Wikipedia

Maritim kunst

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Maritim kunst eller marin kunst er en form for figurativ kunst (det vil si maleri, tegning, grafikk og skulptur) som skildrer eller henter sin hovedinspirasjon fra havet.

The breakthrough in the Battle of Køge Bay on July 1st 1677. In the foreground the flagship Christianus Qvintus (1920) Christian Mølsted
The Great Wave off Kanagawa (ca.1830), Hokusai

Maritimt maleri er en sjanger som skildrer skip og hav – en sjanger som er spesielt sterk fra 1600- til 1800-tallet. I praksis dekker begrepet ofte kunst som viser skipsfart på elver og elvemunninger, strand motiver og all kunst som viser båter, uten noen skarp avgrensing - av praktiske årsaker er emner som kan tegnes eller males fra tørt land faktisk sterkt i sjangeren. Strengt tatt bør "maritim kunst" alltid inkludere et element av menneskelig sjøfart, mens "marin kunst" også vil inkludere rene sjølandskap uten menneskelig element, selv om denne forskjellen kanskje ikke benyttes i praksis.

Skip og båter har vært inkludert i kunsten fra tidlige tider, man finner båter avbildet på alt fra Helleristninger til gammel keramikk. Skulpturelle gjengivelser av båter finner man også i mange kulturer som for eksempel den egyptiske.

The Storm on the Sea of Galilee (1633), Rembrandt

Men maritim og marin kunst begynte først å bli en egen sjanger, med spesialiserte kunstnere, mot slutten av middelalderen, mest i form av "skipsportrettet" en type arbeid som fortsatt er populært og konsentrerer seg om å skildre et enkelt fartøy. Etter hvert som landskapsmaleriet oppsto under renessansen, ble det som kan kalles det marine landskapet et viktigere element i verk, men rene sjølandskap var sjeldne før senere.

Maritim kunst, spesielt marin maleri - som en spesiell sjanger atskilt fra landskap - begynte virkelig med nederlandsk gullaldermaleri på 1600-tallet. Marinemaleri var en hovedsjanger innen nederlandsk gullalder, noe som gjenspeiler betydningen av oversjøisk handel og hvor viktig dette var for den nederlandske republikk. Denne perioden hadde de første spesialiserte maritime kunstnerne, som malte lite annet. I dette, som i mye annet, har spesialisert tradisjonelt maritime maleri stort sett videreført nederlandske male-tradisjon til i dag. Med romantisk kunst ble havet og kysten tatt tilbake fra spesialistene av mange landskapsmalere, og verk uten fartøy ble vanlig for første gang. Man finner mange kjent kunstverk av både spesialiserte maritime malere som for eksempel Salomon van Ruysdael (ca.1602–1670) og James E. Buttersworth (1817–1894). Men også hos andre kjente malere finner man noen av deres mest kjente malerier innenfor maritim eller marin kunst, som Rembrandt (1606–1669), J.M.W. Turner (1775–1851) og Claude Monet (1840–1926).

Det finnes også en rekke norske kunstnere innen maritim og marin maling som for eksempel Martin Aagaard (1863-1913), og også malere som J.C. Dahl (1788–1857) og Frits Thaulow ( 1847-1906) har kjente bilder innen denne sjangeren.

Maritim kunst fram til 1400 rediger

 
Helleristning i Alta

Fartøy har vært med i kunsten fra de tidligste tider. De tidligste kjente verkene er helleristninger fra 12 000 f.Kr. som viser sivbåter i Gobustan Petroglyph Reserve i det moderne Aserbajdsjan, som da lå på kanten av det mye større Kaspiske hav. Også i Norge er det mange helleristninger som viser båter, for eksempel i Alta hvor disse er fra ca.5000 f.Kr.

Helleristninger og utskårne gjenstander som viser skip er funnet på flere øyer i Egeerhavet (Andros, Naxos, Syros, Astypalaia, Santorini) og også på fastlandet av Hellas, som dateres fra 4000 f.Kr. og utover.

Både menn og guder vises på elve-"lektere" i gammel egyptisk kunst, disse båtene var laget av papyrus å de hadde mange bruksområder, men fartøyene som ble brukt av faraoene var av laget i kostbart importert sedertre, som det 43,6 m lange og 5,9 m brede Khufu-skipet fra ca.2500 f.Kr.

 
Odysseus and the Sirens (ca.480-470 f.Kr.)

Nilotiske landskap i freskomalerier i egyptiske graver viser ofte scener av jakt på fugler fra båter i Nildeltaet, og gravene inneholder detaljerte modeller av båter og deres mannskaper. Det sentrale kultbildet i egyptiske templer var vanligvis en liten gudefigur i en lekter eller bark. På egyptisk maleri var overflaten av vannet ofte indikert med en serie parallelle bølgete linjer.

Båter vises noen ganger på antikkens gresk vasemaleri og også på mynter.

Fra senantikken til slutten av middelalderen ble maritime motiver vist når det var nødvendig for å fremstille en historie, men utgjorde ikke en sjanger i vesten eller i asia. I asiatiske tusjmaleri tradisjoner var ofte en elv med en liten båt eller to en del av en standard komposisjon.

Maritime høydepunkter i middelalderkunst inkluderer Bayeux-teppet fra 1000-tallet som viser den normanniske invasjonen av England.

Skip ble også benyttet som bilder i kirker, som for eksempel over inngangen til Old St Peter's i Roma hvor det var en stor mosaikk av et skip, Navicella, laget av Giotto di Bondone.

1400-tallet rediger

 
Arrival of the Pilgrims in Cologne (1490) Vittore Carpaccio

En tradisjon begynner med tidlig nederlandsk maleri, som to tapte miniatyrer fra illustrasjonen til Turin–Milan Hours, sannsynligvis laget av Jan van Eyck rundt 1420, som viser et stort sprang i skildringen av havet og dets vær. Begge sidene ble ødelagt i en brann i 1904, og det finnes kun svart-hvitt fotografier.

Resten av 1400-tallet var manuskript-maleri det viktigste for maritime maleri, og spesielt i Frankrike og Burgund ble mange kunstnere dyktige i stadig mer realistiske skildringer av både hav og skip, brukt i illustrasjoner av kriger, romanser og hoffliv, så vel som religiøse scener.

I løpet av den gotiske perioden ble nef, en ekstravagant bordpynt brukt til å holde bestikk, salt eller krydder, populær blant overklassen. Opprinnelig bare bestående av "skroget", men fra 1400-tallet hadde de mest forseggjorte til og med master, seil og til og med mannskap.

Det første trykket av et sjøslag er et enormt (548 x 800 mm) tresnitt av slaget ved Zonchio i 1499 mellom venetianerne og Det osmanske riket. Det eneste gjenværende er farget med sjablonger, de fleste ble sannsynligvis limt på vegger. Det tidligste sammenlignbare maleriet som overlevde ble laget flere tiår senere. På samme tid var kunstnere ofte involvert i utvidelsen av vestlig kartografi, og mer bevisste enn det som alltid kan virke åpenbart for tidens vitenskapelige og nautiske fremskritt. Ifølge Margarita Russell viser et av Erhard Reuwichs tresnitt fra den første trykte reiseboken (1486) at han prøver å vise sin forståelse av jordens krumning med et skip halvveis synlig i horisonten. De mange kystutsiktene i tresnitt i boka er viktige i utviklingen av slike fremstillinger. Fugleperspektiv planene av byer, ofte ved kysten, som vi i dag vanligvis vil betrakte som kartografi, ble ofte laget av kunstnere, og betraktet like mye som kunstverk som kart av samtidige. Italiensk renessansekunst viste maritime scener når det var nødvendig, men bortsett fra den venetianske kunstneren Vittore Carpaccio (ca.1465– ca.1525) var det få kunstnere i dette eller neste århundre som ofte kom tilbake til slike scener, eller gjorde det med spesiell følsomhet. Carpaccios sine scener viser venetianske kanaler eller kaianlegg, hans Legend of Saint Ursula viser flere avreiser og ankomster. I de tysktalende landene var Konrad Witz (ca.1400– ca.1446) sitt Miraculous Draft of Fishes (1444) både det første landskapsmaleriet som viser en gjenkjennelig landlig beliggenhet, og en stemningsfull utsikt over Genfersjøen.

  •  
    Isabel of France lands at Harwich (1455-60), miniatyr av Jean Fouquet
  •  
    A miracle of St Nicholas of Bari, Gentile da Fabriano
  •  
    Gravering av Mester W med nøkkel
  •  
    Tresnitt med farge av slaget ved Zonchio i 1499

1500-tallet rediger

 
Naval Battle in the Gulf of Naples, (The Harbour of Naples) (ca.1558), Peter Brueghel den eldre

Den nederlandske tradisjonen med "verdenslandskapet", en panorama utsikt fra et høyt punkt, som ble utviklet av Joachim Patinir (ca.1480–1524) på 1520-årene, begynner igjen å inkludere et stort vannområde på en ganske lik måte som de klassiske maleriene, som disse kunstnerne kan ikke ha vært klar over. Disse maleriene var i hovedsak landskap i form av historiemalerier, med små figurer som vanligvis representerte et religiøst emne. Et sterkt marint element var derfor til stede da landskapsmaleriet begynte å dukke opp som en egen sjanger. Den protestantiske reformasjonen begrenset i stor grad bruken av religiøs kunst, og akselererte til utviklingen av andre sekulære typer kunst i protestantiske land, inkludert landskapskunst og sekulære former for historie-maling, som begge kunne inngå i marin kunst.

 
Landscape with the Fall of Icarus, regnes som en god kopi av Bruegel sin original

Et viktig verk av en flamsk "lærling av Patenir" er Portuguese Carracks off a Rocky Coast fra rundt 1540 (787 x 1447 mm), National Maritime Museum, Greenwich i London, er blitt kaldt det eldste det eldste maritime maleriet. Dette viser sannsynligvis møtet mellom to små flåter som er involvert i å eskortere en portugisisk prinsesse som skal gifte seg. Et annet eksempel er et maleri i den britiske Royal Collection som viser Henrik VIII som legg ut mot Gullbrokadeleiren, som er typisk ved at det tydelig vise skipene fra siden, uten noe forsøk på å tilpasse for det høye utsiktspunktet. En flott fargelagt tegning av Hans Holbein den yngre (ca.1497- 1543) av et skip overfylt med fulle landsknekt ble kanskje laget som forberedelse til et veggmaleri i London. Dette tar utgangspunkt i det lave synspunktet som er typisk for skipsportrettet.

 
The Embarkation of Henry VIII at Dover

Pieter Bruegel den eldre (ca.1525-1569), er kjent for sin utvikling av sjanger maleri fra bondelivet, men han malte også en rekke marine motiver, blant annet Landscape with the Fall of Icarus (ca.1568); originalen er nå anerkjent som tapt, og maleriet i Royal Museums of Fine Arts of Belgium i Brussel blir nå sett på som en god tidlig kopi av Bruegels original. Han malte også et stort sjøslag i Napolibukta i 1560, Galleria Doria-Pamphilj, Roma, og han malte også senere en liten men dramatisk sene av et forlise. En større stormsene i Wien var en gang sett på som hans verk, men er nå regnet som av Joos de Momper (1564–1635). Slike motiv ble tatt opp av Bruegel sine etterfølgere, inkludert sønnene hans.

 
Ship with Revelling Sailors, Hans Holbein den yngre

Den pittoreske og historisk nyttige Anthony Roll var et luksuriøst illuminert manuskript med beskrivelse av inventar i skipene til Royal Navy laget for Henry VIII på 1540-tallet. Imidlertid er den verken særlig visuelt nøyaktig eller kunstnerisk gjennomført, den kan ha blitt illustrert av tjenestemannen som laget det. Som i Frankrike er engelske malerier fra 1500-tallet av forseggjorte kongelige ombordstigninger og lignende formelle anledninger. De fleste ble laget av nederlandske kunstnere, det samme gjorde representasjoner i trykk av nederlaget til den spanske armadaen i 1588. The Virgin of the Navigators er et spansk verk fra 1530-årene med en gruppe skip for anker, antagelig i den nye verden, beskyttet av jomfru Maria.

Manierismen i både Italia og Nord-Europa begynte å male fantastiske stormer med gigantiske bølger og himmel med lyn. Dette var ikke malt før, men skulle komme tilbake på moten med ulike mellomrom i løpet av de neste århundrene. Etter hvert som maritime krigføring ble mer fremtredende fra slutten av 1500-tallet, ble det økt etterspørsel etter verk som skildrer den, og det skulle bli et vanlig emne i maritime maleri frem til 1900-tallet. Dette trakk sjangeren i retning av historiemaleriet, med vekt på presise skildringer og detaljerte fremstillingen av fartøyene, akkurat som andre trender trakk i retning av stadig mer illusjonistiske og subtile effekter i behandlingen av hav og vær, parallelt med landskapsmaleriet. Mange kunstnere kunne male begge typer motiv, men andre spesialiserte seg på det ene eller det andre. Men på denne tiden var likevel sjølandskap uten fartøy svært sjeldne.

Maritime malerier i den nederlandske gullalderen rediger

 
Dutch Ships Ramming Spanish Galleys off the Flemish Coast in October 1602 (1617), Hendrick Cornelisz Vroom

Under den nederlandske gullalderen var fiske og handel til sjøs grunnlag for den eksepsjonelle rikdommen. I 1650 var 95 % av skipene som passerte fra Nordsjøen til Østersjøen nederlandske. Bilder av sjøslag fortalte historiene til en nederlandsk marine som var på toppen av sin glanstid. Det er derfor ingen overraskelse at sjangeren maritimt maleri var enormt populær i Nederland, og ble tatt til nye høyder av nederlandske kunstnere i denne perioden. Ikke minst av den første store nederlandske marinespesialisten Hendrick Cornelisz Vroom (ca.1562–1640).

Ofte flagger til og med små skip med det nederlandske flagget, og mange fartøyer kan identifiseres som marinefartøyer eller et av de mange andre skipa til styresmaktene. Mange bilder inkluderte noe land, med et strand eller havn. Andre kunstnere spesialiserte seg på elvesener, fra de små bildene av Salomon van Ruysdael (ca.1602–1670) med små båter og sivbredder til det store italienske landskapet av Aelbert Cuyp (1620–1691), hvor solen vanligvis går ned over en elvebredd. Sjangeren deler naturlig mye med sjangeren landskapsmaleri, og i utviklingen av skildringen av himmelen var de sammen om. Kunstnerar innen denne tradisjonen inkluderte Jan Porcellis (ca.1580–1632), Simon de Vlieger (ca.1601– 1653), Jan van de Cappelle (1626–1679) og Hendrick Dubbels (1621–1707). Det produktive verkstedet til Willem van de Velde den eldre (ca.1616-1683) og hans sønn hadde en tendens til å gjøre skipet til hovedmotivet, men hadde også vekt på havet og været, som hadde vært hovedmotivet i tidligere tiår.

 
View of Deventer Seen from the North-West (1657), Salomon van Ruysdael

Den yngre van de Velde (1633 –1707) var veldig sterkt påvirket av Simon de Vlieger, hvor han var elev. Den eldre van de Velde hadde først besøkt England på 1660-tallet, men både far og sønn forlot Holland og flyttet permanent til London i 1672. I Nederland var det flere kunstnere på denne tiden som den tyskfødte Ludolf Bakhuizen (1630– 1708), mesetren av hard sjø, og Reinier Nooms (ca.1623–1664), som hadde vært sjømann og signert verkene sine med Zeeman ("sjømann"), og som spesialiserte seg på svært nøyaktige kampscener. Abraham Storck (1644–1708) og Jan Abrahamsz Beerstraaten (1622–1666) var andre kamp spesialister. Nooms malte også flere sener med vedlikehold på verft, noe som var uvanlige og er av historisk interesse.

 
Ship in Distress off a Rocky Coast (ca.1645), Simon de Vlieger

Tradisjonen med marin maleri fortsatte i den flamske delen av Nederland, men var mye mindre fremtredende, og det tok lengre tid å riste av seg den maneristiske stilen med skipsvrak blant fantastiske bølger. De fleste maleriene var små zeekens, mens nederlenderne malte både store og små verk. Den ledende kunstneren var Bonaventura Peeters den eldre (1614–1652).

 
Dutch warships in trouble off Gibraltar, en virkelig hendelse fra 1690, Ludolf Bakhuizen

Den nederlandske stilen ble eksportert til andre nasjoner av ulike kunstnere som emigrerte, så vel som etterligning utført av utenlandske kunstnere. I stor grad var maritim kunst overlatt til spesialister, med sjeldne unntak som Rembrandts (1606-1669) mektige The Storm on the Sea of ​​Galilee fra 1633, hans eneste virkelige sjømotiv. Van Dyck (1599-1641) laget noen fine tegninger av den engelske kysten fra båter utenfor Rye, visstnok mens han ventet på skipet hans til kontinentet, men han lagde aldri noen malerier. Noen av Rubens (1577-1640) sine malerier involverer hav og skip, men er så ekstravagante og stiliserte at de knapt kan kalles marin kunst. Claude Lorrain (ca.1600-1682) utviklet derimot en innflytelsesrik type havnesener, vanligvis med utsikt mot havet med en stigende eller nedgående sol, og ekstravagante klassiske bygninger som reiser seg på begge sider av kanalen. Dette videreutviklet en tradisjon med italienske havnescener av nordlige kunstnere (italienske kunstnere interesserte seg lite for slike scener) som går tilbake minst så langt tilbake som Paul Bril (1554-1626) og var spesielt populær i Flandern, med Bonaventura Peeters den eldre og Hendrik van Minderhout (1632–1696), en utvandrer fra Rotterdam og også Jan Baptist Weenix (1621–ca.1659).

1700-tallet rediger

 
The Resolution and Adventure in Matavai Bay, Tahiti (1776), William Hodges

Århundret ga en overflod av militære handlinger å skildre, og før Annus Mirabilis i 1759 hadde engelskmennene og franskmennene omtrent like mange seire å feire. Det var et betydelig antall svært dyktige spesialistkunstnere i flere land, som fortsatte å utvikle den nederlandske stilen fra forrige århundre, noen ganger på en ganske formel måte, med svært nøyaktige skildringer av skip. Dette var et krav for de mange maleriene bestilt av kapteiner, redere og andre med maretin kunnskap, og mange av kunstnerne hadde sjøfart selv. For eksempel hadde Nicholas Pocock (1740-1821) steget i gradene til å bli mester for en handelsmann, og lærte å tegne mens han var til sjøs, og som offisiell marinemaler for kongen var han til stede ved et stort sjøslag, «Glorious First of June» i 1794, om bord på fregatten HMS Pegasus. Thomas Buttersworth (1768-1842) hadde vært til sjøs under flere trefninger frem til 1800. Franskmannen Ambroise Louis Garneray, som hovedsakelig var aktiv som maler i det påfølgende århundre, var en erfaren sjømann, og nøyaktigheten i hans malerier av hvalfangst blir rost av forfatteren av Moby Dick av Herman Melvilles.

 
The Shipwreck (1772), Claude Joseph Vernet

I den nederste delen av markedet fantes det en hel rekke kunstnere som hadde spesialisert seg på rimeligere marinemaleri, maleriene har ganske nøyaktige rigger og andre detaljer på skipene, og mer eller mindre serieproduserte. Disse var etterspurt av sjøfolk, men det er meget få av disse som har oppnådd noen internasjonal suksess.

De venetianske kunstnerne Canaletto og Francesco Guardi malte vedutamalerier der kanalene, gondolene og andre små fartøyer, og lagunen i Venezia er oftest fremtredende trekk; mange av Guardis senere arbeider viser knapt land i det hele tatt, og Canalettos verk fra hans periode i England har også stort sett motiver med en elv og båter. Begge produserte en stor mengde arbeid, ikke alle av samme kvalitet, men deres beste malerier håndterer vann og lys utmerket, men i svært forskjellige stemninger, ettersom Canalettos verden alltid er lys og solrik, der Guardis ofte er overskyet, tåkete og dystert.

Sjøkadetter ble nå oppfordret til å lære seg å tegne, ettersom nye sjøkart som ble laget til sjøs var forventet å ha "kystprofiler", eller skisser av landet bak, Kunstnere ble utnevnt til å undervise i faget ved marineskoler, blant annet John Thomas Serres, som publiserte Liber Nauticus, and Instructor in the Art of Marine Drawings i 1805/06. Profesjonelle kunstnere ble nå ofte sendt på ekspedisjonsreiser, som William Hodges (1744–1797) på James Cooks andre reise til Stillehavet, og eksotiske kystscener var populære som både malerier og trykk.

Trykkene var blitt like viktige som inntektskilde som original maleriet for noen kunstnere, for eksempel den mye graverte franske maleren Claude Joseph Vernet (1714–1789), som både gjenopplivet noe av ånden til stormene, og så fremover mot romantikken, i hans store og ekstremt dramatiske scener med stormer og forlis. Han fikk også i oppdrag av den franske regjeringen å produsere en serie utsikter over franske havner, med det merkelige resultatet at mange av verkene hans som viser handelsfart er veldig voldsome, og de fleste viser marinefartøyer veldig rolige. Han utviklet også en type stor Claude-aktige havnescene, ved solnedgang og med en generalisert middelhavsmiljø, som ble etterlignet av mange kunstnere. En annen tidlig romantisk fransk, eller i det minste Alsace-sveitsisk, kunstner var Philip James de Loutherbourg (1740–1812), som tilbrakte mesteparten av sin karriere i England, hvor han fikk i oppdrag av regjeringen å produsere en rekke verk som skildrer marine seiere.

Romantikken å frem til nå rediger

 
The Slave Ship (1840) J.M.W. Turner

I den romantiske perioden ble marin maleri gjenopptatt i også andre sjangere av kunst, selv om mange spesialiserte malere fortsatte å utvikle sjangeren "skipsportrett". Antoine Roux og sønnene hans dominerte maritim kunst i Marseille gjennom hele 1800-tallet med detaljerte avbildninger av skip og maritimt liv. En av de største kunstverkene fra denne perioden er Théodore Géricaults The Raft of the Medusa (1819), og for J.M.W. Turner var å male havet var en livslang prosjekt. Medusa er en radikal form for historiemaleri, mens Turners verk, selv når de får historiske emner, i hovedsak blir oppfattet som landskapsmalerier. Bestillingsverket The Battle of Trafalgar (1824) ble kritisert for unøyaktighet, og hans mest personlige sene arbeider gjør ingen forsøk på nøyaktige detaljer. De har ofte lange titler for å forklare hva man ser. Det kan virke som en masse av "såpeskum og kalkmaling", som det Britiske illustrerte magasinet The Athenaeum beskrev Turners verk som en snøstorm, maleriet de omtalte var Steam-Boat off a Harbour's Mouth making Signals in Shallow Water, and going by the Lead. The Author was in this Storm on the Night the Ariel left Harwich of 1842.

 
The Ninth Wave (1850), Ivan Aivazovsky

Den danske kunsten fra denne tiden hadde mange kystscener, medvekt på rolige farvann og stille gylent lys. Disse påvirket tyskeren Caspar David Friedrich, som tilførte et element av romantisk mystikk, som i The Stages of Life (1835) og The Sea of ​​Ice (1823–24). Ivan Aivazovsky fortsatte å male de gamle temaene slag, skipsvrak og stormer med en fullblods russisk romantikk, som i The Ninth Wave (1850). Elve-, havne- og kystscener, typisk med bare små båter, var populære blant Corot og Barbizon-skolen, spesielt Charles-François Daubigny. Mange av de mest kjente verkene til den innflytelsesrike russiske landskapsarkitekten, Isaac Levitan, inneholdt rolige innsjøer og også de enorme elvene i Russland, som han og mange kunstnere så på som en kilde til nasjonal stolthet. Gustave Courbet malte en rekke scener av strender med klipper og utsikt over havet med bølger som bryter på en strand, vanligvis uten mennesker eller fartøyer. I løpet av 1860-årene malte Édouard Manet en rekke malerier som skildrer viktige hendelser, inkludert hans maleri fra 1864 av Battle of the Kearsarge and the Alabama, til minne om et sjøslag under borgerkrigen i USA. Skipsportrettsjangeren ble ført til Amerika av en rekke emigranter, de fleste engelske som James E. Buttersworth (1817–1894) og Robert Salmon (1775–ca.1845).

 
HMS Pomone (ca.1820) av T.G. Dutton, etter en tegning av G.F. St.John

Luministen Fitz Henry Lane (1804–1865) var den tidligste av en rekke kunstnere som utviklet amerikanske stiler basert på landskapsmalerit, han malte små båter for anker i rolige små bukter. Martin Johnson Heade var medlem av Hudson River skolen, og malte rolige scener, men også truende stormer med et alarmerende mørke. Winslow Homer spesialiserte mot slutten av århundret seg i økende grad i maritime scener med små båter, og ofte var båter i kraftige dønninger på åpent hav, som i sint maleri The Gulf Stream. Thomas Eakins (1844-1916) malte ofte elvescener, som Max Schmitt in a Single Scull (1871). Thomas Goldsworthy Dutton (1820-1891) har rykte på seg for å være en av de beste litografene fra 1800-tallet, spesielt på nautiske scener og skipsportretter.

 
Painting of Dazzle-ships in Drydock at Liverpool (1919), Edward Wadsworth
 
Sea Bathing, the Beach at Étretat (1864) Eugène Lepoittevin

Senere på århundret, ettersom kysten i økende grad ble sett på som et sted for nytelse i stedet for arbeid, ble strandscener og kystlandskap uten sjøfart fremtredende for første gang, ofte med klipper og fjellformasjoner, som tidligere for det meste hadde blitt funnet i malerier av forlis. Mange senere strandscener ble stadig mer overfylte, ettersom feriegjester tok over strendene i Europa. Eugène Lepoittevin (1806-1870) malte maritime motiver som spenner fra sjøslag og skipsvrak til scener med fiskere på jobb og badende som slapper av på stranden ved Étretat i Normandie. Eugène Boudins (1824-1898) scener av strendene i Nord-Frankrike kan se kjente ut også for oss i dag, til tross for de omfattende klærne som bæres av kvinnene som sitter på stoler i sanden. Impresjonistene malte mange scener med strender, klipper og elver, spesielt Claude Monet (1840-1926), som ofte vendte tilbake til Courbets sine motiv, som i Stormy Sea in Étretat (1883). Det var hans Impression, Sunrise (1872), en utsikt over havet i havnen ved Le Havre, som ga navnet til impresjonismen. Elvescener var veldig vanlige blant impresjonistene, spesielt av Monet og Alfred Sisley (1839-1899 ). Den spanske maleren Joaquín Sorolla (1863-1923) malte mange strandscener, typisk med noen få figurer sett på nært hold, i motsetning til de mindre figurene på de fleste strandmaleriene. Amerikanske kunstnere som malte strender og kyster, vanligvis med mindre folk, var for eksempel John Frederick Kensett (1816–1872), William Merritt Chase (1849–1916), Jonas Lie (1880–1940) og James Abbott McNeill Whistler (1834-1903), som hovedsakelig malte elver og kanalene i Venezia. Mot slutten av 1800-tallet skapte den amerikanske maleren Albert Pinkham Ryder (1847-1917) stemningsfylte og mørkt visjonære tidlig modernistiske havlandskap. Fauve- og pointilliste-gruppene hadde ganske rolige vann i mange av sine arbeider, det samme gjorde Edvard Munch (1863-1944) i sine tidlige malerier. I England er Newlyn-skolen og den naive fisker-kunstneren Alfred Wallis (1855-1942) verdt å merke seg.

Den nokså tradisjonelle britiske marinekunstneren Norman Wilkinson (1878-1971) var oppfinneren av blendings-kamuflasje under første verdenskrig, hvor skip ble malt i sterke mønstre, og oppnådde resultater som ikke var ulik Vorticisme. Den amerikanske marinen adopterte ideen i 1918. Spesialiserte marinemalere som konsentrerer seg om skipsportretter finnes også i dag, med kunstnere som Montague Dawson (1895–1973), med verk som var svært populære i reproduksjon. Som mange andre fant han ut at verk som viser tradisjonelle seilskip var mer etterspurt enn moderne fartøyer. Selv i 1838 viste Turner sitt The Fighting Temeraire tugged to her last Berth to be broken up, et av hans mest kjente verk, som viser nostalgien for seilskutetiden. Marine emner tiltrekker seg fortsatt mange kunstnere, som vist av den parodiske serien med malerier av Vitaly Komar (1943- ) og Alexander Melamid (1945- ) kalt America's Most Wanted Painting, nesten alle har en utsikt over en innsjø. Marin kunst var også en spesialitet for samtids-realisten Ann Mikolowski (1940–1999), som har arbeid som inkluderer studier av USAs store innsjøer og Atlanterhavskysten.

Galleri fra 1800-tallet rediger

Galleri fra 1900-tallet rediger

Galleri fra 2000-tallet rediger

Maritim kunst i Øst-Asia rediger

 
 
Panorama i hoffstil, Langs elva under qingming-høgtiden, en kopi fra 1700-tallet av en original fra 1100-tallet av Zhang Zeduan. Bildet begynner på høyre side, og kulminerer med at keiseren går om bord i lystbåten sin for å komme sammen med de feirende på elven.

Som nevnt ovenfor var en elv med en liten båt eller to en standardmotiv i kinesiske tusjtegninger, og mange inneholdt innsjøer og, sjeldnere, kystutsikt. Vannet ble imidlertid ofte stående som hvitt rom, med vekt på landelementene i verkene. Den mer realistiske skolen innenfor kinesisk maleri inkluderte ofte nøye skildringer av skipsfarten på Kinas store elver i de store horisontale rullene som viser panoramaer av byscener med keiserne som beveger seg over imperiet, eller festivaler som den som er vist ovenfor.

Ved å utelukke de større skipene og deres maritim aktivitet, som både de kinesiske og japanske myndigheter deltok i, hemme det utviklingen av marine kunst i østen.

Men den mer populære japanske ukiyo-e, med fargede treblokktrykk, inneholdt veldig ofte kyst- og elvescener med frakt, inkludert The Great Wave off Kanagawa (1832) av Hokusai, som vises øverst i denne artiklen, det mest kjente av alle ukiyo-e bilder.

 
Boats in Snow (mellom 1900 - 1940) trykk av Yamamoto Shōun (Ukiyo-e)

Maritim kunst i Norge rediger

Det er ikke så underlig at vi også i Norge har mange dyktige maritime og marine kunstnere når man tenker hvor hvor nært og viktig fiske, sjøfart og det maritime er for nordmenn. Den perioden som var gullalderen innen Norsk malekunst var fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet.

Norske malere rediger

Blant norske maritime og marine malere finner vi:

Galleri Norsk maritim kunst rediger

Se også rediger

Bibliografi rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maritim_kunst&oldid=24403049»