Marcus Scribonius Libo Drusus
Marcus Scribonius Libo Drusus (død 16)[1] var en romer anklaget for forræderi mot keiser Tiberius.
| Marcus Scribonius Libo Drusus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. århundre f.Kr. | ||
| Død | 13. sep. 16 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Lucius Scribonius Libo Drusus | ||
| Mor | Cornelia Magna | ||
| Søsken | Lucius Scribonius Libo Scribonia Drusilla | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Liv og virke
redigerTidlig liv
redigerHan var sannsynligvis sønnen eller barnebarnet til Marcus Livius Drusus Libo (konsul 34 f. Kr.,[2] adoptivbror til keiserinne Livia).[3] Gjennom sin mor Pompeia Magna var han oldebarnet til triumviren Gnaeus Pompeius Magnus. Det er også mulig at han var nevøen til Marcus Livius, som ble adoptert.[4] Libo Drusus ble sett på som en grusom ung mann, som hadde smak for absurditeter.
Rettsforfølgelse
redigerSammen med broren Lucius Scribonius Libo ble han anklaget for å ha konspirert mot den romerske keiser Tiberius. Bak anklagen stod antagelig Numerius Vibius Serenus. Dette omfattet blant annet kulsultusjoner med astrologer, og han skal ha spurt en spåmann om han en gang ville bli rik nok til å beiegge Via Appia, så langt som Brundisium (Brindisi) med penger. Tacitus beskrev beskyldningene mot Libo som uhyrlig latterlige og meningsløse, og resultat av et intrigespill.[5]
De to mennene ble av keiser Tiberius stilt for en senatorisk domstol. Under rettssaken var Marcus syk, og tryglet om nåde. En slektning på morssiden, Publius Sulpicius Quirinus, forsvarte dem, og appellerte til keiseren. Tiberius ba ham vende seg til Senatet.
Tiberius ønsket å etterforske Libos slaver, men det forelå et senatorisk dekret som forhindret at tilståelser fra torturerte slaver kunne benyttes i rettssaker mot deres egne herrer. For å komme seg rundt dette fikk Tiberius solgt Libos slaver til skattemesteren, og med dette ble anklagene mot Libo ansett som bekreftet av Libos tidligere slaver.
Selvmord
redigerLibos tante, Scribonia (andre hustru til den romerske keiser Augustus), prøvde å overbevise Marcus om å avvente rettens kjennelse i stedet for å begå selvmord.[6] Marcus begikk imidlertid selvmord ved å stikke seg selv to ganger i magen den 13. september 16 e.Kr.
Det romerske senatet gikk med på å fordele hans eiendommer mellom anklagerne, noe som var vanlig praksis på den tiden. Videre ble hans statue og begravelsesmasker fjernet fra etterkommernes begravelsesparader, og medlemmer av slekten 'Scribonius' ble forbudt å bære navnet 'Drusus'. Hans støttespillere ble henrettet, og dagen for hans død ble erklært som festdag.
Litteratur
rediger- Thomas Gärtner: Drusus Libo als Exempel für einen wohlüberlegten Selbstmord (Sen. epist. 70, 10). In: Klio. Bd. 92, 2010, Heft 2, S. 411–422 (nicht eingesehen).
- Andrew Pettinger: The Republic in Danger: Drusus Libo and the Succession of Tiberius. Oxford University Press, Oxford und New York 2012, ISBN 9780199601745.
- Prosopographia Imperii Romani, Pars VII, Fasciculus II, de Gruyter, Berlin 2006, s. 104–105 (PIR² s 268).
Referanser
rediger- ^ Tacitus, Annales 2, 32.
- ^ Ronald Syme: The Augustan aristocracy (1986), s. 256–257.
- ^ Hallett, Judith P. (2014). Fathers and Daughters in Roman Society: Women and the Elite Family. Princeton Legacy Library. 682. Princeton University Press. s. 159. ISBN 9781400855322.
- ^ Pettinger 2012, s. 222–233.
- ^ Tacitus, Annales, 2, 27–32.
- ^ Seneca, epistulae 70, 10.
Kilder
rediger- Tacitus - The Annals of Imperial Rome - Chapter 4 - The First Treason Trials
- Lucius Annaeus Seneca - Letters to Lucilius, Letter 70, chapter 10
- Suetonius - The Twelve Caesars - Tiberius, Paragraph 25 Accession