Maffeo Pantaleoni
Maffeo Pantaleoni (født 2. juli 1857 i Frascati, død 29. oktober 1924 i Milano) var en italiensk økonom.
| Maffeo Pantaleoni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. juli 1857[1][2][3] Frascati | ||
| Død | 29. okt. 1924[1][2][3] (67 år) Milano | ||
| Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Laurea[4] | ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Far | Diomede Pantaleoni[5] | ||
| Parti | Italian Radical Party | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1924) | ||
| Arbeidssted | La Sapienza | ||
Liv
redigerHan var sønn av legen Diomede Pantaleoni, som ble forvist fra Pavestaten fordi han hadde samarbeidet med det nyopprettede kongedømmet Italia. Derfor vokste han opp i Frankrike og Tyskland, før han begynte å studere rettsvitenskap i Roma. Her fattet han interesse for økonomi. I 1885 begynte han å undervise i økonomi ved handelshøyskolen i Venezia, og fra 1886 ved handelshøyskolen i Bari. I 1889 utga han verket Principii di economia pura («Den rene økonomiens prinsipper»), som ble rost av Léon Walras. På samme tid var han med på å stifte det økonomiske tidsskriftet Giornale degli economisti, hvor han fikk Vilfredo Pareto med som en av bidragsyterne. Tidsskriftet angrep statsminister Francesco Crispis politikk. Disse angrepene kostet Pantaleoni stillingen som lærer i Bari.
I 1895 vant han konkurransen om professoratet i politisk økonomi ved Universitetet i Napoli, men i 1897 ble han avsatt av undervisningsministeren fordi han hadde kritisert Crispi og kong Umberto I. Pareto skaffet ham en lærestilling ved Universitetet i Genève. I disse årene støttet han de folkelige protestbevegelsene i Italia og hjalp de italienske sosialistene som oppholdt seg i Sveits. I 1900 ble han valgt inn i deputertkammeret, hvor han sluttet seg til de radikale. Året etter ble han utnevnt til professor i Pavia, og alt samme år fikk han Italias mest ansette professorat i økonomi, ved Universitetet i Roma.
I årene før første verdenskrig sluttet Pantaleoni seg til den italienske nasjonalismen. Han agiterte for krigen mot Tyrkia og senere for at Italia skulle gå med i første verdenskrig på ententens side. Etter krigen tolket han Italias «vansirede seier» (vittoria mutilata) som resultatet av en jødisk sammensvergelse som ville beherske verden ved hjelp av bolsjevistisk propaganda og internasjonal finans. I disse angrepene på de italienske sosialistene fant han en alliert i Giovanni Preziosi.
Han var finansminister i Gabriele D'Annunzios Fiume-regjering, og forsvarte senere den fascistiske regjeringen etter mordet på Giacomo Matteotti i 1924. I 1923 utnevnte kong Vittorio Emanuele III ham til senator. Gjennom sin tidligere elev, finansminister Alberto de' Stefani, forsøkte han å påvirke Mussolinis regjering i retning av en liberalistisk økonomisk politikk.
Referanser
rediger- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 46468[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pantaleoni-maffeo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12343998j, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID maffeo-pantaleoni-18570702, besøkt 8. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Antonio Bianco: «PANTALEONI, Maffeo», i Dizionario Biografico degli Italiani, bind 81 (2014)