Martin Rodbell
Martin Rodbell (født 1. desember 1925, død 7. desember 1998) var en amerikansk biokjemiker og endokrinolog som var avgjørende for oppdagelsen av G-proteinet. For sin oppdagelse av denne proteintypen sammen med Alfred G. Gilman mottok han nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1994.[1]
| Martin Rodbell | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Martin Rodbell | |||
| Født | 1. desember 1925 Baltimore, Maryland, USA | ||
| Død | 7. desember 1998 (73 år) Chapel Hill, Nord-Carolina, USA grunnet sviktende organer | ||
| Beskjeftigelse | Biokjemiker | ||
| Akademisk grad | Ph.d. | ||
| Utdannet ved | Johns Hopkins University University of Washington | ||
| Nasjonalitet |  USA | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences Det ungarske vitenskapsakademiet National Academy of Sciences (1987–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States) | ||
| Utmerkelser | Gairdner Foundation International-prisen (1984) Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1994) Lounsbery-prisen (1987) | ||
| Spesialitet | Molekylær endokrinologi | ||
| Arbeidssted | National Institutes of Health | ||
| Fagfelt | Biokjemi | ||
| Forskning | Hormonsystemet | ||
| Utdannelse | B.S. i biologi (1949) Dr.philos i biokjemi (1954) | ||
| Kjent for | G-proteiner, Signaltransduksjon | ||
|
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1994 |
Tidlig liv og utdanning rediger
Martin Rodbell ble født i Baltimore i 1925. Etter videregående utdanning i barndomsbyen begynte han på Johns Hopkins University i 1943. Her studerte han biologi og fransk eksistensiell litteratur. Kun ett år inn i studietiden ble han avbrutt av den pågående andre verdenskrig der han gikk inn i det amerikanske militæret i sjøforsvaret som radiooperatør. Etter krigen gikk han raskt tilbake til studiene ved Hopkins og han fikk en bachelor i biologi i 1949. Året etter, i 1950 giftet han seg med Barbara Ledermann, en tidligere venn av Anne Frank. Med Ledermann fikk Rodbell fire barn. I 1954, som 29-åring ble han uteksaminert med en doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Washington. Mellom 1954 og 1956 jobbet han med en avhandling ved universitetet i Illinois og i 1956 godtok Rodbell en stilling som forsker innen biokjemi ved National Heart Institute (en del av National Institutes of Health i Maryland). Her jobbet han som forsker inntil 1985 da han ble forskningsleder for hele instituttets forskningssenter i Nord-Carolina. Her var han sjef for flere prosjekter innen ulike fagfelt helt til han gikk ut i permisjon i 1994.
Forskning rediger
Sammen med utviklingen av datateknologi fikk biologien stor hjelp i utviklingen av formler, synteseforskning og informasjonprosesser. Rodbell mente at datasystemer var nødt til å ha mye av den samme oppbygningen som menneskets kropp. Han mente at biologien kunne lære mye av å se på likhetene mellom bygging av teknologiske maskiner og biologiske organismer og celler. Mange av komponentene funnet i enkle kretskort kan, ifølge Rodbell, sammenlignes med de forskjellige byggesteinene i celler. Han hevdet at individuelle celler var analoge med kybernetiske systemer bestående av tre forskjellige molekylære komponenter: diskriminatorer, transduser, og forsterkere (ellers kjent som effektorer). Diskriminatoren, eller cellereseptoren, mottar informasjon fra utsiden av cellen og denne informasjonen leveres på tvers av cellemembranen. Forsterkeren forsterker disse signalene for å starte reaksjoner i cellen eller å overføre informasjon til andre celler. Mellom desember 1969 og januar 1970, mens Rodbell jobbet med en gruppe på et laboratorium som studerte effekten av hormonet glukagon, oppdaget gruppen at cellenivået av glukagon påvirker membranens reseptor. Dette fant de ved testing på leveren til rotter. Rodbell oppdaget at ATP kan snu den egentlig låste handlingen med glukagon. Med en cellereseptor kunne han også fjerne glukagonene fra cellen fullstendig. Han bemerket at spor av GTP (guanosin trifosfat) kunne reversere den bindende prosessen nesten ett tusen ganger raskere enn ATP.
Rodbell utledet at GTP trolig var den aktive biologiske faktoren for den nevnte reaksjonen, og at GTP hadde vært tilstede som en urenhet i sine tidligere eksperimenter med ATP. Han fant at GTP stimulerte aktiviteten i guanin nukleotid protein (senere kalt G-protein), som i sin tur produserte dyptgripende metabolske effekter i cellen. Rodbell postulerte at aktiveringen av G-proteinet var den "andre sender" som Earl W. Sutherland tidligere hadde teoretisert. Rodbell beviste senere sin teori om G-proteinet.
Nobelprisen rediger
For sin forskning og oppdagelse av G-proteinet samt dets funksjon i flere biologiske prosesser, ble Rodbell og Gilman tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1994. Den offisielle uttalelsen fra Nobelstiftelsen bemerker "their discovery of G-proteins and the role of these proteins in signal transduction in cells".[2]
Life, like the first blooming, emerges tantalizing to the curious: Why, How, When, Where; Interlocked questions arising from the mysterious encompassing matters quite serious. What, for example, is signal transduction? Haven't you heard, the computer chips proclaim, Surely it's all in the silicon, that's been all along their refrain. But is life really built on sand slipping and sliding down its slippery slope moving 30 degrees toward eternity, with limited scope. Enter the letter G, lucky seven in the alphabet the starting point for everything surely profound remember God, Gustav - V and VI prior crowned and now Carl Gustav, whom we gather here to celebrate. Gilman and Rodbell are delighted to communicate with receptors dancing to our tuning forks, Proclaiming all hail to the Swedish Majesties for giving us the Gustav G and to Nobel our Gratitude for the opportunity to express also our homage to Nature's use of GTP. Hail to our friends and colleagues, to our families, to this hall filled with nobility Borne on the winds of Nobelwisdom Signal Transduction which, in inciting whispers between cells, lends this evening for those still awake what surely binds us all in this most felicitous state. Tack, Tack, we say to all before it becomes too late.
Martin Rodbells tale på banketten under Nobelutdelingen, 10. desember 1994[3]
Død rediger
Den 7. desember 1998, bare fire år etter tildelingen av nobelprisen, døde Martin Rodbell bare 73 år gammel etter flere lidelser som til slutt førte til at flere organer sluttet å fungere.
Referanser rediger
- ^ The Nobel Foundation (1994). «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1994: Alfred G. Gilman, Martin Rodbell» (engelsk). Besøkt 22. oktober 2010.
- ^ The Nobel Foundation (1994). «Autobiography» (engelsk). Besøkt 22. oktober 2010.
- ^ Martin Rodbell (10. desember 1994). «Banquet Speech» (engelsk). The Nobel Prizes 1994. Besøkt 22. oktober 2010.
Eksterne lenker rediger
- (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1994 hos Nobelprize.org
- (en) Martin Rodbell hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1994
- Tale ved mottakelse av nobelprisen
- Liste over Rodbells publikasjoner etter type, Profiles in Science