Maoisme er en retning innenfor kommunisme og anses å være en videreutvikling av marxist-leninismen som igjen er en videreutvikling av marxismen. Maoismen bygger på statslederen Mao Zedongs teoretiske verker, kalt «Mao Zedong tanker» På tross av at maoismen sprang ut av Mao Zedongs tenkning, er det en vestenlig forskjell. Mens Mao Zedong tenkning var ifølge Kinas kommunistparti (KKP) marxismen-leninismen anvendt på de særegne forholdene i Kina, anses maoismen å være allmengyldig for alle land. Videre hevder maoismens støttespillere at maoismen er det hittil høyeste stadiet av marxistisk teori, og forøvrig at maoismen er marxismen i dag.

Begrepet «maoisme» har blitt brukt for å beskrive flere organisasjoner og bevegelser som ikke nødvendigvis har brukt begrepet selv. Det er verd å merke seg at begrepet «maoisme» aldri har blitt brukt som en offisiell betegnelse av Kinas Kommunistiske Parti. Derimot har de tidligere programfestet kinesisk: 毛泽东思想; pinyin: Máo Zédōng Sīxiǎng; bokstavelig talt «Mao Zedong Tanker». Selv før maoismen ble formalisert, ble begrepet tatt ibruk av ulike grupperinger og folk, som for eksempel av Tron Øgrim i boka «Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l)» (1982). Begrepet ble først utbredt på en stor skala etter at maoismen ble formalisert av Perus Kommunistiske Parti i dokumentet «Om marxismen-leninismen-maoismen» (1988) og senere tatt ibruk av Revolutionary Internationalist Movement.

Maoismen som teoriRediger

Maoismens grunnlag, marxismen, var ikke utviklet for føydale samfunn som Kina. Maos tilpasninger for den fattige verden har gjort maoismen til en populær retning i slike land.

Vestlige kommunister i dag vil først og fremst fremheve to deler av Maos lære, som de anser er av vedvarende relevans:

  • Organisering: Mao skrev mye om hvordan kommunistpartiet og hæren skal forholde seg til folket, og hvordan partiet og den kommunistiske folkehæren bør organiseres.
  • Filosofi: En del av hans skrifter som f.eks. «Om motsigelsen» (samme år) anses som en videreutvikling av marxistisk filosofi, altså den dialektiske materialismen.

Det er også en nær sammenheng mellom hans organisatoriske og filosofiske skrifter. Dette kommer kanskje klarest fram når vi ser på slike titler som: «Hvor kommer de rette tankene fra?» (1963) og «En dialektisk holdning til indre enhet i partiet» (1957).

Kommunikasjon og møterRediger

Maoismen hadde stort fokus på møter, og at folket og partiet, samt lederne og de vanlige partimedlemmene skulle lære av hverandre på denne måten. Partiet skulle lære om folkets behov, og være åpne for folkets meninger, og i tillegg var det stort fokus på obligatoriske møter i de enkelte particellene, og mellom lederne på regionalt og nasjonalt nivå, og partimedlemmene på grasrot-nivå.

Kritikk og selvkritikkRediger

Mao og kommunistpartiet videreførte den kinesiske tradisjonen for offentlig kritikk og selvkritikk. Denne tradisjonen tilsa at man gjennom åpen og offentlig dialog basert på at en av de fremmøtte enten ble kritisert, eller tok selv-kritikk kunne oppnå høyere forståelse for et problem, eller et sett med problemer. Partiets lokale representanter skulle lede disse møtene, og lære av dem – men beslutningene som ble tatt skulle ideelt sett bli tatt ved flertalls-stemme eller konsensus av lokalbefolkningen.

Parti, hær og folketRediger

Mao mente at hæren skulle være underlagt partiet. Dette betydde at Folkets frigjøringshær ikke skulle være en vanlig hær basert på borgerlig logikk og moral. En offiser skulle ikke straffe sine soldater, men være en inspirerende leder som lærer dem opp i både våpenbruk og marxist-leninistisk filosofi. Videre skulle ikke hæren under noen omstendigheter forgripe seg på lokalbefolkningen. Mao mente at folket ville bevæpne seg selv når hæren og folket ble ett. Altså at hæren ville inspirere folket til kamp, og omvendt. For at dette skulle kunne skje var det viktig at hæren var styrt av, og inspirert av partiet. Derfor hadde Folkets frigjøringshær også partifolk som hadde rene ideologiske roller i sine rekker. Partiet, folket og hæren måtte ikke bli fremmedgjorte for hverandre dersom revolusjonen skulle lykkes. Perus Kommunistiske Parti videreutviklet senere den maoistiske militærteorien og mente at hele partiet skulle være med i folkehæren, og dermed lede den direkte.

Ovenifra og ned, eller nedenifra og opp?Rediger

Mao mente at partiet måtte være hierarkisk organisert, altså demokratisk sentralisme, og at enkelte beslutninger måtte taes ovenifra, spesielt med tanke på produksjon og distribusjon av varer. Samtidig var det stort fokus på kommunikasjon mellom parti og folket gjennom møter og kritikk-selvkritikk på lokalt plan. Dette betydde i praksis at partiet bestemte hvor mye som skulle produseres og eksporteres av varer til andre regioner av landet, mens alt annet ble bestemt lokalt – i hvert fall i teorien. Fraværet av kapitalistisk konkurranse og produksjon gjorde at ingen andre enn kommunistpartiet kunne bestemme over produksjon og distribusjon, noe som ikke alltid fungerte like godt.

Det store sprangetRediger

Det store spranget var en serie med svært radikale tiltak som ble igangsatt for å industrialisere Kina. Noen av disse tiltakene viste seg å være litt for radikale, eller lite gjennomtenkte. I den store satsingen på stålproduksjon ble det laget stål av for dårlig kvalitet, fordi produksjonen skulle bli foretatt av små lokale enheter uten tilstrekkelig kjennskap til faget, framfor av store produksjonsanlegg med teknikere og eksperter. Mange sultet ihjel fordi småbønder ble tvunget til å produsere stål framfor mat, på grunn av en stor kollektiviseringskampanje for jordbruket. Nøden var også forårsaket av at partiet hadde bestemt at ris skulle såes dobbelt så tett i åkrene, noe som viste seg å ikke fungere.

KulturrevolusjonenRediger

Kulturrevolusjonens mål var at den gamle og borgerlige kulturen skulle utryddes, og erstattes med en helt ny kommunistisk kultur. Angrepet på det borgerlige gjaldt også potensielt borgerlige elementer innen kommunistpartiet, og ble kalt «den vedvarende revolusjon». Denne ideologi, karakteristisk for maoismen fra nå av, ble formeldt nedfelt i partiets konstutusjoner under kulturrevolusjonen under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i 1969.

Kulturrevolusjonen gikk hardt ut over lærere og akademikere, som ofte ble mistenkt for å være borgerlige. Disse derfor ble utsatt for vold og fengsling, og i tillegg kunne de bli sendt til arbeidsleirer der de ved siden av arbeidet skulle læres opp til å bli gode kommunister. Religiøse aktivitet ble slått ned på, og enkelte buddhistiske templer ble ødelagt.

Kina etter MaoRediger

Etter Maos død i 1976 fulgte Deng Xiaoping som leder i Kina. Det var store ideologiske forskjeller på disse to. Mao hadde tidligere kalt Deng for «en vandrer på kapitalismens vei».[trenger referanse] Etter Maos død ble en rekke markedsøkonomiske virkemidler tatt i bruk, og landet ble åpnet for utenlandske investeringer. Etter dette har Kina hatt en svært høy økonomisk vekst og levestandarden steget drastisk, til tross for at en del sosiale tiltak som garanterte mulighet for å få arbeid, gratis skole og helse har blitt avskaffet og de sosiale skillene har økt. Til tross for dette bekjenner Det kinesiske kommunistparti seg fortsatt, i hvert fall formelt, til kommunismen, marxismen-leninismen og maoismen som ideologi. Den nye retningen ble kjent som dengisme eller sosialisme med kinesiske særtrekk.

Maoister i vesten i dag tar sterk avstand fra den politikken som i dag føres i Kina, som de mener har brutt med helt sentrale prinsipper i maoismen. Maoistiske grupper i Norge er Tjen folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom.

LitteraturRediger

  • Henning Böke: Maoismus. Schmetterling Verlag, Stuttgart 2007
  • Paul A. Rule: «Is Maoism open to the Transcendent?», i The New China: A Catholic Response, red. M. Chu, New York (Paulist Press) 1977, 25-43.
  • Frederic Wakeman, jr: History and Will: Philosophical Perspectives of Mao Tse-tung's Thought, University of California Press, 1973