våpen. Da kanonaden stilnet, lå 153 (menn, kvinner og barn) av 350 indianere døde igjen i snøen, 51 var skadet (fire menn, 47 kvinner og barn) hvorav noen døde senere.[2]
| Massakren ved Wounded Knee | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Indianerkrigene | |||||||
 De amerikanske soldatene som vender tilbake etter massakren | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sioux | USA | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Big Foot | James W. Forsyth | ||||||
| Styrker | |||||||
| 120 menn 230 kvinner og barn | 500 mann Fire Hotchkisskanoner | ||||||
| Tap | |||||||
| 151 døde 50 sårede 150 savnede | 25 døde 39 sårede | ||||||
  Wounded Knee Massakren ved Wounded Knee (Sør-Dakota) | |||||||
Bakgrunn rediger
Allerede den 15. desember var høvdingen for Lakotanasjonen, Sitting Bull, blitt drept av reservatets innfødte politi under et mislykket forsøk på å ta ham i arrest. Halvbroren hans, Big Foot, ble valgt til ny leder. Som et resultat av en generell følelse av håpløshet i reservatet etter Sitting Bulls død, valgte Big Foot å føre folket sitt fra reservatet de var tildelt for å søke seg til sine slektninger under høvding Red Cloud i et annet reservat lenger sør.[3]
«Flukten» fra reservatet satte de hvite amerikanerne i alarmberedskap, og major Samuel Whitside ble sendt ut med det 7. kavaleriregiment for å stoppe dem. 7. kavaleriregiment var den samme avdelingen som tidligere hadde blitt ledet av den berømte eller beryktede oberstløytnant George Armstrong Custer, som falt i slaget ved Little Bighorn i 1876.
Da Big Foot og hans lakota-gruppe på 350 menn, kvinner og barn ankom sitt mål, kjente Red Cloud allerede til de hvites reaksjoner og ba dem straks dra tilbake for ikke å sette Red Cloud og hans folk i en knipe. Big Foot var allerede på vei tilbake da han ble «avskåret» av det 7. kavaleri. Han var selv i en elendig tilstand, og gruppen med flyktninger var en fillete og forkommen flokk, så de overgav seg uten motstand.
Leiren ved Wounded Knee Creek rediger
Whitside overførte Big Foot til en armé-ambulanse på grunn av alvorlig lungebetennelse og eskorterte de innfødte amerikanerne til en foreløpig leir ved Wounded Knee Creek før de skulle eskorteres videre tilbake til reservatet de hadde «flyktet» fra. Hæren ga lakotaene telt og litt mat og talte dem. Det var 120 menn og 230 kvinner og barn.
Neste morgen så lakotaene at flere kavalerisoldater med hotchkisskanoner hadde kommet i løpet av natten. Kanonene ble satt opp på en lav ås rett over leiren. Oberst John W. Forsyth var blant de nyankomne fra 7. kavaleriregiment og overtok kommandoen over alle de amerikanske styrkene, som på dette tidspunktet utgjorde 500 mann.[4]
Forsyth informerte om at lakotaene skulle tas til en militærleir i Omaha i Nebraska. De amerikanske soldatene fikk ordre om å avvæpne lakotaene, som nå ble sett på som fanger.
Major Whitside hadde ikke gjort noe forsøk på å avvæpne dem da de overgav seg dagen før, da han ikke så på dem som noen trussel. Men om morgenen ble lakotaene kalt inn til møte i leiren, der de fikk beskjed om å levere inn alle skytevåpen. Da soldatene ikke var fornøyde med mengden våpen de fikk i den frivillige overleveringen, begynte de å gjennomsøke teltene og fjernet alt som kunne brukes som våpen, blant annet ekstra teltstenger og småøkser til vedhogging, som var livsnødvendig for lakotaene. Så begynte soldatene å undersøke krigerne personlig. I denne prosessen ble lakotaene mer og mer irriterte og uregjerlige, ifølge hærens egne rapporter.
Massakren rediger
En av de siste mennene soldatene prøvde å avvæpne var Black Coyote, som lakotaene i etterkant fortalte var døv og hemmet på annet vis, og gjorde motstand da de hvite soldatene prøvde å ta fra ham en gammel rifle han ikke tidligere hadde gitt fra seg og som han hadde betalt mye for.[5] Et skudd ble avfyrt. Dette virket som et klarsignal for soldater oppe på åsen, som straks begynte å avfyre hotchkisskanonene. Det ble kaos, soldatene nede i leiren ble fanget i kryssilden, og lakotaene løp til alle kanter, mennene for å finne igjen de avleverte våpnene sine for å forsøke å forsvare seg, mens kvinnene og barna prøvde å komme unna den dødelige ildgivingen.
Da skytingen var over, lå 153 lakotaer og 25 amerikanske soldater døde tilbake. Big Foot, som syk og utmattet hadde forsøkt å komme unna, var blant de døde. Det er trolig at omtrent alle de døde soldatene ble drept i såkalt «friendly fire»,[6] altså av sine egne, som følge av at det ble skutt på kloss hold i en kaotisk situasjon. Men det ble ikke gjort noen undersøkelse av dette etterpå. I tillegg til de 25 døde, ble 39 soldater såret, hvorav seks døde senere.[2]
Etter massakren rediger
Sårede soldater og innfødte amerikanere ble fraktet i vogner til Pine Ridge. Om lag 50 lakotaer kom dit, men ble holdt utendørs i kulden i lang tid i påvente av husly. Ca. 150 lakotaer kan en ikke gjøre greie for. De fleste kildene viser til at de lyktes med å flykte, og et ukjent antall av dem døde av skader og kulden ute på den vinterlige prærien, uten muligheter til å finne ly. Det er ingen rapporter om at noen av dem fant tilbake til reservatet sitt, det eneste sted de hadde å søke seg til. De militære engasjerte flere sivile til å begravet de døde lakotaene som lå igjen i leiren i Wounded Knee. På grunn av en snøstorm tok det tre dager før de ankom. De døde lå nedfrosset i bakken, og de sivile graverne samlet de døde og la dem i en fellesgrav på den samme bakketoppen hvor artilleriet hadde stått. Tilsammen ble 84 menn, 44 kvinner og 18 barn drept på området, mens minst syv lakotaer ble dødelig såret.[7]
Reaksjoner rediger
Oberst Forsyths overordnede, general Nelson A. Miles, suspenderte ham og tok fra ham kommandoen over 7. kavaleriregiment. Miles satte ned en undersøkelseskommisjon, som kom med kritikk mot Forsyth for hans disposisjoner, men fritok ham for ansvar. Kommisjonen var imidlertid ikke en formell krigsrett. Forsyth ble derfor gjeninnsatt i sin kommando over 7. kavaleriregiment på tross av vitnemål som hevdet at soldatene hadde forsøkt å skade ikke-stridende.
Miles, som senere ble hærsjef og militærguvernør for Puerto Rico, fortsatte sin kritikk av Forsyth og hevdet at han hadde hatt som mål å utrydde lakotaene. Miles fremmet konklusjonen om at massakren var utført med hensikt og påpekte at den ikke var en tragedie som følge av uheldige omstendigheter. Han ønsket slik å stoppe Forsyths karriere, men Forsyth ble imidlertid senere forfremmet til generalmajor.[8]
Reaksjonene i den amerikanske offentligheten var generelt sett positive. 20 soldater fikk Kongressens æresmedalje. Redaktør Lyman Frank Baum, senere berømt forfatter av Trollmannen fra Oz, skrev i Aberdeen Saturday Pioneer den 3. januar 1891:
«Avisen min har før erklært at vår eneste trygghet er avhengig av den totale utryddelsen av indianerne. Vi har gjort dem ille i hundrevis av år, så vi må for å verne sivilisasjonen vår følge opp med en dårlig ting til og utrydde disse utemmede og utemmelige vesenene fra jordens overflate. I dette ligger sikkerheten for nybyggerne våre og for soldatene, som er under inkompetent kommando. Hvis ikke vi gjør dette, kan vi vente at kommende år blir like fulle av trøbbel med rødhudene som årene før.»
Ettertidens syn rediger
Det var ingen endring i synet på «slaget ved Wounded Knee» før på 1970-tallet. Da var tonen blitt mer kritisk. I dag mener mange at hendelsen var en av de verste massakrene i USAs historie. Hendelsen er blitt minnet i en folkesang av Buffy Sainte-Marie og boken Bury My Heart At Wounded Knee[9] av historikeren Dee Brown. Både Sainte-Marie og Brown er selv av innfødt amerikansk opphav.
Historisk sett er massakren ved Wounded Knee regnet som sluttpunktet for perioden med «indianerkrigene», serien av konflikter mellom hvite soldater på den ene siden og urfolket på den andre, siden 1600-tallet, konflikter som endte med total US-amerikansk dominans i det såkalte grenselandet («The Frontier»). I 1890 ble det også erklært at «The Frontier» ikke fantes lenger.
Mer enn 80 år etter massakren, fra 27. februar 1973, var Wounded Knee også åsted for en konflikt som varte i 71 dager mellom føderale myndigheter og medlemmer av American Indian Movement. Stedet ble bevisst valgt som konfrontasjonssted pga. stedets symbolske verdi, og opprøret ble startskuddet for en framvoksende selvbevissthet blant «The Amerindians», som urbefolkningen også kaller seg, med krav om anerkjennelse og respekt. Denne utviklingen spredde seg også til andre urbefolkninger, slik som samene, som også fikk en oppvåkning gjennom Alta-konflikten på slutten av 1970-tallet.
I 2007 ga HBO Films ut en filmadapsjon av boken Bury My Heart At Wounded Knee med samme navn. Filmen ble nominert til hele 17 Emmy-priser og ble tildelt seks priser.
Nasjonalt minnesmerke rediger
Stedet har vært en nasjonalt minnesmerke fra 1965 og ble først skrevet inn i National Historic Landmark og deretter inn i National Register of Historic Places året etter.[1]
Referanser rediger
- ^ a b «National Historic Landmarks Program: Wounded Knee». National Park Service. Arkivert fra originalen 10. januar 2003. Besøkt 10. desember 2011.
- ^ a b Jack Utter: Wounded Knee & the Ghost Dance Tragedy, side 25, National Woodlands Publishing Company; første utgave (april 1991) ISBN 0-9628075-1-6
- ^ Viola, Herman J.: Trail to Wounded Knee: The Last Stand of the Plains Indians 1860-1890. Washington, D.C.: National Geographic Society, 2003.
- ^ Major Samuel L. Russell: Selfless Service: The Cavalry Career of Brigadier General Samuel M. Whitside from 1858 to 1902, MMAS Thesis, Fort Leavenworth: U.S. Command and General Staff College, 2002
- ^ Randy Parsons. «The Wounded Knee Massacre - December 1890». Lastoftheindependents.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. desember 2011.
- ^ Strom, Karen (1995). «The Massacre at Wounded Knee». Karen Strom. Besøkt 10. desember 2011.
- ^ Josephy, Jr., Alvin M., Trudy Thomas og Jeanne Eder: Wounded Knee: Lest We Forget, Billings, Montana: Buffalo Bill Historical Center, 1990.
- ^ Ostler, Jeffrey: (2004) The Plains Sioux and U.S. Colonialism from Lewis and Clark to Wounded Knee, side 354, 2004
- ^ Norsk utgave: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, Spartacus Forlag, ISBN 9788243004146
Eksterne lenker rediger
- (en) Wounded Knee Massacre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Wounded Knee-museets hjemmeside
- Omtale ved National Historic Landmarks Arkivert 10. januar 2003 hos Wayback Machine.
- «Walter Mason Camp Collection», med fotogtrafier fra massakren, Brigham Young University
- Oversikt over de falne soldatene
- «A Dark Day» – Undervisningsmateriell, Dakota Pathways
- «Lost Bird of Wounded Knee» – Undervisningsmateriell Arkivert 30. april 2013 hos Wayback Machine., South Dakota Public Television
- Review: Bury My Heart At Wounded Knee, HBO, venner av Little Big Horn
