Magnús Eiríksson

Magnús Eiríksson (født 22. juni 1806 i Skinnalón på Island; død 3. juli 1881 i København, Danmark) var en islandsk teologisk forfatter og en kritiker av den samtidige Søren Kierkegaard (1813–1855) og Hans Lassen Martensen (1808–1884) i København.

Magnús Eiríksson
Født		22. juni 1806 Skinnalón
Død		3. juli 1881 (75 år) København
Beskjeftigelse		Teolog, skribent
Utdannet ved		Københavns Universitet
Nasjonalitet		Island
Gravlagt		Garnisons kirkegård
Signatur
Magnús Eiríksson på Commons

Grunnet hans meget kritiske holdning til kirkens dogmer, særlig dogmene om Guds treenighet og Jesus Kristus' guddommelighet, hvor han i kontrast, i det minste i sin siste tekst, fremmet Guds enhet og Jesus Kristus lederskap som (kun) en profet og lærer. Magnús har blitt karakterisert som en «pioner» eller som en «forløper» for den Unitarisme|unitariske bevegelse i Danmark.

Liv og verk

Magnús Eiríksson var sønn av den islandske bonden Eiríkur Grímsson på Skinnalón i Thingø Syssel (Norður-Þingeyjarsýsla), og prestedatteren Thorbjörg Stephánsdatter.

Magnús gikk på Bessastaðir latinskole, hvor han i 1829 gikk ut som nummer én. Deretter ble han ansatt som kontorist hos stiftamtmannen på Island, Lorentz Angel Krieger. Krieger fikk interesse for den unge studenten, og skaffet ham økonomiske midler til å innrette seg i København som artiumskandidat, og senere til å studere teologi ved Københavns Universitet i seks år. I 1837 avla Magnús den teologiske embetsprøve. Syv år senere begynte han sin forfatterkarriere med boken Om Baptister og Barnedaab (1844).

Som forfatter

Magnús hadde innledningsvis ingen særlig lyst å sette sine tanker ned på papir i skriftlig form, men det var hans religiøse sinn som drev ham i denne retningen. Christian Frederiks regjering gikk hardt fram mot baptistene og deres voksendåp i Danmark og han ville ved makt tvinge dem til å la sine barn døpes.

I den litterære striden om baptistene på 1840-tallet deltok Magnús med sitt voluminøse skrift Baptister og Barnedåb (1844) på mer enn 750 sider. Her hevdet Magnús at barnedåpen er aldeles ikke er apostolisk, men oppstått langt senere og innført i kirken, og at en oppfatning av dåpen som «en Nedsænkning i Guds Væsen», «en Meddelelse af den Jesu iboende Guddomsfylde» eller som en overgang til en «ny Natur» – at dette var alt sammen kun er moderne uttrykk som gikk imot sunn fornuft og mot naturen: at det nyfødte barn er besatt av en djevel som skal kunne fordrives ved dåpen.

I sin virksomhet som forfatter var Magnús først (det vil si i hans verker fra debuten i 1844 til 1850) meget kritisk og polemisk mot især Martensens spekulative teologi. Etter tolv år uten større utgivelser (fra 1851 til 1863) var han mer og mer kritisk mot de kirkelige dogmer, især mot Jesu Kristi Guddom eller som «Guds sønn» og det om den treenige Gud.

Polemisk skrifter imot særlig Martensen

Mellom Magnús' skrifter fra 1844 til 1850, som alle har en polemisk karakter, peker hans tre skrifter mot Hans Lassen Martensens spekulative teologi seg ut i tre avhandlinger:

• Dr. Martensens trykte moralske Paragrapher, eller det saakaldte «Grundrids til Moralphilosophiens System af Dr. Hans Martensen», i dets forvirrede, idealistisk-metaphysiske og phantastisk-speculative, Religion og Christendom undergravende, fatalistiske, pantheistiske og selvforguderiske Væsen, København: H.G. Klein 1846,
• Speculativ Rettroenhed, fremstillet efter Dr. Martensens «christelige Dogmatik» og geistlig Retfærdighed, belyst ved en Biskops Deeltagelse i en Generalfiskal-Sag, København 1849, og
• Den nydanske Theologies Cardinaldyder belyste ved Hjelp af Dr. Martensens Skrifter samt Modskrifterne, tilligemed 75 theologiske Spørgsmaal, rettede til Dr. H. Martensen, København 1850.

Henvendte seg til kongen vedrørende Martensen

I motsetningen til Clausens rasjonalisme var Magnús særdeles kritisk til Hans Lassen Martensen spekulative teologi som han brutalt angrep i ulike skrifter fra 1844 og til 1850. Hans hovedpoeng var troen var basert på fornuften, og at kun hva som kan bli akseptert av fornuften kan og burde bli akseptert av troen. Martensen nektet å gå inn i en polemikk med Magnús og forble stille og svarte aldri på utfallene.

Denne stillheten irriterte Magnús så voldsomt at han skrev et brev til kong Christian Frederik hvor han mente heftig at Martensen ikke kunne unnskyldes, at han var «uærlig og æreløs» og krevde at Martensen ble fratatt sin professorstilling ved universitet. Magnús mente at den akademiske ungdommen lot seg rive med og ble forført av denne «forskruede Theologi» ved denne «afgjort politisk liberale». Hans anklager mot Martensen var både ukontrollerte og grove, og på samme tid angrep han regjeringens påståtte enevelde. Denne dristige henvendelsen fra Magnús' side ble tatt ille opp, og generalfiskalen fikk ordre om å anlegge sak mot ham. Mens denne prosessen sto på, døde Christian Frederik, og med den nye forfatningen av Danmarks Riges Grundlov ble det utsendt en generelt amnesti som også Magnús kom til å nyte godt av.

Magnús Eiríksson som uønsket alliert av Kierkegaard

I sitt angrep på spekulativ teologi og særlig på Martensens, mente Magnús at han hadde en alliert i Søren Kierkegaard og at Kierkegaards skrift Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler (1846) støttet ham i denne kravet. Kierkegaard, derimot, protesterte heftig mot denne uautoriserte anerkjennelsen av hans skrifter ved denne «rasende Roland» og anklaget Magnús for å tilskrive ham motiver som ikke kunne spores tilbake til hans bok.

I anledningen Magnús' anstrengelser til å få Martensen avskjediget kommenterte Kierkegaard: «Og med slik vold og kraft til djevelen har han involvert mitt Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til hans (...) kampanje. (...) Jeg vet ikke om verken M.E. har lest boken. Men om han har lest den, vet jeg at han har fullstendig, løgnaktig, og forutsettende misforstått den». I 1830 utga Magnús anonymt under navnet Theophilus Nicolaus boken Er Troen et Paradox og ‘i Kraft af det Absurde’? hvor han kritiserte Kierkegaards redegjørelse av troen. Magnús erklærte at troen må ikke bli gjort til et paradoks for «når troen er ekte og sterk, har den sin urokkelighet og er dypt rotet i den uoppsettelige intellektuelle evnen til mennesket, som vi kaller fornuft». Troen er fostått som et paradoks som "ødelegger all uavhengige tanker". I hans (upubliserte svar til Theophilus Nicolaus, alias Magnús, hevdet Kierkegaard at Magnús hadde fullstendig misforstått hans verker og overså dens viktigste tema. I hans iver etter å bevise at tro ikke på noe vis var et paradoks hadde Magnús mente Kierkegaard, helt tapt sin kristendom: Både paradokset og kristendommen, både sammen og hver for seg, har forsvunnet fullstendig. Derfor, istedenfor å invitere Kierkegaard til å ta opp emnet paradoks på nytt, burde Magnús selv først ta opp kristendommen som han i sin iver hadde tapt.

Økonomiske problemer og prest på Island

Magnús' voldsomme angrep på Martensen kom til skade ham selv mest, ikke minst økonomisk da studentene i sympati med deres berømte professor sluttet å benytte seg av Magnús som veileder og lærer. Hans økonomiske situasjonen ble etter hvert så dårlig at han minst to ganger skrev til Søren Kierkegaard om hjelp, men Kierkegaard avslo.

I tillegg hadde han for å gjøre sine venner tjenester selv satt seg i gjeld. På denne tiden kom Islands biskop til København, og fattet interesse for sin landsmanns besværligheter. Han mente at til tross for Magnús' eiendommelige oppfatninger om dåpen, var det ikke til hindring for at han kun utøve en prests gjerning, og oppfordret Magnús å søke et prestekall på Island.

Magnús sendte så sin søknad og fikk i 1856 kallet som prest på Island, Stokkseyri og Kaldaðarnes. Senere søkte han om å bli fritatt fra embetet. Grunnen var at hans religiøse grublerier hadde ført til et nytt gjennombrudd i hans sinn.

Fornyet forfatterskap

Tidligere hadde kun enkelte dogmer om treenighetslæren og barnedåpens mirakuløse virkning vært tvilsomme for Magnús. Nå hadde han kommet i tvil om selv de nytestamentlige skriftenes integritet. Evangeliet etter Johannes, som hans gamle professor i teologi, Jens Møller, alltid hadde inngytt sin elev ærefrykt for, sto senere for ham som et «falsk, uægte Evangelium» som i motsetningen til de tre første «ægte» evangelier ga en vrang forestilling personligheten Kristus.

Nå kunne det ikke lenger for Magnús være snakk om å søke og bekle et prestekall. Hans oppgave måtte være å utbre det sanne fra det falske i Det nye testamente. Fylt av religiøst alvor, som en inderlig troende teist, tok han fatt på denne oppgaven og utga i tidsrommet 1863–1873 flere større skrifter, som Om Johannes-Evangeliet (1863), Gud og Reformatoren (1866), Paulus og Christus (1871) og Jøder og Kristne (1873).

Alle disse tekstene går ut på å vise at Jesus fra Nasaret ikke har vært Gud, men kun var en reformator av den jødiske teologi slik som denne foreligger i Det gamle testamente; forfatteren av Evangeliet etter Johannes gjør Jesus til en skrytende ordgyter som stiller seg selv på siden av den evige Gud; Paulus gjennomførte den gamle jødiske offerteori da han lot Kristus ofre seg til Gud på menneskehetens vegne én gang for alle. Den rette og sanne oppfatning av Guds forhold til menneskene har Kristus gitt i den vakre parabal om «den fortapte sønn», men den ekte kristelige lære om Gud er etterhånden blitt mer og mer forvansket gjennom tidene, og jo lengre vekk som den er kommet bort fra Midtøsten.

Fra taus periode til heftig kritikk

Magnús gikk gjennom to hovedperioder: en lengre periode med taushet i årene 1850–1863, og til en ny periode med utadvendt, hatsk kritikk av den kristne dogmatiske teologi i årene 1863 til 1874.

Med unntaket av noen få artikler forble Magnús stille fra 1850 til 1863. I disse årene gikk han gjennom en åndelig krise. Han kom til så klart i sitt hode at kirkens doktrine om at Gud ble et menneske i og gjennom Jesus Kristus måtte bli forkastet, for det ville innebære en guddommeliggjøring av mennesket. Tysk bibelkritikk og særlig innflytelsen fra Tübingen-skolen hadde fått ham til bryte radikalt med teologien i Evangeliet etter Johannes og Paulus' bibelskrifter. I teksten Jøder og Christne (1871) trakk Magnús den endelige konklusjon og forklarte jødedommen, som i hans terminologi betydde den endeframme barnetro på Gud, var den eneste sanne religion. Jesus hadde kun ønsket å gjøre jødedommen ren, og det var i den rene jødedom som kristne må vende tilbake til.

I møte med den pågående stillhet fra «de profesjonelle», følte et antall lekfolk med sterke religiøse interesser, som den religiøse forfatteren Andreas Daniel Pedrin (1823–1891) og postkontrolløren og forfatteren Jørgen Christian Theodor Faber (1824–1886), at de måtte ta et offentlig oppgjør med Magnús' synspunkter. I Danmark som helhet hadde Magnús' seneste skrifter provosert fram en utstrakt rekke av reaksjoner. Disse strakte seg fra radikal avvisning til åpen sympati for Magnús og hans budskap. På hans hjemland Island var reaksjonen på Magnús bortimot fullstendig besk og avvisende. Der framprovoserte hans meget omdiskuterte bok om Johannesevangeliet (1863) en heftig strid: ikke bare teologer som Sigurður Melsteð (1819–1895) men også fra de katolske prestene Jean-Baptiste Baudoin (1831–1875) og Bernard Bernard (1821–1895) følte seg presset til å vise sin motstand mot ham. I Sverige, derimot, fant Magnús mer sympati, takket være den «fritenkende prest» Nils Johan Ekdahl (1799–1870), som oversatte to av Magnús' bøker til svensk. Det var ikke tilfeldig at i 1877 kom Magnús' siste utgivelser i svenske aviser og tidsskrifter, mest kjent er tidsskriftet Sanningssökaren.

Hadde Magnús' støttespillere og venner ikke sørget for en beskjeden livrente i tillegg til hans statspensjon, ville Magnús ganske sikkert ha fått det meget vanskelig økonomisk sett i hans siste år. På midten av 1878 fikk Magnús gitt nok støtte til en kortvarig reise tilbake til Island, men hans sviktende helse gjorde det umulig. Etter at han døde den 3. juli 1881 på Frederiks hospital i København, sørget hans venner for at det ble satt opp en byste på hans grav i Garnisons Kirkegård.

Verker

• Om Baptister og Barnedaab, samt flere Momenter af den kirkelige og speculative Christendom, København 1844.
• Tro, Overtro og Vantro, i deres Forhold til Fornuft og Forstand, samt til hinanden indbyrdes, København 1846.
• Dr. Martensens trykte moralske Paragrapher, eller det saakaldte ‘Grundrids til Moralphilosophiens System af Dr. Hans Martensen’, i dets forvirrede, idealistisk-metaphysiske og phantastisk-speculative, Religion og Christendom undergravende, fatalistiske, pantheistiske og selvforguderiske Væsen, København 1846.
• Nokkrar athugasemdir um dóm þann, er herra «J. S.» hefir lagt á «sjö» föstuprédikanir. Samdar af Ólafi Indriðasyni, presti til Kolfreyjustaðar, ritaðar af O. Indriðasyni, með inngángsorðum, fáeinum skíringargreinum og stuttum viðbætir af Magnúsi Eiríkssyni, København 1847.
• Speculativ Rettroenhed, fremstillet efter Dr. Martensens «christelige Dogmatik» og geistlig Retfærdighed, belyst ved en Biskops Deeltagelse i en Generalfiskal-Sag, København1849.
• [Theophilus Nicolaus] Er Troen et Paradox og ‘i Kraft af det Absurde’? : et Spørgsmaal foranlediget ved ‘Frygt og Bæven, af Johannes de silentio’, besvaret ved Hjelp af en Troes-Ridders fortrolige Meddelelser, til fælles Opbyggelse for Jøder, Christne og Muhamedanere, af bemeldte Troes-Ridders Broder, København 1850.
• Den nydanske Theologies Cardinaldyder belyste ved Hjelp af Dr. Martensens Skrifter samt Modskrifterne, tilligemed 75 theologiske Spørgsmaal, rettede til Dr. H. Martensen, København 1850.
• [Theodor Immanuel] Breve til Clara Raphael, København 1851.
• Hvem har Ret: Grundtvigianerne eller deres Modstandere? og Hvad har Christus befalet om Daaben? Nogle orienterende Bemærkninger, København 1863.
• Er Johannes-Evangeliet et apostolisk og ægte Evangelium og er dets Lære om Guds Menneskevorden en sand og christelig Lære? En religiøs-dogmatisk, historisk-kritisk Undersøgelse, København 1863.
• Jóhannesar guðspjall og Lærdómur kirkjunnar um guð, nokkrar athugasemdir til yfirvegunar Þeim Íslendíngum, sem ekki vilja svívirða og lasta guð með trú sinni, København 1865.
• Svar uppá «Hálfyrði» «Prestsins» í «Þjóðólfi», Akureyri 1865.
• Gud og Reformatoren. En religiøs Idee. Samt nogle Bemærkninger om de kirkelige Tilstande, Dr. S. Kierkegaard og Forfatteren, København 1866.
• Nokkrar athugasemdir um Sannanir «katólsku prestanna í Reykjavík» fyrir guðdómi Jesú Krists, København 1868.
• Om Bønnens Virkning og dens Forhold til Guds Uforanderlighed : Nogle Oplysninger og Bemærkninger, nærmest byggede paa aandelig Erfaring og et umiddelbart Gudsforhold, København 1870.
• Kunne vi elske Næsten som os selv? Nogle tildeels nye Tanker om Kjærligheden samt flere derhen hørende Skriftsteder, København 1870.
• Paulus og Christus eller Pauli Lære om Retfærdiggjørelsen sammenlignet med Christi Lære om Syndsforladelsen tilligemed nogle Bemærkninger om andre paulinske Lærdomme, København 1871.
• Jøder og Christne eller Hvorledes blev Jesus af Nazareth betragtet i den ældste Kirke og hvorledes blev han senere betragtet? En populær, historisk-kritisk Undersøgelse, tilegnet de Sandhedskjærlige, København 1873.
• Herr A. Pedrin og Christendommen. Nogle Oplysninger om hans Skrift: "Vor Herres og Frelsers Jesu Christi nye Testament og Magnus Eirikssons reformeerte Jødedom", København 1874.

Litteratur

• Thomas Hansen Erslew: Supplement til "Almindeligt Forfatter-Lexicon for Kongeriget Danmark med tilhørende Bilande", indtil Udgangen af Aaret 1853, bd. 1, Kbh. 1858 (1963), s. 406-408.
• Magnús Eiríksson: «Min Forfattervirksomhed», i Flyvende Blade for Literatur, Kunst og Samfundsspørgsmaal, 3 bind, udg. af Vilhelm Møller, Kbh. 1875-1876, bd. 3, s. 81-83 (nr. 11); s. 90-93 (nr.12); s. 100-104 (nr. 13)
• Herman Heinrich Louis Schwanenflügel (1844–1921): «Magnus Eiriksson» i Det nittende Aarhundrede. Maanedsskrift for Literatur og Kritik, bd. 2 (1877), s. 266-294 (Juni/Juli-hæftet 1877).
• Eiríkur Albertsson: Magnús Eiríksson, guðfræði hans og trúarlíf (disputats), Reykjavík 1938.
• J. Þráinsdóttir, «Er trúin þverstæða? Gagnrýni Magnúsar Eiríkssonar á trúarskoðunum Kierkegaards í 'Ugg og ótta'» i Tímarit Máls og menningar 61 (2000), s. 35-45.
• Carl Henrik Koch: «Magnús Eiríksson», i Den danske idealisme. 1880-1880, Kbh. 2004, s. 292-298
• Gerhard Schreiber: «Eiríksson, Magnús» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, bd. 28 (2007), s. 517-538.

Eksterne lenker

• Dansk Biographisk Lexikon (H. Schwanenflügel)
• Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (med bibliografi) (G. Schreiber)
• Ágúst H. Bjarnason, «Magnus Eiriksson, the first Icelandic Unitarian» (PDF), forelesning ved Harvard Divinity School, 21. mai 1923; avskrift fra det opprinnelige manuskriptet og redigert ved S. M. Jonasson