Wikipedia

Margit Johnsen

norsk krigsseiler under andre verdenskrig

Margit Johnsen Godø, også kjent som Malta-Margit (1913–1987), var en norsk krigsseiler. For sin innsats i konvoifart til Malta i 1942 ble hun tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren. Hun mottok også Krigsmedaljen og British Empire Medal og er den høyest dekorerte norske kvinne fra andre verdenskrig. Johnsen fortsatte å seile på norske skip i utenriksfart inntil 1960. Hennes historie fortelles i sjøfarts- og krigslitteraturen som et eksempel på kvinners innsats under verdenskrigen.

Margit Johnsen
FødtMargit Johnsen
31. jan. 1913Rediger på Wikidata
Død20. juli 1987Rediger på Wikidata (74 år)
BeskjeftigelseSjømann, sjøfarer Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserSt. Olavsmedaljen med ekegren
Krigsmedaljen
British Empire Medal
Distinguished Service Cross

Liv og virke rediger

Førkrigsår rediger

Margit Johnsen ble født 31. januar 1913, og var fra Aspøya i Ålesund. Etter endt skolegang flyttet hun til Oslo og arbeidet på en kafé. I 1934 reiste hun til sjøs, i en alder av 21 år, og gikk om bord i MS «Tudor», et moderne stykkgodsskip. Hun hadde en drøm om å komme til Cuba og danse Rumba.[1]

Torpedert i juni 1940 rediger

Johnsen seilte for rederiet Wilh. Wilhelmsen som salongpike.[2] Hun tjenestegjorde om bord MS «Tudor», som ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var i Middelhavet, og ble underlagt det norske statsrederiet Nortraship.[3] Den 12. juni gikk skipet i konvoi fra Gibraltar og 19. juni 1940 opplevde Johnsen å bli torpedert med MS «Tudor» nordvest av Kapp Finisterre, underveis til Storbritannia.[3] Johnsen og resterende mannskap, med unntak av én, overlevde torpederingen.[3]

Dødskonvoiene til Malta 1942 rediger

I 1942, da aksemaktene (alliansen mellom Italia, Tyskland, Japan og en rekke andre land under andre verdenskrig) beleiret den strategisk viktige britiske besittelsen Malta, var Johnsen på MS «Talabot» i fart på Middelhavet. I Alexandria i Egypt ble skipet hennes beordret til konvoitjeneste, med Malta som mål.[4] På grunn av den store faren ble konvoiene til Malta kjent som dødskonvoiene.[5] Konvoien som nå skulle av gårde, med kodenavnet MW10, ble omtalt som en selvmordskonvoi.[4][6]

Skipsføreren på MS «Talabot», Albert Toft, tilbød Johnsen å mønstre av i Egypt, men hun valgte å følge sine skipskamerater på den farefulle ferden som lå foran dem.[4] Konvoiens fire handelsskip var MS «Breconshire», MS «Clan Campbell», MS «Pampas» og MS «Talabot».[4] De var lastet med ammunisjon, bensin, parafin, kull og hvete, samt andre varer Malta hadde behov for. Konvoiens betydning var tydelig ved at de fire handelsskipene ble eskortert av en styrke på 20 britiske krigsskip,[6] ellers var en eskorte på fire krigsskip regnet som bra for 20 handelsskip.[7] 

 Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt, smilende og tilsynelatende uanfektet viste hun mig en granatsplint hun hadde i lommen og som hadde truffet stålhjelmen som hun, likesom vi andre, hadde på hodet. Hun var i det hele tatt et strålende lite eksempel på mot og koldblodighet. 

Kaptein Albert Toft[8]

Konvoien la ut fra Alexandria 20. mars 1942 og to dager senere ble den angrepet av italienske fartøyer, samt italienske og tyske fly.[6] Kampen er kjent som det andre slaget i Sidrabukten. MS «Breconshire» ble gjort til vrak og MS «Clan Campbell» ble senket, men MS «Pampas» og MS «Talabot» nådde fram til Malta.[6]

  • Konvoier og skip for Malta
  •  
    Skisse av Maltas plassering i Middelhavet, det var bare om lag 100 kilometer til Sicilia, med tyske og italienske jager- og bombefly
  •  
    DS «Breconshire», det ene av de to handelsskipene som ble senket, i Grand Harbour, Malta, ved et tidligere anløp
  •  
    Krysserne HMS «Cleopatra» og HMS «Euryalus» i kamp med italienske skip 22. mars 1942. Det røyklegges så handelsskipene kan unnslippe.
    Foto: Imperial War Museum
  •  
    Skisse av Maltas plassering i Middelhavet
  •  
    Utbombede hus i Maltas hovedstad Valetta
  •  
    Italiensk bombefly angriper en alliert konvoi underveis mot Malta

I havn i Valletta ble imidlertid MS «Talabot» på nytt angrepet fra luften før lossingen var fullført.[6] Skipet ble rammet og satt i brann og det ble senket av besetningen for å unngå at ammunisjon og drivstoff skulle eksplodere.[6] Både under overfarten fra Alexandria og i havn i Valletta utmerket Johnsen seg med mot, tapperhet og kaldblodighet i sin støtte til besetningen.[8] Kapteinen vurderte hennes opptreden som å være av stor betydning for opprettholdelsen av moralen om bord.[2][4] Johnsen var, sammen med skipets kaptein og skipskatten, de siste fra besetningen som forlot MS «Talabot» da skipet ble evakuert den 27. mars 1942.[4][6]

Historien om Johnsen er fortalt i sjøfarts- og krigslitteraturen, allerede fra de første etterkrigsårene og fram til i dag, som et eksempel på kvinners innsats i verdenskrigen.[4][7][9][10][11]

Fra Malta kom Johnsen til Storbritannia. Hun fortsatte å seile og tjenestegjorde om bord på Wilhelmsen-skipene MS «Tarifa», MS «Tai Yin», MS «Toulouse» og til slutt MT «Fagerfjell», som hun vendte hjem til Norge med i desember 1945.[12]

Etter verdenskrigen rediger

Johnsen seilte i utenriksfart i den norske handelsflåte til rundt 1960.[13] Hun giftet seg og tok etternavnet Godø.[13]

Utmerkelser og ettermæle rediger

Johnsen ble høyt dekorert for sin innsats.[14] Hun er den eneste kvinnelige mottager av St. Olavsmedaljen med ekegren.[15][16] For å ha seilt i 18 måneder i faresonen ble Johnsen tildelt Krigsmedaljen. Innsatsen hennes på MS «Talabot» ble av britene hedret med Distinguished Service Cross[17] «for uforferdet å ha servert kaffe og andre forfriskninger til folkene på broen og ved kanonene under et hårdt luftangrep på skipet da det var på vei til Malta».[8] Senere, i Liverpool, mottok hun den britiske British Empire Medal av admiral J.S.M. Ritchie.[17] Ifølge Krigsseilerregisteret skal hun også ha mottatt Haakon VIIs Frihetsmedalje.[18] Johnsen er verdenskrigens høyest dekorerte norske kvinne.[19]

Johnsen mottok Ulabrand-statuetten.[13]

I 2013 ble det reist en byste til hennes minne i Ålesund. Stedet der monumentet ble plassert fikk navnet Margit Johnsens plass.[20]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Malmø 2017, s. 151
  2. ^ a b «Do or die» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine., WW World, nr. 3–4, 2009, s. 38–39.
  3. ^ a b c «M/S Tudor», fra nettstedet warsailors.com.
  4. ^ a b c d e f g Rasmussen 1964, s. 77–81 og 89.
  5. ^ Rasmussen 1964, s. 64–65.
  6. ^ a b c d e f g «M/S Talabot», fra nettstedet warsailors.com.
  7. ^ a b Dannevig 1968, s. 80–81 og 140-142.
  8. ^ a b c «Helter til havs», Arkivverket.
  9. ^ Steen 1948, s. 295.
  10. ^ Hjeltnes 1995, s. 293–294 og 311.
  11. ^ Lønnå 2010, s. 103–105.
  12. ^ Lønnå 2010, s. 104.
  13. ^ a b c «Minneord. Margit Johnsen Godø», Sunnmørsposten, 28. juli 1987, s. 8.
  14. ^ Ålesund kommune omtaler henne i «Rekorder fra Ålesund» som den «mest dekorerte kvinne» fra byen. I Norges krig: 1940–1945. Bind II, Oslo: Gyldendal, 1948, s. 295, sies det at hun ble tildelt Sankt Olavs Orden og Krigskorset, en forveksling med St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen.
  15. ^ Værø og Sveri 1990, s. 35 og 52.
  16. ^ Oversikt over mottagere finnes i Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, der Johnsen står opplistet s. 198.
  17. ^ a b Malini Gaare Bjørnstad (9. oktober 2022). «- Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem». KK. Besøkt 13. oktober 2022. 
  18. ^ «Margit Lucie Johnsen Evje (Godø)». Krigsseilerregisteret. Besøkt 13. oktober 2022. 
  19. ^ Eirik Brazier, Kjetil Henriksen og Sindre Weber: Norske krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig. Nordmenns innsats, Forsvarsdepartementets historikerprosjekt, Oslo, 2016, s. 40, sitat: «Johnsen er dermed den høyest dekorerte norske kvinne under andre verdenskrig.»
  20. ^ «I bilder: Minnesmerket over Margit Johnsen», Sunnmørsposten, 8. mai 2013.

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Margit_Johnsen&oldid=24382534»