Majoritetsbonus-system er en form for forholdstallsvalg der det største partiet eller koalisjonen får tildelt ekstra representanter, en majoritetsbonus, for slik å sikre stabilitet. Ordningen brukes pr 2017 i Armenia, Hellas, Italia og San Marino. I Italia får partier som oppnår 40% av stemmene automatisk flertall i deputertkammeret [1] og i Hellas får det største partiet 50 ekstra seter av parlamentets totale 300.[2][3]

Italia rediger

Benito Mussolini innførte systemet med bonusrepresentanter som gav ham flertall i 1924, men ordningen det ble erstattet av vanlig forholdstallsvalg i 1946. Ordningen brukt i lokalvalg etter krigen, men ble justert for å sikre stabilitet uten å gi stort nok flertall til å endre grunnloven. Italia gjeninnførte ordningen for lokalvalg i 1993 og i 2005 til nasjonale valg. Ved valget i 2013 fikk alliansen IBC 29,55% av stemmene, mens CDX fikk 29,18%. Bonus-ordningen bidro til at IBC fikk 340 seter i parlamentet mens CDX fikk 124. I 2016 innførte Italia en grense på 40% der en andre valgrunde holdes mellom de to største partiene dersom ingen når grensen.[1]

Mekanisme rediger

Det finnes to hovedtyper av majoritetsbonus-systemet:

  • Bonus system der vinner-partiet eller alliansen får et fastsatt antall seter. I Hellas har man et system med "forsterket proporsjonalitet" der en sjettedel av setene går til valgvinneren. På Sicilia går 10% til vinner-koalisjonen i regionvalg.
  • Jackpot system der vinneren får et fast antall seter. På San Marino får majoritets-partiet eller -koalisjonen tildelt 35 av 60 av seter i storkonsilet, og D'Hondts metode brukes til å fordele seter innen hver koalisjon. Dersom flertallskoalisjonen etter to omganger kun har 31 representanter tildeles de 4 ekstra. Disse erstatter opposisjonens, ifølge D'Hondts metode, svakeste mandater.[4]

Etter det Italienske valget i 2013 dømte Italias grunnlovsdomstol at loven fra 2005 med majoritetsbonus var i strid med grunnloven. I 2015 ble loven med grense på 40% vedtatt og tatt i bruk fra juli 2016.

Referanser rediger